NRK blogger…..Skrevet 7. februar 2011 av adminNRK blogger…..

Digitaliseringen

Hopp til innhold

Burde FM vært gravlagt i 1945?

Skrevet 7. februar 2011 av oyvind vasaasen

Det er søndag kveld i New York. 31.januar 1954 for å være nøyaktig. Oppfinneren Edwin H. Armstrong  kikker ned på gaten fra sitt vindu i fjortende etasje. Så hopper han. Les videre →

Publisert i dabDigitalradioUkategorisert | Merket med FM. DABNRK | Skriv en kommentar

Modig gjort av kulturministeren

Skrevet 4. februar 2011 av oyvind vasaasen

Kulturminister Anniken Huitfeldt har med sin digitalradiomelding sørget for at radioen ikke blir stående igjen som det eneste analoge mediet, mens resten av verden digitaliseres. Det vil i et langt perspektiv blir stående igjen som en modig beslutning av stor betydning for utvikling av norsk språk og kultur. Les videre →

Publisert i dabDigitalradioMedia | Merket med AMdabDigitalradioFM | 1 kommentar

Like skeptiske til FM?

Skrevet 18. august 2010 av oyvind vasaasen

Dagbladets journalist Jan Omdahl kritiserte nylig i Dagbladet overgangen til digitalradio i Norge og kaller det en mediepolitisk farse fordi det benyttes feil . Til nå har overgangen vært markedsstyrt og aktørene har selv valgt teknologi. Les videre →

Publisert i dabDigitalradioMedia | Merket med dabDigitalradioFM | 2 kommentarer

Det radiodelte Norge

Skrevet 12. august 2010 av oyvind vasaasen

Debatten rundt radiodigitaliseringen har en tendens til å bli ført med utgangspunkt i det radiotilbudet vi har i idag. Men her er listen over de 119 kommunen som kun har fra tre til fem rikskanaler. Les videre →

Publisert i Ukategorisert | Merket med dabdigita | 3 kommentarer

Ny lisens til å trykke penger?

Skrevet 11. august 2010 av oyvind vasaasen

DN Larsen-Lisberg

I følge Kalle Lisberg i P4, jager Svein Larsen en ny konsesjon for reklamefinansiert riksradio og at det er dette som ligger bak Larsens motstand mot radiodigitaliseringen i sommer. Lisberg sier til Dagens Næringsliv at han ikke tror Svein Larsen er så bekymret som han gir uttrykk for.  Siden FM ikke har plass til flere kanaler, kan det være relativt lukrativt å inneha en konsesjon. Den enste som tjener på at det fortsatt skal være slik, er den som får konsesjonen. MTG og SBS skal ha ros for at de aktivt arbeider for å digitaliser radioen slik at dagens konsesjonslotteri som kan gi en milliongevinst blir avviklet for godt.

Les videre →

Publisert i dabDigitalradioMedia | Merket med Bjørn EckbladdabDagens NæringslivFMKalle LisbergP4RadiokrigenSvein LarsenSvein Tore Bergestuen | 4 kommentarer

FMs trange fødsel

Skrevet 9. august 2010 av oyvind vasaasen

I 1943 mente en av de ledende amerikanske radioingeniørene, W R G Baker, at FM var så mye bedre enn AM rent teknisk at teknologien ikke kunne unngå å bli det ledende kringkastingssystemet.  12 år etter lanserte BBC sendinger på FM og i 1959 kunne 96,4 prosent av befolkningen ta inn signalene. Likevel hadde ikke mer enn en tredel av befolkningen i UK FM-radioer ti år etter, i 1969. Les videre →

Publisert i dabDigitalradioMedia | Merket med BBCdabFM | 1 kommentar

Digital lytting øker igjen i Storbritannia

Skrevet 18. mai 2010 av oyvind vasaasen

Nærmere en firedel (24 prosent) av all radiolytting i Storbritannia skjer nå via DAB, , satellitt eller digital kabel. I forrige kvartal var tallet 20,9 prosent, viser tallene fra Rajar. I følge Guardian er det BBC6 Music som har størst fremgang med en økning i lyttingen på 50 prosent. Les videre →

Publisert i dabDigitalradio | Merket med BBCdabDigitalradioRajar | Skriv en kommentar

DAB og Mini-tv på iPhone

Skrevet 22. april 2010 av oyvind vasaasen

President Jørn Jensen med DAB på iPhone

Å få DAB og Mini-tv (DMB) inn i mobiltelefoner er viktig for å kunne få digiatlradio og digital-tv ut til publikum. Foreløpig har dette vært vanskelig i , mens DMB er standard i mange mobiltelefoner i det asiatiske markedet. Men via bluetooth kan det nå bli mulig å både se tv og høre radio over kringkastingsnett på iPhone. President Jørn Jensen i World DBM kunne idag vise frem hvordan dette kommer til å fungere på iPhone, via en ekstern trådløs mottaker.

Mini-tv på iPhone

Publisert i dabDigital-tvDigitalradioMediaUkategorisert | Merket med dabDMB | Skriv en kommentar

Lov om overgang til digitalradio vedtatt i Storbritannia

Skrevet 12. april 2010 av oyvind vasaasen

Digital Economy Act heter loven som parlamentet har vedtatt. Loven gir hele bransjen et tydelig signal om at FM-distribusjonen av de store kanalene etterhvert opphører og at det skal lønne seg for kommersiell radio å satse digitalt. Les videre →

Publisert i Ukategorisert | Merket med dabdigital britainDigitalradio | Skriv en kommentar

Kvalitet viktigst

Skrevet 5. mars 2010 av oyvind vasaasen

IMAG0009

BBC har denne uken lagt frem sin nye strategi hvor det legges opp til å sette klare grenser for selskapets virksomhet med kutt innenfor både nett, radio og tv. Dette er spennende tanker. Hva betyr det for NRK?Les videre →

Publisert i Media | Merket med BBCNRKNRK P1NRK1P2P4 | 1 kommentar

← Eldre innlegg

Arktis bryter opp

Skrevet 1. oktober 2008 av erik kolstad

Sjøisen i Arktis 12. september
Dette bildet viser sjøisutbredelsen 12. september, den siste dagen i årets smeltesesong (NASA).

