Tale/innlegg | Dato: 13.06.2024
Av: Statsminister Jonas Gahr Støre (Stortinget)
President, det er tidligere sitert fra denne talerstol, men det lar seg gjenta; statsminister Gunnar Knudsens ord fra 17. februar 1914: «Den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfellet på mange år». Et halvt år senere brøt verdenskrigen ut. Knudsens ord viser at vi – etter beste evne – må forstå den tiden vi lever i, og innrette oss deretter.
Sjekkes mot framføring
Det viser også hvor krevende det kan være.
Det er på denne bakgrunn at jeg har bedt om å få gi denne sikkerhetspolitiske redegjørelsen.
For å dele regjeringens vurdering av situasjonen.
For å redegjøre om regjeringens linje i viktige sikkerhetspolitiske spørsmål.
Og for å invitere til at vi sammen finner svar som bærer – på tvers av politiske skillelinjer – på utfordringer og dilemmaer knyttet til sikkerhet i en ny tid.
President,
La meg begynne med hvordan regjeringen vurderer den sikkerhetspolitiske situasjonen nå.
Vi kan konstatere at den verdenspolitiske himmel på ingen måte er skyfri.
Verden har blitt farligere, mer uforutsigbar og mer kompleks.
Folkeretten brytes og utfordres.
Stormaktsrivaliseringen – USA, Kina og Russland – øker.
Handlingsrommet for å finne fredelige løsninger på konflikter og uenigheter blir mindre.
Krigen i Ukraina er et tidsskille.
Det er et «før» og et «etter» 24. februar 2022.
Vi ser dette stadig tydeligere.
Russlands brutale krig mot Ukraina har skapt en dyp sikkerhetspolitisk krise i Europa.
Den rammer først og fremst det ukrainske folk.
De står på tredje året i en desperat situasjon, og kjemper – slik bildet er nå – en tallmessig og materielt underlegen kamp, mot et Russland som også tar enorme tap.
Samtidig hører vi stadige russiske utfall mot «Vesten». Det inkluderer Norge.
Vi ser at Russland bruker et bredt spekter av destruktive midler.
Høyere etterretningsaktivitet.
Mer påvirkning.
Hyppigere cyberangrep.
Økt risiko for infiltrasjon og sabotasje.
Dette er målrettet aktivitet for å undergrave våre interesser og verdier – og de er ikke alene.
Kriminelle aktører, ikke-statlige grupperinger og andre land utover Russland benytter også flere av disse virkemidlene.
President,
Samtidig som globale maktforhold endrer seg, står vi midt i en dyp teknologisk, økonomisk og energipolitisk omstilling.
Noen av de viktigste trendene inkluderer:
- En rivende utvikling innen kunstig intelligens.
- En rask energiomstilling.
- En ny agenda for økonomisk sikkerhet og kontroll med viktige verdikjeder.
Hver av disse gir både muligheter og utfordringer for Norge.
Kunstig intelligens vil gi effektivisering, problemløsing og innovasjon. For eksempel innen medisinsk diagnose og behandling.
Samtidig er det ingen tvil om at kunstig intelligens allerede brukes til å spre løgn og desinformasjon i stor skala.
Utfordringen for demokratiet og den offentlige samtalen er allerede betydelig – og vil øke.
Utfasing av fossil energi peker mot et mer «lokalt» energisystem i fremtiden – basert på uuttømmelige kilder som vind og sol.
Fra å være et knapphetsgode av høy strategisk betydning i dag, vil energi i fremtiden bli mindre egnet som maktmiddel.
Slik vil det grønne skiftet kunne redusere globale spenninger.
Samtidig kan det bli kilde til nye.
Omstillinger på så grunnleggende områder som energi, er aldri fri for konflikt.
Vi ser også at flere land tar grep om sine kritiske verdikjeder.
Noen for å sikre bedre nasjonal kontroll, andre på en måte som tar verden i en mer proteksjonistisk retning.
Også vi skal sikre bedre kontroll med viktige verdikjeder – i samarbeid med nære partnere.
Samtidig må vi erkjenne at en ny økonomisk dagsorden globalt utfordrer en rekke forhold Norge nyter godt av; som åpenhet, lave handelsbarrierer, internasjonal konkurranse og et internasjonalt regelverk.
Dette har særlig betydning for Norge, som en stor eksportør av energi, og som eier av et av verdens største pensjonsfond. På begge områder ser vi at økt spenning og rivalisering fører til politisering.
