NOU 2024: 7 Norge og EØS: Utvikling og erfaringer

Artikkelen inngår i: EU/EØS-nytt – 16. april 2024

Tema: Arbeidsliv, Energi, Forskning, Forsvar, Helsevesen, Lokalforvaltning, Miljøvern, Næringsliv, Statsforvaltning, Utdanning, Utenrikssaker, Innvandrere, Samfunnssikkerhet

11. april 2024 la Eldring-utvalget frem «NOU 2024: 7 Norge og EØS: Utvikling og erfaringer». Utvalgets mandat har vært å utrede erfaringene med EØS-avtalen og andre relevante avtaler med EU de siste ti år. Hovedspørsmålet i utredningen er hva EØS-samarbeidet betyr for Norge. I denne artikkelen gir vi oversikt over innholdet i kapitlene i NOUen, med fokus på utvalgets hovedfunn, vurderinger og tilrådninger. Formålet med sammenfatningen er å tilgjengeliggjøre rapporten på 348 sider (pluss en rekke vedlegg), med fokus på operative punkt som utvalget tilrår for hvert tema utredningen tar for seg.

Den 11. april 2024 la Eldring-utvalget frem NOU 2024: 7 Norge og EØS: Utvikling og erfaringer. Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 6. mai 2022. Utvalget har hatt et bredt mandat til å utrede EØS-samarbeidet det siste tiåret, andre relevante avtaler Norge har med EU, og å gi råd om hvordan norske interesser best kan ivaretas i samarbeidet med EU. Utvalget har sett på erfaringene Storbritannia, Sveits og Canada har fra sine former for samarbeid med EU. I rapporten gis det konkrete råd om hvordan norske interesser kan ivaretas gjennom EØS-avtalen, på en rekke områder inkludert nærings- og arbeidsliv; energi, klima og miljø; og utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Nedenfor følger en nærmere oversikt over NOUens hovedkapitler med fokus på utvalgets hovedfunn, vurderinger og tilrådninger.

Kapittel 1: Utvalgets hovedfunn, vurderinger og tilrådinger
«Utvalgets målsetting er at utredningen skal gi et oppdatert kunnskapsgrunnlag for norske beslutningstakere. Og like viktig, at den skal bidra til en kunnskapsbasert debatt om EØS-relaterte spørsmål – der flest mulig deltar.» Utvalgets mandat har vært å utrede erfaringene med EØS-avtalen og andre relevante avtaler med EU de siste ti år. Utredningen startet i 2022, og NOUen fra 2012: 2 Innenfor og utenfor har vært en sentral referanse og kilde gjennom arbeidet. Kapittelet gir oversikt over utviklingen i EØS-samarbeidet innen ulike områder, og gjør rede for utvalgets hovedfunn, vurderinger og tilrådinger. Utdypende beskrivelser og drøftinger gis i de enkelte kapitlene (jf. oversikt nedenfor). Utvalget har i mange saker vært samstemt i sine hovedfunn, vurderinger og tilrådninger. På enkelte saker er det tilleggsmerknader fra utvalgets mindretall. Dette gjelder kapitlene om menneskerettigheter og demokrati (kap. 7), klima og miljø (kap. 8), energipolitikk (kap. 9), konsekvenser for norsk økonomi (kap.10) og utenriks, sikkerhets- og forsvarspolitikk (kap. 14).

Kapittel 2: Utvalgets arbeid
Kapittelet redegjør for oppnevning og mandat, utvalgets tolkning av mandatet, utvalgets sammensetning og arbeidsform, samt NOUens struktur. NOUen består av femten kapitler og er delt i fem deler:

Del 1 inneholder innledning og hovedkonklusjoner, i tillegg til tilrådinger.
Del 2 beskriver sentrale utviklingstrekk i EU som har betydning for EØS-avtalen og Norges forhold til EU.
Del 3 drøfter overordnete tema ved EØS-samarbeidet: Forvaltning og håndheving av EØS-avtalen, handlingsrom, samt demokrati og rettigheter under EØS-avtalen.
Del 4 ser på erfaringene med EØS-samarbeidet innenfor sentrale samfunnsområder: Klima og miljø, energi, økonomi, næringspolitikk, arbeidsliv, krisehåndtering og beredskap, og utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Del 5 vurderer erfaringene Storbritannia, Sveits og Canada har med EU.

