Av skribent , 11/04/21
Parallellene mellom Georgia-Russland-krisen i 2008 og den nåværende Ukraina-Russland-krisen er meget tydelige. Gjentas scenariet fra “Kaukasus-krigen”?
Av Thomas Röper.
I 2008 trodde den georgiske presidenten Saakashvili at USA ville komme Georgia til unnsetning i en krig mot Russland, og slapp løs krigen i Kaukasus. For ham endte det hele med totalt nederlag, fordi USAs president Bush Jr. aldri seriøst vurderte å gå til krig mot Russland for Georgias skyld. USA hadde nådd sitt mål i det øyeblikk Georgia skjøt det første skuddet. De nåværende hendelsene i Ukraina minner påfallende om forhistorien til Kaukasuskrigen i 2008.
Kaukasus-krigen
Da Sovjetunionen falt fra hverandre nektet to regioner som skulle tilhøre Georgia å godta det: Ossetia og Abkhasia. De små folkene ønsket ikke å tilhøre den nye staten på grunn av tidligere og historisk framvokste konflikter med Georgia. Som et resultat brøt det ut kriger der tidlig på 1990-tallet, som bare ble avsluttet da det ble avtalt at russiske fredsbevarende styrker skulle sikre frontlinjen.
Georgias president Saakashvili, som kom til makten som et resultat av rose-revolusjonen organisert av George Soros, appellerte til nasjonalistiske følelser og ønsket å bringe områdene under georgisk kontroll. USA ga i mellomtiden Georgia håp om å bli med i NATO og oppmuntret Saakashvili i hans anti-russiske og nasjonalistiske retorikk.
Saakashvili var derfor av den oppfatning at USA ville komme Georgia til hjelp i en krig mot Russland. Det var en feiloppfatning.
Da georgiske tropper først angrep de russiske fredsbevarende styrkene i begynnelsen av august og deretter bombet boligområder i Ossetia en hel natt, begynte russiske tropper å sette seg i bevegelse, og da de kom fram en dag senere, hadde den georgiske hæren ingen sjanse. Krigen varte bare fem dager, og Russland rykket til og med inn på georgisk territorium i noen dager for å ødelegge viktig militær infrastruktur der. Så trakk russerne seg tilbake igjen.
Denne versjonen er også bekreftet av EUs granskningsrapport fra 2009. Den beskriver det georgiske angrepet som ulovlig i henhold til folkeretten, men den russiske tilnærmingen som hensiktsmessig – bare den russiske okkupasjonen av enkelte deler av Georgia, som varte noen dager, er beskrevet som overdreven, men dekket av folkeretten.
Og dette var ikke russisk propaganda, det var en EU-rapport. Likevel hevder “kvalitetsmediene” ubevegelig til den dag i dag at dette var “russisk aggresjon”.
Suksess for USA
Saken var en stor suksess for USA. Media utnyttet krigen til det ytterste mot Russland og – uansett EU-rapport eller ikke- holder de seg til denne versjonen den dag i dag. Samtidig hadde krigen den fordelen for USA at den permanent ødela forholdet mellom Georgia og Russland. De to nabolandene, som tidligere var nære venner, har fremdeles ingen diplomatiske forbindelser.
USA har dermed sikret seg en potensiell utpost ved den russiske grensen, og Russland har skapt et annet problem i sin «bakgård».
Det var åpenbart for USA at Georgia ikke hadde noen sjanse, det handlet bare om å svekke Russland og det faktum at Georgia nå endelig hadde falt under USAs kontroll, fordi landet nå var veldig ensom i regionen og trengte sin storebror bortenfor havet mer enn noensinne.
Parallellene til i dag
Saakashvili, som har forblitt en lojal tjener til Soros til i dag, ble hentet inn som rådgiver til regjeringen av Ukrainas president Zelenskyjj. Det er ikke et avgjørende faktum, men det er en interessant detalj.
Men akkurat som Saakashvili lot seg drive til krig og lot seg lure av fagre ord fra Washington og Brussel om solidaritet fra USA, NATO og EU, ser det ut til å skje igjen i dag. Kommentarene fra Brussel og Washington som man i disse dager hører adressert til Kiev, er de samme som kommentarene fra 2008 om Georgia.
I Kiev har det gått så langt at pressetalskvinnen for det ukrainske forsvarsdepartementet står foran et NATO-flagg på sine pressekonferanser. Man har inntrykk av at nasjonalistene i Kiev nå er så beruset at de seriøst tror at NATO vil gå inn i en større krig med Russland om Ukraina. Tilsynelatende har folk i Kiev glemt at dette i så fall ville være en atomkrig, og selv om NATO (nåja) skulle vinne den, ville hele området rundt Ukraina være så forurenset at det ikke ville være mye igjen i Ukraina selv.
I det minste håper jeg at NATO ikke lar seg trekke inn i en krig, men at det «bare» vil utnytte Kiev på samme måte som de utnyttet Georgia i 2008.
Amerikanske interesser
USA har ingen interesse av at krigen i Donbas slutter. Så lenge krigen fortsetter, kan den brukes i propagandaøyemed mot Russland, spesielt i Ukraina selv. Krigens slutt kan sette i gang begynnelsen på en forsoningsprosess, og Washington ønsker definitivt ikke det. Man har til hensikt, som du kan lese i strategipapirene til ulike tankesmier, svekke Russland og påføre det mange blødende sår.