President,
Disse eksemplene illustrerer hvordan politikk, økonomi og teknologi bidrar til å forme den nye sikkerhetspolitikken.
En sammenheng vi merker – også her i Norge.
Men la meg også legge til: I en tid med mørke skyer er fremtiden fortsatt åpen.
Det er ikke gitt – slik noen hevder – at vi lever nå i en ny «før-krigstid».
Vi skal vokte oss for slik ordbruk. Krig er ikke uunngåelig.
Det er opp til oss, inkludert gjennom vår sikkerhetspolitikk, å sørge for at freden får de beste forutsetninger.
Gjennom avskrekking. Forebygging.
Og et fortsatt engasjement for fredelig konfliktløsning, utvikling og internasjonal solidaritet.
Selv om mange av utviklingstrekkene som treffer Norge gir et større alvor, så la oss huske at vi har et bedre utgangspunkt enn de aller fleste land.
Et samfunn kjennetegnet av tillit.
Ressursrikdom.
Et robust demokrati.
Gode venner og allierte – som står sammen med oss.
Folk som bor i hele landet – fra nord til sør.
Og et bredt folkelig engasjement – organisasjoner, frivilligheten, enkeltmennesker – som, til tross for store utfordringer i verden, bevarer troen på at det nytter, at vi alle kan gjøre en forskjell.
Det er et godt fundament.
President,
«Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike». Slik er anslaget i Grunnlovens første paragraf.
Sikkerhetspolitikkens essens handler om å sikre dette.
Om hvordan vi må posisjonere oss, og hvordan vi – som samfunn – må samvirke på tvers av sektorer, i en ny sikkerhetspolitisk situasjon.
For å trygge landet, folket og folkestyret.
Vi trenger derfor en langsiktig og operativ sikkerhetspolitikk:
- Som tar innover seg en ny sikkerhetspolitisk situasjon.
- Som uttrykker hvilke interesser og verdier vi skal fremme.
- Som er forankret i en forståelse av norske særtrekk, vår geografi og vårt samfunn.
- Og som gir retning for hvordan vi bør opptre og posisjonere oss, i nært samarbeid med allierte.
I god norsk tradisjon bør vi eie analysen og hovedlinjene i politikken mest mulig sammen.
Fordi en bred politisk enighet om hovedlinjene – over tid – har vært en grunnleggende styrke ved norsk utenriks- og forsvarspolitikk.
Det har vært en forutsetning for langsiktighet, kontinuitet og troverdighet.
I en tid med stort sikkerhetspolitisk alvor, vil jeg som statsminister understreke at samhold har stor verdi. Det er en ressurs vi må forvalte med klokskap.
Jeg vil derfor takke alle partiene på Stortinget for svært godt samarbeid om Nansen-programmet for Ukraina, og det historiske forliket om den nye Langtidsplanen for Forsvaret.
Dette representerer sikkerhetspolitiske milepæler – med stor betydning langt utover denne stortingsperioden.
President,
Sikkerhetspolitikken må bygge på en forståelse av våre særtrekk.
Ikke minst vår geografi.
Den ligger fast – og gir oss både muligheter og utfordringer.
Daværende utenriksminister Trygve Lie formulerte det slik i 1941: «Vi er et Atlanterhavsfolk».
Kystlinjen og havet utenfor, og ikke minst våre nordområder har vært – og er – definerende for hvem vi er.
I Trygve Lies formulering lå det også en erkjennelse av at Norge ikke lenger kunne være nøytral, slik vi hadde vært siden uavhengigheten i 1905.
For vi er «et Atlanterhavsfolk», en kyst- og havnasjon med store ressurser å forvalte.
Men også med et naboskap i øst som nødvendiggjorde et nært samarbeid over Atlanterhavet.
Vi er nabo til Russland, med russiske kjernevåpen nær vår grense.
Kjernevåpen blir nå enda mer fremtredende som maktfaktor i internasjonal politikk.
Den strategiske betydningen av Barentshavet øker – blant annet som følge av at de øvrige stater rundt Østersjøen nå er medlem av NATO.
Dette bidrar til å forsterke alliert interesse for nordområdene.
Det har konsekvenser. Det forplikter.
Nordområdene er vårt viktigste strategiske område.
Vi skal være tydelig til stede.
Gjenkjennelig.
