I verdens første fullskala forsøksanlegg vil et dansk selskap vaske sink, salt og en rekke metaller ut av flyveasken. Teknologien ønskes brukt i deponi i Møre og Romsdal.
DENNE FLYVEASKEN BLIR SPRAYET FRA FLY….OG KAN SEES VED AT DET SPRAYES OVER KORTERE DISTANSER OG VISES SOM SORT STRIPE ETTER FLYENE. DET SNAKKES DET IKKE OM HOS MILJØAKTIVISTENE.
2 VIDEOER TATT OPP VED STRYKEN HØSTEN 2021 OG SOM VISER SPRAYING AV COAL ASCH ELLER FLYVEASKE SOM DET OG KALLES. DETTE GIR DE “FLOTTE” RØDLIGE FARGENE DER “SKYLAGET” BLIR STRÅLT AV STRÅLING FRA “SOLA” OG HAARP. HER FINNES GRUNNSTOFFER SOM SVOVEL SAMT HYDROGENGASS.
Metallproduktet har et sinkinnhold på 40–45 prosent, men det kan senere utvinnes slik at metallet kan gjenbrukes til takrenner og andre sinkprodukter. Foto: Stena Recycling
Søren Rask Petersen, Ing.dk
12. juni 2019 – 09:58
17.000 tonn flyveaske fra Vestforbrændings skorsteinsrøyk sendes hvert år til Tyskland eller Norge, hvor det deponeres i gruver som farlig avfall. Det skyldes askens innhold av en rekke metaller og klorider som i stedet kunne utvinnes, nyttiggjøres og gjenbrukes.
Og nettopp det er tanken bak forsøksanlegget Halosep, som om et halvt år startes opp på Vestforbrændings avfallsforbrenningsanlegg i Glostrup. Målet er dels å kunne deponere den vaskede flyveaske som ufarlig avfall i Danmark, og kanskje til og med nyttiggjøre seg den som ingrediens i betong eller sement, og dels å utvinne og gjenbruke innholdet i flygeasken, som består av sink og en rekke andre tungmetaller.
– Målsetningen vår er å sikre at det ikke blir avfallsprodukter fra forbrenningsanlegget, og der utgjør flyveaske den største mengden som ikke gjenbrukes i dag, sier energisjef Per Wulff på Vestforbrænding.
Sparer seg inn på seks-åtte år
I tillegg til å minske Vestforbrændings fotavtrykk på miljøet, er gjenbruksprosjektet også god butikk. De 400 tonnene med sink som man forventer å kunne utvinne fra de 570.000 tonnene avfall som hvert år går opp i røyk på forbrenningsanlegget, vil med dagens råvarepris kunne selges for 1,5 millioner danske kroner (drøyt 2 millioner norske kroner). Men i tillegg sparer man kostnader til spesialdeponier i utlandet samt frakt dit, og man forventer også å spare 20 prosent av kostnadene til behandling av flygeaske og over 80 prosent av kjemikalieforbruket.
Halosep-anlegget er budsjettert til 40 millioner danske kroner (cirka 54 millioner norske), hvorav 7,4 millioner danske kroner er tilskudd fra LIFE-programmet, som er EUs finansielle instrument for miljø og klima.
– Vi regner med at vi sparer inn investeringen igjen i løpet av seks til åtte år, sier Per Wulff.
Sinken skal utvinnes
Selve Halosep-teknologien er utviklet i 2003–2007 av danske Watatech med støtte fra Miljøstyrelsen. Den ble deretter kjøpt opp av Stena Recycling, som har videreutviklet prosessen med et forsøksanlegg i mindre skala med aske og skrubbervann fra Vestforbrændings røykgassrensing.
Forsøket beviste at det var mulig å vaske metaller – og primært sink – ut av flyveasken. Ikke som metallisk sink, men som et sinkhydroksid-produkt med et sinkinnhold på 40 til 45 prosent, samt en blanding av mange andre metaller, blant annet bly, kadmium, magnesium og silisium.
– Men det er man vant til å håndtere de stedene hvor man utvinner sink. Slik er det også når man skal utvinne metaller fra malmen fra en sinkgruve, så det er ikke noe problem å sende den returen til gjenbruk, forklarer prosjektleder Erik Rasmussen ved Stena Recycling.
