Gro Harlem Brundtland

Statsminister 1981, 1986 – 1989 og 1990 – 1996

Artikkel | Sist oppdatert: 27.12.2013

Gro Harlem Brundtland har vært lege, politiker og generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon.

Statsråd 6. september 1974-15. januar 1976, sjef for Miljøverndepartementet.

Statsråd 15. januar 1976-8. oktober 1979, sjef for Miljøverndepartementet.

Statsminister 4. februar-14. oktober 1981.

Statsminister 9. mai 1986-16. oktober 1989.

Statsminister 3. november 1990-25. oktober 1996.

Født i Bærum i Akershus 20. april 1939, datter av lege – senere statsråd – Gudmund Harlem (1917-1988) og konsulent Inga Brynolf (1918-).
Gift 9. desember 1960 med Arne Olav Brundtland (1936-), sønn av lektor Knut Brundtland (1898-1983) og Else Ragnhild Hoel (1902-1974).

Gro Harlem vokste opp i Oslo, og var under et år gammel da Tyskland angrep Norge i april 1940. De neste fem årene ble tilbrakt vekselvis hos foreldrene i Oslo og hos morens familie i Stockholm.

I skoleårene ved Ruseløkka skole i Oslo kom Harlem med i Arbeiderpartiets barneorganisasjon Framfylkingen, der Werna Gerhardsen – statsminister og partileder Einar Gerhardsens ektefelle – var leder. En annen av lederne var senere statsråd Rolf Hansen. Disse ble viktige rollefigurer for henne.

Som gymnasiast på Hegdehaugen skole i Oslo var Harlem med å stifte Sosialistisk Gymnasiastlag, og som medisinerstudent ved Universitetet i Oslo deltok hun i Sosialistisk Studentlag og senere i Arbeiderpartiets Studentlag. Det vakte derfor oppsikt da Harlem i 1960 giftet seg med høyremannen Arne Olav Brundtland.

Etter medisinsk embetseksamen og turnustjeneste i Oslo, tok Harlem Brundtland i 1965 en mastergrad i sosialmedisin ved Harvard University i USA. I 1966 ble hun assistentlege i Helsedirektoratet og fra 1969 assisterende overlege ved Oslo Helseråds avdeling for skolehelsetjeneste.

Ved siden av familie og arbeid var Brundtland engasjert i lokalpolitikk for Arbeiderpartiet på Bygdøy i Oslo. Da sosialminister Sonja Ludvigsen ble syk og døde i 1974, og ble etterfulgt av miljøvernminister Tor Halvorsen, ønsket statsminister Trygve Bratteli en yngre kvinne som miljøvernminister. Valget falt på Brundtland. Da hun ble innkalt til Bratteli trodde hun imidlertid det var arbeidet med en stortingsmelding om selvbestemt abort statsministeren ville drøfte.

Brundtland ble utnevnt 6. september 1974, og gjorde miljøpolitikken sentral i Brattelis andre regjering, fra 1976 også i Odvar Nordlis regjering. Blant sakene var vern av Hardangervidda, tidspunktet for å starte oljeboring utenfor Midt- og Nord-Norge og den internasjonale kampen mot sur nedbør. Arbeidet med den ukontrollerte utblåsningen på Bravo-plattformen i norsk sektor i Nordsjøen våren 1977, gjorde henne kjent nasjonalt og internasjonalt.

Det var to andre kvinner i regjeringen da Brundtland ble statsråd i 1974. I 1975, FNs kvinneår, ble hun valgt til Arbeiderpartiets nestleder, som første kvinne. I 1977 ble hun innvalgt på Stortinget for Arbeiderpartiet i Oslo, men møtte ikke siden hun var statsråd. Hun hadde i flere år vært med i en kvinnegruppe som var opptatt av reformer som kunne gjøre det mulig for unge kvinner å være både mødre og yrkesaktive.

Det kom som en ubehagelig overraskelse for Brundtland at partiledelsen etter det dårlige kommunevalget i 1979, tok henne ut av regjeringen fordi man mente det var nødvendig at partileder Reiulf Steen kom med i Nordlis regjering. På Stortinget fikk Brundtland nå sin læretid i den lovgivende delen av det politiske system, som medlem av finanskomiteen og så som leder for utenrikskomiteen.

Ved innledningen til valgåret 1981 viste meningsmålingene at Arbeiderpartiets posisjon som landets største parti var truet. Regjeringen Nordli hadde slitasjeproblemer, og statsministeren slet med sviktende helse. 29. januar meldte Arbeidernes Pressekontor at Nordli ville gå av på grunn av sykdom. Brundtland var blant dem som dagen etter møtte hjemme hos tidligere statsminister Trygve Bratteli for å drøfte situasjonen. Nordli ønsket miljøvernminister Rolf Hansen som sin etterfølger, mens Hansen og de andre pekte på Brundtland.

4. februar overtok Brundtlands regjering etter Nordlis, med Brundtland som Norges første kvinnelige statsminister – og som den yngste, under 42 år. Blant de vanskelige sakene regjeringen arvet, var kraftutbyggingen i Alta-vassdraget i Finnmark.

Brundtlands forhold til partileder Reiulf Steen var anstrengt, og Steen trakk seg under Arbeiderpartiets landsmøte på Hamar i april 1981. Brundtland ble nå partiets første kvinnelige leder. Selv om partiets oppslutning økte fra 31 prosent på meningsmålingene i februar 1981 til 37 prosent ved stortingsvalget samme høst, førte valget til at partiets flertall sammen med SV gikk tapt. 14. oktober 1981 overlot Brundtland-regjeringen makten til Kåre Willochs høyreregjering. Brundtland ble nå opposisjonsleder.