At det er mer is i Arktis nå enn for ett år siden, betyr ikke at issmeltingen har stanset opp. Den langsiktige tendensen er fortsatt svært alarmerende.
Les videre →

Publisert i Eriks innleggØyvinds innlegg | 25 kommentarer

Verdensrekord i CO2

Skrevet 18. september 2008 av oyvind paasche

bilde-1.png
Aldri før har så lave CO2-verdier blitt målt i noen iskjerne. Aldri før har så raske klimaendringer blitt observert i noe arkiv. Dagens klimaforskning bryter barrierer i et ekstremt tempo.
Les videre →

Publisert i Øyvinds innlegg | 11 kommentarer

Hva er det viktigste uværet?

Skrevet 3. september 2008 av erik kolstad

kosi_tmo_2008237_462.jpg
På dette bildet fra NASA ser vi hvordan elven Kosi har funnet et nytt løp som en følge av årets heftige monsun.

Avisene flommer over av stoff om Gustav, Hanna, Ike og Josephine. Hvem bryr seg da om at en halv million mennesker er drevet på flukt av monsunen i India?
Les videre →

Publisert i Eriks innlegg | 1 kommentar

Svingninger

Skrevet 21. mai 2008 av erik kolstad

fig1_2007annual.jpg

Denne figuren viser det årlige temperaturavviket fra referanseperioden 1951-1980 (NASA)

Klimatiske svingninger er viktig, men de klarer ikke å drukne den globale oppvarmingen.

Les videre →

Publisert i Eriks innlegg | 80 kommentarer

Biller i karbonsyklusen

Skrevet 20. mai 2008 av oyvind paasche

dendroctonus_ponderosae2.jpg

I løpet av 5 år slipper Canadas samlede transportsektor ut omtrent 1000 megatonn (1Mt=1000000 tonn)  med CO2-ekvivalenter (CO2e). Ei bille, med slektninger, klarer å forårsake et tilsvarende utslipp ved ett enkelt års angrep på furuskogen i USA

Les videre →

Publisert i Øyvinds innlegg | 2 kommentarer

Orkanen Nargis

Skrevet 6. mai 2008 av erik kolstad

nargis_tmo_2008122.jpg
Orkanen Nargis over Bengalbukten 1. mai (Foto: )

Flere titalls tusen mennesker omkom som følge av en tropisk orkan i Burma. Hva skjedde?

Les videre →

Publisert i Eriks innlegg | Skriv en kommentar

Heit sommer?

Skrevet 4. mai 2008 av erik kolstad

692460366_8eee7645df_b.jpg
En ekte varm sommer i Portland, OR, USA (Foto: Black Dog Photography / Flickr)

Dagbladet går ut med krigstyper og melder at sommeren skal bli «heit». Vi ser her at dette er syltynn suppe på spiker.

Les videre →

Publisert i Eriks innlegg | 5 kommentarer

Nye normaler

Skrevet 27. april 2008 av erik kolstad

Regn på ruten i Bergen
Bildet over viser regn på ruten på kontoret mitt på Geofysisk institutt i Bergen. Den store bygningen i bakgrunnen er sykehuset Florida, som har gitt navn til den offisielle målestasjonen i Bergen. (Foto: Erik Kolstad)

De størrelsene vi kaller normaler er i ferd med å bli antikvert. Her er mer oppdaterte tall.

Les videre →

Publisert i Eriks innlegg | 7 kommentarer

Sør om den andre polarfronten

Skrevet 19. mars 2008 av oyvind paasche

wcb_glacier1.jpg
Bre i West Cumberland Bay (Foto: Øyvind Paasche)

Den 28. Februar forlot hurtigruta MS Nord-Norge Sør-Georgia. Med seg i lasten frakter den fruktene av fire ukers intenst feltarbeid, møysommelig katalogisert og pakket. Når båten ankommer havna i Bergen i begynnelsen av mai begynner den virkelige jobben.
Les videre →

Publisert i Øyvinds innlegg | 1 kommentar

Jakten på polarstormen

Skrevet 6. mars 2008 av erik kolstad

20080304-img_0130-edit.jpg
(Foto: Erik Kolstad)

Jeg er for tiden med på en merkelig kampanje. Vi jakter på polare lavtrykk og sender tyskere inn i dem med fly.

Les videre →

Publisert i Eriks innlegg | 2 kommentarer

← Eldre innlegg

Knut Jørgen Røed Ødegaards astroblogg

Stjerner og planeter og alt i mellom

Hopp til innhold

Astrobloggen er lagt ned.

Skrevet 11. desember 2013 av admin

Denne bloggen vil ikke lenger bli oppdatert, og kommentarfelt vil ikke være aktive.

Publisert i Uncategorized | Kommentarer er skrudd avfor Astrobloggen er lagt ned.

ISON er fortsatt hel

Skrevet 19. oktober 2013 av Knut Jørgen Røed Ødegaard

Komet ISON som stuper innover i Solsystemet og vil passere ekstremt nær Solen i slutten av november, er fortsatt intakt. Det viser et nytt bilde som er tatt med romteleskopet Hubble.

Komet ISON fotografert med romteleskopet Hubble 9.oktober 2013. Selve kometkjernen er for liten til å kunne skimtes på dette bildet, men den symmetriske formen på kometens hode og hale tyder på at kjernen ikke har mistet større biter. Foto: ESA, NASA, STScI

Oppdateringer om denne kometen som nå (17.11) har blitt synlig uten kikkert.

Et bilde tatt med romteleskopet Hubble 9. oktober viser at komet ISON fortsatt er hel og ikke har begynt å gå i oppløsning slik noen har antatt at den vil. Bildet viser at kometens hode og hale er symmetriske, og dette tyder ikke på at det har skjedd noe dramatisk med kjernen foreløpig. I april viste bildene en støvjet fra kjernen, men denne er enten ikke lenger synlig eller den har skrudd seg av.

ISON består av frosne gasser, is, stein, støv og annet lett materiale og kometen vil få det meget tøft når den passerer bare litt over 1 million kilometer fra Solens overflate kl. 19.33 norsk tid den 28. november i år.

ISON kan fra nå av observeres på himmelen fra Norge ved hjep av teleskoper, men ventes å kunne bli meget lyssterk fra slutten av november og frem til midten av januar.

