Technocracy Vs. The Republic: The Great Reset & The Fight For Our Future

av Joaquin Flores

Mennesker som bor i den vestlige verden er i den største kampen for fremtiden for pluralistiske og republikanske styringsformer siden fascismens oppgang og fall for 75 år siden.

Som den gang måtte samfunnet bygges opp fra en krig.

Dagens krig har vært en økonomisk krig for oligarkene mot republikken, og det ser i økende grad ut til at koronaviruspandemien blir brukt i den politiske enden som et massivt kupp mot det pluralistiske samfunnet.

Vi blir konfrontert med denne ‘store tilbakestillingen’, med henvisning til konstruksjon etter krigen. Men i en hel generasjon har folk allerede levd under et stadig økende innstrammingsregime.

Dette er et regime som bare kan forklares som en giftig kombinasjon av systemiske uunngåelser i et forbrukerdrevet samfunn på grunnlag av planlagt foreldelse, og den uendelige grådighet og maktbegjær som definerer hele deler av det sosiopatiske oligarkiet.

Nylig så vi britiske statsråd Boris Johnson stå foran et ‘Build Back Better’ -skilt og snakke om behovet for en ‘stor tilbakestilling’ . ‘Build Back Better’ er tilfeldigvis Joe Bidens kampanjeslagord, som reiser mange andre spørsmål for en annen gang. Men i hvilken grad jobber håndtererne som administrerer ‘Joe Biden’, og de som administrerer ‘Boris Johnson’ det samme manuset?

Det mer aktuelle spørsmålet er å stille: i hvilken interesse utføres denne ‘store tilbakestillingen’?

Det kan absolutt ikke overlates til de som har bygget sin karriere på teori og praksis for innstramming. Det kan absolutt ikke overlates til de som har bygget sin karriere som dukker av et moralsk forfallende oligarki.

Det Johnson kaller ‘Great Reset‘, kaller Biden ‘Biden Plan for a Clean Energy Revolution & Environmental Justice’. Den kommende økonomien kan absolutt ikke overlates til Boris Johnson eller Joe Biden.

Hvordan kan det være at nå Boris Johnson snakker offentlig om en ‘stor tilbakestilling’, mens de for noen måneder siden da de utenfor det regjerende medieparadigmet brukte denne setningen, ble det kritisert av bedriftsatlantiske medier som konspiratoriske? Dette er et utmerket spørsmål fra Neil Clark.

Og så har vi nå alle lest en rekke artikler i den offisielle pressen og snakket om hvordan økonomisk liv etter koronavirus aldri vil være det samme som det var før.

Atlantisk presse har til og med kjørt en rekke meningsartikler som snakker om hvordan dette kan kutte mot globalisering – et rettferdig poeng, og en som mange tenkende mennesker stort sett er enige med.

Likevel har de satt av noen materiell diskusjon om hva som eksisterer i stedet for globalisering, og hvordan økonomien ser ut i forskjellige deler av verden hvis den ikke er globalisert.

Vi har konsekvent snakket om multipolaritet, et begrep som i flere tiår ble brukt ofte i vestlige vektorer, innen sfære av geopolitikk og internasjonale relasjoner. Nå er det noe merkelig forbud mot begrepet, og så er vi nå fratatt et språk som vi skal ha en ærlig diskusjon om paradigmet etter globalisering.

Next On The Agenda: The Great Reset Fraud

Teknokrati Eller Pluralisme? En Kamp Mot Avisen

Til nå har vi bare fått et jevnt kosthold med distansering, avlåsingsbestemmelser, karantene, spor og spor, og vi har helt glemt det faktum at alt dette bare skulle være en to eller tre ukers lang øvelse for å flate kurven.

Og nå kommer sannheten fram at det som planlegges er et nytt forslag som er forkledd som en ‘ stor tilbakestilling ‘.