Etter tilsagnet om utviklingsstøtte fra LIFE-programmet, er Stena og Vestforbrænding nå klare til å bygge et fullskala Halosep-anlegg. Fra nyttår skal anlegget kjøres som et utviklingsprosjekt i to år, og deretter skal man på bakgrunn av erfaringene oppgradere det til et egentlig produksjonsanlegg.
Fikk massiv kritikk for planene om nytt deponi for farlig avfall: Dette er den nye løsningen
Fikk massiv kritikk for planene om nytt deponi for farlig avfall: Dette er den nye løsningen
NOAH fremlegger nye planer. Nå omfavner de også sirkulærøkonomien.
Langøya har vært det norske deponiet for farlig avfall i tiår. Nå trengs det et nytt. Foto: NOAH
Odd Richard ValmotJournalist
18. mars 2018 – 06:03
Rundt 100 års uttak av kalkstein på Langøya i Vestfold ga, nærmest som biprodukt, Norge det første deponiet for farlig avfall.
Det åpne kalkbruddet var en enorm grop i den 3,5 km lange og 500 meter brede øya. Her kunne vi behandle og deponere den sterkt basiske og farlige flyveasken som ble filtrert ut fra røyken i forbrenningsanleggene. Som et slags columbi-egg lot asken seg kombinere med forurenset svovelsyre fra Kronos Titan i Fredrikstad. Til sammen dannet den sure og den basiske komponenten en nøytral og lite giftig gipsslurry.
Slik ble Trimbles planleggingsverktøy bedre kjent i vegsektoren
Men nå er deponiet snart fullt.
Deponiet på Langøya hadde opprinnelig en total kapasitet på litt over 10 millioner kubikkmeter. Når deponiet er fullt om noen år, skal øya etter hvert rehabiliteres så godt det lar seg gjøre. NOAH, som driver anlegget, investerer nå betydelig for å tilbakeføre øya til slik den var i førindustriell tid.
Samtidig dukker det opp et behov for et mer et mer avansert deponi for den giftige flyveasken.
- Bare sinkinnholdet i flyveasken er verdt 80 mill: Flere norske selskaper vil ha kloa i dem
For eller mot
Kampen for, eller kanskje det er mer korrekt å si kampen mot, det kommende norske deponiet for farlig avfall strammer seg til. Fra 12 kandidater i 2015 står det nå bare to igjen.
Det ene er et nytt fjellanlegg ved Raudsand i Nesset kommune, mens det andre er NOAHs forlag om å etablere et anlegg i de gamle gruvegangene ved Brevik som strekker seg langt og dypt under fjorden.
NOAH har drevet avfallsmottak på Langøya siden 1994. De mottar årlig rundt 50 000 tonn svovelsyre, 300 000 tonn flyveaske og 150 000 tonn industrielt avfall. Totalt mottar selskapet avfall fra cirka 250 industrikunder – hovedsakelig fra Norge, men også noe fra Sverige og Danmark. Om fire år står nivået på deponiet like under vannlinjen. Lenger får de ikke fylle opp.
NOAH har sett seg ut de gamle gruvegangene i Brevik som et nytt deponi. Det er det ikke alle som liker. Kommunene rundt, og ikke minst befolkningen i Brevik, har protestert. Nok er nok mener de og vil at nå får andre overta.
Det har ikke befolkningen på Raudsand og i kommunene rundt der særlig sans for. De har hatt nok av miljøskandaler fra selskaper som har lovet gull og grønne skoger og forurenset naturen rundt.
- Støvsugerprodusenten: – Vi skal lage en elbil som skiller seg ut både i teknologi og utseende (TU Ekstra)
Sirkulær økonomi
De siste årene har ideene om sirkulærøkonomi blitt sterkere. Selv flyveaske og annet avfall inneholder verdier som vi bør ta vare på. Først og fremst gjelder det metaller, med sink som kanskje det viktigste, og salter.
