21.04 2025 Benedikte Holtumyr Høgberg(Professor)
Påsken går mot slutten. Takk for følget godtfolk! Ønsker alle en riktig fin forsommer! Vil du bevare humøret, så bør du takke for følget akkurat her.
For dere andre, så har påskeføljetongen nå kommet med en real-time-ending, der det er post 2 som har fått særlig mye oppmerksomhet. Det er den om regjeringens forslag til ekstraordinære fullmakter til seg selv, inntatt i en lov som heter «sivilbeskyttelsesloven». Men for å få med deg slutten, bør du helst ha lest alle postene. Vi begynner uansett med et historisk tilbakeblikk som alle kjenner godt:
Den 23. mars 1933 fikk Hitler ekstraordinære fullmakter fra Riksdagen. Disse var inntatt i «Gesetz zur Behebung der Not von Volk und Reich» (engelsk: «Law to Remedy the Distress of People and Reich»). Da Hitler ba om å få de ekstraordinære fullmaktene i en tale samme dag, lovet han særlig tre ting – at fullmaktene skulle brukes til det beste for folket, at terskelen for å anvende fullmaktene uansett var høy, og at fullmaktene ville representere demokratiets vilje. Han lovet blant annet (engelsk oversettelse):
«The Government will only make use of this authorization insofar as this is requisite for the implementation of vital measures.»
Han argumenterte for at i krisesituasjoner er det vanskelig for regjeringen å skulle bruke tid på å forhandle med Riksdagen. I stedet skulle fullmakter fra Riksdagen sørge for demokratisk forankring og Riksdagen skulle absolutt ikke spilles utover sidelinjen:
«On the contrary: it reserves the right, for the future as well, to inform the Reichstag of its measures or to obtain its consent.»
Riksdagen skulle altså informeres – meddeles – om de tiltakene regjeringen ville iverksette med hjemmel i de ekstraordinære fullmakter.
I denne perioden var det særlig to tyske statsrettsprofessorer som var toneangivende. Carl Schmitt og Hans Kelsen. Begge mente – pussig nok – at flertallsviljen var suveren og at så lenge avskaffelsen av demokratiet skjedde med folkeflertallet i ryggen, så var avskaffelsen lovlig og demokratisk. Men der Schmitt var tilhenger av ekstraordinære fullmakter til regjeringen var Kelsen av jødisk herkomst og kritisk til Hitler.
En knapp måned etter at fullmaktsloven ble vedtatt i 1933 fikk Kelsen sparken som professor og måtte flykte fra landet. To måneder senere forbød Hitler andre politiske partier. Og dommere måtte sverge troskap til landets fører for å beholde sine stillinger.
I Norge er det særlig professor Hans Petter Graver som gjennom bøker og kronikker de siste årene har skrevet om Tysklands lover og dommere på 1930-tallet. Han har en rekke ganger forsøkt å advare norsk offentlighet om hvor lett det er for demokratier, også det norske, å bevege seg i totalitær retning. Men lite tyder på at han blir lyttet til og tatt på alvor i politiske miljøer.
Leder for kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget fra Høyre er en annen som har bekymret seg, men da for utviklingen i USA. Et par dager før presidentvalget i USA kalte han Trump for en fascist gjentatte ganger i et innlegg i VG. Kanskje ikke så lurt når man har en ledende politisk posisjon i Norge, og USA er vår viktigste alliert? Asle Toje skrev nylig en tankevekkende kronikk i Aftenposten om nordmenns forhold til USA.
Men leder av kontroll- og konstitusjonskomiteen er ikke en hvilken som helst nordmann. Det er den personen på Stortinget som har det øverste ansvaret for å følge opp at regjeringens, Forsvarets og politiets overvåking av norske borgere holder seg innenfor lovens og grunnlovens rammer. Det er den personen som har ansvaret for kontrollsaker mot regjeringen. Og ikke minst, det er den personen som skal lede arbeidet på Stortinget frem mot en mulig riksrettssak mot stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer eller høyesterettsdommere, frem til sak åpnes. Etter det skal Riksretten ledes av høyesterettsjustitiarius. Hvis vi noen gang får noen riksrettssak igjen da.