Fred i Donbass ville ikke svekke Russland, en forsoning med Ukraina ville til og med styrke Russland, men en fortsatt krig ved Russlands grense ville svekke Russland.
Dette er ikke min syke fantasi, slik er det skrevet i et detaljert strategidokument av den innflytelsesrike RAND Corporation, som definerer store deler av USAs utenrikspolitikk. Jeg rapporterte i detalj om 2019-studien, og det jeg leste om Ukraina er i utgangspunktet akkurat det vi for øyeblikket opplever.
Hva blir det neste?
Variant 1: Russland griper inn
Det spiller ingen rolle om Ukraina beskyter selve russisk territorium for å provosere Russland, eller om Ukraina forventer å vinne i Donbass og den russiske hæren hjelper opprørerne, eller om store mengder sivile dødsfall får Moskva til å gripe inn: Det store spørsmålet er om det vil være mulig å trekke Russland inn i selve krigen. Fra Kievs synspunkt, må dette være målet, for i Kiev ser de ut til å tro at hvis dette skjer, vil NATO skynde seg å hjelpe, og det er det store målet for Kiev.
Man kan til og med angripe selve Krim, som hundre prosent vil føre til en militær reaksjon fra Russland.
Som et resultat vil russisk inngripen, hvis den kan provoseres fram, føre til en gjentakelse av scenariet i “Kaukasus-krigen». Den skrantende ukrainske hæren ville ha like lite evne til å stå imot den russiske hæren som den georgiske hæren på den tiden. Som i Kaukasus-krigen, ville Russland sannsynligvis midlertidig okkupere ukrainske territorier og ødelegge militær infrastruktur slik at et slikt angrep ikke kunne gjentas i umiddelbar fremtid.
Jeg utelukker at NATO faktisk griper inn militært. Det ville være selvmord. Hvis jeg tar feil, vil vi ikke kunne diskutere dette, fordi etter en atomkrig vil ikke noen av oss være igjen.
Resultatet ville bli som 2008, bare sannsynligvis mer fatalt: Vesten ville lansere en anti-russisk mediekampanje uten sidestykke, sanksjoner ville følge (men hva mer kan du sanksjonere?) Og fremfor alt ville den allerede store splittelsen mellom Ukraina og Russland fremdeles bli ytterligere utdypet.
Profitøren ville være USA, som – som i Georgia – ville ha svekket Russland massivt uten å bruke egne soldater eller betydelige midler.
Russland ville bli svekket, men Russland har vent seg til propaganda fra Vesten og har gode forbindelser med resten av verden, som ikke er under kontroll av Vesten. Russland har allerede praktisk talt avskrevet forholdet til Vesten. Men likevel: Russland ville ikke ha noe å vinne i dette scenariet.
Den store taperen ville være Ukraina, som ville bli militært beseiret og demoralisert, og dessuten ville ha mange ofre å sørge over.
Variant 2: Russland griper ikke inn
Hvis Kiev ikke får Russland til å gripe inn, vil krigen være begrenset til Donbas. Det ville være mange dødsfall, men en ukrainsk seier er usannsynlig.
Det ville trolig skje som det har skjedd så ofte tidligere år: Etter tunge kamper og store tap vil Ukraina på et eller annet tidspunkt prøve å oppnå en våpenhvile for å slikke sårene. Kanskje det vil skje «Kesselschlachten» igjen, som i 2014 og 2015, da den ukrainske hæren mistet mange soldater i slike omringninger, hvor noen til og med ble evakuert tilbake til Ukraina via russisk territorium med samtykke fra den russiske regjeringen.
Også her ville vinneren være USA, fordi intet land i verden – inkludert Russland – er interessert i en krig direkte ved sin egen grense. Dette binder ressurser og medfører mange farer. USA ville igjen ikke ha høye kostnader, hva er 200 eller 300 millioner dollar for USA, tilsvarende hva de regelmessig sender til Ukraina i form av våpen? I enda større grad hvis dette er gamle våpen som den amerikanske hæren for lengst har pensjonert.
Taper her også ville være Ukraina, der unge menn risikerer halsen som soldater og der sivile da vil dø på begge sider av frontlinjen.
Dilemmaet
Dessverre har Russland liten sjanse til å fremstå som en geopolitisk vinner i denne saken. Russland ville bare vinne hvis fred endelig vender tilbake og forholdet til Ukraina normaliseres. Men det er ikke å forvente så lenge Joe Biden sitter i Det hvite hus med hans spesielle forhold til Ukraina. Så dement han enn måtte være, kan han fremdeles lese antirussiske og ukrainske nasjonalistiske setninger fra teleprompteren.
USA kan for øyeblikket bare vinne i en konflikt og er derfor interessert i en opptrapping.
Ukraina taper uansett. Landet har blitt et leketøy for amerikansk politikk, og dets unge menn fungerer som kanonføde for amerikanske interesser.
Utviklingen siden begynnelsen av april:
2. april
Siden februar har Zelenskyj systematisk kneblet enhver opposisjon og enhver kritisk presse ved å ulovlig forby de siste TV-kanalene som er kritiske til regjeringen og ekspropriere setet til opposisjonslederen i parlamentet. Han har også blokkert nesten 500 kritiske nettsteder.
