Det permanente statskupp

https://open.spotify.com/embed/episode/0XfPWRY50pKagA6FkDg1fG?si=0de7dfc5599245c7&utm_source=oembed

Om noen har kommet i skade for å lese det jeg skriver, skjønner de at jeg, som mange andre på disse sider, er opptatt av å forstå hva som egentlig er skjedd. Hva er det som finner sted? Hvordan kunne det gå så galt? Det har skjedd så fort. Omveltningene er så store. Og konsekvensene er så åpenbart negative, at det er vanskelig å fatte.

Det har skjedd unisont og omtrent samtidig, ikke bare i Norge, men over hele den vestlige verden, fra San Fransisco i vest til Berlin i øst, fra Hammerfest i nord til Roma i sør. Det er nesten som om en usynlig hånd styrer det hele. Og det går bare én vei. Mot stupet.

Den politikk som føres på så godt som alle sentrale politikk­områder, fremstår til tider som komplett galskap. Noen ganger som ren selvskading. Dette er villet politikk. Noen ønsker dette. Noen tjener på det. Men konsekvensene for folk flest er negative, så godt som uten unntak. Veldig negative.

Dette kan heller ikke ende bra. Vi er midt inne i et avgjørende tidsskille. Et skille som begynner å anta apokalyptiske dimensjoner.

For 30 år siden sa de at historien var død. At det ikke kunne bli krig igjen i Europa. De bygde ned Forsvaret til en brøkdel. Og lenge var lykken bedre enn forstanden. Men nå er den eksistensielle krigen tilbake i Europa. Faren for at den eskalerer til tredje verdenskrig, og for at atomvåpen tas i bruk med overlegg eller ved feiltakelse, er større enn noensinne under Den kalde krigen.

Det kunne vært unngått om USA og Vesten hadde lagt godviljen til og imøtekommet de russiske tilnærmingene på 90-tallet om en felles sikkerhets­struktur i Europa, samt latt være å utvide NATO så raskt mot øst uten hensyn til de geopolitiske realiteter og legitime russiske sikkerhets­interesser.

Og til tross for at vi for alle praktiske formål nå er i krig med vår stormakts­nabo i øst, bagatelliseres situasjonen, og regjeringen gjør lite eller ingen ting for å gjen­oppbygge Forsvaret slik den er forpliktet til både i henhold til Grunnloven og folke­rettslig i henhold til FN-charteret og NATO-traktaten. Norske politikeres uansvarlighet kjenner ingen grenser.

Det samme kan gjelde innvandrings­politikken. De siste tiårs massive folke­vandring fra MENA-landene representerer den største samfunns­messige omveltningen i Europa noensinne. Den er i ferd med å endre Norge til det ugjen­kjennelige demografisk, kulturelt, politisk og økonomisk.

Innvandringen undergraver velferds­staten, retts­staten, det liberale demokratiet samt vår kultur og identitet. Om den fortsetter i samme tempo, vil den uomtvistelig i løpet av noen få tiår føre til det unevnelige. Den vil føre til befolknings­utskiftning. Det er enkel demografi.

Også dette er et resultat av villet politikk, av politikere som mener etniske nordmenn ikke har noe mer rett til Norge enn hvilke som helst andre. Det er under­støttet av store deler av nærings­livet og av økonomene i Finans­departementet, som mener Norge trenger arbeids­kraften.

Men det er en meningsløst overflatisk argumentasjon. I den utstrekning kunnskaps­samfunnet Norge trenger ekstra arbeidskraft, så er det ikke arbeidskraft fra velferds­innvandrere fra MENA-landene med liten eller ingen utdannelse vi trenger. De velger ikke Norge på grunn av jobb­mulighetene eller vårt kalde klima. De velger Norge på grunn av våre generøse velferds­ordninger.

Det vi trenger mer enn noe annet, er å sysselsette flere av de mange i Norge som ikke er i arbeid, men som går på trygd. Det er nesten dobbelt så mange som ellers i OECD. Det sier seg selv at vi ikke er dobbelt så syke som resten av den vestlige verden. Mange er delvis eller fullt arbeidsføre.