Kapittel 3 EU og verden: et turbulent tiår
Kapittelet omtaler endringene både i og rundt EU, som i det siste tiåret er omfattende og dramatiske (punkt. 3.1), den krevende globale konteksten (punkt 3.2), Europas nye utfordringer (punkt. 3.3.), institusjonelle utviklingstrekk de siste ti år (punkt 3.4) og politiske utviklingstrekk de siste ti år (punkt 3.5).

Kapittel 4: Norges samarbeid med EU 2012–2023
Kapittelet redegjør for hvordan EØS-samarbeidet former Norges tilknytning til EU, med vekt på perioden 2012–2023. Sentrale utviklingstrekk ved EØS-avtalen de siste ti årene beskrives innledningsvis. Her er økningen i EØS-regelverket i perioden 2012–2023 sentralt (punkt 4.2). Deretter omtales samarbeidet med EU som skjer gjennom separate avtaler, men som likevel er forankret i EØS-avtalen (punkt 4.3). Her omtales norsk deltakelse i programsamarbeid (4.3.1), EU-byråer (4.3.2) og EØS-midlene (4.3.3). Neste avsnitt beskriver Norges andre avtaler med EU, slik som Schengen-avtalen og Dublin-avtalen (kapittel 4.4.). I det avsluttende avsnittet (kapittel 4.5) drøftes hvordan Norges samlede tilknytning til EU bør forstås, og hvilken betydning EØS-avtalen har for Norges samarbeid med EU. Kapittelet oppsummeres som følger: «Selv om EØS-avtalen i flere tilfeller har vært et godt utgangspunkt for videreutvikling av samarbeidet mellom Norge og EU, har det også vist seg at den ikke alltid er tilstrekkelig. (…) Dersom Norge skal utvikle samarbeidet med EU gjennom nye avtaler, må det også være i EUs interesse. Norges tette samarbeid med EU og deltakelse i det indre marked gjennom EØS-avtalen vil utvilsomt være et fortrinn, men gir ingen garanti.»

Kapittel 5 Forvaltning og håndheving av EØS-avtalen
Utvalget er bedt om å vurdere juridiske og institusjonelle konsekvenser av EØS-samarbeidet, inkludert utviklingstrekk med betydning for topilarsystemet. I kapittelet redegjøres det for utviklingen i forvaltningen av EØS-avtalen i løpet av det siste tiåret. Det diskuteres tre sett med utfordringer utvalget har identifisert som særlig viktige:

Utviklingen av EU-byråer og vurdering av de ulike tilknytningsformene til disse (kap. 5.4)
Innlemmelse og gjennomføring av ny EU-rett (kapittel 5.5: vurdering av EØS-relevans og etterslepet)
Tempoet på, omfanget av og kompleksiteten i EUs regelverksproduksjon er økende, noe som stiller store krav til norsk forvaltning (kapittel 5.6.1: Endrede rammebetingelser for EØS-arbeidet i sentralforvaltningen, 5.6.2: et økende behov for koordinering, 5.6.3: Kommunal og fylkeskommunal forvaltning EØS-avtalen og 5.6.4 domstoler og andre håndhevingsorganer)

Kapittelet redegjør for hovedfunn i 2012-utredningen og beskriver institusjonelle rammer, herunder EØS-avtalens to-pilarsystem, EØS-organene, EU-pilaren, EFTAs faste komité og EFTA-sekretariatet, EFTAs overvåkingsorgan ESA og EFTA-domstolen. På s. 57 gis en oversikt over antallet saker ESA og EFTA-domstolen har behandlet.

Utvalgets tilrådinger når det gjelder forvaltning og håndheving er som følger:

Norge må ta et ansvar for å redusere det store etterslepet av lovgivning som har trådt i kraft i EU, men som ennå ikke er blitt en del av EØS-avtalen.
Som et ledd i å redusere etterslepet, mener utvalget at avtalepartene bør arbeide for å få på plass generelle retningslinjer for tilpasning til to-pilarstrukturen, for eksempel gjennom en oppgradering av EØS-avtalens protokoll 1.
For EØS-relevante EU-byråer med myndighet til å treffe bindende vedtak, bør det fortrinnsvis etableres løsninger som legger denne myndigheten til ESA, i tråd med EØS-avtalens to-pilarstruktur.
ESA har fått nye oppgaver og har en stadig større saksmengde. Det er viktig at ESA får tilført de ressurser som trengs for å kunne holde saksbehandlingstiden nede.
Norske myndigheter oppfordres til å styrke dialogen med ESA for å bidra til at ESA er best mulig oppdatert på situasjonen i Norge.
EFTA-domstolens økende saksmengde, EØS-rettens økende kompleksitet og tiltakende spesialisering i EUs domstoler, tilsier at EFTA-domstolen bør styrkes.
Mer må gjøres for å bevare og videreutvikle EØS-kompetansen i sentralforvaltningen, direktoratene, fylkeskommunene og kommunene. Det bør tilrettelegges bedre for rekruttering av norske nasjonale eksperter til Kommisjonen, og ordningen bør, hvis mulig, utvides til flere sektorer. De nasjonale ekspertene bør inngå i en mer langsiktig plan for å styrke EØS-kompetansen i relevante departementer.