Poenget med disse raskt gjennomførte, strenge tiltakene blir nå tydelig. Krigen er ekstremt upopulær i Ukraina, og Zelenskyj vant valget med løftet om å avslutte krigen. Siden han nå (enten frivillig eller under press fra USA og de ukrainske nasjonalistene) har det motsatte i tankene, må han på forhånd bringe de siste kritiske stemmene i landet til taushet.
2. april tok han neste skritt i denne retningen og opprettet et «senter mot desinformasjon» og utnevnte direktøren. Hun sa ved utnevnelsen:
«Senteret skal bli et pålitelig skjold for innbyggere og staten mot informasjonstrusler som oppstår både utenfor og innenfor landet som tar sikte på å svekke statlige institusjoner og manipulere opinionen.»
Senterets leder, Polina Lysenko, var tidligere nestleder for NABU [det ukrainske antikorrupsjonsbyrået, kjent fra Biden-saken o.a.], så hun er en direkte representant for USAs interesser i Ukraina. […] I alle fall betyr det at Ukraina nå har et fullverdig propagandadepartement.
3. april
Representanten for Ukraina i samtalene til kontaktgruppen fra Tyskland, Frankrike, Russland og Ukraina om Donbas er Leonid Kravtsjuk, som også var landets president for 30 år siden. For øyeblikket tiltrekker imidlertid Kravtsjuk seg mer oppmerksomhet gjennom krigsretorikk enn med diplomatiske uttalelser eller initiativer for å løse konflikten. I et ukrainsk talkshow 3. april beskrev han Russland som «Ukrainas fiende» og la til:
«Og først nå, forrige måned, ble det også åpenbart for USA og Vesten at ingen avtaler kan inngås med Russland.»
Også 3. april fortalte Ukrainas talsmann i kontaktgruppen om Donbas, Alexej Arestovitsj, hva formålet med den kommende NATO-øvelsen «Defender Europe 2021» i mai og juni er:
«Defender Europe 2021 oversettes som» Forsvarer av Europa». Poenget er at fra Østersjøen til Svartehavet – vel, la oss si det åpent – det øves krig mot Russland, det trenes på den væpnede konfrontasjonen med Russland.”
Samme dag rapporterte Spiegel at Ukraina ville delta i en NATO-manøver. Der kunne man lese:
«Spesielt øves forsvar, etterfulgt av en offensiv for å gjenopprette et lands grense og den territoriale integriteten til en stat truet av en naboland,» heter det i uttalelsen. Hæren ga ingen dato for øvelsen, og stedet var i utgangspunktet også ukjent.»
Den «kompetente» tyske forsvarsministeren uttalte seg også samme dag. Nok en gang ba hun om mer penger til Bundeswehr, og rettferdiggjorde det nok en gang ved å si at Russland «representerer en veldig håndgripelig trussel for oss». Vel, en slik uttalelse ante man allerede, jeg rapporterte det bare for fullstendighetens skyld, for i disse dager har antallet antirussiske uttalelser nådd nye rekorder.
5. april
5. april sluttet EUs utenriksrepresentant Josep Borrell seg til koret, og etter en telefonsamtale med den ukrainske utenriksministeren forsikret han på Twitter Ukraina om «urokkelig EU-støtte for Ukrainas suverenitet og territoriale integritet.»
Samme dag kom også talsmannen for det amerikanske utenriksdepartementet Ned Price med en uttalelse. Nyhetsbyrået TASS oppsummerte ordene slik:
«Ifølge ham, undergraver Russlands handlinger deeskaleringen som ble opprettet av avtalen som ble inngått i juli i fjor etter mekling fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa.» Samtidig mente den amerikanske diplomaten at russiske øvelser på eget område er provoserende. «Vi ba Russland om å gi en forklaring på disse provokasjonene,» sa den amerikanske diplomaten.
«Det er imidlertid viktigere,» sa Price, «at vi (den amerikanske regjeringen) ga et direkte signal om støtte til de ukrainske partnerne.» «I tillegg til våre forsikringer til ukrainske tjenestemenn, diskuterer vi vår bekymring over den økende spenningen, bruddet på våpenhvilen og de regionale spenningene med NATO-allierte,” la Price til. Han presiserte at temaet hadde blitt diskutert i forrige uke i NATOs hovedkvarter i Brussel.»
6. april
Spiegel rapporterte 6. april at NATO advarte Russland om en opptrapping. Der kunne du lese:
“NATO vil fortsette å støtte Ukrainas suverenitet og territoriale integritet. Vi er årvåken og fortsetter å overvåke situasjonen veldig nøye,» sa en NATO-talsmann. Russlands destabiliserende tiltak vil undergrave all innsats for å trappe ned spenningene under våpenhvileavtale meglet fram av OSSE fra midten av 2020.»
Men den følgende delen var enda bedre, for nå hevder NATO at det allerede er russiske soldater som kjemper der, når de anklager Russland (og ikke som før opprørerne) for å bryte våpenhvileavtalen:
«De allierte deler sin bekymring for Russlands store militære aktiviteter i og rundt Ukraina.» De er også bekymret for at Russland brøt våpenhvileavtalen fra juli 2020, som i forrige uke førte til at fire ukrainske soldater døde.»