Og vi trenger å redusere en offentlig sektor som har vokst over alle støvleskaft, og som åpenbart er tungt overbemannet. Vi har over dobbelt så mange i offentlig sektor i Norge som snittet i OECD, uten at vi kan påstå at vi har noe bedre sosiale tjenester enn våre naboland.

Vi har all den arbeidskraften vi trenger. Den er bare svært dårlig utnyttet. Den offisielle arbeids­ledigheten er på bare 3,5 prosent, men skjuler flere hundre tusen som kan arbeide, men som går på trygd, eller som jobber i en ineffektiv offentlig sektor. Vi trenger å få dem ut av offentlig sektor og ut av NAV, og over i produktivt arbeide i privat sektor.

Men det er det tabu å si, på samme måte som det er tabu å si at vi ikke lenger har et adekvat forsvar og at innvandringen fører til befolknings­utskiftning. Og nettopp det at vi ikke lenger kan forholde oss til fakta, er et enormt problem i seg selv. Og det er like tabu som å slå fast at klima­hysteriet ikke bare har resultert i en selvpåført energikrise, men også inflasjon og økonomisk stagnasjon.

Det har ført til en subsidie­styrt industri­politikk som beriker tilkarrings­ivrige investorer, ledere og lobbyister samt politikere som «bestikkes» med lukrative styreverv. Det såkalt grønne skiftet ødelegger enorme arealer og felles natur­verdier, men bidrar i liten grad til flere arbeids­plasser.

At våre egne myndigheter har gitt bort kontrollen med vannkraften til EU, et av våre viktigste naturgitte fortrinn, er ikke til å begripe. Men det er i tråd med interessene til en politiker­stand som omtrent har gjort kollektivt knefall for EU. Og det er i tråd med tilrådningene fra ledende, men åpenbart livsfjerne økonomer, jfr. siste uttalelse fra Det rådgivende utvalg for finans­politiske analyser, det såkalte Torvik-utvalget.

Til tross for at den tradisjonelle vare­handelen stadig går ned og norske stats­finanser blir stadig mer avhengig av petroleums­inntektene, konkluderer utvalget med at:

«Økt eksport bør ikke være et mål i seg selv. Det bør heller ikke være en selvstendig målsetting for energi­politikken at tilgang til rimelig kraft skal være et konkurranse­fortrinn for norsk industri.»

Dette kan bare være skrevet av kunnskaps­løse sosial­økonomer som har forlest seg på klassisk økonomisk teori om komparative fortrinn. Den fungerer i en ideell verden med frihandel og perfekte markeder, men ikke i virkelig­hetens verden. Våre viktigste handels­partnere skjermer seg alle bak en utstrakt proteksjonisme. Det gjelder EU og UK like fullt som Kina. Det rammer særlig hardt en råvare­basert økonomi som den norske.

Så hvordan kan det ha seg at det som åpenbart er ufornuftig og destruktiv politikk i strid med store velger­gruppers interesser, kjøres ufortrødent fram uten forbehold under­støttet av en servil forvaltning med lav faglig integritet, oppdrags­styrte og opportunistiske forsknings- og utrednings­institusjoner, et narrativ­styrt og woke-infisert akademia samt nesten hjernedøde og ukritiske media som ikke lenger begriper hva kontra­diksjon er?

Jeg tror jeg etter hvert skjønner sammenhengen. Det har dannet seg et mønster. Alt henger sammen med alt. Det likner et stille og permanent statskupp foretatt av en politisk klasse hvis oligarkiske og autokratiske trekk blir stadig mer fremtredende. Det har funnet sted gradvis og ubemerket siden 90-tallet. Det er båret frem av en ideologi og forestilling om verden som en global landsby og er sammenfattet i FNs bærekraftsmål og Agenda 2030.

Gjennom tre tiår med denasjonalisering og globaliserings­politikk er det ikke bare industri­basen som er flyttet til Kina og andre lavkost­land. Disposisjons­retten over en stor del av skatte­pengene er flyttet fra lokale og nasjonale folke­valgte forsamlinger, til inter­nasjonale konføderasjoner som EU, FN, OECD, IMF og WHO og til et stadig voksende inter­nasjonalt humanitær­politisk kompleks av private NGO-er og uformelle inter­nasjonale nettverk som World Economic Forum (WEF).