Kapittel 6 Handlingsrom: medvirkning, påvirkning og tilpasning
Her fremgår det at «Utredningen tar utgangspunkt i en vid forståelse av begrepet handlingsrom (…). I dette kapittelet vil vi derfor overveie hvordan handlingsrommet brukes, både når det kommer til norsk medvirkning når EUs politikk og regelverk utformes, i gjennomføringen av EØS-regelverket nasjonalt og gjennom ivaretakelsen av nasjonale interesser når EØS-regler er innført. Mandatet ber også om at utvalget drøfter reservasjonsretten og kravet om EØS-relevans.» Kapittelet beskriver og eksemplifiserer de ulike fasene i medvirknings- og påvirkningsarbeidet i EØS (fase 1: påvirke EUs regelverk (s. 77-84), fase 2: påvirke EØS-regelverk (s. 84-90), fase 3: gjennomføring av EØS-retten (s. 90-93) og fase 4: anvendelse av EØS-retten (s. 93-97).

Utvalgets tilrådinger kort oppsummert er som følger:

Regjeringen bør legge til rette for sterkere involvering av berørte parter i tidlig fase av EØS-arbeidet.
Norge bør styrke kunnskapen om hvordan andre land gjennomfører EU-reglene, og vurdere å innføre en ordning med systematisk nabosjekk tilsvarende Danmark.
Norske myndigheter bør bruke de mulighetene som finnes for å delta i domstolsbehandling i EFTA- og EU-domstolen av saker som er viktige for norske interesser.
I tilfeller hvor norske myndigheter legger til grunn en tolkning av EØS-avtalen som kan være usikker, bør myndighetene normalt være åpne om dette og bidra til at spørsmålet avklares i domstolene.

Kapittel 7 Demokrati og rettigheter
Utvalget er bedt om å analysere erfaringene med EØS-avtalen i et demokratiperspektiv. Utredningen tar utgangspunktet i et sett av betingelser for demokrati. Mandatet ber også utvalget diskutere konsekvenser av EØS for norske borgere og norsk samfunnsliv, på bred basis. Kapittelet beskriver blant annet hovedfunn og konklusjoner fra 2012-utredningen, EØS og individuelle rettigheter, EU-borgeres politiske rettigheter, oppslutning om EØS-avtalen, Stortingets rolle i EØS-arbeidet, oversettelse og konsolidering og åpenhet og kunnskap om EØS-samarbeidet, samt konsekvenser for lokaldemokratiet.

Utvalgets tilrådinger kort oppsummert er som følger:

EØS-rettsakter med et innhold som vanligvis ville ha blitt vedtatt av Stortinget, bør gjennomføres i lovs form, slik at de gjøres til gjenstand for ordinær stortingsbehandling.
Behovet for endringer av grunnlovsprosedyrene for Stortingets samtykke til EØS-regler som innebærer overføring av tilsynsmyndighet til ESA eller uavhengige EU-byråer, bør utredes.
Det bør utarbeides årlige stortingsmeldinger hvor det redegjøres for den seneste politikkutviklingen i EU og aktuelle og kommende saker i EØS.
En offisiell norsk versjon av EØS-rettsakten bør foreligge senest når gjennomføringslovgivningen kunngjøres i Norsk Lovtidend, eventuelt en kvalitetssikret norsk versjon. Muligheten for å få de norske oversettelsene inn i EUs digitale lovdatabase EUR-Lex, bør utredes.
EØS-notatbasen må holdes oppdatert. Den bør også moderniseres og forenkles.
EU og EØS bør utgjøre en langt større del av pensum på ungdomsskolen og videregående skole.

