Med NRK-journalistens spekulasjoner om jødenes makt og Frp-erens «rettssikkerhetsgruppe» nådde konspirasjonstenkningen både NRK og Stortinget. Det er grunn til å slå alarm, skriver Didrik Søderlind.

Publisert:

27. august 2014

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over åtte år gammel

Didrik Søderlind, skribent og forfatter.

Første gang jeg støtte på fenomenet konspirasjonsteorier var tidlig på 1990-tallet. Da måtte man lese om sånt i bøker bestilt fra USA. Det var ingen tradisjon for konspirasjonsteorier her på berget, og internett var for folk som var enda mer nerdete enn meg.

Omdreining

Med årtusenskiftet ble det nye takter. Roman-suksessen «Da Vinci-koden» lærte nordmenn at en kirkelig konspirasjon skjuler sannheten om Jesus. Journalisten Per-Aslak Ertresvåg hentet konspirasjonsteorier fra ytterste høyre fløy og gjorde dem spiselige for nordmenn. Men størst betydning hadde det nok at nordmenn flest fikk seg nettilkobling. På nettet fant de konspirasjonsteoriene, og noen lot seg fenge.

I en artikkel i det velrenommerte tidsskriftet Samtiden kverulerte sosialantropologen Emil André Røyrvik om hvordan bygningene falt sammen under angrepet på World Trade Center 11. september 2001. NRK gikk lenger. Statskanalen markerte tiårsjubileet for terrorangrepet med å vise filmen Loose Change, som påstår at det hele var en såkalt inside job. Konspirasjonsteoriene var kommet inn i finstuen; i tidsskriftene og allmenkringkasteren. De som protesterte framsto som surpomper. Konspirasjonsteorier var jo bra underholdning.

Mord-manifest

Sommeren 2011 ble det mindre morsomt. 77 nordmenn lå døde, og morderen hadde samlet 1500 sider som fablet om et kommende Eurabia. Breiviks manifest var konspirasjonsteori, Utøya var konspirasjonspraksis. De fleste skjønte alvoret, og jeg får ikke lenger spørsmål fra media om å snakke om «de morsomste konspirasjonsteoriene». Alternativmessen, der Per-Aslak Ertresvåg før kunne treffe et publikum som ikke akkurat var plaget av akutt kritisk sans, ba ham om å holde seg unna.

Men Utøya inspirerte også noen til å komme ut av skapet. Under et foredrag høsten 2011 anbefalte fredsforsker-nestoren Johan Galtung publikum å lese Sions Vises Protokoller som en «guide til vår tid». Protokollene er et falskneri som forteller om hvordan jødene forsøker å slavebinde verden. Et annet lesetips fra Galtung var bøkene til Erik Rudstrøm, som går lenger enn «Protokollene»: Rudstrøm påstår at det selges narkotika fra synagogene.

Da forfatteren John Færseth utfordret Galtung, henviste Galtung til en artikkel om jødenes makt over mediene – komplett med en illustrasjon av en blekksprut med jødestjerne. Artikkelen viste seg å være skrevet av William Pierce, en av etterkrigstidens viktigste nazi-ideologer. Da NRK gjorde ham oppmerksom på at hans kilde til jødenes makt var nazist, svarte Galtung at han så «ingen grunn til å tro at det som kommer frem i denne artikkelen er feil». Nei, hvorfor skulle man være kritisk til nazipropaganda?

Gro Holms fadese

I juli i år grunnet NRKs USA-korrespondent Gro Holm på hvorfor den amerikanske offentligheten var mer pro-israelsk enn den norske.

En av forklaringene var jødenes kontroll over media: «(D)et er ingen tvil om at de er overrepresentert som eiere og toppledere i media. Kanskje ikke så rart at relativt få palestinske stemmer slipper til når Israel blir angrepet.»

Så gjorde Holm en Galtung: Da hun skulle forsvare seg mot anklager om antisemittisme, gjorde hun vondt verre, og brukte en illustrasjon (med tittelen «Who controls your mind») som angivelig dokumenterte jødisk eierskap over media. Igjen var kilden nazistisk, denne gang nettsiden Stormfront. Illustrasjonsbruken kan kanskje settes på kontoen for hendelige Google-uhell, men det er påfallende at Holm ikke reagerte på at noen i det hele tatt laget en fargekodet oversikt over hvem i media som var jøder, «mistenkt» jøde eller gift med en jøde. Eller at oversikten også listet opp mediefolk som var «non-white».

Frp-Leirstein

Konspirasjonsteoriene har også gjort sitt inntog på Stortinget. I justiskomiteen sitter Ulf Isak Leirstein for Fremskrittspartiet. I juni konstituerte Leirstein en underlig «rettssikkerhetsgruppe» med «mandat til å jobbe for å bedre rettssikkerheten i Norge». Hensikten later til å være å kartlegge hvordan kameraderi, korrupsjon og justismord kan ramme vanlige nordmenn. Problemet er at medlemmene i «rettssikkerhetsgruppen» er så langt unna vanlige nordmenn som man kan komme.

Her er folk som mener at Arbeiderpartiet tar ordre fra Moskva. Eller som mener at barnevernet er til for å bryte ned kjernefamilien (og driver med menneskehandel). Flere hevder at norske dommere er illegitime. Et av medlemmene støttet den såkalte «Vaksineaksjonen», et forsøk fra forretningsmannen Kjetil Andreas Dreyer på å skremme folk fra å ta vaksiner og i stedet kjøpe «sølvvann» av ham.

I de svært ulike tilfellene Galtung, Holm og Leirstein ser vi hvordan tankegods man før bare fant på obskure nettsider eller i bøker utgitt på eget forlag nå når fram til mennesker med kraft til å påvirke.

Miljøet radikaliseres

Samtidig radikaliseres konspirasjonsmiljøet. Vi som følger med på det ser det samme gang på gang: Mennesker som begynner med å tenke at det er noe muffens med vaksiner eller 9/11 sitter et par år senere og snakker om «Rotschilder», «khazarer» eller «zionister». Slik forsøker de å skjule for andre (og kanskje for seg selv – det er ikke alltid de skjønner hva de gjør) at de leker med klassisk antisemittisme.

2014 er året da konspirasjonsteoriene ble mainstream. Spørsmålet er hva vi skal gjøre med det.

Publisert:

Publisert: 27.08.14 kl. 10:17

• Kopier lenke
• Del på Facebook
• Del med e-post