Et av de store problemene med å diskutere den ‘store tilbakestillingen’ er at en falsk dikotomi har oppstått rundt den. Enten vil man at ting skal være slik de var før og uten endringer i status quo, eller de fremmer denne ‘store tilbakestillingen’.

Dessverre faller Clark i sin RT-artikkel inn i denne falske dikotomien, og kanskje bare for hensiktsmessighet i å diskutere et annet punkt, utfordrer han ikke de iboende problemene i ‘hvordan ting var før’.

I sannhet ville vi bli overrasket om Clark ikke satte pris på det vi skal foreslå.

Det vi foreslår er at vi må motsette seg deres ‘ nye normale ‘ ‘ store tilbakestilling ‘, samtidig som vi forstår de iboende problemene med det som hadde blitt normalisert frem til Covid.

Slik ting var før var også et enormt problem, og likevel virker det nå bare bedre i forhold til de politistatslignende bestemmelsene vi har opplevd i løpet av politiseringen av denne ‘pandemien’.

Merkelig er denne politiseringen basert i positive tilfeller (og ikke sykehusinnleggelser) tilsynelatende knyttet til romanen coronavirus.

Merkelig nok blir vi bedt om å ‘lytte til konsensusvitenskapen’ selv om disse institusjonene består av politisk ankomne til avtaler. Visstnok handler ikke vitenskap om konsensus, men om utfordrende antagelser, repeterbarhet og en livlig debatt mellom uenige forskere med relativt like kvalifikasjoner.

Som Kuhn forklarer i The Structure of Scientific Revolutions, utvikler vitenskap seg alltid, og per definisjon kan potensielt velte konsensusparadigmer. Dette er en debatt vi ikke har sett, og dette faktum representerer i seg selv en illiberal kreft som vokser i et allerede mangelfullt pluralistisk samfunn – ironisk nok, alt flyr under liberalismens banner.

Beslutninger som et samfunn bestemmer seg for å ta, skal drives av fornuft, forsiktighet og rettferdighet. Hva som er eller ikke er vitenskapelig spiller en rolle, men kan ikke være den avgjørende faktoren.

Vitenskapen sier tydelig at vi kan eliminere gangskader ved å forby gateovergang eller ved å forby kjøring, men hva beslutningstakere må gjøre er å redegjøre for behovet for å ha begge biler og krysse gaten, for å bestemme hvordan – om det til og med er mulig – for å redusere eller eliminere slike skader. Vitenskap er bare en del av denne ligningen.

Men er ikke økonomi også en vitenskap?

Er sosiologi ikke en vitenskap? Hva med psykologi og psykiatri – som i de kjente effektene av sosial isolasjon og for eksempel selvmordsforebygging? Hva med bolig og byplanlegging?

Den store sosiologen Emile Durkheim forklarer hvordan dette er vitenskap – de adopterer og bruker den vitenskapelige metoden i sitt arbeid. Universiteter har tildelt doktorgrad i disse vitenskapene i et århundre eller mer, teller ikke disse ekspertuttalelsene med når de administrerer en offentlig katastrofe?

Det er, og har alltid vært, en politisk og politisert posisjon å lytte til noen forskere, og ikke andre.

Og så hva med begrepet «tilbakestille»? Faktisk er det i seg selv misvisende, og vi vil foreslå at det er med vilje hvis vi forstår Orwells kritikk av bruken av språk – aviseak – i teknokratiske oligarkier.

En «tilbakestilling» refererer tekstmessig til å gå tilbake til noe som en gang var kjent, slette mangler eller motsetninger som oppstod underveis, som bærer med seg det kjente, og noe vi tidligere alle var enige om.

En ’tilbakestilling’ per definisjon betyr å gå tilbake til hvordan ting var før – ikke bare nylig, men før på et tidspunkt lenger tilbake. Definisjonen er bokstavelig talt i strid med hvordan Boris Johnson mener det i sin sjokkerende offentlige uttalelse i begynnelsen av oktober.

Begrepet «tilbakestilling» kom derfor med ekstraordinær planlegging og omtanke, med den hensikt å overtale [manipulere] publikum.