Legge premisser for videre utvikling.
Og, motvirke økt spenning.
I nord skal vi ha den ledende kunnskapen. Der skal vi ha idéforspranget – og kapasiteten til å forme politikken.
Det gjelder ikke minst Svalbard. Den nordligste delen av Norge – som vi forvalter med forutsigbarhet og stø hånd.
Det er i brytningen mellom geografi og politiske omstendigheter, innenriks og utenriks, at vi må forstå sikkerhetspolitikken.
Og i et slikt perspektiv ser vi dype endringer.
Ikke bare mot nord, men også mot vest, øst og sør.
Mot vest – en fornyet oppmerksomhet om maritime utfordringer. Et større behov for alliert samarbeid og tilstedeværelse i norske hav- og nærområder.
Mot øst – en ny sikkerhetspolitisk geografi. Finland og Sverige i NATO, og en integrasjon mellom våre nærområder og Østersjøområdet.
Og mot sør – et tettere sikkerhetspolitisk samarbeid – gjennom NATO og i Europa. Bredt og verdimessig forankret, der vår energieksport er ett strategisk, viktig bånd.
President,
Demokratiet, det frie ordskiftet og tilliten er grunnleggende kvaliteter ved vårt land.
Det gir grunnlag for gode liv, men er også viktige kilder til motstandsdyktighet i en ny sikkerhetspolitisk situasjon.
Det er helt avgjørende, President, at vi erkjenner og forstår at umistelige trekk ved vårt samfunn også gir opphav til sårbarheter.
Det har tidligere blitt hevdet at vi – i vårt land – lever i en «dyp fred».
Det høres i utgangspunktet betryggende ut, men beskriver også en tilstand av uoppmerksomhet.
I lys av krigen i Ukraina har vi blitt mer bevisst på trusselen om militær maktbruk.
Vi behøver den samme bevisstheten om trusler under terskelen for væpnet angrep.
Villedende informasjon, påvirkning, press, trusler, strategiske oppkjøp; aktivitet gjerne rettet mot sivil sektor som utnytter åpenheten i vårt samfunn.
Misbruker det frie ord og det frie markedet.
For å true eller svekke vår sikkerhet.
Som jeg sa innledningsvis: Alt dette inngår i repertoaret til flere land og ikke-statlige aktører.
Vi konstaterer at Kina er det enkeltlandet som har størst kapasitet for slik aktivitet.
I likhet med andre europeiske land ser vi derfor et behov for økt forsiktighet i omgangen med Kina.
Risikoreduksjon vil fremover måtte være en del av vår tilnærming til Kina og kinesiske aktører.
Vi ønsker samarbeid med Kina, innen handel, klima, det grønne skiftet – for å løse globale problemer.
Men det er ikke tilrådelig på sensitive områder.
Og der vi samarbeider, skal vi ha økt oppmerksomhet om risiko og hvordan norske aktører kan redusere den.
For å sikre dette så intensiverer vi nå dialogen med næringslivet, kunnskapssektoren og andre samfunnsaktører, om risiko knyttet til samarbeid med Kina og andre land.
President,
Vi må svare på den sikkerhetspolitiske utviklingen langs flere spor.
Vi må forstå utfordringene.
Vi må kjenne truslene.
Og så langt som mulig dele dem, så hele samfunnet forstår hva vi står overfor.
I møte med skarpere internasjonal rivalisering må vi hegne om våre kjerneinteresser.
Vi må øke bevisstheten om risiko og sårbarheter.
Og vi må investere i det som gjør at vi fortsatt kan stå trygt.
I lys av dette vil jeg nå trekke frem seks sikkerhetspolitiske prioriteringer.
President,
For det første, god sikkerhetspolitikk begynner med orden i eget hus.
Vi gjør derfor en historisk satsning på eget forsvar.
Gjennom Forsvarsløftet skal vi:
Dekke kritiske gap og mangler.
Satse på folk og kompetanse.
Styrke evnen til situasjonsforståelse.
Investere i tilstedeværelse og avskrekking.
Dere – partiene her på Stortinget – har vært med å utvikle planen, og kjenner derfor detaljene godt.
Som dere vet: Planen er enstemmig vedtatt. Nå handler det om gjennomføring.
For å lykkes må vi alle ta ansvar for finansieringen – i hele tolvårsperioden planen gjelder.
Vi må sikre bedre kontroll med pengebruken i en sektor hvor det tidvis har vært en utfordring.