Les mer om ISON på forrige blogg-innlegg, samt på www.astroevents.no

Publisert i komet | Kommentarer er skrudd avfor ISON er fortsatt hel

Mulig superkomet stuper innover mot Solen

Skrevet 17. oktober 2013 av Knut Jørgen Røed Ødegaard

Helt i slutten av november suser kometen ISON forbi Solen på ekstremt nært hold. Det er mulig at den intense solvarmen vil få ISON til å bli blant de flotteste kometene vi har sett. Forskere over hele verden følger nå spent med på utviklingen, og romteleskopet Hubble har de siste månedene blitt brukt til å ta bilder av kometen som også har blitt synlig fra Norge medteleskoper. Lysstyrken dens tiltar nå raskt.

I desember 2011 stupte komet Lovejoy inn i atmosfæren på Solen – og overlevde. ISON er betydelig større og vil 29. november gi et enda mer dramatisk show! Foto: ESA, NASA, SOHO

ISON ble oppdaget 21. september 2012 og relativt raskt ble det klart at denne kometen kan bli helt spesiell fordi den vil sneie Solen på rekordliten avstand.

I sommer har kometen blitt fulgt av en rekke kameraer. På Hubble-bildet som ble tatt i begynnelsen av juli befinner ISON seg 648 millioner kilometer fra Jorden, mellom banene til Mars og Jupiter og stuper innover med 77 000 km/t. Kometer består av is, frosne gasser støv og stein fra Solsystemets barndom og har tilbrakt tiden frem til nå i den såkalte Oorts sky mange milliarder kilometer utenfor banene til Pluto og Neptun. Den 1. oktober suste ISON forbi Mars på bare 10,8 millioner kilometers avstand.

Komet ISON fotografert med romteleskopet Hubble 8. mai. Foto: ESA, NASA, STScI

Etter hvert som kometen kommer lenger innover mot solvarmen, fordamper stadig mer materiale. Tidligere i år oppstod det først en tåkete sky rundt selv kometkjernen og deretter en hale når solvinden blåste materialet utover. Halens lengde vokser i takt med hvor mye som fordamper. Tidligere i år lå kometen litt etter skjema, men øker nå raskt i lysstyrke. Fordampningen vil tilta fremover og nå sitt absolutte maksimum når ISON 28. november passerer bare 1 165 000 kilometer fra soloverflaten. Da er det mulig at kometen blir blant de kraftigste og flotteste vi har sett, men sikre er vi slett ikke, blant annet fordi kometkjernen rett og slett kan fordampe eller gå i oppløsning når den stekes av solvarmen. Det forekommer ekstremt sjelden at så stor komet som dette passerer så nær Solen og begivenheten vil bli fulgt av teleskoper og astronomer over hele verden, samt en lang rekke romsonder.

Kometer er svært uforutsigbare og kan noen ganger skuffe fullstendig, mens andre kometer blir mye kraftigere enn selv de største optimistene har håpet på. ISON besøker det indre av Solsystemet for første gang og det er dermed spesielt å vurdere hvordan denne vil utvikle seg. Til gjengjeld har ISON store mengder stoff som ikke har fordampet på tidligere solpasseringer, og kometen har derfor et potensiale til å bli usedvanlig lyssterk.

I slutten av juli begynte kometen å tilta i styrke fordi karbondioksid begynte å fordampe. Det er likevel fortsatt stor spenning knyttet til kometens utvikling. Enkelte forskere tror at kometen kan oppnå en meget høy lysstyrke i en kort periode akkurat ved passeringen av Solen.  De mener at kometkjernen kan gå i oppløsning, men at halen som dannes vil utvikle seg videre og bli svært flott de påfølgende ukene mens kometen fjerner seg fra Solen igjen (og kommer nærmere Jorden). Estimatene sier at halen kan strekke seg over en tredjedel av himmelhvelvingen. Dersom ISON fordamper under nærpasseringen av Solen kan det imidlertid hende at det ikke lenger er noen komet å se på i det hele tatt!

Observasjoner som er gjort de siste månedene tyder på at kjernen til ISON er så stor (rundt 5 km i diameter) at den vil overleve nærpasseringen av Solen og utvikle seg til å bli et meget flott objekt i perioden slutten av november og frem til midten av januar.

C/2012 S1 ISON vil være nærmest Jorden den 26. desember i år. Avstanden er da nede i 64 millioner kilometer (avstanden vår til Solen er til sammenligning 150 millioner kilometer).

Det ble tidligere antatt at ISON var i slekt med den store kometen som var synlig i 1680, men nye observasjoner viser at banene er såpass forskjellige at dette ikke er tilfelle.

Med amatørteleskoper

Foreløpig kan ISON bare sees med teleskop, men den kommende uken gjør relativt mørk nattehimmel at en 10 cm stor kikkert bør være tilstrekkelig dersom man befinner ser på et mørkt sted med klar himmel og har vært tilstrekkelig lenge ut til å ha fått godt nattsyn

Kometen befinner seg nå i nærheten av planeten Mars på østhimmelen om morgenen, se også dette bildet:

Meteorsverm?

Den 14. – 15. januar 2014 vil Jorden passere nær banen til ISON. Det er en liten mulighet for at mikropartikler fra halen kan komme inn i Jordens atmosfære og forårsake en meteorsverm eller lysende nattskyer på den sydlige halvkule. Sjansen for at dette skal skje vurderes imidlertid som liten.

Denne store og ekstremt spennende astronomiske begivenheten vil bli fulgt på denne bloggen og på www.astroevents.no (se også der for flere linker, bilder og filmer)

Søkekart fra Trondheims astronomiske forening

Publisert i himmelfenomenkomet | Kommentarer er skrudd avfor Mulig superkomet stuper innover mot Solen

Se opp for stjerneskudd!

Skrevet 9. august 2013 av Knut Jørgen Røed Ødegaard

De neste dagene kan alle som er ute nattestid oppleve flotte stjerneskudd.
Meteorsvermen Perseidene har sitt maksimum natt til 13. august og strør
opptil 100 meteorer i timen over stjernehimmelen. Lysende punkter farer over himmelen i stor fart. Noen meteorer vil være kraftige og ha hale.

Meteorer fotografert fra Italia i 1998. Foto: Lorenzo Lovato

Svermens navn skyldes at meteorene ser ut til å stråle ut fra et punkt i
stjernebildet Perseus. Perseus står på østhimmelen midt på natten og tidlig på morgenen. Perseidene er en av årets kraftigste og flotteste meteorsvermer. Fra Sør-Norge kan man på mørke steder og i godt vær regne med å se opp mot 60-100 meteorer i timen.