Den stryker samtidig to unike konsepter, og bunt dem sammen på en gang til et enkelt begrep på en måte som reduserer nyanse og kompleksitet og derfor også reduserer tenkning. Det gjør det mens det appellerer til det implisitte begrepet om begrepet at det er relatert til en tidligere konsensusavtale.

Hvis vi blir forstått slik vi får beskjed om å forstå det, må vi ha to gjensidig motstridende forestillinger samtidig – vi blir ulikt fortalt at denne tilbakestillingen effektivt må gjenopprette samfunnet til hvordan det var på et tidspunkt før fordi ting aldri kan være slik de var på helst før.

Bare innenfor paradigmet til denne onde avisen kunne noe noen gang få publikum til å tenke at en slik tekstkonstruksjon gir litt mening.

Hva Er Våre Virkelige Alternativer? Hvem Tilbakestiller Du?

De som forstår at denne ’tilbakestillingen’ ikke er en tilbakestilling, men snarere et helt nytt forslag om hele samfunnets organisering, men gjøres gjennom oligarkiske metoder og uten den slags mandat som kreves i et samfunn styrt av lover og ikke menn, er – som vi har sagt – motvillige med å innrømme at en stor endring virkelig er nødvendig.

Snarere må vi forstå at de underliggende katastrofale økonomiske mekanismene som tvinger denne store endringen eksisterer uavhengig av coronavirus, og eksisterer uavhengig av de spesielle endringene som oligarkene som fremmer sin versjon av en «reset» (les: nye forslag) ønsker å se.

Ser du, folket og oligarkene er låst i et enkelt system sammen. På lang sikt virker det som om oligarkene leter etter løsninger for å endre det faktum, og få til en endelig løsning som gir dem en helt ødeleggende sivilisasjon. Men for øyeblikket er det ikke tilfelle.

Likevel kan ikke dette systemet fortsette som det har vært, og Coronavirus presenterer en grunn med en gang både mystisk i sin timing og også dyp i dets implikasjoner, for å presse frem et nytt forslag.

Vi tror at teknologien raskt kommer til et punkt der de aller fleste mennesker vil bli ansett som overflødige.

Hvis teknokratiet ønsker å skape en inngjerdet sivilisasjon, og la resten av menneskeheten være i stand til å styre sine egne liv langs en eller annen agrarisk middelalderlig produksjonsmåte, kan det virkelig være fordeler for de som lever langs landbrukslinjer.

Men basert på det vi vet om psykopati, og tendensen til det blant de som styrer, er en slik minnelig løsning sannsynligvis ikke i kortene.

Det er derfor anti-lockdown-protestene er så kritisk viktige å støtte. Dette er nettopp fordi låsingstiltakene brukes til å forby massedemonstrasjoner, en kritisk del av å skyve offentlig politikk i retning av allmennhetens interesser.

En hel del av venstresiden har blitt kompromittert og rullet ut for å bekjempe imaginære fascister, som de mener alle med konvensjonelle sosiale synspunkter som gikk før mai 1968.

Hele tiden frigjør de faktiske plutokratene et nytt system for oligarkisk kontroll som for de fleste hittil ikke har blitt tenkt bortsett fra av relativt uklare statsvitere, futurister og science fiction-forfattere.

Det er absolutt ikke lenger mulig å bruke det forbrukeristiske økonomiske systemet (noen ganger kalt ‘kapitalisme’ av venstresiden), som er basert i både globaliserte forsyningskjeder, men også planlagt foreldelse. I sannhet stolte dette på at en tredje verden var en kilde til både råvarer og billigere arbeidskraft.

Pluss her er at denne ‘utviklingsverdenen’ stort sett nå har utviklet seg. Men det betyr at de vil trenge sine egne råvarer, og deres egne middelklasser har drevet opp sine egne arbeidskostnader.