Vi må snakke Forsvaret opp. Bidra til at folk søker seg dit, og at de blir.
Og vi må bevare det gode samarbeidet oss imellom på dette viktige området.
President,
For det andre: Vi styrker den sivile motstandskraften.
Krigen i Ukraina viser oss pånytt at forsvarsevne handler om mer enn soldater og våpen.
Det handler om hvordan samfunnet kommer sammen og står imot.
I forsvar av landet. Til støtte for krigsinnsatsen, og for å holde samfunnet i gang.
En satsing på Forsvaret vil ikke alene gi den forsvarsevnen vi trenger. Den sivile beredskapen må også tilpasses en ny tid, et nytt trusselbilde.
Det stiller nye krav til oss.
Vi må faktisk være forberedt på det verste – på krise og krig. Og – på det uventede.
Vi må kunne håndtere trusler og hendelser – i det digitale rom eller ved hyppigere ekstremvær.
Vi må styrke evnen til helhetsoversikt og samordning.
Og vi må øke bevisstheten om trusler, ansvar og tiltak – på tvers av det offentlige, næringslivet og i befolkningen generelt.
Vi må kunne trekke på samfunnets samlede ressurser hvis situasjonen krever det.
Derfor vil den kommende meldingen om totalberedskap omhandle sivil motstandskraft og hva det krever av oss.
Og, derfor har vi startet arbeidet med å oppdatere lovverket som regulerer mobilisering av sivil arbeidskraft i krise.
Det er viktig for at samfunnet skal kunne fungere – i situasjoner vi håper aldri vil oppstå, men som vi må være forberedt på.
Av samme grunn gjennomgår vi også systemene for krisehåndtering på kommunalt, regionalt og sentralt nivå. Vi skal sikre at sektorene virker sammen.
Det krever at vi øver mer. Systematisk og konkret, og sammen med næringsliv og organisasjoner.
Vi styrker kontrollen med utenlandske investeringer.
Vi har etablert et eget direktorat for eksportkontroll.
Sikkerhetstjenestene har fått mer ressurser. Deres oppmerksomhet om etterretningstruslene fra fremmede land er høy.
Vi har særlig oppmerksomhet om sikkerheten på norsk sokkel.
Vi samarbeider tett med allierte og energiselskaper for å sikre leveranser av gass til Europa.
Sammen med Tyskland fikk vi gjennomslag i NATO for en egen enhet, som sammen med private aktører skal samordne innsatsen for å forsvare vår energiinfrastruktur.
Etableringen av Nasjonalt etterretnings- og sikkerhetssenter (NESS) har styrket evnen til å avdekke og utbedre sårbarheter.
Særlig viktig er energi, undervannsinfrastruktur, maritim samferdsel og telekommunikasjon.
President,
La meg gjenta dette som et helt sentralt budskap: Staten skaper ikke sivil motstandskraft alene.
Hvert hjem trenger noe så viktig som et beredskapslager.
Og hver enkelt må utvise grunnleggende kildekritikk.
Motstandskraft skaper vi alle. Bedrifter, offentlige virksomheter, enkeltindivider.
Vi har alle et ansvar.
President,
Den tredje sikkerhetspolitiske prioriteringen vår er denne: Vi styrker båndene til våre allierte.
NATO har i 75 år vært ankerfestet for norsk sikkerhet.
Det har gjort det mulig å stå støtt i møte med Russland i nord.
Det har gitt oss troverdig avskrekking – som vi har kombinert med beroligelse.
Som betyr at Norge er forutsigbar og gjenkjennelig.
Tryggheten som denne kombinasjonen ga, gjorde det mulig å håndtere naboskapet med Sovjetunionen under den kalde krigen, og åpne opp for tettere samarbeid med Russland på 1990-tallet.
Når allierte møtes i Washington i juli, samles vi om politikk som fortsetter å trygge våre interesser og verdier.
Som sikrer freden på alliert territorium, og fortsatt støtte til Ukrainas forsvarskamp.
Etter Finlands og Sveriges inntreden i NATO, er forutsetningene for sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden grunnleggende endret.
Til det bedre både for oss, for Norden, Europa og NATO.
Oppgaven nå er å videreutvikle felles NATO-planverk, legge til rette for allierte forsterkninger til Finland og Sverige gjennom Norge, og styrke evnen til samhandling og avskrekking.