Selv om svermen har sitt maksimum natt til 13. august, forekommer det Perseide-meteorer flere netter både før og etterpå, men da i mindre antall. Kun i Sør-Norge er himmelen mørk nok til å se disse meteorene. Forholdene er bedre jo lenger sør man kommer fordi himmelen da er mørkere og holder seg mørk i en lengre periode. Perseidene er den eneste svermen som forekommer i Norge mens det er noenlunde varmt i været og kan oppleves under sommerlige forhold.

Det er ofte relativt mange lyssterke meteorer blant Perseidene, og vi har allerede fått flere rapporter om at flotte meteorer er sett. Noen ganske få av disse er gjerne så kraftige at det på helt mørke steder oppstår skygger. Slike ildkuler kan etterlate seg et lyst bånd på himmelen som løser seg opp etter en liten stund.

Perseidene skyldes små partikler som kommer inn i atmosfæren med stor
hastighet – 210 000 km/t. På grunn av friksjonen med luften brenner
«støvkornene» opp når de er rundt 100 km over bakken, dermed oppstår
«stjerneskudd». De minste partiklene veier rundt et 100-dels gram og ville knapt vært synlige om vi hadde hatt dem i hånden. Likevel klarer de å lage et lysfenomen som er synlig på opptil flere hundre kilometers avstand!

Partiklene stammer fra kometen Swift-Tuttle. Denne kometen er innom de indre delene av Solsystemet omtrent en gang hvert 130. år (sist gang i 1992) og legger da igjen et uhyre langstrakt støvbånd i kometbanen. Når Jorden passerer gjennom dette båndet hvert år i august måned, ser vi meteorsvermen Perseidene. Dette er den mest kjente av alle meteorsvermer og har vært kjent i minst 2000 år.

Flest meteorer opptrer vanligvis sent på kvelden og gjerne etter midnatt, frem mot morgengry.

Artikler om ildkuler og meteoritter

Himmelbegivenheter

Hvordan observere?

For å oppleve fenomenet best mulig bør man forflytte seg lengst mulig vekk fra kunstig belysning og byer og gjerne litt opp i høyden. Det er også viktig å være ute i mørket en stund for å få fullt nattsyn.

Noen begreper og forklaringer

Et stjerneskudd er det samme som en meteor. De aller, aller fleste meteorene brenner opp høyt oppe i atmosfæren, men dersom noe overlever ned til bakken, kalles det en meteoritt. Før meteorpartiklene kommer inn i atmosfæren kalles de meteoroider.

Meteorer kan bare sees i noen få sekunder. Sterke meteorer har gjerne en hale og kalles ildkuler. Meteorer opptrer altså i Jordens atmosfære, fra 40 til 120 kilometer over bakken. Noen ganger opplever vi å se kometer. I form kan de minne om meteorer, men befinner seg mellom planetene i Solsystemet og altså mye lenger unna enn meteorene. I tillegg kan de sees i lang tid – fra noen dager til flere måneder, og de forflytter seg ganske sakte over himmelen fra natt til natt.

Perseidene har fått navnet sitt fordi stjerneskuddene ser ut til å strømme ut fra et punkt i stjernebildet Perseus.

Når støvpartikler trenger inn i Jordens atmosfære, blir de kraftig oppvarmet på grunn av luftmotstanden og brenner raskt opp. Fra bakken ser vi dette som en lysende prikk som farer over himmelen. Dersom større partikler kommer inn i atmosfæren, blir de mer lyssterke og kan ha en hale etter seg. Steiner vil lyse kraftig, ha en solid hale og forårsake såkalte ildkuler.

Publisert i meteorer | 7 kommentarer

I skuddlinjen: Nedslag på Månen, Mars og Saturns ringer

Skrevet 16. juni 2013 av Knut Jørgen Røed Ødegaard

De siste ukene er nedslag på Mars, Månen og ringene til Saturn blitt kartlagt ved hjelp av bilder og film fra teleskoper og romsonder som overvåker disse himmellegemene.

Illustrasjonen viser hvordan et nedslag på Månen kan se ut dersom vi befinner oss der. Illustrasjon: NASA/MSFC

Den 17. mars observerte NASA-astronomer et kraftig lysblaff på Månens overflate. Lysglimtet skyldtes en 40 kg tung stein som traff Månen med 90 000 km/t og fordampet momentant i en eksplosjon som hadde samme styrke som 5 tonn med TNT.

Bildesekvensen viser nedslaget på Månen 17. mars i år. Foto: NASA

Nedslaget var nesten 10 ganger kraftigere enn noen annen tilsvarende hendelse som har blitt observert på Månen. I ett sekund hadde fenomenet en astronomisk lysstyrke på 4 og kunne derfor vært sett uten kikkert dersom man hadde sett mot Månen på akkurat dette tidspunktet!

Men det var ikke bare Månen som var i skuddlinjen denne natten. Automatiske kameraer som opereres av NASA og University of Western Ontario fanget opp et uvanlig stort antall av kraftige meteorer (ildkuler) som nådde langt ned i jord-atmosfæren. Ildkulene kom i de samme banene mellom Jorden og asteroidebeltet. Antagelig ble både Jorden og Månen bombardert samtidig fra den samme kilden.

Månen har ingen atmosfære og derfor vil ikke innkommende objekter forårsake en meteor eller ildkule mens objektet bremses opp på grunn av luftmotstanden. I stedet frigjøres all bevegelsesenergien i det objektet treffer Månens overflate. Det blir et kortvarig, men svært intenst lysglimt.

Siden overvåkningen av Månen begynte i 2005, har mer enn 300 nedslag blitt registrert på Månen. Men de aller fleste har vært betydelig svakere enn hendelsen 17. mars som antas å ha etterlatt seg et krater som kan være 20 meter bredt. Et slikt krater er mer enn stort nok til å kunne identifiseres av LRO (Lunar Reconnaissance Orbiter). Mer enn halvparten av nedslagene på Månen kan knyttes til kjente meteorsvermer som Perseidene og Leonidene.

Mars enda mer i skuddlinjen!

Av steinplanetene i Solsystemet går Mars i bane nærmest asteroidebeltet. Det er derfor ikke overraskende at planeten ofte treffes av biter fra asteroider. Ved hjelp av bilder tatt med NASAs Mars Reconnaissance Orbiter (MRO) er det anslått at Den røde planet hvert år får mer enn 200 nye kratre som er 3,9 meter i diameter eller større.