Det viktige her er hvor åpenbar ensidig rapporteringen er. I NATO, vestlige regjeringer og vestlige “kvalitetsmedier” nevnes det aldri noe om ofrene på opprørernes side. Det kunne skape spørsmål blant leserne i Vesten hvis man skrev om at barn fra opprørernes side igjen dør av beskytning fra de ukrainske væpnede styrkene. Også 6. april rapporterte OSSE om at et barn døde etter ukrainsk beskytning, og bekreftet rapporter fra Donetsk-regjeringen for noen dager siden. Men du hører ikke om det i Vesten.
Kravtsjuk snakket også igjen 6. april. Ukrainske medier rapporterte:
«Lederen for den ukrainske delegasjonen, Leonid Kravtsjuk, appellerte til OSSE-ledelsen om å støtte Ukrainas initiativ til å innkalle til en nødsamtale i kontaktgruppen for å diskutere umiddelbar vedtakelse av besluttsomme tiltak for å starte våpenhvilen på nytt.»
Det høres ut som et fredsinitiativ fra Kiev, men langt fra det. Det neste ordinære møtet i kontaktgruppen er planlagt til 14. april, men samme kveld, 6. april, sa Kravtsjuk på ukrainsk TV at Ukraina ikke ville komme til samtalene hvis de skulle finne sted i Minsk som planlagt. TASS oppsummerte uttalelsene sine slik:
«Vi vil aldri godta Minsk,» sa Kravtsjuk og understreket at han personlig ville nekte å dra dit og ville være beredt til å trekke seg hvis han fikk et tilbud om samtaler i Hviterusslands hovedstad.
Lederen for den ukrainske delegasjonen begrunnet sin posisjon med at Ukraina foreløpig ikke betrakter Hviterussland som en demokratisk og uavhengig stat. «Å føre fredsforhandlinger i et slikt land – […] er til og med stygt å uttale,» sa Kravtsjuk.
Ifølge Kravtsjuk kunne alternativet være Polen eller et annet «nøytralt og demokratisk» land.
I klartekst: I denne anspente situasjonen nektet sjefen for den ukrainske delegasjonen til og med å snakke med kontaktgruppen som allerede var avtalt. Er det slik en som er interessert i fred og en redning av våpenhvileavtalen oppfører seg?
Samme dag ble det rapportert fra Donetsk at en annen by hadde blitt beskutt med 82 millimeter bombekastere. De som ønsker, trenger ikke tro rapportene fra Donetsk, men så langt har de alltid vist seg å stemme. OSSE rapporterer alltid om dagen før på kvelden, så OSSE vil sannsynligvis rapportere om dette en dag eller to senere. Skulle de også foreta en inspeksjonstur dit, kan rapporten komme noen dager senere. Alle som ønsker å sjekke den nåværende rapporten, må se etter rapporter om beskytning i landsbyen Abakumova i OSSE-rapportene de neste dagene.
Også 6. april snakket president Zelenskyj igjen om et ukrainsk NATO-medlemskap. Den ukrainske presidentens pressekontor rapporterte at han i en samtale med NATOs generalsekretær Stoltenberg hadde sagt:
“Vi ønsker å reformere vår hær og forsvarssektoren, men Russland kan ikke stoppes av reformer alene. NATO er den eneste måten å avslutte krigen i Donbas. NATOs handlingsplan for medlemskap vil sende et reelt signal til Russland”.
Ukraina og NATO ser ut til å direkte legge an til å sikre at NATO-soldater blir skadet i tilfelle en militær opptrapping, fordi det finnes noen i Ukraina. Zelenskyj snakket også med den kanadiske statsministeren Justin Trudeau 6. april, og pressemeldingen fra den ukrainske presidentvalget sier:
«Den ukrainske statsoverhodet takket for samarbeidet innenfor rammen av det kanadiske militære opplærings-oppdraget UNIFIER og tilbød seg å undersøke muligheten for å utvide opplæringsprogrammet for de væpnede styrkene i Ukraina, og spesielt øke antallet kanadiske militære instruktører i vårt land».
7. april
7. april kunngjorde det ukrainske forsvarsdepartementet at Ukraina var blitt invitert til å delta i syv NATO-øvelser i 2021.
Med velvillig tillatalse fra Thomas Röper. Röper, født i 1971, har jobbet i leder- og representantskaps-stillinger som Øst-Europa-ekspert i finansielle serviceselskaper i Øst-Europa og Russland. I dag bor han i sin adopterte hjemby St. Petersburg. Han har bodd i Russland i over 15 år og behersker russisk. Fokus for hans mediekritiske arbeid er (medie) bildet av Russland, kritikk av rapportering fra vestlige medier generelt og temaene (geo-) politikk og økonomi. For kildehenvisninger, se orginalartikkelen.
Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Les i nettleser »
Koronaregimet: Oppgjøret, konfliktene, rotet, tabbene.
Av Pål Steigan , 11/04/21
Det gikk hardt for seg bak lukkede dører, skriver Aftenposten om forholdet mellom Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og regjeringa. Avisa har lest epostene som er overlevert til Koronakommisjonen. Avisa omtaler det høflig, men på godt norsk kommer man ikke utenom å trekke den konklusjonen at Helsedirektoratet har løyet for regjeringa og offentligheten og presentert det som om det var enighet mellom dem og FHI, mens det i virkeligheten var stikk motsatte syn. «Hvordan kan Guldvog og Nakstad beholde jobbene sine etter dette?» spør kommentatoren George K. Gooding på Facebook.