Det kan til og med bli forbudt å deponere avfall om det er mulig å gjenvinne råstoffer på en bærekraftig måte. Ikke ulikt forbudet mot å deponere avfall på fyllinger som i sin tid gjorde at vi begynte å forbrenne det og gjenvinne energien.
De nye grønne ideene og kravene har gjort at NOAH har tatt frem nye planer. Nå handler det ikke lenger om å dumpe alt ned i den gamle gruva, men i tillegg å bygge et gjenvinningsanlegg og deponere bare det som ikke er gjenvinnbart.
Det er ikke slik at mesteparten av dagens avfallsstrømmer forsvinner, men det er en mulighet for at de om noen år kan bli vesentlig redusert. Restavfallet som skal til deponiet vil være en tørr fraksjon.
– Det fremste kravet til myndighetene er sikkerhet. Et deponi skal hindre at behandlet farlig avfall kommer på avveie og at det lagres trygt i fremtiden. Det neste kravet vi ser er at vi må gjenvinne det som lar seg gjenvinne på en bærekraftig måte, sier prosjektdirektør i NOAH AS, sivilingeniør Egil Solheim.
FoU
Siden 2017 har NOAH etablert en ny forskning- og utviklingsavdeling i Porsgrunn. Selskapet har skjønt at det ikke vil bli mulig å bare behandle og deponere avfallet på samme måte som på Langøya.
Nå utvikler de teknologi for å gjenvinne og de har planene klare for hvordan de skal deponere restavfallet.
– Vi har et stort mottaksanlegg på Langøya. Det vil vi beholde selv om deponiet etter hvert nedlegges. I tillegg planlegger vi å bygge et anlegg for gjenvinning av salter og kanskje metaller. Restavfallet vil bli behandlet i et avvanningsanlegg og bli til en tørr, svakt basisk gipsfraksjon. Det kommer til å være en del ikke gjenvinnbare tungmetaller i gipsen, men de er ikke løselige, selv i kontakt med vann, sier han.
Gipsfraksjonen vil bli fraktet i båt til mottaket i Brevik som vi har flyttet langt unna Brevik. Det skal bygges en ny kai og et mottak på Kongkleiv, noen kilometer unna Brevik, og en tunnel derfra inn i gruva.
Selve gruva strekker seg langt ut i havet ned til 340 meter under havoverflaten. Til sammen er gruvevolumet på cirka 18 millioner kubikkmeter.
I dag pumper Norcem ut mellom 300 000 og 400 000 tonn vann årlig. Det vil fortsette i hele driftsfasen til deponiet. Kravet til deponiet er det samme som på Langøya. Deponering kan ikke skje på nivå over havoverflaten.
Norcem har ingen planer om å forlate det undersjøiske kalkbruddet ennå, men det mener NOAH kan løses. De to operasjonene kan pågå parallelt.
– Vi må også tenke på hva som vil skje når deponiet en gang i fremtiden er nedlagt. Deponiet skal være trygt for omgivelsene både på kort og lang sikt. Dersom vi ikke kan bevise dette, så stopper vi prosjektet, sier Solheim.
Selskapet regner med at det vil være mulig å drive deponiet et sted mellom 30 og 40 år forutsatt at gjenvinningsteknologien utvikler seg som de håper. I løpet av driftsperioden mener de teknologien for gjenvinning kan komme så langt at dette forhåpentligvis blir det siste deponiet Norge trenger.
- Les også: Oppfinner orket ikke vente på miljøkrav for tankskip – nå har han fått napp hos laksenæringen
Grundig sjekk
NGI har siden 80-tallet jobbet for å kontrollere geologiske, geotekniske og hydrologiske forhold på Langøya. De har også jobbet med tekniske utredninger relatert til det foreslåtte deponiet i den undersjøiske gruva i Brevik gjennom flere år.
Nå skal de snart fremlegge en ny miljørisikorapport hvor de har lagt til grunn flere data og gjort en 3D-modellering av hele Brevikshalvøya inklusive gruva. Modellen inkluderer hydrologiske og geologiske parametere, med sprekkesystemer som gjør det mulig å se hvordan vann og forurensninger vil bevege seg over tid både som følge av vannstrømning og diffusjon.