Så, tilbake til innlegget i VG, der leder av kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget karakteriserte Trump som en fascist. Hva karakteristikken bygget på kom imidlertid i liten grad frem. Så jeg tenkte å hjelpe ham litt med argumentasjonen, særlig fordi karakteristikker i det minste bør underbygges med saklig og ryddig argumentasjon:
I dagens USA er det ingen tvil om at det er enkelte likhetstrekk mellom Trump og Hitler. Det er også norsk presse opptatt av: Presidentordrer som kanskje gis på tvers av landets lover og grunnloven, manglende respekt for mangfold og meningsmangfold, et flertall i Kongressen som forhindrer mulig riksrett, neglisjering av domstolenes avgjørelser og forsøk på å få Høyesterett til å irettesette dommere i lavere instanser, og – ikke minst – angrep på og undergraving av kunnskapsinstitusjoner som universitetene og professorene når de ikke logrer for den politiske makta.
I min påskeføljetong har jeg forsøkt å vise, gjennom formidling av kunnskap, på min egenartede måte (javisst, jeg vet jeg ikke er et A4-menneske), om hva som skjer i det norske demokratiet og den norske rettsstaten. Jeg har ønsket å få frem at vi kanskje ikke skal være så naive å tro at det bare er i andre land ting skjer, forsøkt å vise hvordan jussen både historisk og i vår tid brukes til å samle makt på få hender med små grep, at det ikke bare er «onde» eller «gale» personer som treffer dårlige valg for demokratiet og rettsstaten (men de også). At vi har en alt for dårlig demokratisk og rettsstatlig forståelse og beredskap. Og at det er vanskelig å få stilt politiske ledere til ansvar, enten det er for Riksretten eller i andre fora.
Mine poster om sivilbeskyttelsesloven har – ikke overraskende – falt enkelte partigrupper tungt for brystet. I en lukket partigruppe-side på nettet har en skribent postet et innlegg hvor han mener at jeg skriver «mye feilaktig» når jeg skriver om sivilbeskyttelsesloven. Ja, det er lurt å skrive slikt i bakvaskelsesfora, unntatt offentlighet, selvsagt. Jeg kommer tilbake til det.
Men vel så interessant er forfallet i den politiske diskurs – for karakteristikkene over meg sitter løst i dette innlegget. Jeg driver blant annet med «alarmisme», er «politisk ladd», det påstås at jeg er «radikal» (noe jeg ellers ikke har blitt kalt på et par tiår, så takk), og at jeg i hvert fall ikke driver med juss, før vedkommende svinger seg i lysekronen og mener jeg har mange andre rare sitater, hentet fra andre saker og som er godt egnet til å undergrave meg som både person og fagperson. Med andre ord benytter skribenten seg av det vi har sett en stadig hyppigere tendens til i norsk offentlighet; man lager drittpakker på folk og driver det amerikanerne kaller «whataboutism», det vil si at man trekker frem ting som ikke har noe med saken å gjøre og drar frem nye ting ute av kontekst. Eller det vi på norsk pleier å si er å gå etter mannen, ikke ballen.
Om jeg er overrasket. Nei, absolutt ikke. Dette er jo blitt den nye norske medie- og politikkhverdagen. Det er dette mediene vil ha, dette de har ventet på. Ikke kunnskap. Ikke forståelse. Men noe «juicy», noe de kan politisere eller personifisere. Men jeg holder ikke en politisk debatt. Dette handler heller ikke om meg som person. Dette handler om at noen forsøker å endre spillereglene for demokratiet, ved å flytte lovgivningsmakt fra Stortinget til regjeringen, slik at regjeringen står fritt til å beordre deg, som sivilperson. Når ble dette partipolitikk? Kanskje det er det for «styringspartiene»? Men det er ikke det for oss andre. Og aldri for meg. Dette handler om våre grunnleggende verdier og prinsipper, fastlagt i Grunnloven, hevet over smålig partipolitikk. Og når handlet dette om meg? Aldri. Jeg har aldri bedt om verken fullmakter eller tillit – eller politisk makt. Jeg har aldri vært medlem av et politisk parti. Jeg har bare åpnet tastaturet for å fortelle dem som vil lese hva som er i ferd med å skje. Jeg kommer ikke til å være i stand til å stoppe det som skjer, heller. Vi er mange som har forsøkt på det tidligere, fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner, men politikere lytter som regel bare til kunnskap som gangner dem selv. Eller de lytter hvis mediene henger på, for da risikerer de å miste velgere. Men når noen står i veien for den politiske makten, er ingenting bedre enn en drittpakke til mediene. I Norge har Lom-ordføreren sagt det aller best.
Trump er også god på det. I USA er de fleste professorer som åpnet munnen enten kommunister eller idioter. Og fagforeninger – det er i hvert fall en gjeng med kommunister.