Utvalgets mindretall, medlemmet Smedshaug, leverte her en tilleggskommentar (se s. 127).

Kapittel 8 Klima og miljø
Kapittelet omtaler Norges samarbeid med EU på klima- og miljøområdet og sentrale utviklingstrekk i EU siden 2012. I dette kapittelet omtales EUs opprinnelige klimapolitikk for 2030 (s. 132) og forsterking av EUs klima- og miljøpolitikk mot 2030 og Norges samarbeid med EU på klimaområdet (s. 136). Kapittelet omtaler også norske erfaringer fra samarbeid med EU om klimapolitikk for 2020 og for 2030, og Norges samarbeid med EU på miljøområdet (s. 143), samt det forpliktende klima- og miljøsamarbeidet gjennom EØS-avtalen. Her er følgende underoverskrifter: EUs forsterkede klimapolitikk reduserer tilgangen til fleksibilitet (kapittel 8.4.4), oppdatering av klimaavtalen hvis Norge og EU vil, og betydning for norsk klimapolitikk (kapittel 8.4.5) og krevende og lukkede prosesser rundt EØS-innlemmelse og betydning for omstilling (kapittel 8.4.6).

Utvalgets tilrådinger kort oppsummert:

For å oppnå de norske delmålene i klimaavtalen med EU, bør Norge styrke virkemidler som sikrer utslippsreduksjoner også i Norge.
Etterslepet på gjennomføring av EU-regelverk som kan bidra til utslippskutt og grønn omstilling i Norge, må reduseres.
Norge bør delta aktivt med en sterkere sektorovergripende koordinering av egne posisjoner i de europeiske diskusjonene om ny EU-politikk.
Det grønne skiftet må forankres både politisk og i befolkningen, gjennom mer kunnskap, debatt og åpenhet. Dette gjelder også spørsmålet om oppdatering og videreføring av klimaavtalen med EU.

«Utvalgets flertall, medlemmene Eldring, Eidissen, Fredriksen, Sletnes, Stie og Sunde, mener at Norge bør videreføre klimasamarbeidet med EU fram mot 2050 og at det bør raskt avklares om klimaavtalen skal oppdateres og videreføres. Norge bør dessuten jobbe for at EØS-relevant miljøregelverk fra EU raskt tas inn i EØS-avtalen.» Utvalgets mindretall, medlemmet Smedshaug, tar dissens på dette punktet (se s. 152 for utfyllende informasjon).

Kapittel 9 Energipolitikk
Kapittelet redegjør for hovedtrekk i samarbeidet og sentrale utviklingstrekk i EU siden 2012, og har følgende underoverskrifter:

Koordinering og fragmentering mellom ulike deler av EUs energipolitikk
Første EU-skritt mot samarbeid om forsyningssikkerhet for gass
Nye regler for mer fornybarpregede kraftmarkeder
Energikrisen og EUs respons
Omfattende lovarbeid utover krisehåndtering
Norges samarbeid med EU på energiområdet siden 2012
Norsk deltakelse i EUs politikk for energiomstilling
Norsk deltakelse i EUs kraftmarkedspolitikk
EØS-relevans på energiområdet
EØS-samarbeidets betydning for norsk energipolitikk og forsyningssikkerhet
Betydningen av EU og EØS-avtalen for norsk petroleumspolitikk
Betydningen av EU og EØS-avtalen for norsk strømpolitikk og forsyningssikkerhet

Utvalgets tilrådinger kort oppsummert:

Norske myndigheter bør raskt avklare EØS-relevansen til utestående rettsakter, og redusere etterslepet på innlemmelse av EUs energiregelverk i EØS-avtalen.
Norge er tjent med at europeiske kraftmarkeder er velfungerende, og bør støtte relevante EU-prosesser som kan bidra til dette, som endringer av det tyske budområdet.
Handlingsrommet innenfor EØS-avtalen på energiområdet bør brukes, både når det gjelder støtte til husholdninger, støtte til energieffektivisering og tiltak for å sikre forsyningssikkerheten.
Norske myndigheter bør delta aktivt i europeiske diskusjoner om behovet for støtte til industri og næringsliv, for å påvirke til at felles løsninger ivaretar norsk forsyningssikkerhet og konkurransedyktighet.
Norske myndigheter bør tilrettelegge for bredere involvering og forankring av ulike interesser i arbeidet med EØS-saker på energiområdet.