– Dette vil bli et godt grunnlag for å vurdere den geologiske og kjemiske stabiliteten over tid etter hvert som deponiet fylles opp. Vi har basert modellen på den stabiliserte filterkaka som planlegges lagret i gruva, og simulert utlekking av forurensning fra denne. Vi er ikke bekymret for en utlekking på verken kort eller veldig lang sikt. Deponiet ligger i en kalkstein avsetning som gir en kjemisk nøytral til lett basisk miljø, sier forsker og fagansvarlig for deponi, avfall og gruver ved NGI, Gudny Okkenhaug.
Hun peker på at det vil være et stort vanntrykk i starten som fører til at vannet lekker inn i den dype gruva. Etter hvert som den fyller seg opp over mange år vil vanntrykket avta og faktisk snu når gruva er full og grunnvannsnivået ligger over lageret som vil være under havoverflaten.
– Det er ikke rare overtrykket vi snakker om, og noe grunnvann vil kunne spres til fjorden. Mens massene og eventuelle forurensninger vil ligge stabilt, sier hun.
Før sommeren skal NOAH ha gjennomført en konsekvensanalyse. Der vil de vise hvordan de har tenkt å deponere 600 000 tonn filterkake årlig og hvordan mengden kan reduseres i årene fremover med ny teknologi.
- Les også: Nuria er blitt eier i en bedrift med enormt potensial, men vil likevel være forsker på heltid
Vil rense
Da Stortingsmelding 45 om Avfall som ressurs kom i fjor sommer var ikke Miljøpartiet de grønne særlig imponert. Der sto det fint lite om flyveaske og annet farlig avfall som må deponeres.
Selv hadde MDG foreslått at Stortinget skulle be regjeringen om at det skulle settes et mål om minst 25 prosent gjenvinning av farlig avfall innen 2025, og de påbud om rensing innen 2022.
Forslaget fikk tilslutning fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, men det var ikke nok til å få flertall.
– Vi klarte å få tilslutning til at Stortinget ber regjeringen om å utarbeide en plan for håndtering av farlig avfall og materialgjenvinning. Nå får vi håpe at ikke dette drar ut for lenge i tid, og at planen inneholder tiltak til hvordan vi skal redusere mengden av farlig avfall. Aktørene trenger å kunne forholde seg til vedtak og få klare rammebetingelser, sier stortingsrepresentant i MDG, Per Espen Stoknes.
Han har selv vært gründer av flere selskaper innen miljøteknologi og har jobbet med flyveaskeproblematikk.
Stoknes tror EU kommer til å være en større drivkraft på dette området enn norsk politikere. De er opptatt av å redusere deponiene og hvordan de kan hente ut ressurser til gjenbruk.
– Det er viktig å ikke deponere bort verdifulle råstoffer til evig tid, men ta vare på de det er teknologisk mulig å hente ut. Dessuten betaler forbrenningsanlegg og andre mye for å deponere avfallet. Jeg tror reduksjonen i den såkalte Gate Fee-en vil utgjøre større besparelser for aktørene enn verdien av råstoffene som kan gjenvinnes, sier han.
- Sliter med å få tak i nok folk: Markedet for eksosrensing eksploderer (TU Ekstra)
Får tenke utradisjonelt
– Jeg har fått lov å tenke utradisjonelt på hvordan vi skal redusere problemet med deponering og de nye mulighetene vi har med sirkulær økonomi. Når vi bruker kjemisk behandling av avfallet endrer vi mengden som må deponeres, men det går en grense for hva som er økonomisk forsvarlig i dag. Frem til i dag har vi brukt avfall til å behandle avfall, men nå må vi også behandle avfallet så det blir så lite som skal til deponi som mulig, sier leder for gjenvinning og teknologiutvikling i NOAH, sivilingeniør Karsten Rabe.
Hans mål er å unngå et gigantdeponi i fremtiden. Da vil det ikke handle om å få penger for å behandle og deponere på en sikker måte, men for å behandle og redusere deponivolumet gjennom nyttige gjenvinningsløsninger. Det kan bli god butikk, spesielt når de kan begynne å omsette verdiene de klarer å hente ut av avfallet.