Gitt geografien får dette særlig betydning for oss – i det vi kan kalle Nord-Norden.
I neste uke har jeg invitert den finske presidenten og den svenske statsministeren til Bodø, med nettopp dette som tema. Det blir et historisk møte, hvor formålet er:
Å bidra til at Finland og Sverige i NATO gir økt sikkerhet og samarbeid for oss alle tre, og dermed for Europa.
Og samtidig motvirke økt spenning i vår region.
Møtet i Bodø handler om å aktivt forme våre omgivelser, og fordype samarbeid som tjener våre interesser.
For sikkerhet må skapes. Trygghet og tillit kommer ikke av seg selv. Det må bygges systematisk over tid, slik vi har gjort i relasjonen til USA siden andre verdenskrig.
Overfor USA har vi gjort dette som uttrykk for vår politiske og verdimessige orientering vestover – men også med realisme.
USAs militære kapasitet har vært – og forblir – den ultimate garantien i NATO. Det eksisterer ikke et fullgodt alternativ.
Derfor har vi også fordypet samarbeidet med USA, gjennom opprettelsen av nye såkalte «omforente områder» i Norge.
Disse gir merverdi for oss og for USA. Det gjør samarbeidet mer robust ved politiske skifter.
For vi har overlappende sikkerhetspolitiske interesser.
Og disse grunnleggende interessene vil ikke endres.
Selv om amerikansk politikk har blitt mer polarisert.
Selv om vi må ta høyde for at amerikanske maktskifter fremover vil kunne innebære omveltninger.
Selv om vi, som andre europeiske land, forbereder oss godt på ulike utfall av det amerikanske presidentvalget i november.
Derfor har vi bred politisk kontakt med USA.
Vi viser vår merverdi.
Vi investerer i samarbeid på alle nivåer.
Og uansett utviklingen i USA, må europeiske allierte ta et større og mer samordnet ansvar. Det bidrar Norge til.
For Norge handler det om å styrke båndene til øvrige, nære allierte.
Til Storbritannia, vår viktigste europeiske allierte over lang tid.
Til Tyskland og Frankrike, våre mest sentrale europeiske partnere.
Til våre nordiske naboer.
Og til regionalt samarbeid, som «Joint Expeditionary Force – JEF», som inkluderer våre nordeuropeiske allierte.
Regjeringen har derfor jobbet systematisk med å styrke det brede samarbeidet med blant annet Tyskland, Frankrike, Storbritannia og EU.
Den politiske kontakten er tett, og det faglige samarbeidet bredt.
Vi ser tydelig nå at klimapolitikken og energipolitikken er en avgjørende del av sikkerhetspolitikken, slik det også fremgår av NATOs plandokumenter.
I en situasjon med tiltakende konkurranse mellom Kina og USA, er vi godt integrert i det europeiske fellesskapet – med EØS-avtalen som rammeverk.
EØS, som i år fyller 30 år, gjør Norge til del av et marked som utgjør 18 prosent av verdens BNP.
EØS-avtalen har skapt betydelige muligheter og rettigheter for norske borgere, norsk næringsliv, utdanning og forskning.
Og kanskje enda viktigere å løfte fram i dag – noe også Eldring-utvalget påpekte – den gir oss innpass i et samarbeid av økende sikkerhetspolitisk betydning.
Det er bra for oss.
For å styrke dette ytterligere, undertegnet vi for to uker siden en avtale om sikkerhets- og forsvarssamarbeid med EU.
I en verden med økt uro og uforutsigbarhet, må vår sikkerhetspolitikk ha flere bein å stå på.
President,
For det fjerde: Norge skal fortsatt støtte Ukrainas forsvarskamp.
Vi tok et historisk valg i dagene etter krigsutbruddet. Ved å åpne for militær hjelp til et land i krig, et land som utøver sin rett til selvforsvar mot et angrep utenfra.
Vi markerer politisk i alle fora at Ukraina har rett til å forsvare seg. Og plasserer det fulle og hele ansvaret hos Russland.
Vi stiller opp ved nye donasjoner av militært materiell og ved omfattende sivil støtte, i tråd med ukrainske behov.
Vi gjennomfører Nansen-programmet. Vi er nå halvveis inne i det andre året av et femårig, fleksibelt program.
Regjeringen verdsetter dialogen vi har med Stortinget om den videre utviklingen av programmet.