«Utvalgets mindretall, medlemmet Smedshaug, vil i tillegg understreke at gitt kompleksiteten i Ren energi-pakken (Energipakke 4) og at Norge avviker fra EU på en del områder, er det klokt at enkeltdelene av denne pakken gjennomgås og vurderes, og slik at det da åpner for mulig enkeltvis innlemmelse av de ulike forordninger/direktiver i pakken, og slik redusere etterslepet gradvis. Dette medlemmet mener at ikke minst bygningsenergidirektivet gir særlige utfordringer, der relevans må vurderes opp mot at Norges strømforsyning allerede er fornybar med strøm fra regulerbar vannkraft, og at husholdningene i tillegg bruker bioenergi/ved og ikke fossile energikilder. Dette medlemmet mener at vurderinger av kostnadseffektiviteten i tiltakene og belastningen på husholdningene og næringsliv knyttet til mulig innlemmelse, også er avgjørende. Dette medlemmet mener at konkurransekraften til norsk industri og næringsliv, med økte og stadig likere energipriser med EU, bør utredes særskilt, også med søkelys på de ulike støtteordningene som er valgt i ulike EU-stater, og hvordan disse eventuelt kan tjene som basis for mulige norske ordninger, slik at det ved behov eller nye sjokk raskt kan innføres støtteordninger for å sikre ulike sektorer i norsk næringsliv.»

Kapittel 10 Norge og EØS: Økonomiske forhold
I mandatet er utvalget bedt om å belyse betydningen av det indre marked og annet samarbeid innen rammen av EØS-avtalen for norsk økonomi og næringsliv. Kapittelet beskriver overordnede demografiske og økonomiske trender, deretter Europa og EUs endrede rolle i verdensøkonomien, og hovedtrekk ved det økonomiske samkvemmet mellom Norge og EU de siste tiårene. Andre del inneholder anslag på de økonomiske konsekvensene av at Norge er medlem i EØS og dermed det indre marked. Tredje del belyser hvordan britenes uttreden fra EU har påvirket økonomien i Storbritannia. Hovedtrekk fra 2012-utredningen, utvikling i verdensøkonomien og demografiske endringer, sammenligning av Europa/EU, USA og Kina, den økonomiske utviklingen i Europa og i enkeltland, samt forskjeller på konjunkturene i Norge og EU og norsk utenrikshandel og det indre marked er sentrale underoverskrifter i kapittelet. Omtale av makroøkonomiske effekter av det indre marked og forskning fra det siste tiåret er også inkludert. «Effekter av å tre ut av det indre marked: Tilfellet Brexit» omtales på s. 207 – 208.

Utvalgets hovedfunn og vurderinger fremgår på s. 209. Her fremkommer det blant annet at «Utvalget mener det virker sannsynlig at den kumulerte effekten av det indre markedet på medlemslandenes BNP er betydelig større enn 1,8 prosent, fordi en klar overvekt av nyere forskning konkluderer med høyere anslag. (…) Etter utvalgets vurdering har avtalen slik sett ivaretatt sitt opprinnelige formål. (…) For Norge har arbeidskraft fra EØS-området bidratt til å øke verdiskapingen og sikre aktivitet i viktige næringer.» Utvalgets mindretall, medlemmet Smedshaug, legger til at for perioden som utredningen primært dekker, det vil si fra 2012, har EUs økonomiske modell etter hans mening møtt særlige utfordringer. Se utfyllende omtale av hovedfunn (på s. 209-2011) og tilleggsmerknader fra s. 211-212.

Kapittel 11 Næringspolitikk
Hovedtemaet i kapittelet er hvilken betydning EØS-samarbeidet har for næringspolitikken og næringslivet i Norge, også når det gjelder det grønne skiftet. I kapittelet presenteres hovedfunn fra 2012-utredningen knyttet til spesielt tre områder: anskaffelsesregler, konkurranseregler og statsstøtte. Utredningen ser videre på noen generelle utviklingstrekk som har fått betydning for næringspolitikk innenfor rammen av EU og EØS. Oppmerksomheten er særlig rettet mot utviklingen de siste fem årene. Deretter beskrives reguleringen av anskaffelser, konkurranse og statsstøtte i EU og EØS (fra s. 218). Også her vektlegges utviklingen de siste årene. Til slutt drøftes betydningen av endringene i EUs næringspolitiske agenda for næringspolitikk innenfor rammen av EØS, herunder presentasjon av nyere næringspolitiske initiativ (fra s. 228). Nærmere informasjon om EUs programsamarbeid fremgår på s. 232, digital agenda på s. 233, EUs klimapolitikk og utvikling av norsk industri i det grønne skiftet på s. 236, nye handelspolitiske instrumenter og konsekvenser for Norge på s. 237.

