Av Ragnar Røed.
Arbeiderpartiet er et av de to fremste borgerlige partiene i Norge. Som en forvirrende faktor er det sedvane i Norge å snakke om “borgerlig side” og “sosialistisk side” av politikken. I realiteten er begge fløyer innen dagens borgerlige stat og Storting ledet av hvert sitt like borgerlige parti; Arbeiderpartiet og Høyre.
Denne teksten tar for seg en side ved Arbeiderpartiets borgerlige karakter ved å blant annet se nærmere på Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg og deres borgerlige familier. Resultatet stikker ettertrykkelig hull på myten om at Jonas Gahr Støre er en “ny type” Arbeiderparti-leder fordi han er rik og oppvokst på vestkanten…
Utover det vil teksten ta for seg hvordan partier representerer ulike fraksjoner og sjikt i ulike klasser og hvilke partier i dagens Norge som borgerskapet foretrekker.
Også borgerskapet deler seg i to
Parti-delinga i Norge er i tråd med hvordan borgerskapets parlamenter helt siden den franske revolusjonen har vært delt i høyre og venstre. Borgerskapet deler seg i tråd med at det, som alt annet som finnes, er en enhet av motsigelser og der en av disse vil tre fram som hovedmotsigelse – i tråd med hva Mao Zedong skriver i Om motsigelsen:
“I utviklingsprosessen til en sammensatt ting er det mange motsigelser, og en av dem er nødt til å være hovedmotsigelsen. Eksistensen og utviklinga til den motsigelsen bestemmer eller påvirker eksistensen og utviklinga til de andre motsigelsene.”
Motsigelsene og særlig hovedmotsigelsen legger grunnlag for organiseringen av borgerskapet i to borgerlige partier som står mot hverandre i en rekke spørsmål, selv om de står forent mot proletariatet. Både delinga i flere grupperinger, og samlinga i særlig to hovedgrupperinger, oppstår som en lovmessighet på grunnlag av loven om motsigelsen i alle ting slik Mao mesterlig har formulert den.
Brundtland og Stoltenberg – borgerlige politikere
Hovedmåten partienes borgerlige karakter kommer til uttrykk på, er at de representerer borgerskapets klasseinteresser og administrerer de politiske organene i borgerskapets stat. Det må understrekes at personer ikke selv må være en del av borgerskapet for å fylle rollen som borgerlig politiker. Det er nok at de ivaretar borgerskapets politiske interesser og fremmer borgerskapets ideologiske forestillinger.
Marxister skiller mellom klassebakgrunn, klassetilhørighet og klassestandpunkt. Disse trenger ikke være identiske. En med tilhørighet i småborgerskapet kan ta standpunkt både for proletariatet og for borgerskapet, men det sistnevnte er åpenbart vanligst. Og samme vedkommende kan ha bakgrunn fra proletariatet, om vedkommende vokste opp i en arbeiderfamilie. Men det er mange eksempler på at man kan vokse opp i en klasse, men ende opp med et borgerlig verdensbilde og i tjeneste for kapitalen. Marx sa at herskernes tanker er de herskende tanker, og borgerskapets ideologi dominerer i hele det borgerlige (kapitalistiske) samfunnet. Dermed vil borgerskapets tenkning også ha enorm innflytelse på de politiske forestillingene til mange i de andre klassene også.
Når dette er sagt, er partiene og politikerne likevel ikke frikoplet fysisk fra borgerskapet. Ledersjiktet i både Arbeiderpartiet og Høyre er i stor grad selv en del av borgerskapet. Hvordan dette kan arte seg kan vi se konkret ved å ta for oss Gro Harlem Brundtland og hennes familie. Hun ledet Arbeiderpartiet og tre norske regjeringer gjennom den viktige omstillinga på 1980-tallet, da staten som svar på krisa innførte “new public management” og mer markedstilpasning innen offentlig sektor.