Og de feilene jeg begår ifølge skribenten på den lukkede partigruppe-siden? Jeg er usikker på om vedkommende har lest innlegget ordentlig, for de feilene han peker på finnes ikke i mitt innlegg, eller så har han ikke forstått det jeg skriver. Men at skribenten ønsker disse fullmaktene overført til regjeringen er det liten tvil om. Han skriver om utløsningsmekanismen som er «krig, krig truer, eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare» at den «skulle åpne for misbruk er også helt feil» for… «Terskelen er jo etter sin ordlyd skyhøy».
Hm, hørt det før? Ingen grunn til å bekymre seg for misbruk? Kan denne skribenten virkelig love noe på vegne av fremtidens regjeringer? Han vet kanskje ikke at Stortinget fortsatt ikke har besvart LOs spørsmål om et kabelbrudd i Østersjøen vil være tilstrekkelig til at fullmaktene vil bli brukt?
Det hele koker uansett ned til at fullmaktene som gis til regjeringen er videre og går lengre enn hva politikerne sier de skal bruke dem til. Er det betryggende? Hvorfor ikke gi mindre fullmakter, sette klarere grenser for bruken av fullmaktene, ha mindretalls rettigheter slik koronaloven hadde, eller i det minste bare gi fullmakter som gjelder når Stortinget ikke er i stand til å samles? Men skribenten kaller disse fullmaktene for demokrati:
«Hele formålet er jo å gi en lovlig, demokratisk forankret regulering som håndterer en ekstraordinær krise for landet. Det er ikke udemokratisk, det er demokratisk.»
Hm, hørt det før? Problemet med disse fullmaktslovene er at det er få grenser i lovforslaget for regjeringen å forholde seg til når de gir lover og kan overprøve Stortingets lover. Som jeg skrev i post 2, de må være «nødvendige og forholdsmessige». Det lovet også Hitler i sin tale til Riksdagen. Men skribenten trøster blant annet sine partikollegaer med at regjeringens forskrifter «skal nå meddeles Stortinget snarest mulig». Hm, hørt det også før? Hva slags lovgiver er det? Som slår seg på brystet over å bli meddelt hva regjeringen finner på snarest mulig?
Det er nok her skoen trykker litt ekstra fra min post 2. Nemlig Stortingets plikt etter Grunnloven til å være lovgiver. For når Stortinget er lovgiver, Stortinget kan møtes, Stortinget representerer folket, og lover gitt av Stortinget er de som skal styre sivilbefolkningen – hvorfor skal regjeringen få disse fullmaktene? Hvorfor kan ikke Stortinget gi noen av reglene om det norske totalforsvarets hvem, hva, hvor og når?
Kan stortingsrepresentanter overhodet si fra seg sin lovgivningsmyndighet, bare fordi de har et tilfeldig flertall i Stortinget i tid og rom? Nei, mener jeg. Det var aldri grunnlovsfedrenes intensjon og det finnes ikke hjemmelsgrunnlag for dette i dagens grunnlov heller. Grunnloven er krystallklar – det er Stortinget som er lovgiver og den gir ikke Stortinget adgang for andre til å fravike Stortingets lover.
Hva vil vi tenkt, hva ville vi ropt, om Kongressen hadde overført slike ekspansive fullmakter til Trump? Til å beordre sivilbefolkningen og bryte med landets lover hvis Trump selv skulle mene at landets sikkerhet er i fare, og det til tross for at Kongressen er samlet? Norske aviser ville vært fulle av Trump-forakt? Men hvor er disse mediene for oss? Antagelig med hodet fullt av desperate pr-rådgivere som nå henger på mine FB-sider. Og med innboksen full av drittpakker på meg eller med løfter fra politikere om fullmaktene ikke skal brukes.
Så var det Riksretten da. Det er jo den politikerne er redde for, at den vil innhente dem fra fremtiden, siden mediene ikke er noe å frykte. Riksretten er for dem som bryter sine konstitusjonelle plikter. Men så har den vist seg å være et absolutt ikke-eksisterende virkemiddel for å stille politiske ledere til ansvar.
Så var det skribenten da. Han som skrev de beroligende ord til sine partifeller i en lukket partigruppe-side til Høyre. Og som kaller meg for politisk ladd og radikal.
Jo, det er lederen av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Du vet, han som… Nei, det er ikke noe poeng å si noe mere. Ikke annet enn at dette er historien om Norge.
«The End»
+ There are no comments
Add yours