Utvalgets hovedfunn, vurderinger og tilrådinger:

EØS-avtalen bør i størst mulig grad legges til grunn for en videreutvikling av det næringspolitiske samarbeidet med EU.
Norske myndigheter bør fortsatt prioritere tett dialog med ESA om videre godkjenning av differensiert arbeidsgiveravgift. Ved at norske myndigheter i størst mulig grad gjør dette på eget initiativ, kan prosessen med ESAs godkjenning av ordningen effektiviseres og sikres.
Norske myndigheter bør være særlig oppmerksomme på endringer i EUs regelverk som ikke omfattes av EØS-avtalen, men som likevel kan ha stor betydning for konkurransevilkårene i det indre marked.
Myndighetene bør gå igjennom EUs næringspolitiske initiativ og vurdere konsekvenser for norsk næringsliv, samt hvilke tiltak som kan iverksettes for viktige områder som ikke ivaretas av EØS-avtalen.
Utviklingen i retning av stadig mer sektorovergripende regelverk i EU, gjør det desto viktigere for norske myndigheter å sikre at alle berørte og ansvarlige parter involveres og kobles på de pågående prosessene.
Norske myndigheter bør sikre deltakelse i relevante programmer og prosjektsamarbeid i EU og utnytte best mulig de støttemulighetene som også er åpne for norsk forskning og næringsliv.
Norge bør følge samme regler og prosedyrer som våre europeiske handelspartnere når det gjelder investeringsscreening, og søke et tett samarbeid med EUs screeningmekanisme.
Det er avgjørende for norske virksomheters konkurransekraft at de får rammevilkår som er på linje med aktører i EU, og at myndighetene styrker den næringspolitiske verktøykassen i takt med andre land.

Kapittel 12 Arbeidsliv og arbeidsmarked
Kapittelet tar for seg hvordan EØS-avtalen og den frie bevegeligheten av arbeidskraft og tjenester har påvirket det norske arbeidsmarkedet, den norske arbeidslivsmodellen og reguleringen av arbeidslivet. Kapittelet omtaler blant annet sentrale utviklingstrekk i EU det siste tiåret og arbeids- og tjenesteinnvandring til Norge (s. 250). Konsekvenser av arbeids- og tjenesteinnvandring for det norske arbeidsmarkedet omtales fra s. 255, nasjonale reguleringer og tiltak i møte med EØS fra s. 258. EØS-retten og norsk kollektiv arbeidsrett omtales fra s. 263. EØS-avtalen og partene i arbeidslivet omtales på s. 264, samt myndighetssamarbeid på tvers av landegrensene (s. 265).

Utvalgets tilrådinger er kort oppsummert:

Norge bør ha en klar strategi for å sikre ønsket og nødvendig rekruttering av arbeidskraft fra EØS-området til Norge framover, og også iverksette tiltak for å sikre nasjonal rekruttering og kompetansebygging.
Tiltak for å sikre et organisert arbeidsliv og bekjempe arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, må videreføres og styrkes der det er nødvendig.
Myndighetene må der det er behov bruke det handlingsrommet regelverket gir, og sikre at det blir håndhevet. – De særskilte utfordringene innenfor transportnæringene må møtes med et tydelig regelverk og sterk myndighetsinnsats for kontroll og håndheving.
Norske myndigheter bør være aktive når det gjelder påvirkning i tidlige faser av utformingen av regelverk på arbeidslivsområdet i EU, og også lære av andre lands løsninger.
Samarbeidet mellom norske arbeidslivsparter og myndigheter for å fremme felles norske interesser i saker på arbeidslivsområdet, bør styrkes.

Kapittel 13 Beredskap og krisehåndtering i EU og EØS
I tråd med mandatet handler kapittelet om hvilken betydning EUs styrking av samarbeidet om beredskap og krisehåndtering, herunder helseberedskap, har fått for Norge gjennom EØS-samarbeidet, også når det gjelder avveininger mellom nasjonale kapasiteter og internasjonale samarbeidsløsninger. I denne sammenhengen rettes oppmerksomheten mot beredskap og krisehåndtering på det sivile området, herunder helseberedskap, som utgjør en svært viktig del av beredskapsapparatet. Samarbeid om sivil beredskap, samarbeid om grensekryssende helsetrusler (også i EØS) og styrking av samarbeid om beredskap og krisehåndtering etter pandemien, er sentrale underoverskrifter.