Brundtland er også et yndet hatobjekt blant såkalt alternativ-høyre og fascister. Sikkert fordi hun både er kvinne og lenge var den fremste representanten for Arbeiderpartiet og for regjeringa. Ikke ulikt hvordan fascistiske og ytterliggående Trump-fans viste et ekstra inderlig hat mot Hillary Clinton. Men at man er objekt for hets fra slike kretser, gir ikke noe frikort fra å bedømmes ut fra deres posisjon.
I dag er Brundtland leder for Verdens Helseorganisasjon (WHO) og er dermed ikke bare en del av borgerskapet, men omgås jevnlig noen av verdens mektigste borgerlige politikere og kapitalister. På samme måte som Jens Stoltenberg har hennes sentrale posisjon i det norske borgerskapet og i den norske staten, blitt et springbrett til verdensarenaen.
Gro Harlem Brundtland og Arbeiderpartiets mektige familier
Gro Harlem Brundtland er utdannet lege og studerte ved det borgerlige eliteuniversitetet Harvard. Hun har vært miljøvernminister, statsminister, partileder og parlamentarisk leder. Hennes far Gudmund Harlem var lege, professor og politiker. Han var sosialminister og forsvarsminister og kom fra en borgerlig familie. Som kuriosa kan man nevne at han som student var formann for studentersamfunnet i Oslo i 1945. Under krigen tilbrakte han de første tre årene hovedsakelig i Oslo, men dro til Sverige i 1943.
Gudmund Harlems far (som også het Gudmund Harlem) var grosserer, altså en kjøpmann som drev i stor stil, og etterlot en formue til sønnen da han døde. Sønnen Gudmund Harlem ble politisk aktiv på 1930-tallet og ble en del av kretsen rundt Einar Gerhardsen. Harlem og Gerhardsen ble nære venner og allierte.
Gro Harlem Brundtland ble altså født inn i en del av de dynastiske borgerlige strukturene i og rundt ledelsen av Arbeiderpartiet. Gjennom hele oppveksten var Einar Gerhardsen og kona Wera de viktigste voksenpersonene i Gro Harlem Brundtlands liv, unntatt foreldrene, ifølge henne selv.
Brundtlands styrtrike sønn samler på styreverv og kunst
Gro Harlem Brundtlands ektemann Arne Olav Brundtland var først Høyre-mann. Han er professor, forfatter og har vært gjesteforeleser ved Harvard-universitetet. Deres sønn Knut Brundtland er i følge Wikipedia “advokat, forretningsmann og kunstsamler”. Wikipedia skriver følgende om Knut Brundtland:
“Han arbeidet mange år i advokatfirmaet BA-HR før han i 2005 sa fra seg advokatbevillingen for å bli investor og «styregrossist». (…) Han har hatt styreverv i Norwegian Property, BW Gas, Norgani hotels asa, Revus Energy asa, Bluwater Insurance asa, Voss of Norway asa og Creditsafe Business Information N.V., Youngstorget Eiendom (som forvalter Arbeiderpartiets eiendom), i det svenske hedgefondet Futuris, og i reklamebyrået Try. (…) Han etterfulgte i 2010 Jan Petter Collier (født 1950) som daglig leder i ABG Sundal Collier, og sa i fra seg sine verv i A-pressen og Aschehoug, samt vervet som leder av Orklas bedriftsforsamling.”
Styregrossister er det mange av i det norske borgerskapet. Disse er folk som tjener godt på å sitte i mange styrer. Ofte er disse ettertraktet for å fylle opp styrer med utdanna folk som ikke er i familie med de store eierne av selskapet. Det er interessant å merke seg at Brundtlands sønn har styrt Arbeiderpartiets eiendommer for disse. Det er også verdt å peke på at PR-byrået Try ble starta av arbeiderpartimannen Kjetil Try og har lagd valgkampmateriell for Arbeiderpartiet. De har også rekruttert blant Arbeiderpartiets tidligere ansatte og Stoltenbergs nærmeste rådgivere.