Globalisering var basert i en eller annen verden før utvikling, hvor den virkelige dynamikken best forklares som imperialisme, og det er derfor fornuftig at dette systemet er en levning fra fortiden, og faktisk burde være det.

Det ser stadig ut til at ‘ Coronavirus-pandemien ‘ var sekundær til den forutgående økonomiske krisen som vi ble fortalt fulgte den. Snarere ser det ut til at førstnevnte ble til for å forklare det siste.

En annen verden er mulig, men den er borgerne kjemper for. I USA, England, Skottland, Irland og Tyskland har det allerede vært ganske store anti-lockdown-demonstrasjoner.

Disse er, som vi har forklart, ikke bare imot låsing, men presser positivt på for å hevde retten til offentlig og politisk forening, til offentlig og politisk tale og oppreisning av klager. Dette er en grunnleggende rettighet for borgere i enhver republikk der det er noen form for kontroll av oligarkiet.

Vi har skrevet om den typen verden som er mulig, i vårt stykke fra april 2020 med tittelen: “ Coronavirus Shutdown: The End of Globalization and Planned Obsolescence – Enter Multipolarity ”.

Det viser hva som er mulig, og hva problemene med pre-corona-systemet var, mer økonomisk enn politisk. Her diskuterer vi problemene med globaliseringsbasert forsyningskjedesikkerhet i en multipolær verden, og det større problemet med planlagt foreldelse, spesielt i lys av 3D-utskrift, automatisering og internett på ting.

Vi stilte det filosofiske spørsmålet om det er berettiget å ha et vareproduksjonssystem basert på både garantert videresalg av samme type varer på grunn av planlagt foreldelse og ‘arbeidsgarantier’ som fulgte med det.

Kort sagt, lever vi for å jobbe eller for at vi jobber for å leve? Og med den fjerde industrielle revolusjonen overhode, stilte vi spørsmålet om hva som vil skje etter at menneskelige arbeidere ikke lenger er påkrevd.

Det pluralistiske samfunnet er kompromissutfallet av en våpenhvile i klassekrigen mellom oligarkiet og de forskjellige andre klassene som kompromitterer folket generelt.

Stort sett idealiserte og romantiske ideer som danner grunnlaget for den liberaldemokratiske ideologien (så vel som klassisk fascisme) brukes til å forklare hvordan det er oligarkiet som er så veldig forpliktet til den ordningen med pluralisme, og at akkurat denne ordningen er produktet av deres velvilje, og ikke sannheten: at det var kampen som ble utført av vanlige folk for å kjempe for en mer rettferdig fremtid.

Det har utvilsomt vært velvillige oligarker som virkelig trodde på den liberale ideologien, som fascisme er en av dens mer radikale produkter av. Men synet på at klassekampen kan akkultureres eller lovfestes til ikke-eksistens, ligner på å tro at tyngdeloven kan avgjøres ulovlig i en domstol.

Kanskje vi har glemt hva som skal til, og kanskje ting bare ikke har blitt ille nok. Reduksjoner i testosteronnivået i befolkningen kan føre til et farlig øyeblikk hvor kraftig motstand mot urettferdighet er mye mindre mulig.

Kritisk er nå å unngå kunstige midler til å tenke at ting er bedre enn de er, enten som antidepressiva eller annen selvmedisinering. Bare med en klar vurdering av den reelle situasjonen på bakken kan vi lage den nødvendige strategien.

Den store politiske krisen nå er at en pandemi blir brukt til å rettferdiggjøre et sluttløp rundt konstitusjonelle rettigheter, et sluttløp rundt det pluralistiske samfunnet, og så kjøretøyet – mekanismen – som allmennheten kan bruke til å kjempe for sin versjon av en ’tilbakestilling’ er i ferd med å forsvinne.

På mange måter betyr dette at nå er siste øyeblikk. Vi spør – hvis gode tilbakestilling, vår eller deres?Netflix Ser At Abonnementene Faller Med 800% Etter ‘Cuties’ BacklashForrige Innlegg