Ferske nedslagskratre på Mars. Foto: HiRISE/University of Arizona/NASA

Nedslagene skyldes mini-asteroider og biter av asteroider eller kometer. Forskerne har identifisert 248 nye nedslagssteder i løpet det det siste ti-året. Basert på at disse er funnet på bare en liten del av Mars-overflaten, estimeres det altså at mer enn 200 større nedslag finner sted på planeten hvert år. Ved å bestemme hyppigheten av nedslag, blir det også lettere å estimere alderen på ulike landskapstrekk på Mars. En stor kratertetthet i et område betyr at denne delen av overflaten har en høy alder.

De fleste fragmentene som har laget nye kratre har vært bare 1-2 meter i diameter. På Jorden ville slike steinblokker gått i oppløsning på vei gjennom atmosfæren og nådd bakken som mange mindre meteoritter. Men atmosfæren på Mars har mye lavere tetthet enn den jordiske, og derfor kan slike objekter nå bakken og utløse nok energi til at kratre oppstår.

Til sammenligning var asteroiden som dundret gjennom atmosfæren over i februar omtrent 10 ganger større enn objektene som har forårsaket de nye kratrene på Mars.

Nedslag på Saturns ringer

På den andre siden av asteroidebeltet opplever også ringene til Saturn nedslag av biter fra kometer og asteroider. Romsonden Cassini har observert at i alt 9 objekter har truffet ringene i 2005, 2009 og 2012. Meteoroidene varierte i størrelse fra en centimeter til flere meter.

Fem bilder av Saturns ringer tatt med Cassini-sonden mellom 2009 og 2012 viser skyer av materiale som blåses ut av ringene etter nedslag av småobjekter. Foto: NASA/JPL-Caltech/Space Science Institute/Cornell

Ringsystemet til Saturn er hele 250 000 kilometer bredt og fungerer som en gigantisk meteorfanger med et overflateareal som er 100 ganger større enn Jordens.

Objekter som treffer ringene, brytes antagelig umiddelbart opp i småbiter som straks går inn i bane rundt Saturn. Når disse sekundærpartiklene treffer ringene, oppstår det skyer av vrakrester. Observasjonene kan hjelpe forskerne å finne ut alderen på Saturns ringer er. Noen mener at de er betydelig yngre enn planeten selv og kanskje oppstod mens dinosaurene trampet rundt her på Jorden.

Flere bilder, film av nedslaget på Månen og linker til mer informasjon.

Publisert i asteroiderkometmeteorerSaturn | 4 kommentarer

Superkraftig kosmisk eksplosjon lørdag formiddag

Skrevet 27. april 2013 av Knut Jørgen Røed Ødegaard

Lørdag kl. 09.48 norsk tid nådde lyset fra en eksepsjonelt voldsom eksplosjon frem til Jorden etter å ha vært underveis i 5 milliarder år. En svært tung stjerne i eksplosjonen og etterlot et sort hull. Dette var blant de aller kraftige eksplosjonene som har vært registrert i rommet og hendelsen analyseres fortsatt av forskere over hele verden.

Fra nært hold ville kanskje et gammaglimt sett slik ut. Ekstreme stråler av gass spruter ut av en intenst het stjerne. Illustrasjon: Dana Berry, SkyWorks Digital

En til to ganger i døgnet registrerer instrumenter i bane rundt Jorden svært energirik stråling, kalt gammastråling, fra kilder som befinner seg flere milliarder lysår fra Jorden. Fenomenet ble oppdaget på slutten av 1960-tallet og kalles gammaglimt. I mange år var gammaglimtene blant de aller største astronomiske mysteriene, men fra 1999 ble det klart at årsaken ofte er den dramatiske eksplosjonen til Universets tyngste stjerner.

Stjerner som blir født med mer enn omkring 60 ganger Solens masse, lever et kort, hektisk og energirikt liv. Mens Solen kommer til å leve i totalt 12 milliarder år, har de tyngste stjernene kommet i en kritisk og høyeksplosiv fase allerede etter knapt 3 millioner år. De utløser Universets mest intense og energirike eksplosjoner og sender mesteparten av energien av gårde i to retninger.

Dersom en av disse strålebuntene tilfeldigvis peker mot oss, vil vi observere et gammaglimt når strålingen når frem – gjerne etter flere milliarder år.

Det var nettopp dette som skjedde i formiddag norsk tid. Gammaglimtet som har fått betegnelsen GRB 130427A, ble først registrert av NASAs gammaglimtjeger Swift som automatisk alarmerte forskere og observatorier over hele verden.

I dette tilfellet er det snakk om et helt ekstraordinært gammaglimt: Det er blant de kraftigste som har vært registrert noen sinne og hadde en gjenpart i synlig lys som ser ut til å ha vært blant de tre sterkeste noen gang.

Rekorden ble satt i 2008 med et gammaglimt som kunne vært sett uten kikkert til tross for at avstanden var 7,8 milliarder lysår. I dagens tilfelle var avstanden rundt 5 milliarder lysår og fenomenet kunne vært sett med en forholdsvis vanlig stjernekikkert (objektet nådde astronomisk lysstyrke ca. 12).

Det viser seg at objektet i noen sekunder nådde astronomisk lysstyrke 7,4 og lett kunne vært sett (på mørk himmel) av hvem som helst med en liten turkikkert dersom man hadde visst nøyaktig når og hvor man skulle ha kikket. Det er ganske imponerende av EN stjerne som befinner seg 5 milliarder lysår unna oss!

I et minutts tid sendte objektet ut omtrent like mye energi i vår retning som hele resten av Universet til sammen! Eksplosjonen etterlot et sort hull som nå svever rundt i vertsgalaksen til stjernen, omkring 5 milliarder lysår fra Jorden. Gammaglimtet var det kraftigste som har vært registrert med romobservatoriet Fermi GBM som har observert siden juni 2008. Et par timer etter selv gammaglimtet, var ettergløden i synlig lys den sterkeste som har vært registrert med Swift-observatoriet siden 2003 og den nest sterkeste noen gang.