Mediekapital, PR-byrå og AP-intriger
A-pressen, i dag Amedia, er et mediehus som begynte som et heleid av LO og Arbeiderpartiet for å administrere de sosialdemokratiske avisene i Norge. Arbeiderpartiet solgte seg ut på 1990-tallet og fra da av var LO og Telenor (!) lenge de største eierne. Som en kuriositet kan man nevne at Amedia i en periode eide den historisk kjente avisa Komsomolskaya Pravda i Russland! I 2016 ble Amedia solgt til Sparebankstiftelsen DNB.
Her kan vi også nevne at Arbeiderpartiets kronprinsesse Hadja Tajjik er gift med Kristian Skard, tidligere journalist og nå ansatt i PR-byrået Try. Da Trond Giske mistet sin posisjon som følge av en rekke tilfeller av seksuell trakassering, ble det satt et visst fokus på at Tajiks fremtidige ektemann var en av de to journalistene som først rullet opp Giske-sakene.
Try-sjefen Kjetil Try har forøvrig vært Jens Stoltenbergs nærmeste venn siden de gikk sammen på Katedralskolen i Oslo.
Industri og rederi – samt en stor kunstsamling
ABG Sundal Collier er et stort investeringsselskap. De forvalter finanskapital som de investerer i en rekke bransjer. Orkla er et stort industriselskap som i sin tid ble stiftet av den trønderske kapitalisten Christian Thams og av en skipsreder. I dag er Orkla Norges 14. største selskap i omsetning. Thams drev blant annet mye virksomhet i franske og belgiske kolonier og tjente godt på dette.
Knut Brundtland har en av Norges største kunstsamlinger og er gift med Harriet Cecilie Malm, datterdatter av skipsmegleren Ragnar Stoud Platou. Platou var da han levde en av norges største skipsmeglere.
Brundtlands søsken i politikk, industri og helsevesen
Gro Harlem Brundtlands søster Hanne Harlem er jurist og Arbeiderparti-politiker. Hun var justisminister i Jens Stoltenbergs første regjering og har sittet i bystyret i Oslo for Arbeiderpartiet. Hun har videre jobbet i departementer, for statsadvokaten, som dommerfullmektig og sjefsjurist i Kredittilsynet.
Wikipedia skriver:
“Hun var fra 1998 advokat og senere assisterende direktør i Norsk Hydro til hun ble justisminister fra 17. mars 2000. Etter sin tid som justisminister høsten 2001 fortsatte Harlem i jobben som assisterende direktør i Norsk Hydro. (…) Fra 2004 til 2007 var Harlem universitetsdirektør ved Universitetet i Oslo. Fra 11. mai 2007 inntil 2011 var hun den første styreleder for den sammenslåtte helseforetaket Helse Sør-Øst RHF. Fra 2011 er hun kommuneadvokat i Oslo. I 2019 ble hun utnevnt til sivilombudsmann, med tiltredelse 1. februar 2020.”
Norsk Hydro er et industriselskap og Norges fjerde største bedrift i omsetning.
Hanne Harlems ektemann er advokat Sam E. Harris som er ansatt i advokatfirmaet BA-HR, altså samme firma som Knut Brundtland jobbet for. Harris har også jobbet i justisdepartementet og hos statsadvokaten. Hos BA-HR har han jobbet mye med eiendom og entreprise.
Gro Harlem Brundtland og Hanne Harlem har en bror, Lars Harlem, som etter å ha brutt med Arbeiderpartiet deltok i stiftelsen av Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, som ble dannet som en motvekt og et alternativ til LO. Han har også vært leder for NITO, som var “fagforening” (profesjonsorganisasjon) for ingeniører og teknologer.
Forøvrig vokste Hanne og Gro Harlem opp i det Stavanger Aftenblad kaller et “solid Arbeiderpartimiljø på Holmennkollen”.
