Besøk i Øyfjellet vindkraftverk

v/ Eivind Salen 14.06 2024

Hvis du for fem år siden gikk opp fjellsiden på andre siden av Vefsnfjorden, ved Mosjøen, så kom du opp i et fjellområde, som lå tilnærmet urørt. Meget sannsynlig var dette den byen i Europa, hvorfra det var kortest vei til inngrepsfri. Gikk du fem kilometer innover, var det fem kilometer til nærmeste inngrep.

Nå har Olje- og Energidepartementet etter en samlet vurdering – som koker ned til samfunnsmessig lønnsomhet – fått det til at fordelene er større enn ulempene ved å plassere Europas største vindkraftverk, akkurat her. I samme vedtak med samme vurdering, utløste de ekspropriasjonssak til rettighetshavere, «tvillaust til større gagn enn skade», som det står i oreigningslova (nynorsk for ekspropriasjon).

De fire siste bildene av mange, er kart og illustrasjoner laget av Bård S. Solem. Her får dere en ide over hvilke områder dette var, og hva som er gått tapt. I sør er nasjonalparken Lomsdal-Visten, rett og slett i influensområdet til vindkraftverket. Men utvilsomt var det i følge energimyndighetene rett å gi konsesjon, og gi ekspropriasjon, og gi forhåndstiltredelse.

Utbygger, bestående av forretningsinteressene til Eolus Vind, Aquila Capital, Raven Project II Sarl, Alcoa og Veidekke, ja, og så selvfølgelig turbinprodusenten Nordex. Alle de nevnt her har sterke økonomiske interesser i prosjektet, som den norske stat eksproprierte rettigheter for og også gav forhåndstiltredelse til å gå i gang, og med det ødelegge uerstattelige verdier.

Det må over i poesi og ordkunst å beskrive dette med ord. Det er naturen som blir skåret opp, med veier og skjæringer og fyllinger, og hensynsløs sprengning av stein ligget her i mektig fred i evigheter. 40 kvadratkilometer ble tatt av vindkraften, og gitt til kapitalkreftene. Rettighetene til reindrifta som var her først, ble gitt bort på kjøpet. Beskjeden fra energimyndighetene var at «det får dere finne ut av senere, anlegget skal uansett bygges».

Nå svikter NRK og riksmediene så enormt, at de får seg til å skrive at reindrifta «krever» så og så mange penger i erstatning. Fra første stund har reindrifta her vært den uskyldige part, som har krevd de har rett på, nemlig å drive tradisjonell reindrift. Den er beskyttet av menneskerettighetene. Vi lever i et land, der vindkraftselskapet og pengekreftene med dem kan kjøpe kommunikasjonstjenester, her fra Kruse Larsen, og sørge for at overskriftene i mediene får den rette vinkling: Samene krever penger.

Det er så urett at naturen uler.

27. januar, 2024, sendte den en storm, som rev tvert ned hele rotoren med de tre bladene, på turbinen plassert så kjekt rett foran landemerket de syv søstre. Nå var vi der, og fotograferte den, ærede Energidepartement og Miljødepartement og stadi mer sviktende stat: Er ikke dette en jobb dere skulle gjort?

I stedet sender dere regjeringsadvokaten, som i tre uker nå i Mosjøen Tingretten sammen med vindkraftselskapets fire advokater fra Bahr og Haavind har forsøkt å belære reindriftssamene om reindrift.

Se på oljesølet langs det ene tårnet, der rotoren datt av, og hvor man nå klønete og usselt forsøker å holde det hele oppe med noen vaiere. Dette er hydraulikkolje. Utvilsomt til større nytte enn skade, etter energidepartementets eneveldige vurdering.

Siden januar har mekanismen som holder de tre rotorbladene ligget skjødesløst i terrenget. Nå fikk vi fotografert den. Vi fotograferte også restene av vingeblader og coating, stoff vi vet er giftig, og som ikke blir brutt ned i naturen, men som miljødepartementet med tidligere statssekretær i energidepartementet som statsråd, de hviler seg fullt og helt på vindkraftens forsikringer om at alt er i orden, og det uansett er snakk om «bare noen gram i året».

Sjekk skjæringene og veiene vindkraftverket skjødesløst har bygget, med energimyndighetene NVE og OED som inkompetent overoppsyn. Her bruker jeg inkompetent i faglig betydning, ikke som skjellsord. Deres kompetanse er energi. Det er veldig synlig når de får ansvar for «veibygging», at det går helt galt.

Vi fant også en turbin med en vorte på. Det vil si, nedenfra, så så det ut som det var en vorte på ene vingen. Med kikkert og sterk zoom på gode kamera, så fikk vi en antydning hva det var. Nå er den fotografert, og lagt ut. Dette er en anordning de bruker for å reparere skadete vinger, vinger som i følge bransjen – og dermed gjennom norsk miljøforvaltning – ikke skaller av noen ting, annet enn bagateller.

Jeg tok et nærbilde av «lappen», som godt skiller seg ut fra resten av turbinen, før den ganske sikkert blir malt.

Og overalt var det landskap egnet til å ta pusten fra en, i områdene rundt og like bak. Dette var det energimyndighetene i Oslo, ikke ulikt kolonimaktene i Berlin (referansen til konferansen i 1884 er gjort med hensikt), bestemte skulle endres til Norges største sammenhengende industriområde. Med eksproriasjon, og forhåndstillatelse, og med kommunikasjonsrådgiveri for å få det til å se ut som om det er offeret som er kravstort, de som av sin egen stat ble frarøvet rettigheter og land med rå makt.

Skandalen er så stor på så mange sett og vis. En stat som kan gjøre dette, et system som tillater dette, da har ikke vi vanlige små mennesker den beskyttelsen av staten og systemet som vi trenger for å kunne fungere som samfunn. Da har ikke naturen det minstemål av beskyttelse og vern den trenger, for å kunne reprodusere seg selv.

Dette her må selvfølgelig få konsekvenser. Det er grundig dokumentert alt som står her. Det må få mye større rekkevidde enn Facebook og sosiale medier, det må deles og snakkes om, og vises til alle. Det er ingen steder å gjemme seg. Dette skjer. Det skjer nå.

Det angår deg og dine. Vær så snill, gjør noe.