FHI: Helsedirektoratet handlet i strid med loven
I sin siste e-post til koronakommisjonen skriver FHI:
«Eksemplene under viser hvordan det etter vår mening er uoverensstemmelser og duplisering av arbeidet mellom Helsedirektoratet og oss, og som vi mener er i strid med Smittevernloven og Helseberedskapsloven».
Smitteråd rammet barn unødig hardt
12. mars i fjor stengte skoler og barnehager dørene.
Men hva skulle barn i Norge gjøre da alt ble stengt?
Rådet fra Helsedirektoratet til alle foreldre og barn var at «barn kan leke med 1–2 faste lekevenner gjennom hele perioden». Rådet ble lagt ut på Helsenorge.no. Men FHI var ikke enig i dette.
«Dette er unødvendig strengt og har skapt mye forvirring og spørsmål i befolkningen»
Pekte ut altfor mange mennesker i «risikogruppe»
Spørsmålet om hvem som tilhørte «risikogruppene» har vært et sentralt spørsmål gjennom hele koronaperioden. Hdir pekte ut personer i alderen 60–64 år risikogruppa. Det var feil og i strid med rådet fra FHI.
«Beklager, dette gikk litt raskt, det haglet inn med oppdrag i går», svarte Helsedirektoratet.
«Helt greit å si 65 år som dere», medgikk direktoratet. Med et blunk var ikke lenger 309.000 mennesker mellom 60 og 64 år i risikogruppen.
«De kan ikke skrive at rådet er noe FHI og Hdir er enige om!»
«Hvis Hdir mener at de skal vurdere hvilke av våre råd de skal sende videre og hvilke de kan fjerne, samt hva de selv skal legge til, kan de ikke skrive at rådet er noe FHI og Hdir er enige om!» heter det i e-posten fra FHI.
«Vi har flere eksempler der vi er uenige i Helsedirektoratets sine råd. Dette er problematisk, da FHI tross alt er det fremste fagmiljøet på smittevern», skriver FHI.
Dette betyr i klartekst at Hdir har løyet overfor regjeringa og offentligheten og framstilt det som om FHI var enige med dem, når det motsatte var tilfelle.
Tusenvis i karantene uten grunn?
Helsedirektoratet påla alle som hadde luftveisproblemer med feber, hoste og tungpust, men ikke hadde testet seg, å holde seg hjemme i sju dager etter at de var helt friske. Dette førte til at tusenvis av mennesker måtte holde seg hjemme ei uke ekstra etter at de var blitt friske. Dette var også i strid med råd fra FHI. De anbefalte én dag. Hvor mange titusener av arbeidsdager gikk tapt på grunn av Hdirs pålegg?
Da regjeringen vedtok covid-19-forskriften, som siden er endret over 100 ganger, mente FHI at forskriften stred med smittevernloven og tidligere praksis. Årsaken var at FHI ble fjernet som rådgivende organ. Alle råd skulle gis av Helsedirektoratet.
«Man kan få inntrykk av at også i HOD er det personer uten innsikt på smittevernområdet som nå er satt til å håndtere forskriftsendringer om smittevern», heter det i e-posten. (Vår uth. red.)
Det må komme en oppvask
Vi har ikke overdrevne forventninger til rapporten fra Koronakommisjonen, fordi slike rapporter i Norge har en tendens til å feie det meste under teppet. Vi har ikke noe imot det om vi skulle ta feil på dette punktet denne gangen.
Men uansett må det komme en oppvask. Nakstad og Guldvog har i realiteten styrt Norge gjennom dekreter i over ett år. Gang på gang har de overkjørt FHI, for eksempel når det gjelder stengning av skoler og barnehager, som FHI var imot. FHI var også sterkt imot å anbefale generell bruk av ansiktsmasker, men det er også blitt drevet gjennom av radarparet Nakstad/Guldvog. Til nød har FHI latt seg presse til en liksomaksept av maskepåbudet, men Folkehelseinstituttet frarådet et påbud om munnbind, og mente at ulempene ved tiltaket kan være større enn gevinsten. Det viser et notat som Dagbladet omtalte her.
I det interne notatet går det fram at Folkehelseinstituttet er svært skeptisk til effekten av påbud om munnbind i dagens smittesituasjon. Faktisk mener de at «med dagens epidemiologiske situasjon kan de samlede ulempene ved tiltaket være større enn gevinsten».
I FHIs hoveddokument om masker som ligger på deres nettsider heter det (s. 12-13):
The use of facemasks has become highly politicised and controversial internationally and has received a great deal of attention in mass and social media. It is widely perceived to be an effective means of reducing transmission and making it possible to engage in activities where social distancing is not possible. This perception has contributed to a political imperative to encourage or mandate the use of facemasks in the community, despite the lack of robust evidence. (Vår uth. red.)
Det er altså en «utbredt oppfatning» at munnbind er effektivt, og denne utbredte oppfatninga «har bidratt til et politisk imperativ» for å påby bruk av munnbind, til «tross for mangel på robuste bevis».
Hvor får Nakstad og Guldvog sine linjer fra?