Jens Stoltenberg og 300 år med borgerlig avl
Når man først tar for seg temaet, er det verdt å også dvele litt ved Jens Stoltenberg. I moderne tid er Brundtland og Stoltenberg de to fremste Arbeiderparti-lederne. De har til sammen ledet fem regjeringer og sittet som ministre i flere andre. De jobber i dag begge i noen av verdens viktigste internasjonale organisasjoner, i NATO og WHO.
Stoltenbergs første regjeringsposisjon var som næringsminister i Brundtlands tredje regjering og i likhet med Brundtland kommer også Jens Stoltenberg fra en særdeles “god familie”.
Wikipedia skriver:
“På farssiden tilhører han Stoltenberg-slekten fra Vestfold. På morssiden nedstammer Stoltenberg fra embetsmannsslekten Heiberg. Oldefaren Eivind Heiberg var direktør for Norsk Arbeidsgiverforening 1912–1917.”
Stoltenberg-slekten stammer fra en kirkeverge (administrator innen kirka) i Vestfold på 1600-tallet. Kirkevergens sønn og sønnesønn ble skipsredere og kjøpmenn. Forøvrig er slekta full av politikere, kjøpmenn og prester, og den var ved Carl Peter Stoltenberg representert på Eidsvoll i 1814 da grunnloven ble vedtatt. Også Heiberg-familien hadde en eidsvollsmann (Andreas Michael Heiberg).
Høyremann, sønn av fabrikkeier Thomas Stang og skuespilleren Wenche Foss, og Oslo-ordfører (2007-2014) Fabian Stang er i slekt med Stoltenberg på Heiberg-sida av familien. Det samme er IOC-president Gerhard Heiberg (IOC = den internasjonale olympiske komiteen). Heiberg-slekta har ellers bestått av mange politikere, akademikere og kunstnere.
Som kuriosa kan man nevne fabrikkeier Axel Stang. Han var minister for arbeidstjeneste og idrett for den tyske okkupasjonsregimet til Terboven og Quisling-regjeringa til Nasjonal Samling under krigen. Axel Stang er også er blant Heiberg-slektas avdøde “kjendiser”. Han var svoger av Wenche Foss og dermed Fabian Stangs onkel.
Jens Stoltenbergs far, Thorvald Stoltenberg, har hatt en rekke viktige posisjoner for Arbeiderpartiet, blant annet som forsvarsminister 1979–1981 og utenriksminister 1987–1989 og 1990–1993. Stoltenbergs søster Camilla Stoltenberg er i dag mye i media da hun siden 2012 har vært sjef for Folkehelseinstituttet (FHI).
Tre Arbeiderparti-ledere fra borgerlige vestkant-familier
Vi ser dermed at de to viktigste lederne av Arbeiderpartiet etter Einar Gerhardsen i dag opererer ikke bare innen norsk elite, men i verdenseliten. De er begge to produkter av lange borgerlige slektslinjer som har viklet seg sammen helt på toppen av det norske samfunnet. Disse slektene ble representert i Arbeiderpartiets ledende kretser på 1920- og 1930-tallet, og enda mer i tiårene som fulgte.
Navnene Stoltenberg, Stang og Heiberg går igjen innenfor presteskap og embedsverk, blant annet diplomatiet, samt handelsstanden (kjøpmenn og grossister), industrien og skipsrederiene gjennom alle de siste 300 årene. Harlem-navnet derimot er fra en gård i Rakkestad, men ut av denne gårdeierslekta har det blitt mange leger, offiserer og lærere gjennom 1800-tallet. Noen av disse er giftet inn i de borgerlige slektene Astrup, Heyerdahl og Sverdrup. Og noen ble kjøpmenn i Oslo.
Begge de to tidligere Arbeiderparti-ledernes familier er gjennom utallige bånd bundet sammen med den norske borgerlige staten og med ledersjiktet i Arbeiderpartiet. Og som vi ser er de den dag i dag en del av kretsene som forvalter de største kapitalene i Norge, særlig innen finansvesen, rederi og industri (blant annet Hydro og Orkla). Forøvrig har begge to bodd i bydelen Frogner i løpet av oppveksten og begge gikk på skoler der. Biografiene til dem begge nevner at de deltok i å etablere AUF-lag på sine skoler.
