I dag har Bergens Tidende og E24 oppslag om tapet av rettsakene om strømmålerne. Oppslaget skaper et bilde av en advokat som har kastet bort sparepengene til overtroiske nettkunder.
Av kommentarene i BT fram til jeg skriver dette, er det ingen som utmerker seg med noen som helst kunnskap om saken. De handler om at “dette har vært bortkastede sparepenger” “for de måtte jo vite at de ville tape i en så dårlig sak!”, og av typen “Håper advokaten advarte dem mot risikoen!”.
Jeg har derfor lagt inn følgende to kommentarer i Bergens Tidendes kommentarfelt. De supplerer min beskrivelse av saken og av tapet, som du finner her i bloggpost 22.09.2023.):
“Siden jeg har vært en hovedperson bak denne saken, kan jeg svare ut en del av temaene som er reist til nå i artikkelen og kommentarfeltet:
1. Artikkelen nevner ikke at rundt 75% av alle forskningsartikler på feltet (pluss minus avhengig av tema) publisert i databasen Medline siden 1990 finner skadelige helsevirkninger. Heller ikke at omtrent de samme helseplager som har vist seg i Norge, viser seg i alle andre land der slike målere innføres. Heller ikke at en rekke biologiske skademekanismer som virker ved eksponering svakere enn grenseverdiene er godt kjent. Heller ikke at dagens grenseverdier ikke fanger opp disse, fordi de fastsettes utelukkende ut fra målinger av energiintensitet, og derfor gjør andre årsakssammenhenger usynlige. Heller ikke at saksøkernes internasjonale ekspertvitner som har medvirket i en rekke kommisjoner, også offentlige amerikanske, ble neglisjert. Heller ikke at beviskravet kun var at helseskadelige virkninger måtte være “åpenbart grunnløse” for at saksøkerne skulle tape saken. Heller ikke at saksøkernes helseplager ikke var omstridt.
2. På grunn av alt dette, var risikoen i saken ikke høy, men svært lav – om retten hadde vurdert saksforholdet. Men det gjorde den altså ikke. Heller ikke ville retten bruke sakkyndige meddommere, til tross for at saksøkerne insisterte.
3. Det er adgang til fritak fra AMS-måler, men det er gjort svært vanskelig. Lagmannsretten ga en klar anvisning på hvordan leger kan skrive attester som forplikter nettselskapene til å gi fritak, både fra sender i måleren, og fra “skitten strøm” (linjebundet spenningsstøy), som i moderne versjon med digitale, svært skarpe og kraftige pulser er godt kjent både fra brukererfaring og -forsøk og fra laboratorieforskning på celler å gi biologiske virkninger, som enkelte er spesielt var for. Dommen pålegger nettselskapene å løse problemet der attest foreligger. Per dato respekterer ikke nettselskapene dette mht “skitten strøm”.
4. Selvsagt har advokaten gjort oppmerksom på prosessrisikoen. Den var vurdert som forholdsvis lav, i og med at vi måtte anta at domstolene måtte forholde seg til faktum og til det lave beviskravet. At domstolene ikke har gjort det, gir rom for flere mulige tolkninger. Noen av dem er til svært liten heder og ære for vårt rettsvesen.
Dersom noen er interessert i å sette seg inn i litteraturen og bevismaterialet i saken, er det fullt tilgjengelig, i stor grad i norske oversettelser. Det gir bedre bakgrunn for egne meninger enn det som hittil synes å ligge bak kommentarene.
Vi har et strålevern som ikke fungerer som vern mot mer enn de aller groveste skader, og et helsevesen som baserer seg på dette strålevernet (DSA). Derfor er nå det juridiske sporet prøvd helt til topps – og med skuffende resultat, selv om retten til frihet fra helseplager fra mikrobølger og “skitten strøm” er blitt styrket gjennom lagmannsrettens dom. For den er nå gjeldende rett.”
Blant dem som har kommentert, spør Even Fanebust:
“Totalt har saken kostet nettkundene rundt åtte millioner kroner i utgifter til advokatsalærer, idømte kostnader, konsulentbistand og liknende, ifølge Matre.”
Dette har jeg svart ut som svar til hans kommentar:
“Det er jeg som sitter med regnskapet, men jeg kan ikke gi deg et eksakt svar her og nå. Jeg svarer derfor omtrentlig, mens saken ennå er aktuell:
Det har vært reist 5 søksmål før denne saken, der nettselskapene har trukket seg for å unngå rettsaker. Utredning av generelt saksgrunnlag og alle disse 5 sakene er tatt med i de 8 mill. Dernest er rundt 250 000 er utgifter til konsulentrapporter og til amerikanske ekspertvitner og enkelte småkostnader av typen kontorhold. Å bringe saken inn for EMD (menneskerettsdomstolen, kostet ca. 700 000. Resten fordeler seg omtrent likt på saksøkernes og motpartens advokatkostnader, ettersom saksøkerne ble idømt motpartens sakskostnader til tross for at så godt som all utredning og dokumentasjon i saken er levert av saksøkerne.
Kostnadene viser selvsagt at ingen vanlig enkeltperson kan nå fram i slike saker – uansett om de har rett eller ikke. Slikt må derfor finansieres gjennom innsamlinger. Om bevis og prosessrisiko har jeg svart i en egen kommentar.”
For øvrig er jeg selvsagt skuffet over resultatet. Noen sender meg meldinger av typen “Dette visste jeg på forhånd måtte bli resultatet!”, eller “Det viser at staten og domstolene er korrupte!” Det tragiske for tilliten til samfunnsinstitusjonene er at jeg må gi dem delvis rett: I alle fall har staten og domstolene ikke vist seg fra sin beste side. Jeg har bodd både i land der tilliten er høy til myndigheter, og der tilliten er svært lav. Vi trenger tilliten, men da må også myndighetene vise seg tilliten verdig.
Vi har fått en delseier. Den har kostet mange mye. Vi har fått saken på agendaen og spredt svært mye opplysning. Og vi har bidratt til at en ny miljøbevegelse som tar for seg elektromagnetiske felt, er i emning.
Den delseieren får vi bruke for det den er verd framover.
Einar Flydal, den 1. oktober 2023
PDF-versjon: EFlydal-20231001-AMS-Kommentar-til-et-oppslag-i-Bergens-Tidende-og-E24.pdf
PS. Framgangsmåten for å søke fritak finner du HER. Litteraturen finner du HER.
+ There are no comments
Add yours