Når Nakstad og Guldvog gang på gang overkjører faginstansen FHI i så sentrale spørsmål som vi har sett her, så må man spørre: Er dette noe de bare finner på, eller har de kontakter internasjonalt som gir dem råd om dette?
Vi har gang på gang stilt spørsmål til statsminister Erna Solberg og Statsministerens kontor om hvilke faglige utredninger og hvilke konsekvensanalyser som lå til grunn da koronaregimet ble innført 12, mars i fjor, men uten å få svar.
Koronaregimet til Solberg har kostet hundrevis av milliarder kroner, over 100.000 arbeidsplasser, massevis av tapte inntekter og tapte livsverk. Det har påført barn og ungdom tap som vil prege dem resten av livet. Massevis av sjukdommer har forblitt ubehandlet på grunn av at koronaen har feid dem til side. Hva det har betydd i tap av liv eller leveår vet vi ennå ikke.
Og likevel har 99 prosent av norske medier og 99 prosent av norske politikere stått i stram givakt og akseptert og applaudert alt som har kommet fra Nakstad og Guldvog. Det hadde også trengtes en koronakommisjon for norske medier, samt et oppgjør med den såkalte opposisjonen på Stortinget. Hvor har de vært hen?
Les i nettleser »
Håkon Ødegaard/Norsk Folkehjelp trenger påhengsmotor
Av Lars Birkelund , 11/04/21
I denne artikkelen svarer Lars Birkelund på en artikkel av kommunikasjonssjef Håkon Ødegaard i Norsk Folkehjelp. Ødegaards artikkel var i sin tur et svar til Birkelund og Eva Thomassen.
Håkon Ødegaard/Norsk Folkehjelp trenger påhengsmotor, for de ror og ror uten å komme fram til fiskeskjær. I sitt svar til Eva Thomassen og meg 10. april unnlater nemlig Ødegaard/NF igjen å svare på det som både jeg og mange andre lurer på:
1. Hvorfor snakker NF kun med Assad-motstandere, noe som er desto verre fordi de fleste syrere etter alt å dømme støtter Assad, også mange syrere i Norge? Skjønner NF virkelig ikke konsekvensen av kun å lytte til hva den ene parten har å si om en så eksplosiv og farlig konflikt? Ønsker NF i virkeligheten å hjernevaske både seg sjøl og andre? I så fall har NF tilsynelatende og desverre lyktes godt.
2. Hvordan kan NF hevde å hjelpe Syria når NF i virkeligheten bare hjelper det mindretallet av syrere som fører krig mot Syria, med hjelp av Norge og kolonimakter som USA, UK og Frankrike, samt Saudi Arabia, Israel og andre land?
3. NF har fått mellom 1 og 2 milliarder kroner av USA, verdens mest krigerske og destruktive land. Hvorfor samarbeide med et sånt land i utgangspunktet?
4. Hvordan kan NF påstå noe så banalt som at opprørerne, hovedsakelig jihadister, kun kjemper for frihet og rettferdighet?
5. De grusomme virkningene av sanksjonene mot Syria ble slått fast for nesten ti år siden, og det siste året, mens coronaen har herjet, har de blitt ytterligere skjerpet. Hvordan kan NF, som hevder å være en humanitær solidaritetsorganisasjon «som har som mål å bedre folks levekår» akseptere sånt? Hvordan kan dette være i tråd med humanitære prinsipper, som du hevder at NF opererer etter, Ødegaard? Hvorfor har ikke NF for lengst krevd slutt på dette, som har drept og drevet syrere på flukt i nesten ti år?
Ødegaard legger i sitt svar mye vekt på hva FNs Sikkerhetsråd har sagt om krigen i Syria. Men han ser bort fra at Michelle Bachelet, FNs høykommisær for menneskerettigher, har tatt til orde for å fjerne sanksjonene mot Syria av hensyn til coronaen.
Det som omtales som borgerkrig i Norge og andre NATO og EU-land er i virkeligheten en lenge planlagt krig mot Syria. Eller intervensjonskrig, som det gjerne også heter i det flertallet av verdens land som IKKE har tatt del i krigføringen mot et folk som har fått mer enn sin del av lidelser grunnet kolonimakters, terrorgruppers og andres herjinger med landet i over 100 år. Syrias myndigheter kaller den pågående krigen for kolonialistisk krigføring. I alle fall er det et faktum at kolonimakter som USA, UK, Frankrike, Spania og Israel er sentrale i krigen mot Syria.
De krigførende landene inkluderer dessverre «fredsnasjonen» Norge, som fører krigen med hjelp av organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Amnesty International, som Ødegaard også viser til. Ja, det paradoksale er at de landene som fører krig mot Syria kaller krigen for borgerkrig. Det kan vel ikke skyldes at de ønsker å kamuflere sine egne bidrag til at krigen nylig gikk inn i sitt ellevte år?
«Når FN omtaler konflikten i de titalls resolusjoner som FNs sikkerhetsråd har vedtatt siden 2011, kalles ikke konflikten en intervensjonskrig», sier Ødegaard. Er ikke Ødegaard/NF i stand til å vurdere dette på egen hånd eller velger NF å lene seg på Sikkerhetsrådet fordi det er med på å legitimere egen lyssky virksomhet i Syria? For Ødegaard bør vite årsaken til at Sikkerhetsrådet ikke kaller konflikten for intervensjonskrig. Det skyldes at de tre NATO-landene i Sikkerhetsrådet ville ha lagt ned veto mot å kalle krigen det. Ja, sannsynligvis gjorde de det allerede for nærmere ti år siden. For ordlyden i Sikkerhetsrådets resolusjoner er kompromisser der ordene blir valgt med absolutt omhu for at alle de fem vetomaktene skal akseptere resolusjonene.