Hva med nåværende Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre? I likhet med Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg er han vokst opp på vestkanten av Oslo – i Vestre Aker, nabobydel til Frogner. (Stoltenberg var riktignok også dels vokst opp utenlands da hans far tjenestegjorde som ambassadør.) Jonas Gahr Støre er sønn av skipsmegler Ulf Jonas Støre. Farfaren J.H. Støre var direktør i Norsk Sprængstofindustri og Gahr-familien overtok i 1927 ovnfabrikanten Jøtul AS, som i 1970-årene ble solgt til Norcem AS. Støres formue stammer herfra, og formuen er i dag investert i en rekke firma.
Det skapes av og til en myte om at Støre er en uvanlig borgerlig AP-leder. Det vises til hans formue og hans bakgrunn fra skole i Frankrike. Men som vi ser med Gro Harlem Bruntland og Jens Stoltenberg, er dette vanlig i AP. Det virkelig uvanlige hadde vært om Arbeiderpartiet var ledet av en person med bakgrunn fra arbeiderklassen, uten at det egentlig ville endret noe som helst i spørsmålet om hvilken klasse partiet representerer.
Ledernes partipreferanser og partienes klassekarakter
En undersøkelse blant ledere innen småborgerskapet og borgerskapet har vist at de to store partiene forutsigbart nok er Arbeiderpartiet og Høyre. Langt bak kommer Venstre og KrF på tredje og fjerdeplass. SV, Rødt og MDG er samlet i én felles kategori, og de gjør det til sammen ganske bra blant ledere i akademia og kultur.
Det tegnes et tydelig bilde her av partipreferanser blant de mektigste og rikeste i Norge. Høyre er det store partiet innen det private næringslivet, og gjør forøvrig omtrent rent bord blant offiserene. I offentlig næringsliv (“forvaltning”), byråkrati, media, kultur og akademia er AP største parti. Satt på spissen kan vi si at Høyre er partiet for direktørene og eierne i privat sektor og Arbeiderpartiet er partiet for direktørene og byråkratene i offentlig sektor.
Forøvrig er det verdt å merke seg KrFs stilling i kirka. Verdt å merke seg er også SV (pluss Rødt og MDG) og Venstre sine posisjoner innen akademia, kultur, media og organisasjoner, selv om AP er størst blant lederne her.
Undersøkelsen gjenspeiler i stor grad hvilke fraksjoner av borgerskapet de to partiene representerer, selv om disse tallene ikke viser virkeligheten i detalj. Det må også understrekes tydelig at det er mye overlapp mellom fraksjonene. Arbeiderpartiet er det nest mest foretrukne partiet blant ledere i privat næringsliv. Borgerskapet er tross alt en klasse og motsigelsene innad er ikke dypere enn at det er mye overlapp og mange gråsoner mellom fraksjonene.
Det er langt fra noe skarpt skille mellom offentlig og privat næringsliv i Norge. I borgerskapets familier og hagefester finner man redere, kjøpmenn, industriherrer, bankfolk, statssekretærer, professorer og statlige byråkrater som omgås og som gifter seg med hverandre. Dette ser man også konkret i familiene til de nevnte AP-lederne.
Om vi supplerer bildet med å se nærmere på Stoltenberg og Harlem Brundtland så ser vi for det første at det er en viss overlapp mellom Høyrefolk og AP-lederskapet. Vi ser at skipsrederne, som lenge var en av de mektigste og kanskje den mektigste fraksjonen i borgerskapet, er å finne representert i deres familier. Og vi ser nære forbindelser til finanskapitalen, blant annet med tilknytningen til noen av de største industriselskapene i Norge. Arbeiderpartiet har da også lenge vært sett på som et parti som har vært på god fot med industrien, særlig den kraftkrevende og kjemiske. Her har partiet også sørget for varme forbindelser og mange kompromisser mellom fagbevegelsen og industriherrene.