Utvalgets tilrådinger er kort oppsummert:

Norge bør vektlegge den bredere sikkerhetspolitiske betydningen som samarbeidet om beredskap og krisehåndtering kan ha for å ivareta tillit og solidaritet mellom landene i Europa og for å styrke den generelle samfunnssikkerheten.
Norge bør arbeide for best mulig tilgang til ulike typer møteplasser og informasjonskanaler for beredskap og krisehåndtering i EU-systemet, som EUs politiske krisehåndteringsmekanisme (IPCR) og uformelle ministermøter, ettersom EØS-avtalen ikke gir noen garanti for tilgang til disse.
Internasjonalt samarbeid om samfunnssikkerhet og sivil beredskap, både med de nordiske landene og med EU, bør videreføres og styrkes.

Utvalgets mindretall, medlemmet Smedshaug, mener det i tillegg er naturlig å understreke at samarbeid på en rekke områder også kan omfatte Storbritannia og Sveits, som begge har stor farmasøytisk kapasitet. Dette medlemmet mener at når det gjelder bredere sikkerhetspolitisk betydning, er Storbritannia den dominerende europeiske sjø- og luftmakten i våre havområder. Medlemmet mener derfor det er helt avgjørende å inkludere Storbritannia i Norges samarbeid om beredskap og krisehåndtering, i tillegg til helse. Godt samarbeid med alle naboland er viktig for å styrke trygghet, liv og helse og økonomiske og strategiske strukturer.

Kapittel 14 Utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk
Mandatet ber utvalget om å vurdere EØS-samarbeidet som mulig plattform for utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid, særlig i lys av utviklingen i EU etter Russlands krig mot Ukraina. Utvalget er også bedt om å vurdere merverdien av EUs utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid utover NATO. Kapittelet redegjør for sentrale utviklingstrekk i de siste ti årene, samt utviklingen av EU som en utenrikspolitisk, forsvars- og sikkerhetspolitisk aktør. Fra s. 301 omtales utvikling av forholdet mellom EU og NATO det siste tiåret, samt nordisk samarbeid. Fra s. 306 redegjøres det for avtaler og samarbeid mellom Norge og EU innenfor utenrikssikkerhets- og forsvarspolitikken, herunder utvikling i Norges tilknytning det siste tiåret, norsk deltakelse i EUs krisehåndteringsoperasjoner og tilslutning til EUs sanksjoner og utenrikspolitiske erklæringer. Kapittelet tar også for seg Norges og EUs forsvarsindustrielle samarbeid (fra s. 310).

Utvalgets tilrådinger er kort oppsummert:

Norge bør fortsette å søke tett samarbeid med EU om utenrikspolitikk, sikkerhet og forsvar.
Norge bør knytte seg til relevante nye EU-initiativer også når de faller utenfor EØS.
Regjeringen bør følge opp EUs ambisjon om et strategisk partnerskap, med sikte på en nærmere avklaring av hvordan et slikt samarbeid kan utformes.
Utvalget vil understreke alvoret i den sikkerhetspolitiske situasjonen som er blitt sterkt forverret. I Europa står vi i dag overfor den mest krevende situasjonen siden 2. verdenskrig.

Utvalgets flertall, medlemmene Eldring, Eidissen, Fredriksen, Sletnes, Stie og Sunde, mener at i tillegg til vår deltakelse i et sterkt NATO, bør Norge foreta et taktskifte i vårt samarbeid med EU for å trygge vår sikkerhet gjennom ytterligere å forsterke båndene til våre europeiske allierte og naboer. Utvalgets mindretall, medlemmet Smedshaug, tar dissens på dette punktet, se utfyllende tilleggsmerknad på s. 316.

