Vil Europa kunne forsvare seg?

Ja, Europa vil kunne forsvare seg, men bare hvis Europa virkelig vil. Og mye tyder på at Europa nå endelig har sett skriften på veggen

USA-BESØK: Det amerikanske hangarskipet Harry S. Truman besøkte Oslo i november.Foto: Joel Nziza, Forsvarets forum

KOMMENTAR: HVOR FÅR DISSE DETTE FRA? HVEM SKAL DE FORSVARE SEG MOT? DET ER JO EUROPA MED NATO SOM ANGRIPER!

Helge Arnlisikkerhetspolitisk rådgiver i Europabevegelsen

Publisert 06.12.2024 – 06:00

Del på Facebook Del på Twitter Del på LinkedIn Del på e-post

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Den kombinerte effekten av en grusom angrepskrig mot et av kontinentets ferskeste demokratier, og et mer innadvendt USA, kan ha rystet våre liberale grunnvoller nok til å vekke forsvarsviljen.

I skyggen av amerikansk militærmakt fremstår Europa lett som noe forsvars- og maktesløst. Det er ikke riktig.

Styrkeforholdet mellom ulike land og blokker av land kan åpenbart ikke vurderes kun gjennom å sammenlikne enkeltstående militære kapasiteter.

En slik øvelse kan likevel stimulere til litt refleksjon. La oss ta et EU/Russland-eksempel: Fregatter og jagere er relativt store kampfartøy ment for å løse varierte oppgaver; en slags havets multiverktøy.

For å sikre sjødyktighet og utholdenhet, er slike fartøy gjerne på mellom 3000 og 10.000 tonn.

Tendensen i Vesten er at båtene bygges større og mer komplekse for å kunne løse flere typer oppdrag med større og mer variert våpenlast. EU-land (utenom Storbritannia) har siden årtusenskiftet heist kommando på om lag førtifem slike fartøy, og vil de neste ti årene supplere med ytterligere minst tretti nye.

Av ulike årsaker er selvsagt ikke alle tilgjengelige for oppdrag samtidig. Russland har i samme periode heist flagg på syv liknende fartøy i sin europeiske retning. Planene for den kommende ti-års perioden, som nå er svært usikre grunnet de påførte sanksjonene, inkluderer en liten håndfull nye båter.

Styrkeforholdet for denne ene sjømilitære kapasiteten havner derfor fort rundt åtte til én i EUs favør. Dertil kommer britiske og norske fartøy, og i horisonten manøvrerer US Navy. Med økende forsvarsbudsjetter vil Europas maritime stormakter trolig prioritere å bygge enda flere fregatter og jagere.

FREGATT: Fregatt KNM Fritjof Nansen i Harstad i forbindelse med øvelsen Gunex i 2022.

Åtte til én samsvarer godt med respektive bruttonasjonalprodukter. I 2023 ledet EU med sytten tusen milliarder dollar mot Russlands mer beskjedne to tusen milliarder; den russiske kjøpekraften per dollar er riktignok en god del større, men likevel.

En fremtidig europeisk forsvarsunion kan med andre ord, hvis EU-landene virkelig ønsker det, mønstre sterke maritime styrkegrupper i henholdsvis Middelhavet, Atlanterhavet og Østersjøen; formasjoner som vil kunne inngå sømløst i Natos stående styrker.

På ett kapasitetsområde kommer derimot EU sørgelig til kort. Etter at Storbritannia forlot unionen, står Frankrike tilbake som det eneste landet med kjernevåpen. Hva som må adresseres, og det raskt, er ubalansen i visse sentrale militære kapasiteter, produksjonsevner og lagerhold som muliggjør det å stå i en høyintensitetskonflikt over noe tid.

Eksempler er ammunisjon, satellitter, tankfly, transportfly og overvåkingsdroner. Dertil kommer kjente utfordringer som følger av ulike materielltyper, trenings- og øvingsstandarder, kommando- og kontrollsystemer, transportinfrastruktur, språk og militære kulturer. For å nevne noe.

Alt dette er løsbart, og Europa kan om ikke alt for lenge sette opp et godt militært forsvar. Men selvsagt bare hvis det er nok vilje. Å dømme etter forslag fra Europaparlamentet og utredninger og arbeid i Europakommisjonen, finnes det ganske mye vilje nå.

Her på berget kan Den europeiske forsvarsunion fort bli en alvorlig realitetsorientering som vil kreve vanskelige overveielser, forhandlinger og beslutninger. På ett viktig område bør vi europeere lære av den israelske sikkerhetsdoktrinen.

I en foranderlig verden og med liberale demokratier i tilbakegang, har ikke Vesten råd til å tape én eneste krig – selv om det skulle komme flere samtidig. Da spiller det liten rolle hvor stor regningen blir. Alternativet er uansett så mye verre.