Det har vært diskutert om slike eksplosjoner kan være en trussel mot oss og om de har medført massedød i tidligere tider her på Jorden. Med de ekstreme energimengdene som utløses, kan et gammaglimt som det i formiddag være dødelig på 2-3 millioner lysårs avstand.

I vinter kom det bevis for at lyset fra et gammaglimt i Melkeveien nådde Jorden for 1000 år siden.

Kjemiske spor i årringene til trær og i isen i tyder på at strålingen fra et gammaglimt nådde Jorden i år 775.

Denne virvlende skyen av gass oppstod da en svært tung stjerne eksploderte i Melkeveien for rundt 1000 år siden. Bildet kombinerer observasjoner gjort i røntgenstråling, infrarødt lys og radio. Foto: NASA/CXC/MIT/L.Lopez et al.; Infrared: Palomar; Radio: NSF/NRAO/VLA

Publisert i gammaglimt | 40 kommentarer

På jakt etter Universets tyngste stjerner

Skrevet 29. mars 2013 av Knut Jørgen Røed Ødegaard

Stjerner kommer i mange ulike utgaver. Men hvor fødes de aller tyngste og mest energirike? Det har vært et mysterium frem til ganske nylig. ESAs store varmekamera Herschel har tatt fascinerende bilder av en fødestue for nettopp slike stjerner.

Kosmisk fødestue! Foto: ESA/PACS & SPIRE consortia, A. Rivera-Ingraham & P.G. Martin, Univ. Toronto, HOBYS Key Programme (F. Motte)

De siste tiårene har forskerne fått en rekke bilder av gigantiske skyer av støv og gass der stjerner og planeter blir til. Orion-tåken er et eksempel der hundrevis av solsystemer oppstår, men vi ser bare et øyeblikksbilde av fødselsprosessen som kan ta flere titalls millioner år.

Stjerner som har større masse enn Solen, lever mye kortere tid, og de aller tyngste sløser så mye med energien at de eksploderer og dør etter «bare» noen millioner år. Til sammenligning vil Solen leve i til sammen over 10 milliarder år.

De tyngste stjernene fødes også veldig raskt og rekker ikke å blåse bort skyen som de fødes fra før de har blitt middelaldrende. Forskerne har derfor hatt problemer med å studere unge stjerner med svært stor masse – de skjuler seg rett og slett i restene av sin egen fødestue!

Men med ESAs store observatorium Herschel, som går i bane 1,5 millioner kilometer fra Jorden, observeres varmestråling – infrarødt lys – fra disse fødestuene. Denne strålingen klarer å trenge gjennom de ellers ugjennomsiktige skyene og har gitt oss fantastiske glimt inn i dramatikken som finner sted når Universets mest energirike stjerner blir til.

W3 er en enorm sky av stoff omtrent 6 200 lysår fra Jorden, i Perseus-armen i Melkeveien. Skyen er nesten 200 lysår bred og både tunge og lette stjerner blir til der inne. Grensen mellom lette og tunge stjerner regnes ofte for å være at de har 8 ganger så mye masse som Solen siden tyngre stjenrer til slutt kan eksplodere som supernovaer.

Tette klumper av varmt støv som lyser sterkt i blått øverst til venstre på bildet viser steder der spesielt mange tunge stjerner blir til. Intens stråling strømmer vekk fra de stjernebarna og varmer opp omgivelsene av støv og gass slik at disse lyser sterkt.

Samme bilde, men med avmerking av noen spesielle områder. Fleste tunge stjerner blir til øverst til venstre. Foto: ESA/PACS & SPIRE consortia, A. Rivera-Ingraham & P.G. Martin, Univ. Toronto, HOBYS Key Programme (F. Motte)

Noe eldre stjerner med stor masse varmer også opp omgivelsene og er avmerket med AFGL 333 nede til venstre og KR 140 nede til høyre.

Omfattende strukturer av langt kjøligere gass og støv ligger gjennom hele skyen og danner røde filamenter og søylelignende former. I mange av disse dannes stjerner med mindre masse – disse kan sees som små, gule flekker.

Ved å studere områdene kalt W3 Main og W3 (OH), har forskerne kommet mye lenger i å finne ut hvordan de tyngste stjernene fødes og hvordan de unngår å blåse bort stoffet de selv blir til fra. Bildene viser hvordan nytt materiale blåses rundt av de nyfødte stjernene, og hvordan de kan fortsette å trekke materialet til seg.

Når virkelig tunge stjerner blir eldre og eksploderer, kan det oppstå gammaglimt.

Pressemelding fra ESA

Siste nytt om kometen som kan treffe Mars 19.10 2014

Mer nytt fra verdensrommet

Publisert i Stjerner | 17 kommentarer

Se kometen på kveldshimmelen

Skrevet 24. mars 2013 av Knut Jørgen Røed Ødegaard

På steder med klarvær og god sikt sees kometen  Pan-STARRS lavt på vest – nordvesthimmelen frem til et par timer etter solnedgang.  Kometen ble først synlig fra våre breddegrader for rundt 10 dager siden, men er nå på mørk himmel og lettere å oppdage.

Foto fra rommet: Her er kometen sett fra en vinkel ingen mennesker har mulighet for. Bildet er tatt med en romsonde og viser Solens ytre atmosfære (inkludert et utbrudd) til venstre og Jorden til høyre. Midt i mellom beveger kometen seg. Romsonden befinner seg på motsatt side av Solen og ser «bakover» mot Solen og Jorden. Bildet er behandlet slik at objekter med sterk bevegelse får en tydelig skyggeeffekt. Legg merke til finstrukturen i komethalen. Foto: STEREO/NASA

Kometen filmet fra rommet (se forklaring i bildeteksten over)

Pan-STARRS ble oppdaget med teleskopet «Panoramic Survey Telescope & Rapid Response System« på toppen av Haleakala-vulkanen på i juni 2011. Det 1,8 meter store teleskopet brukes for å søke over himmelen etter objekter (både kometer og asteroider) som er på vei mot Jorden og som potensielt kan utgjøre en trussel. Men mye annet interessant dukker også opp!

Komet Pan-STARRS var mest lyssterk rett etter at den var nærmest Solen i banen sin 10. mars. Da nådde kometen astronomisk lysstyrke +0.2 – omtrent som de sterkeste stjernene. Lysstyrken er nå sakte i ferd med å avta, men samtidig beveger kometen seg vekk fra Solen og har kommet på mørk himmel. Det er dermed lettere å se den, og halen er mer fremtredende. Vi kan trolig følge kometen til litt ut i april. På grunn av mye månelys de nærmeste dagene, er det lettest å finne kometen med en liten turkikkert.