«Alle resolusjonene framhever også internasjonale samfunns forpliktelser til Syrias suverenitet, uavhengighet, enhet og territorial integritet», sier Ødegaard. Og: «Sikkerhetsrådet understreker videre at en bærekraftig løsning på den nåværende krisen i Syria kun kan oppnås gjennom en inkluderende og syrisk-ledet politisk prosess som møter den legitime ambisjoner fra det syriske folket». Men tross dette gikk Henriette Westhrin, NFs leder siden 2016, ut med sterke meninger om hva slags grunnlov Syria bør ha (Klassekampen 25. november 2019). Dette med støtte til Vestens og Israels kjæledegger i Syria, de såkalt kurdiske sjølstyremyndighetene, som stjeler/eksporterer olje, hvete og annet som tilhører HELE det syriske folk. Hvordan kan Norsk Folkehjelp akseptere dette midt i en humanitær krise?
Ødegårds stadige henvisninger til Sikkerhetsrådet er en behagelig hvilepute som ser bort fra at rådets uttalelser og resolusjoner er kompromisser som skyldes at vetomaktene legger ned veto mot alle «ytterliggående» forslag. For eksempel vil et forslag som krever at USA, Tyrkia og Israel avslutter sine okkupasjoner av landet, at alle ikke-inviterte fremmede makter henter sine folk hjem (noe som er helt i tråd med Folkeretten) og at sanksjonene avsluttes bli nedstemt av NFs allierte, de tre NATO-landene USA, UK og Frankrike. Ja, Syrias, Russlands og andres krav om dette har blitt avfeid av disse kolonimaktene gjentatte ganger.
Ødegård velger ellers konsekvent å hvile på hva Syria-fiendtlige medier og organisasjoner som The Economist og Amnesty International har sagt. Blant annet skal Amnesty ifølge Ødegaard ha sagt at de syriske myndighetene er de verste overgriperne i Syria. Men det er i så fall samme Amnesty som totalt ser bort fra at mer enn 1/3 av de drepte i krigen er syriske regjeringssoldater. Men Ødegaard mener kanskje at Assad også har drept dem?
Dessuten, lik det eller ei: Syrias myndigheter har voldsmonopol i Syria på samme måte som norske myndigheter har voldsmonopol i Norge. Man kan ikke oppheve slike prinsipper bare fordi man misliker Syrias leder, Ødegaard.
Er Amnesty Syria-fiendtlig? Ja, Amnesty har flere ganger kommet med ensidige krav til Syrias myndigheter og var pådriver for de sanksjonene som ble innført i april 2011, som har blitt trappet opp gjentatte ganger og som har drept og drevet syrere på flukt i ti år. Etter at de ble innført lød det slik fra Malcolm Smart, Amnesty-sjef for Midtøsten og Nord Afrika: «Vi ønsker velkommen de tiltakene som EU og USA har tatt mot president Assad og de han har rundt seg, men vi er redd for at det vil vise seg å være for seint og for lite». Gjentar: «for seint og for lite». Også under corona-pandemien har sanksjonene mot Syria blitt trappet opp, slik at 90 % av det syriske folk nå lever på eller under sultegrensen, fortsatt uten protester fra Amnesty og Norsk Folkehjelp.
Amnestys Kristyan Benedict argumenterte til og med for at «Assads regime» bør oppgi store deler av sitt territorium, «tilfeldigvis» inkludert de oljerike områdene som NFs folkehjelps allierte i Syria okkuperer. «Det er et logistisk og finanisiellt mareritt, hvis de (regimet) bare tenker over det», skrev han på Twitter 5. februar 2020. Så Amnesty International er Syria-fiendtlig, ja.
The Economist har lov til å mene hva de vil om Syrias demokrati eller mangel på det. Men de bygger på premisser som favoriserer NATO/EU-land med venner og de ser bort fra årsaken til at land som Syria er autoritære. Årsakene kan være, om ikke gode, så i alle fall forståelige (det er forskjell på å forstå noe og å forsvare det). Dessuten: hvilke regimer er egentlig mest autoritære når en del såkalt demokratiske regimer stadig slipper bomber i hodet på kvinner og barn? Hva er mer autoritært og antidemokratisk enn å drepe uskyldige mennesker, slik NATO-land har gjort mer enn noen andre, i alle fall siden den kalde krigen? Har The Economist tatt slikt i betraktning? Nei, for da ville deres rangering av hvor demokratiske land er ha blitt snudd på hodet.
Slike forhold ser ikke bare The Economist bort fra, men også nesten alle norske/vestlige «journalister» og politikere, samt stadig flere «menneskerettighetsorganisasjoner». Hy(k)lekoret, inkludert Norsk Folkehjelp, later som om historien ikke eksisterer, som om den begynner i dag, eller når det måtte passe dem. Som når de later som om den nye kalde krigen mellom Russland og Vesten begynte med Russlands «annektering» av Krim i mars 2014 og at «borgerkrigen» i Syria begynte med et utelukkende fredelig og folkelig opprør i mars 2011 når det i virkeligheten er en krig MOT Syria, som USA bestemte seg for allerede i 2001.