Og med skattepengene, som innkreves lokalt, er også store deler av det politiske beslutnings­rommet flyttet fra demokratisk valgte lokale og nasjonale folke­forsamlinger til utenom­parlamentariske inter­nasjonale institusjoner, organisasjoner og konføderasjoner. Beslutninger som fattes inter­nasjonalt, får stadig større innflytelse over livene til folk, som tross alt bor og lever lokalt.

Det kan gjelde vaksine­pålegg bestemt av Verdens helse­organisasjon (WHO), innvandrings­kvoter pålagt av FN, en strøm­pris­krise påtvunget av EU eller tusenvis av EU-direktiv utformet av 45.000 ikke-valgte byråkrater i en EU-kommisjon som i stor grad har overtatt retts­utviklingen i landet, og med det Stortingets grunlovs­festede monopol som lovgiver i Norge.

Dette undergraver både vårt parlamentariske styresett, det lokale selvstyret og det representative demokratiet slik vi kjenner det. Det er grunn­leggende udemokratisk, uten at noen av våre ledende politikere, eller andre for den saks skyld, ser ut til å bekymre seg nevneverdig over det.

Denne utviklingen har kunnet finne sted ved at det som tidligere var medlems­styrte og medlems­finansierte partier, er blitt erstattet med stats­finansierte nettverks­partier. Medlems­kontingenten og partienes medlemmer betyr ikke noe lenger. De er overflødig­gjort gjennom partistøtten, som politikerne bevilger seg selv over stats­budsjettet.

Velgerne betyr også langt mindre. Deres innflytelse er sterkt svekket. Både ved at viktige beslutninger er flyttet ut av landet og ikke lenger tas i Norge. Og ved at de har mistet sin innflytelse over hvem som velges. For gjennom en lukket nominasjons­ordning kontrollerer parti­ledelsen i realiteten selv hvem som blir nominert, og de nominerer stort sett seg selv.

Og det yrkes­politikere med en livslang karriere i politikken gjerne vil, er først og fremst å ivareta egne interesser. De er blitt mindre opptatt av velgernes og landets interesser. Derav det utstrakte kameraderiet og de mange habilitets-, svindel- og skatte­sakene. Det er en illusjon å tro at det er velgerne som bestemmer. Det er nettverkene som regjerer.

Det har ført til etableringen av en politiker­stand med klare stands­interesser og nettverk som både går på tvers av parti­skillene og dypt inn i stats­forvaltningen. Sammen med den nordiske mindretalls­parlamentarismen, har det resultert i at politikken konvergerer mot et felles sentrum. Det finnes knapt lenger noen reell politisk opposisjon.

Det spiller liten rolle om en stemmer på Arbeider­partiet eller på Høyre, FrP eller noen av sentrums­partiene. De kan være høyrøstede i opposisjon. Men de står stort sett for det samme om både forsvar, innvandring, offentlig sektor, energi­politikk og det grønne skiftet så snart de kommer i posisjon. De roterer bare vekselsvis i de samme svingdørene mellom regjering og storting.

Og uten at velgerne har noen reell innflytelse på hvem som blir valgt, og uten at det finnes reelle alternativ som gjør at de kan påvirke den politikken som føres, finnes det heller ikke noe reelt demokrati.

For den norske staten er massiv. Bygd opp i etter­krigs­tiden av et hegemonisk Arbeider­parti og siden delt med et Høyre som i et inter­nasjonalt perspektiv ikke er å betrakte som noe annet enn en fløy i Arbeider­partiet. For i Norge er vi alle sosial­demokrater.

Og de sentrale politiske nettverkene er tette. De glir over i hverandre, både på tvers av parti­skillene og dypt inn i en statsforvaltning som skal være faglig upartisk og nøytral, men som de facto belønner de konforme og tilpasnings­dyktige, og sanksjonerer synspunkt og vurderinger som avviker fra det etablerte narrativ.