I revidert nasjonalbudsjett foreslår regjeringen å øke støtten fra 15 til 22 milliarder kroner i 2024.
Ukraina har nå blitt en av de største mottakerne av norsk bistand.
Vi har nylig også inngått en tiårig sikkerhetspolitisk samarbeidsavtale med Ukraina.
I helgen møter jeg andre ledere i Sveits for å drøfte steg mot en framtidig fred.
Det handler om å sikre fred på ukrainske premisser – og økt trygghet og stabilitet på vårt kontinent.
La meg legge til at vi også har dialog med Kina om krigen i Ukraina.
Kina har nære bånd til Russland. I likhet med andre europeiske land, vet vi at Kina yter betydelig støtte til den russiske krigføringen i Ukraina.
Norges klare budskap til Kina er at slik støtte er ødeleggende for landets omdømme og stilling i Europa.
Det svekker tilliten.
Det gjør det vanskeligere å samarbeide.
Vi oppfordrer Kina på det sterkeste til å bidra til at krigen stanser.
President, vi skal – for det femte – håndtere naboskapet med Russland.
Norge fordømmer Russlands angrepskrig i Ukraina. Vi er også dypt urolig over samfunnsutviklingen hos vår nabo i øst.
Vi skal være gjenkjennelige.
Vi skal fortsatt håndtere Russland med ro, fasthet og forutsigbarhet i tiden fremover.
Det følger av vår geografi, vårt naboskap og vår politikk gjennom tiår.
Vi skal kombinere avskrekking og beroligelse, og samarbeide tett med allierte.
Jeg gjentar budskapet som Russland og det russiske folk trenger å høre: Norge truer ingen. Verken vi eller NATO har aggressive hensikter overfor Russland.
Vi respekterer Den russiske føderasjonens internasjonalt anerkjente grenser.
Men Russland valgte angrepskrig mot et naboland. Det svekker tilliten fundamentalt. Vårt bilaterale forhold har gått fra samarbeid til håndtering.
Vi må legge til grunn at Russland vil utfordre europeisk sikkerhet i lang tid fremover.
Omstillingen til krigsøkonomi er rask og omfattende. Den militære gjenoppbyggingen likeså.
Regimet lener seg tungt på avskrekking, inkludert kjernevåpen.
Russland har forlatt alle nedrustnings- og våpenkontrollavtaler, og bryter gjennom krigshandlingene i Ukraina alt fra FN-pakten til krigens folkerett og Den europeiske menneskerettighets-konvensjonen.
Lite tyder på en forestående kursendring.
Flere tegn peker i retning av at Russland organiserer seg for en langvarig konflikt.
Norge omtales gjennomgående som en av flere såkalte «uvennlige stater».
Våre kontaktflater har blitt betydelig færre, noe mange norske miljøer har fått merke konsekvensene av.
Det må vi forholde oss til.
Samtidig er det viktig å opprettholde et minimum av kanaler.
Vi har viktige nasjonale interesser å ivareta; som grensespørsmål, fiskeri, søk og redning, oljevern, og evnen til å håndtere uforutsette eller uønskede hendelser.
Og, akkurat nå – i en tid med konfrontasjon og konflikt – trenger vi diplomatiet.
Russland skal vite hvor de har oss. Det tjener våre nasjonale interesser og sikkerheten i våre nærområder.
Det betyr at Norges og Russlands ambassader i Moskva og Oslo må fungere. Kontakt mellom våre diplomater er nødvendig og ønskelig.
For diplomati er ikke bare til for kontakt mellom venner.
Og det leder meg til vår sjette prioritering, President,
Vi står opp for folkeretten. For FN. Vi fremmer internasjonalt samarbeid.
Vekslende norske regjeringer og storting har lagt til grunn at Norge er tjent med en velorganisert verden – hvor lov og rett gjelder.
Vi har gjerne sagt at folkeretten er vår førstelinje – i den forstand at vår sikkerhet, velferd og handlefrihet forutsetter et regulert samspill med andre land.
Men det handler også om verdier. Om menneskerettigheter og beskyttelse av sivile.
Det er svært alvorlig at internasjonal humanitær rett krenkes så omfattende, slik vi i dag er vitne til i Ukraina, Gaza og Sudan.
Vi må likevel holde fast ved vår grunnleggende tro på at samfunn kan organiseres for det bedre, gjennom samarbeid, og at makt ikke gir rett.