Ødegaard insinuerer at Thomassen og jeg ikke ser på «fredelige syriske demokratiaktivister, hjelpearbeidere som legitime aktører». Men sannheten er jo at mange av dem hverken var/er fredelige eller demokratiske. Dessuten ser Ødegaard bort fra at fredelige, syriske demokratiaktivister også finnes i det regjeringskontrollerte Syria, der 90 % av syrerne bor. Det egentlige Syria, det Syria Norsk Folkehjelp fører krig mot.
Møt Rima Sawah:
«Vi vill ha frihet och demokrati i Syrien. Men det är vi syrier som måste lösa våra egna politiska problem. Utländska makter ska hålla sig borta och sluta stödja terrorister. Det säger Rima Sawah, engelskalärare från staden Homs och aktiv i det oppositionella Souria Al-Watan Party, Syriska fosterlandspartiet. Vi skiljer på att vara i opposition och att förråda sitt land. En opposition ska inte arbeta med utländska krafter för att förstöra landet, såsom Syriska nationella koalitionen och andra grupper gör. Vi tror på ett enat Syrien och ser det som viktigt att i denna period stå bakom den syriska armén mot terrorismen för att säkra landets framtid».
«Norsk Folkehjelp står ansvarlig overfor våre donorer for at midlene som bevilges når fram til mottakergruppen, og brukes etter formålet» (Ødegaard). Problemet er at mørke makter som USA er blant NFs donorer og slik bestemmer hva NF kan gjøre/ikke gjøre, hvem NF kan støtte/ikke støtte. Noen vil si at det er en pakt med djevelen.
«Folk selger organene sine for å kjøpe mat og betale husleie. Verdien av syrisk valuta har stupt så mye bare i år at folk legger ut satiriske videoer hvor der de ruller sigaretter med pengesedler og røyker dem fordi de ikke lenger er verdt mer enn rullepapiret. Bare siden april gikk kursen ned 70 prosent i verdi. Mange butikker stenger, da de ikke klarer å følge med det voldsomme valutaverditapet. Prisen på en kurv med mat har økt med flere hundre prosent årlig siden sanksjonene først ble innført» – Raya al-Dallal i Klassekampen 20. juni 2020 om det sanksjonsregimet Norsk Folkehjelp og Håkon Ødegaard støtter.
Det å bruke sult som våpen er etter Geneve-konvensjonen en forbrytelse mot menneskeheten. Vesten og organisasjoner som Amnesty og Norsk Folkehjelp har derfor ved utallige anledninger kritisert Syria for beleiring av opprører-kontrollerte områder. Men ingen av dem har noen gang fordømt Vestens beleiring av hele det regjeringskontrollerte Syria, ved hjelp av sanksjoner som frarøver 15 millioner syrere livsnødvendigheter.
Vesten samt vestlige «humanitære» organisasjoner aksepterer altså at Vesten bruker sult som våpen, men ikke at Syria gjør det for å slå ned vestlig-støttede terror/opprørsgrupper i landet. Tausheten fra disse organisasjonene skyldes vel aldri at de er avhengige av støtte fra NATO og EU-land, deriblant Norge? Denne sulten kunne dessuten opprørerne/terroristene ha unngått hvis de hadde lagt ned våpnene og avsluttet opprøret.
Men det er ingen skam å snu, Ødegaard. Mot slutten av 90-tallet var det flere ledende FN-tjenestemenn som sa opp sine stillinger i protest mot de grusomme sanksjonene mot Irak, som ble estimert til å ha drept en halv million barn (og et ukjent antall voksne). Hvis Håkon Ødegaard hadde hatt virkelig omsorg for det syriske folk i steden for omsorg for det umulige og folkerettstridige kravet om at Syrias populære president skal styrtes, koste hva det koste vil, ville han ha gjort som Denis Halliday, Hans von Sponeck og Jutta Burghardt gjorde i perioden 1998-2000. Da ville han ha sagt opp jobben sin og ropt et kraftig varsko ut til verden. I steden fortsetter Ødegaard å lefle med de mørke kreftene i blant annet USA som bestemte seg for krig mot Syria allerede i 2001 og som begynte å føre den med hjelp av islamistiske terrorister i 2011. Det kan Ødegaard lese mer om i min bok «Norges krig mot Syria» hvis han våger seg ut av sitt ekkokammer?
Les også: Norsk Folkehjelp eller kolonimaktenes hjelper?
Hvem er det Norsk Folkehjelp støtter i Syria?
Norsk AstraZeneca-studie: Ekstreme nivåer av antistoffer årsak til alvorlige bivirkninger
Av red. PSt , 11/04/21
Den norske studien slår fast at det er en sammenheng mellom vaksinen og blodpropp, men forskerne vet fortsatt ikke hva i vaksinen som utløser tilstanden. Dette skriver NRK Troms og Finnmark. Kanalen fortsetter:
Oslo universitetssykehus har påvist en sammenheng mellom AstraZenecas vaksine mot covid-19 og alvorlig blodpropp, lave blodplater og blødninger.
Studien er fagfellevurdert og ble publisert fredag i The New England Journal of Medici
+ There are no comments
Add yours