Fløykampene og motsigelsen innad i Arbeiderpartiet
Innad i Arbeiderpartiet er det en del gnisninger mellom talspersonene for industrien, som dekker seg bak LO-forbundene i disse bransjene, og akademikere og funksjonærer som vil ha “grønn fornyelse”. Men i det lange løpet har partiet åpenbart vært det fremste politiske uttrykket for statsmonopolkapitalismen. De har stått i spissen for oljefond, subsidier til kraftkrevende industri, offentlig-private samarbeid (som i Equinor, Norsk Hydro, Telenor, Statkraft og Orkla) og ikke minst har de målbært “trepartssamarbeidet” der en lojal fagbevegelse skal finne kompromisser med de to andre “partene”; staten og kapitalen (“næringslivet”).
Noen av fløykampene i Arbeiderpartiet har kommet til uttrykk i lederstrid. Gro Harlem Brundtland kjempet, hovedsakelig fordekt i kulissene, mot Reiulf Steen. Stoltenberg kjempet, for åpen scene, mot Thorbjørn Jagland. En liknende kamp har vært under oppseiling mellom Støre/Tajik og Trond Giske. Et fellestrekk ved kampene har vært forskjellig klassebakgrunn. Både Steen og Jagland var akademikere men vokste opp i proletariatet. Heller ikke Giske kommer fra noen storborgerlig familie. Innad i partiet har disse representert en fløy som lefler med mer venstreorientert retorikk og legger noe tyngre vekt på fagbevegelsen som partiets viktigste konkurransefortrinn overfor andre partier. De har i større grad representert arbeideraristokratiet når disse har hatt gnisninger med det statlige byråkratiet, og det er vel også derfor de måtte tape lederstriden mot den beste vestkantens fremste sønner og døtre.
De to fløyene har også representert motsigelsene i spørsmålet om privatisering og markedsreformer i offentlig sektor. Både Steen, Jagland og Giske har vært bakstreverske der Brundtland og Stoltenberg har vært ivrige tilhengere av “new public management” og har drevet gjennom store reformer som Helsereformen, delprivatisering av Statoil, skolereformer, “liberalisering” av arbeidsmiljøloven og så videre.
Det må likevel understrekes at verken Steen, Jagland eller Giske på noen måte utfordret eller utfordrer borgerskapet. Jagland er en av europas fremste byråkrater og Giske har et bredt nettverk i overklassen, blant annet innen kulturliv og toppsjiktet i fagbvegelsen. Lederstridene har ikke vært uttrykk for kamp mellom borgerskap og proletariat, men om kamp mellom ulike sjikt og grupper innen samme klasse (borgerskapet) og tilogmed innen samme fraksjon av borgerskapet.
Proletariatets fiender har navn og adresser
At Arbeiderpartiet representerer en bestemt klasse, en bestemt fraksjon innen denne, samt en rekke sjikt innen borgerskapet (“eliten”) – sjikt som er forent i en enhet av motsigelser, kommer ikke bare til uttrykk indirekte og abstrakt ved den politikken de står for. Det kommer også konkret og direkte fram gjennom personer og familier som Stoltenberg, Harlem Brundtland og Gahr Støre, og i deres liv og virke.
Borgerskapet er en klasse. Klasser er noe mer enn “summen av individer”. Det genereres og regenereres spontant fra den kapitalistiske produksjonen og handler ofte spontant og ubevisst på vegne av egne klasseinteresser. Kapitalismen og klassesamfunnet er et økonomisk, sosialt, kulturelt og politisk system – ikke en enkelt konspirasjon. Men borgerskapet er også håndfaste folk, med et bestemt liv og et bestemt syn på verden. De handler slett ikke bare ubevisst, men tar også gjennomtenkte valg basert på sin strategi og taktikk. Det er nødvendig å være bevisst på sannheten som den tyske dramaten og kommunisten Bertolt Brecht slo fast:
+ There are no comments
Add yours