Komet Pan-Starrs fotografert fra Atlanterhavsveien ved Kristiansund fredag 15. mars. Foto: Heine Schjølberg

Observasjoner som er gjort fra rommet tyder på at kometkjernen er omkring en kilometer i diameter – ganske typisk for kometer. Men halen er ganske ekstraordinær på bilder tatt fra observatorier i rommet. De kompliserte mønstrene skyldes trolig vekselvirkninger mellom solvinden og rotasjonen til kometkjernen.

Neste komet

Den neste kometen, Lemmon, ventes på vår himmel i begynnelsen av mai, men den ser for øyeblikket ut til å bli litt svakere enn Pan-STARRS. Det er rundt 11 000 år siden sist denne kometen besøkte oss. Når Lemmon er nærmest Solen, er den omtrent like langt unna Solen som Venus – 105 millioner kilometer. Kometen er for tiden synlig uten kikkert (men bare fra den sydlige halvkule) og har en uvanlig og nydelig grønnfarge som skyldes gassene i kometens koma. Stoffene inkluderer CN (som er svært giftig) og C2. I 1910 var det betydelig oppstandelse rundt omkring på Jorden fordi media skrev mye om at vi skulle passere gjennom halen til Halleys komet og at denne inneholdt nettopp CN. Men tettheten er så ekstremt lav at stoffene i halen ikke har noen betydning for oss.

Kometåret avsluttes med komet ISON som helt i slutten av november har potensiale til å bli en av de flotteste kometene som har vært sett. Det er mulig lysstyrken blir omtrent som fullmånens mens kometen sneier Solens ytre atmosfære.

Kart over kometens posisjon på kveldshimmelen (nederst i saken)

Kometåret 2013

Publisert i komet | 10 kommentarer

Supersmell i Melkeveien for 1000 år siden

Skrevet 9. mars 2013 av Knut Jørgen Røed Ødegaard

For omkring 1000 år siden nådde lyset fra eksplosjonen til en svært tung og energirik stjerne Jorden. Eksplosjonen fant sted 26 000 lysår fra Jorden og var en av de vi kjenner fra Melkeveien og den eneste som er kjent i sitt slag fra vår galakse. Kjempesmellet etterlot seg galaksens yngste sorte hull.

Denne virvlende skyen av gass oppstod da en svært tung stjerne eksploderte for rundt 1000 år siden. Bildet kombinerer observasjoner gjort i røntgenstråling, infrarødt lys og radio. Foto: NASA/CXC/MIT/L.Lopez et al.; Infrared: Palomar; Radio: NSF/NRAO/VLA

Ved hjelp av NASAs røntgenteleskop Chandra har en forskergruppe studert objektet W49B, som er en kraftig røntgenkilde. Observasjonene viser at denne gass-skyen som er restene etter en supernova-eksplosjon, er asymmetrisk. Årsaken må være at smellet var av en meget sjelden type der stoff ble slynget ut langs polene til den eksploderende stjernen.

Stjerner med minst 12 ganger så mye masse som Solen lever korte og hektiske liv der energi produseres i et frenetisk tempo. I midten av slike stjerner dannes det stadig tyngre grunnstoffer samtidig som temperaturen og tettheten tiltar. Til slutt er stoffet innerst i kjernen omdannet til jern, og da klarer ikke stjernen å produsere mer energi. Dermed begynner den å klappe sammen under sin egen vekt med enorm hastighet.

På en eller annen måte frigjøres så ekstreme energimengder i en slik at størsteparten av stjernen blir slynget ut i verdensrommet med flere titalls millioner kilometer i timen. I noen måneder kan objektet lyse som mange milliarder ordinære stjerner til sammen. Fenomenet kalles en supernova.

I mange tiår har forskerne visst at supernovaer i prinsippet oppstår på denne måten, men det er ytterst vanskelig å gjenskape supersmellene i datasimuleringer. Uten å lykkes med slike er vi ikke i stand til å forstå de fysiske prosessene som forårsaker slike kosmiske detonasjoner! Men naturen gjør det ikke alltid enkelt for oss. Det finnes flere typer supernovaer, og noen ganger er energimengdene ekstra store samtidig som eksplosjonen ikke er symmetrisk.

Slike supernovaer er av såkalt type Ib eller Ic og er så energirike at de gjerne kalles hypernovaer. De oppstår når de aller tyngste og mest energirike stjernene dør. Samtidig etterlater slike smell seg Universets mest kompakte og bisarre objekter – sorte hull. Rundt slike rester sprer skyer av gass («kruttrøyken») seg i alle retninger med enorme hastigheter.

Fra nært hold ville kanskje et gammaglimt sett slik ut. Ekstreme stråler av gass spruter ut av en intenst het stjerne. Illustrasjon: Dana Berry, SkyWorks Digital

Første i Melkeveien

W49B er den første resten etter en supernova type IB eller Ic som er identifisert i Melkeveien. Forskerne oppdaget at eksplosjonen, som fant sted for omkring 27 000 år siden (lyset fra den nådde Jorden for rundt 1000 år siden), var så asymmetrisk at stoff farer vekk fra smellet i mye større fart langs polene enn langs skyens «ekvator». De fleste supernovaer er nokså symmetriske.

Denne eksplosjonen var spesiell fordi den eksploderende stjernen roterte hurtig og i tillegg hadde kvittet seg med de ytre gasslagene. I andre stjerner er disse kraftig oppblåste og hydrogenrike før en supernova-eksplosjon og demper dermed intensiteten i smellet.

Objektet er observert i røntgenstråling (fra gasser med spesielt høy temperatur), infrarødt lys og radiostråling. Ved å undersøke fordelingen og mengden av ulike grunnstoffer i skyen, kunne forskerne sammenligne forholdene i skyen med teoretiske modeller – datasimuleringer. De fant at det finnes jern kun i halvparten av restskyen, mens andre grunnstoffer som svovel og silisium var fordelt i alle retninger. Dette beviser at eksplosjonen må ha vært asymmetrisk siden jernet er dannet helt inne i midten av smellet.