Brundtland var i 1980 kommet med i den internasjonale kommisjonen som skulle finne en vei ut av det kjernefysiske kappløpet, ledet av Sveriges statsminister Olof Palme. Rapporten kom i 1982. I kjølvannet av rapporten bidro Brundtland til å samle Arbeiderpartiet om en politikk for hvordan NATO kunne sikre freden og fremme samarbeidet øst-vest. Også på borgerlig side vant denne politikken støtte.

I desember 1983 ba FNs generalsekretær Brundtland lede en verdenskommisjon for miljø- og utviklingsspørsmål. Hun kunne her kombinere sine erfaringer som miljøvernminister med sine senere erfaringer på andre politikkområder, og kom til å sette sitt klare preg på arbeidet. Kommisjonens rapport, ”Our Common Future”, ble lagt fram i London i april 1987, etter at Brundtland var kommet tilbake som statsminister et snaut år tidligere.

Ved valget i 1985 gikk Arbeiderpartiet fram til 41 prosent av stemmene, mens Willochs koalisjonsregjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mistet sitt flertall og ble avhengig av Fremskrittspartiets støtte.

Tidlig i 1986 kom det et kraftig fall i oljeprisen, og regjeringen Willoch la fram en pakke med innstramningstiltak. Arbeiderpartiet mente pakken hadde dårlig sosial profil og bestemte seg for å gå mot den. Et av forslagene var høyere bensinavgift, noe også Fremskrittspartiet var imot. Willoch stilte kabinettsspørsmål på innstramningspakken, og fikk stortingsflertallet mot seg. 9. mai 1986 overtok Brundtlands andre regjering.

Av de 18 medlemmene i Brundtlands nye regjering var det 8 kvinner – den største andelen kvinner i noen regjering noen gang. Ved Sakai pikeskole i Osaka i Japan fikk denne ”kvinneregjeringen” sin egen bauta. Samtidig var det en brutal økonomisk virkelighet regjeringen måtte forholde seg til. På det ene året fra 1985 til 1986 hadde Norge gått fra 26 milliarder i overskudd på utenriksøkonomien, til 30 milliarder i underskudd.

Samtidig med det krevende arbeidet hjemme var Brundtland i disse årene også opptatt med å presentere verdenskommisjonsrapporten internasjonalt. Hun ble en kjent person i mange land og fikk mange priser for arbeidet i Verdenskommisjonen for miljø og utvikling.

Brundtlands andre regjering var opptatt av hva som kunne skje når Den europeiske union (EU) ved utgangen av 1992 skulle opprette sitt indre marked, og var godt i gang med arbeidet med dette da valget i 1989 ga Arbeiderpartiet en tilbakegang til 34,3 prosent. Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fikk sammen flertall på Stortinget. 16. oktober 1989 overlot Brundtlands regjering makten til Jan P. Syses borgerlige koalisjonsregjering.

Etter at Syses regjering høsten 1990 raknet på uenighet om forhandlingene med EU, overtok Brundtlands tredje regjering 3. november 1990. Arbeidet med å gjøre Norge og andre EFTA-land til del av EUs indre marked, kom i havn da Stortinget i 1992 vedtok EØS-avtalen. Samtidig bestemte imidlertid EFTA-land som Sverige og Finland seg for å søke medlemskap i EU. En viktig årsak til dette var den nye situasjonen i Europa etter kommunismens fall i Sovjetunionen og oppløsningen av østblokken. Dette satte også spørsmålet om norsk medlemskap i EU på kartet igjen.

Etter behandling i Arbeiderpartiet gikk Brundtland i april 1992 inn for at Norge burde søke medlemskap i EU. Samtidig bestemte hun seg for å gå av som partileder, etter at hennes yngste sønn hadde tatt sitt eget liv. Partisekretær Thorbjørn Jagland overtok nå som partileder, mens Brundtland fortsatte som statsminister.

Ved stortingsvalget i 1993 gikk Arbeiderpartiet fram til 36,9 prosent. Nest største parti ble Senterpartiet, som hadde mobilisert motstanderne mot at Norge skulle slutte seg til EU. Brundtland og Senterpartiets leder, Anne Enger Lahnstein, ble dermed hovedmotstandere i valgkampen fram mot folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap 29. november 1994. Den viste et knapt nei-flertall. Brundtland hadde på forhånd gjort det klart at regjeringen ville følge folkets råd.

Brundtlands posisjon var fortsatt sterk etter nederlaget i folkeavstemningen, men etter hvert spurte man seg hvor lenge hun tenkte å fortsette som statsminister. I oktober 1996, et snaut år før neste stortingsvalg, kunngjorde hun på kort varsel at hun ville søke avskjed. 25. oktober overtok Thorbjørn Jaglands arbeiderpartiregjering.

Brundtland takket nå nei til ny nominasjon til Stortinget ved valget i 1997, og gjorde det klart at hun ville imøtekomme henstillingene om å stille som kandidat til posten som generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon (WHO), med base i Genève. Hun ble valgt med stort flertall, og overtok denne posten i 1998. I WHO gjennomførte hun større organisasjonsendringer og markerte seg som en tydelig leder. Da hennes periode i WHO var over i 2003, trakk hun seg tilbake – etter hvert til familiens nye bolig nær Nice i Sør-Frankrike.

Siden har hun blant annet vært knyttet til Harvard-univeristetet i USA på fagfeltet helsepolitikk, vært medlem av et internasjonalt ekspertpanel som har foreslått reformer i FN-systemet, vært en av FNs generalsekretærs spesialutsendinger i klimasaken og vært en av De eldste – en gruppe tidligere ledere som Nelson Mandela, Graca Machel og Desmond Tutu har samlet for å bidra med kunnskap, lederskap og integritet i problemer verden står overfor.

Kilder:
bl. a. Norsk Biografisk Leksikon