Disse verdiene har dype røtter i Norge.
I konflikten mellom Israel og Palestina har vi brukt våre kanaler i arbeidet for en våpenhvile i Gaza, humanitær tilgang og frigivelse av gislene.
Og i arbeidet for at konflikten kommer over i et politisk spor – med realisering av tostatsløsningen, selve forutsetningen for en varig fred forankret i regionen.
Kun dette kan gi sikkerhet for både israelere og palestinere.
At folkeretten respekteres, har stor betydning for Norge. Det gir sikkerhet og forutsigbarhet.
Det er ikke minst viktig for forvaltningen av våre havområder – hvor Havrettskonvensjonen, «Havets grunnlov», er en forutsetning for fredelig samarbeid.
«Havets grunnlov» er på mange måter både «fiskerienes grunnlov», «offshorenæringens grunnlov» og «skipsfartens grunnlov».
Det er umåtelig viktig for oss. Og helt avhengig av ett grunnleggende forhold, nemlig at stater respekterer at lov gjelder.
Derfor har vi videreført det norske lederskapet av Havpanelet, der stater som representerer halvparten av verdens økonomiske soner nå deltar.
Vi skal gjøre det vi kan for å beskytte folkerettens integritet og dens forrang.
Den innsatsen må gjøres globalt.
Jeg har tidligere omtalt Norge som «en økonomisk og politisk overskuddsstat i en verden med altfor mye underskudd».
Det betyr at vi har et ansvar for å delta i global problemløsning – der vi kan og der vi har særskilte forutsetninger.
At vi gjennom handling underbygger budskapet om at samarbeid gir merverdi. Og at en robust internasjonal rettsorden er et globalt fellesgode.
«Ingen mann er en øy» – heller ikke Norge.
Derfor takket vi ja da Brasils president inviterte Norge med som ett av få utvalgte gjesteland i G20.
Derfor engasjerer vi oss i WHO for å styrke global pandemiberedskap.
Derfor investerer vi i fred- og forsoningsprosesser.
Og derfor samarbeider vi med blant annet Kina og India for å akselerere det grønne skiftet.
Det gjør verden litt bedre, og det er i Norges langsiktige interesse.
En verden der statene tross alt klarer å samarbeide, er en tryggere verden for alle.
President,
Jeg begynte med å konstatere at vi lever i en farligere verden.
At den har blitt mer voldelig, og at polariseringen tiltar.
Det krever mye av oss.
Vi må prioritere hardere. Investere tyngre i sikkerhet og beredskap.
Som avslutning vil jeg dele et inntrykk fra 80-årsmarkeringen for D-dagen.
Det var en sterk opplevelse. Gjenlevende veteraner på rundt 100 år, som fortalte om deres frykt og mot under den dramatiske landgangen i Normandie tidlig om morgenen den 6. juni 1944.
Opplevelsene under D-dagen la grunnlaget for et sterkt bånd mellom Nord-Amerika og Europa.
I dag, 80 år senere, er det vi som må føre dette samholdet videre.
På strendende kalt Utah, Omaha, Gold, Juno og Sword, kjempet soldater fra 13 land side om side.
Mister vi det samholdet, taper både vi og Amerika.
Derfor må verdsette høyt alt det som den 6. juni representerte.
Vi må slå ring om verdiene de kjempet for: Demokrati, menneskerettigheter og trygghet mot alle typer angrep.
Og i tråd med vår tids utfordringer må vi finne vår tids rette svar.
I 1984, da våre ledere markerte fire tiår siden landgangen, holdt USAs daværende president Ronald Reagan en av den kalde krigens mest historiske taler.
Han talte om kampen mot tyranniet som truet, et USA som snudde isolasjonismen ryggen, og bidro til å redde Europa. Og om båndene og verdiene – som binder USA og Europa sammen.
I vår tid, med mørke skyer i horisonten, er det en tale som er verdt å minnes.
Midt under en intens og farlig del av den kalde krigen, sa Reagan:
«Vi vil alltid være forberedt på fred, forberedt på å avskrekke aggresjon, forberedt på å forhandle om nedrustning, og ja – forberedt på å strekke ut en hånd igjen for forsoning».
President,
Det må være vår holdning også i dag.
Forberedt på å forsvare oss.
Klare til å kjempe for frihet og demokrati.
Og alltid på søken etter veier som kan lede mot fred.
+ There are no comments
Add yours