Kapittel 15 Erfaringer fra andre land: Sveits, Storbritannia og Canada
Det er et stort spenn mellom ulike tilknytningsformer som ulike stater har til EU. Utvalget ser i dette kapittelet på ulike modeller for samarbeid og tar for seg erfaringene Storbritannia, Sveits og Canada har fra sine former for samarbeid. Når det gjelder Sveits omtales bakgrunn for avtaleverket, hovedtrekk ved de bilaterale avtalene mellom Sveits og EU, problemet med mangelfull institusjonell overbygning og konsekvenser av de bilaterale avtalene. For Storbritannias del redegjøres det for brexit og forhandlingene om en ny avtale mellom Storbritannia og EU, hovedtrekk ved Trade and Cooperation Agreement (TCA) og institusjonell arkitektur og forvaltning av avtalen, samt konsekvenser av brexit og handels- og samarbeidsavtalen. Når det gjelder Canada, redegjøres det for hvordan handelssamarbeidet reguleres primært gjennom den omfattende handels- og investeringsavtalen CETA. Bakgrunn for, hovedtrekk ved, administrasjon og virkningen av denne avtalen er sentrale punkt her.

I motsetning til de fleste øvrige kapitler har ikke dette kapittelet et «kort oppsummert»-punkt. Hovedfunn og vurderinger fremgår fra s. 346. Et forsøk på oppsummering følger her: Samarbeidet disse landene har med EU er ulikt og etablert på ulike tidspunkt med parter som har helt forskjellige politiske og økonomiske forbindelser til EU: «Utvalget vil understreke at det er nødvendig å forstå de ulike erfaringene med disse avtalene på bakgrunn av den spesifikke politiske, geografiske og økonomiske konteksten landene og EU har vært i, både da avtalene ble forhandlet fram og i den perioden de har fungert.»

Når det gjelder vurderingen av Sveits, fremgår det at «Det synes urealistisk at tilsvarende samarbeidsordning og avtaleløsninger ville kommet på plass i dag. Tilknytningsformen sikrer heller ikke stabile og forutsigbare rammer for samarbeidet, hverken for Sveits eller EU.» Når det gjelder Storbritannia står det at «Gitt informasjonen som er tilgjengelig per 1. kvartal 2024, er det sterke holdepunkter for at brexit så langt har hatt merkbart negative effekter på økonomien i Storbritannia.» Videre: «En viktig begrunnelse for brexit var et ønske om sterkere kontroll med innvandringen. Innvandringen fra EU-stater til Storbritannia har falt omtrent 70 prosent siden 2016. Etter brexit, har flere EU-borgere utvandret enn innvandret til Storbritannia, det vil si at nettoinnvandringen har vært negativ. Innvandringen fra resten av verden har mangedoblet seg. For denne gruppen er nettoinnvandringen positiv og rekordhøy. Den samlede innvandringen til Storbritannia er nå høyere enn før EU-avstemmingen.» Når det gjelder Canada fremgår det at «EUs og Canadas erfaringer med handelsavtalen CETA er i all hovedsak positive, både med tanke på økonomisk utvikling og samarbeid på andre områder, som klima- og miljøspørsmål. Det er samtidig viktig å merke seg at CETA ennå ikke var ferdig godkjent våren 2024 – syv år etter at den ble signert.»

Avslutningsvis understreker utvalget «at erfaringene fra både Storbritannia og Sveits viser at EU nå i større grad avviser særløsninger for enkeltland. EU ønsker ikke at enkeltland skal kunne «håndplukke» hvilke forpliktelser de påtar seg («cherry-picking»). Det er heller ikke aksept for å forhandle fram unntak og særordninger som kan undergrave det indre marked. Ved tettere økonomisk integrering, vil EU kreve at det etableres organer som sørger for overvåking og etterlevelse av avtalte forpliktelser. Erfaringene viser også at EU ser samarbeid med andre land i et helhetlig perspektiv. Som alle andre aktører i internasjonale forhandlinger, ivaretar EU egne og medlemsstatenes interesser når de forhandler avtaler med tredjeland. Et grunnleggende minstekrav er at avtalene skal ha en balanse mellom rettigheter og plikter.

Utvalget understreker at det er grunn til å være varsom med å trekke konklusjoner basert på andre lands erfaringer fra deres samarbeid med EU. Gjennomgangen viser at EUs avtaler med Sveits, Storbritannia og Canada dekker færre områder og i mindre grad sikrer markedsadgang enn det EØS-avtalen gjør. Etter utvalgets vurdering, gir EØS et bredere, dypere og mer forutsigbart samarbeid, som samlet sett ivaretar flere interesser og behov.»

Pressekonferansen der utvalgsrapporten ble levert til regjeringen er tilgjengelig her.

Her finner du NOUens digitale vedlegg (interne og eksterne rapporter).