W49B er dessuten mye mer avlang og elliptisk enn de fleste andre supernova-rester. Nærheten til denne eksotiske eksplosjonen gjør den meget interessant for forskerne som ellers må undersøke slike fenomener fra titalls til hundretalls millioner lysår unna Jorden.

Sort hull?

Eksplosjoner av denne typen pleier å etterlate seg et sort hull i midten. Alternativt kan det dannes en nøytronstjerne, men slike tette stjernerester avslører sin eksistens ved at de sender ut intens stråling, noe som mangler i dette tilfellet.

Dette er i så fall det yngste kjente sorte hullet i Melkeveien – bare rundt 1000 år gammelt! Diameteren på selve hullet er noen få mil.

Det anslås at det går 1000 – 10 000 år mellom hver gang en eksplosjon som dette finner sted i hver galakse.

Gammaglimt?

Eksplosjoner av denne typen knyttes ofte til fenomenet gammaglimt. Dette er kortvarige, men ekstremt intense utbrudd av energirik gammastråling. Som regel observeres gammaglimt fra døende stjerner mange milliarder lysår fra Jorden, men det er godt mulig at W49B forårsaket nettopp et slikt stråleblaff.

Det har vært diskutert om gammaglimt kan forekomme i Melkeveien. En del forskning har tydet på at det ikke er mulig, men W49B kan tyde på at dette ikke er riktig.

Gammaglimt er de mest intense av alle eksplosjoner, og i et minutts tid kan et slikt fenomen sende ut like mye energi rom resten av Universet til sammen!

Det meste av energien blir sendt ut i form av to gass-stråler og strålebunter. Dersom man står i veien for en slik strålebunt, kan man få dødelig stråledose selv på 2-3 millioner lysårs avstand og et gammaglimt kan nærmeste sterilisere en stor del av en galakse. Det er derfor av stor interesse å finne ut om gammaglimt fortsatt kan forekomme i vårt kosmiske nabolag.

Se også:

Det farligste objektet i kosmos

Massedød kan skyldes kosmisk supereksplosjon

Historiens kraftigste smell – forklaringen

Animasjoner av eksplosjonene:

Klikk her for å se en film av det som skjer i kjernen av stjernen.Dypt inne i midten av den døende Wolf-Rayet-stjernen virvler stoffet rundt og klemmes sammen til en pannekake. I midten dannes et sort hull og to gass-stråler skyter ut fra kjernen med over 1 milliard km/t!
Animasjon: McFadyen og Woosley
Klikk her for å se en film av det som skjer når gass-strålen presser seg ut mot overflaten og spruter ut i rommet. Et gammaglimt har oppstått!
Animasjon: Dana Berry, SkyWorks Digital

Publisert i gammaglimtStjernersupernova | 41 kommentarer

Miniplaneter oppdaget i solsystem 210 lysår fra Jorden

Skrevet 21. februar 2013 av Knut Jørgen Røed Ødegaard

Ved hjelp av NASAs planetjeger, Kepler, har forskere oppdaget et nytt planetsystem som inneholder de minste planetene som til nå er funnet rundt en sollignende stjerne.

Sammenligning av størrelsene til planetene i Kepler-37-systemet og planeter i vårt solsystem. Illustrasjon: NASA/Ames/JPL-Caltech

Planetene befinner seg i et system som kalles Kepler-37, omtrent 210 lysår fra Jorden i stjernebildet Lyra. Den minste planeten, kalt Kepler-37b, er bare litt større enn Månen og har en diameter som er rundt en tredjedel av Jordens. Kepler-37b er dermed mindre enn Merkur, noe som gjorde den vanskelig å oppdage. Det er meget krevende å oppdage så små planeter, og selv Kepler klarer bare å oppdage slike miniverdener rundt de mest lyssterke stjernene av de 150 000 som overvåkes hvert 30. minutt.

Den månestore planeten og to andre planeter i det samme systemet ble funnet ved hjelp av romobservatoriet Kepler som i tre år har blitt brukt til å lete etter jordlignende planeter i eller i nærheten av den beboelige sonen til moderstjernen. I dette området kan vann eksistere i flytende form på planeter. Mens stjernen Kepler-37b ligner på Solen, er planetsystemet ganske forskjellig fra Solsystemet.

Kepler-37b, som høyst sannsynlig er en steinplanet, har neppe noen atmosfære og kan ikke huse liv slik vi kjenner det. Naboen Kepler-37c er litt mindre enn Venus og diameteren er nesten tre fjerdedeler av Jordens. Den ytterste planeten, Kepler-37d, er dobbelt så stor som Jorden.

Fra kjemper til steinkloder

Mens de første planetene som ble oppdaget rundt andre stjerner var gasskjemper, har letemetodene de siste årene gjort det mulig å finne steinplaneter. Se også «En himmel full av stjerner» – og jordlignende planeter!

Moderstjernen til i Kepler-37-systemet tilhører samme type som Solen, men er litt kjøligere og mindre. Alle de tre planetene går i baner nærmere moderstjernen enn avstanden mellom Solen og Merkur i vårt solsystem. Disse planetene er derfor hete og ugjestmilde. Kepler-37b bruker 13 døgn på et baneomløp og er under en tredjedel så langt fra stjernen som Merkurs solavstand. Overflatetemperaturen er estimert å være over 400 grader. Kepler-37c og Kepler-37d bruker henholdsvis 21 og 40 døgn på et omløp. Årene er derfor meget korte i dette planetsystemet!

Oppdagelsene har blitt gjort mulig ved å utføre ekstremt nøyaktige studier av moderstjernen og hvordan lydbølger forplanter seg gjennom denne – såkalt astroseismologi. Stjernens diameter er målt med 3 % nøyaktighet og dermed er det blitt mulig å oppdage miniplaneter i bane rundt. Oppdagelsen tyder på at planeter som går i bane nærmest andre stjerner kan være både større og mindre enn planeter rundt vår egen sol.

Kepler-oppdagelsene som ble kunngjort i januar 2013

Mer om exoplaneter

Pressemelding fra NASA

Pressemelding fra Kepler-teamet

Kunstnerisk fremstilling av miniplaneten som er oppdaget. Kepler-37b er bare litt større enn Månen i vårt solsystem og har neppe verken atmosfære, vann eller livsformer. Illustrasjon: NASA/Ames/JPL-Caltech

Publisert i exoplaneter | 3 kommentarer

← Eldre innlegg

Mer fra forfatter

+ There are no comments

Add yours

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.