Før brukte kongen myntforverring som en skjult skatt. Han reduserte gull- og sølvinnholdet i myntene, men beholdt samme pålydende verdi. Det så likt ut – men var verdt mindre.
Tidligere visste folk at det var sølvinnholdet som telte. De veide mynten, fordi de visste at kongen kunne forringe kvaliteten, selv om tallet på mynten var det samme.
Under Harald Hardråde ble sølvinnholdet kuttet med to tredeler. Det var starten på «Haraldslåtten», og senere konger fortsatte å lure folket med stadig tynnere og dårligere mynter.
På 200 år gikk vi fra 240 mynter per mark sølv til 7500 brakteater for samme sølvmengde.
I dag skjer det samme – bare mer avansert.
Vi betaler skatt og avgifter på nesten alt:
På inntekt, på mat, på strøm, på drivstoff – og til og med bompenger bare for å flytte oss fra ett sted til et annet.
Samtidig har den norske fiat-kronen svekket seg mest i hele Europa. Den taper kjøpekraft fortere enn nesten alle andre valutaer. Det er kanskje ikke rart at noen kaller Norge for et «niseland» eller «potetland» – for det virker som de fleste ikke har gjennomskuet plyndringen som har pågått i over tusen år.
Naiviteten er så stor og gjennomgripende at den knapt kan beskrives med ord.
Nå kommer neste trinn: CBDC – digitale sentralbankpenger.
Det sies at dette vil være «bra for folk flest».
Men i realiteten vil det først og fremst passe for dem som ikke lenger evner å tenke selv – de som må ha noen som setter grenser og forteller dem hva som er best for dem.
Men for oss som fortsatt har evnen og viljen til å tilegne oss kunnskap,
– og for dem som nekter å gi slipp på friheten og retten til å tenke selv –
så finnes det fortsatt håp.
Oppsummering: Pengevesenet i Norge (800–1814)
1. Vikingtiden og innføringen av penning
Fra 800‐tallet: Vikingene tok med seg mynter fra Øst‐ og Vest‐Romerriket.
Rundt år 995–998: Olav Tryggvason fikk preget de første norske myntene, kalt penninger.
Hver penning inneholdt omtrent 0,9 gram rent sølv.
Én mark (ca. 214 g sølv) ga 240 penninger.
Varer som penger: Utover myntene brukte folk også kyr, smør, korn, huder og edelt metall som standardiserte betalingsmidler.
2. Harald Hardråde og den første myntforringelsen
Harald Hardråde (1045–1066) etablerte et nasjonalt myntvesen.
Han var også den første som reduserte sølvinnholdet kraftig – myntene fikk bare en tredel av opprinnelig sølvmengde.
Verdi ble nå bestemt av kongens pålydende, ikke etter ekte sølvmengde. Dette var Norges første eksempel på myntforverring (tidlig “inflasjon”).
3. Tronskifte og tvungen myntfornying
Ved kongeskifte var det vanlig at folk måtte levere inn alle gamle mynter.
Nye mynter ble smeltet om og preget med ofte lavere sølvinnhold.
Eksempler:
Olav Kyrre (1067–1093) tvang fram en myntfornying som fjernet utenlandske mynter.
Håkon Håkonsson (1217–1263) og Magnus Lagabøte (1263–1280) gjennomførte flere lignende reformer.
Eirik Magnusson (1280–1299) og Håkon Magnusson (1299–1319) fullførte og fortsatte myntfornyingene i slutten av 1200- og begynnelsen av 1300-tallet.
4. Perioden med felles konge og utenlandsk mynt
1319–1355: Norge og Sverige hadde samme konge (Magnus Eriksson). Det ble ikke preget mynt i Norge.
Utenlandske mynter (særlig svenske) ble vanligere.
5. Digresjon: Pavediktater og peterspenger
1152: Nidaros erkebispedømme ble opprettet. Hver husstand måtte betale én penning i året som “peterspenger” til pavens kasse.
6. Svartedauden og Kalmarunionen
Svartedauden (1349–1350): Befolkningen sank drastisk, og kongemakten svekket.
Kalmarunionen (1397–): Norge ble mer avhengig av utenlandske mynter; egen myntproduksjon stoppet.
Etter reformasjonen (1537): Danmark styrte Norge som provins, og nye danske pengeenheter (daler, mark, skilling) erstattet gamle penninger.
7. Myntforringelser på 1500- og 1600-tallet
1600-tallet var preget av kraftige myntforverringer:
Skillingstallet for én daler gikk fra 24 til 100, noe som reduserte reell verdi.
Christian IV (regj. 1588–1648) stoppet økningen i skillingstallet i 1625, men preget nye norske mynter i Christiania fra 1628 og på Kongsberg fra 1686.
Myntene ble gradvis svakere, og folks tillit til valutaen sank.
8. Overgang til sedler og banken
1736: Første dansk-norske setelbank opprettes. Norge går fra myntunion til setelunion.
Målet var at sedlene skulle være dekket av sølv, men kongens pengebehov (krig, kriser) gikk foran.
Sedlenes verdi ble ikke oppfylt i sølvdekning.
1813: Danmark-Norge gikk inn i statsbankerott, da landet ikke kunne innløse flere sedler i edelt metall.
Hovedtrekk i kortform
Vikingtid (800–1000): Import av romerske mynter; Olav Tryggvason preget de første norske sølvmynter (penninger).
Middelalder (1000–1350):
Harald Hardråde reduserte sølvinnholdet og satte i gang myntforverring.
Tronskifter med tvungen innlevering av gamle mynter og preging av nye (ofte dårligere) mynter.
Peterspenger som årlig skyl og periodevis stopp i egen myntproduksjon under union med Sverige.
Svartedauden og Kalmarunionen førte til økt bruk av utenlandske mynter.
Tidlig moderne tid (1500–1600):
Danmark-Norge som en samlet valutaunion med danske mynter (daler, skilling).
Kraftige myntforverringer (skillingstallet økte, mynter ble tynnere på edelt metall).
Overgang til sedler og banker (1700–1814):
Etablering av setelbank i 1736, men sedlene ble ikke fullt dekket av sølv.
Økende statsgjeld og misbruk av sedler førte til statsbankerott i 1813.
Hva lærte vi?
I middelalderen var myntene verdt det faktiske sølvet de inneholdt.
Allerede under Harald Hardråde ble myntinnholdet forverret, og folk måtte stole på kongens pålydende i stedet for ekte metallverdi.
Gjennom tronskifter ble gamle mynter innkalt og nye, svakere mynter spredt – tilsvarende en tidlig form for inflasjon og statlig inntektsøkning.
I moderne tid gikk man fra mynt (sølv/gull) → papirsedler → digitale tall, men prinsippet er likt:
Jo mer “penger” staten produserer uten dekning, desto svakere blir hver pengeenhet.
Denne historien viser at verdi i penger kan forsvinne både når konger i vikingtid�vannet ut sølvinnholdet, og når moderne stater trykker opp digitale penger uten reell dekning.
I Gulatingsloven stod det at bøter skulle betales i «eyri vegenn silfrs. æða þat talt er slegit er þa or eyri» (et veid øre sølv eller så mye talt mynt som det ble slått av en øre (Gullbekk, 2019)). Vektenheten øre tilsvarte 1/8 mark eller 26,79 gram.[1]
+ There are no comments
Add yours