Svært mye av det NOAH ser for seg å kunne gjenvinne er salter i form av NaCl, KaCl og CaCl2. De burde kunne hente ut 50 000 tonn årlig som salgbare industrielle produkter. Veisalt vil ikke være godt nok.
– Vi kan også utnytte industriell varme i prosessene vi planlegger og slik energi er det eksempelvis mye av på Herøya. En betydelig andel av driftskostnadene til gjenvinning vil være varmeenergi og lokaliseringen av gjenvinningen i fremtiden vil bli påvirket av hvor det er tilgang på riktig og rimelig energi, sier Rabe.
På sikt vil NOAH høyere opp i verdikjeden enn å produsere salt. De ser også på hvordan de mest effektivt kan felle ut tungmetaller. Dette krever en kjemi hvor de behandler avfallet i vannfasen for utfellingen av salter. Klarer de dette, er det et potensiale for å oppnårestgips som kan benyttes som fyllmateriale eller tilsatsmateriale i annen industri.
– Dette er noe vi jobber målbevisst med, men er neppe noe vi klarer på et par år. Vi ønsker å drive en kontinuerlig utvikling av renseteknologien. På sikt håper vi at vi kan komme ned i mengder som er mindre enn ti prosent av det vi i dag legger i deponi. Det er vanskelig å si hvor raskt vi klarer å utvikle teknologiene, men mitt håp er at vi kanskje vi er der om fra fem til ti år, sier han.
Les mer om:
BREVIKDEPONIFLYVEASKEINDUSTRINOAH
Saltsyre vasker ut metaller
Som det framgår av illustrasjonen, er prinsippet i Halosep-prosessen at flyveasken som er fanget i røykgassen via posefiltre og el-filtre, blandes med skrubbervæsken, som har blitt brukt til å vaske røyken for metaller, salter, svovelsyre, saltsyre med mer, i en prosess man kaller våt røykgassrensing.
– Denne saltsyren har den egenskapen at den kan vaske metallene ut av flyveasken i prosessen, slik at det i prinsippet er et vaskeanlegg – men det er selvfølgelig mange elementer i dette, forklarer Per Wulff.
Det hele foregår i en rekke reaksjonstanker, separasjonstanker og fellingstanker. Deretter tørkes metallproduktet til en konsistens som kan fylles i storsekker.
– Dette er jo veldig likt det som skjer i et fellingsanlegg for metaller, det er jo en wastewater treatment plant, som du har på forbrenningsanlegg i dag. Den avgjørende forskjellen er at her tar du også med flygeasken, sier Erik Rasmussen.
Svenskene bygger fabrikk for å uskadeliggjøre flyveaske
Saltet skal ut på veiene
I tillegg til metallproduktet og den rensede flygeasken har Halosep-anlegget to andre produkter: Det ene er en strøm av behandlet flyveaske med en kornstørrelse over 1 mm. Det inneholder en stor mengde karbon, og returneres til forbrenningsovnene.
Den andre strømmen er en saltoppløsning, som enten kan slippes ut med verkets spillvann eller brukes som veisalt.
– Det er ikke annet enn salt i det, så det er uproblematisk å slippe det ut i havet. Men for at dette kan spres på veiene, må det bli klassifisert som et produkt og ikke som avfall, så vi må overbevise de rette myndighetene om at dette produktet er en vare som kan brukes, og ikke et avfallsprodukt, sier Per Wulff.
Erfaringene fra forsøksanlegget på Vestforbrænding kan Stena Recycling snart få bruk for, siden flere andre forbrenningsanlegg for avfall har vist interesse for Halosep-systemet.
– Det er en ganske fornuftig interesse for prosjektet rundt omkring, konstaterer prosjektleder Erik Rasmussen.
Tilleggsopplysning fra redaksjonen i tu.no: Halosep er teknologien som er ønsket brukt i et mulig deponi for spesialavfall i Nesset i Møre og Romsdal – alternativet til det planlagte deponiet i Brevik.
Denne artikkelen ble først publisert av Ing.dk (åpner i nytt vindu).
Snart åpner nye Langøyene: Avfall og miljøgifter dekket av 360.000 tonn sand og grus
Les mer om:
+ There are no comments
Add yours