For det første: Det er bare en brøkdel av våre utslipp av CO2 som kommer opp i atmosfæren. CO2 er nemlig 1,5 ganger så tung som luft, så da må den oppblandes med store mengder vanndamp for å stige til værs. For det andre så har CO2 kun tre smale frekvenser der den absorberer langbølget utstråling fra jorden. En av disse er fullstendig dekket av vanndamp, så da spiller CO2 ingen rolle. I en annen meget smal frekvens dominerer CO2 alene, men denne er da «full» d.v.s. at der er ikke mer stråling å absorbere i denne frekvensen. Den tredje og bredeste er mellom 14 til 18 my (omtrentlig). Her er CO2 og vanndamp noenlunde «jevnbyrdige». Denne frekvensen er nå full av CO2 og vanndamp. D.v.s. at der er ikke mer stråling å absorbere i den frekvensen heller. Målinger viser at all stråling i CO2 sine frekvenser er absorberte for lenge siden. Det var vel omkring da konsentrasjonen var ca. 360 ppm. Da ble all stråling i disse frekvensene absorbert i et luftlag på ca. 10 meter. Det blir ikke absorbert mer stråling i disse frekvensene samme hvor mye konsentrasjonen av CO2 øker. Det eneste som skjer er at strålingen absorberes i et tynnere luftlag. Altså; Dobles konsentrasjonen av CO2 så absorberes all stråling i disse frekvensene i et luftlag på 5 meter i stedet for 10 meter som nå. Man kan sammenligne det med om du går ute i tykk tåke og du så vidt skimter konturene av et hus på ti meter avstand. Da har tåka absorbert nesten all lysstråling på ti meter avstand. Hvis tåka så blir dobbelt så tykk, må du inn på 5 meter avstand før du ser konturene av det samme huset. Da har tåka absorbert all lysstråling på 5 meter avstand. Men det er fremdeles samme lysstrålene som blir absorbert. Det er ikke stråler i andre frekvenser.
Du må være innlogget for å kunne kommentere.
+ There are no comments
Add yours