Når i tillegg NRK, TV2 og store deler av pressen er avhengig av den statlige presse­støtten og pressen er konsentrert i bare tre mediehus, og de ledende figurene i redaksjonene i stor grad tilhører de samme sosiale nettverkene, sier det seg selv at det er grunn til å stille spørsmål ved pressens integritet. Den er i stor grad et narrativ­styrt ekkokammer som har glemt sin oppgave som maktens vokter.

Det samme gjelder ledelsen i statlige og halv­statlige virksomheter som Telenor, DnB, Statnett og Statkraft. De er lønnet av staten. Og de er lønnet usedvanlig godt, men opptrer ofte som rene politiske agitatorer, jfr. for eksempel Statnett-sjef Hilde Tonnes uttalelse til Nettavisen nylig om at folk bare har å venne seg til de høye strømprisene.

Og det samme gjelder i stor grad akademia og statlige forsknings- og utrednings­institusjoner som f.eks. SSB og FFI. De er avhengig av oppdrags­baserte offentlige forsknings­oppdrag med sterkt avgrensede og styrte mandater, og av de årlige bevilgningene over stats­budsjettet. De leverer følgelig stort sett ikke noe annet enn det politikerne ber om.

Sammen med en offentlig sektor som i 2022 sto for 67 prosent av brutto­nasjonal­produkt (BNP) og et tungt statlig eierskap på nesten 40 prosent av verdiene på Oslo Børs, utgjør dette et massivt styrings­system som trolig ville gjort Stalin misunnelig. Det er uten sidestykke i Vesten. Og det har klare autokratiske trekk.

Og med en statskasse som renner over av oljepenger, strør regjeringer ledet av henholdsvis Ap og Høyre om seg med hundrevis av milliarder av norske skatte­betaleres penger i FN-systemet og i inter­nasjonale private NGO-er og institusjoner som Clinton Foundation, Inter­national Peace Institute og World Economic Forum. Ingen kan svare for hvor alle pengene blir av.

Det skjer uten demokratisk kontroll og uten revisjon og resultat­oppfølging. Det gir liten eller ingen målbar avkastning hva norske interesser angår. Pengene forsvinner bare i et stort svart sluk. Eneste synlige resultat er at udugelige riks­politikere, slik som Terje Rød-Larsen, Grete Faremo, Thorbjørn Jagland og Børge Brende, får gå på røde løpere og kan trekke seg tilbake til lukrative inter­nasjonale retrett­stillinger.

Slike pompøse imperiale kjole­adler svekker Norges inter­­nasjonale omdømme. Dette er typiske kjennetegn for autokratier og land vi ikke liker å sammenlikne oss med. Det representerer et enormt sløseri med felleskassa av midler som heller kunne vært brukt til skatte­lettelser. Og det forsterker oligarki­tendensene i den politiske klasse.

Norge har tunge nasjonale interesser. Våre politikere burde være de første til å forsvare disse. Men det virker som de mener slike ikke finnes. Bare kinesere, russere, indere, afrikanere og latin­amerikanere (og Trump!) påberoper seg slikt. De (og han!) lever i en verden ikke like fullkommen som vår. Men de lever i virkelig­hetens verden, mens norske politikere lever i drømmenes verden og oppfører seg som dårer. Riktignok rike sådanne.

Men det er farlig i en verden i hurtig endring og som vi har liten innflytelse over. Det er dessverre interesser, makt og real­politikk som regulerer forholdet mellom statene. Om vi ikke innser dette og makter å ta et oppgjør med et selv­oppnevnt, inkompetent og selv­hevdende politisk oligarki av yrkes­politikere, vil landet snart bli redusert til en tredje­rangs banan­republikk.

Det Norge trenger, er ny politikk og nye og dyktige politikere med yrkes- og livs­erfaring fra det virkelige livet utenfor parti­kontorene. Og vi trenger et faglig sterkt diplomati som forstår å hevde norske interesser i en verden hvor det er interesse­politikken som gjelder.

For å få det til, trenger vi en grunn­leggende demokrati­reform. Vi er blitt utsatt for et statskupp. Vi må først ta det representative demokratiet tilbake. Deretter kan vi begynne å diskutere politikk igjen.