Norsk eksport av tungtvann

Forfatter: Finn Erhard Johannessen

Fra 1950-årene eksporterte Hydro tungtvann til land i flere verdensdeler. I 1960 kjøpte Israel 20 tonn, og kravet var at det måtte brukes til sivile formål. Høyst sannsynlig ble tungtvannet brukt i utvikling av atomvåpen. Sympati for Israel førte til at de norske involverte skjulte hva som faktisk foregikk.

Tungtvann til England og Frankrike

I 1950-årene produserte Hydro tungtvann både på Rjukan og i Glomfjord. Hydro var blant verdens største leverandører og den eneste i Europa. Det var mange land som ville kjøpe tungtvann, og Hydro kunne ikke dekke etterspørselen. Det meste ble solgt til Storbritannia og Frankrike som begge var engasjert i utviklingen av atomvåpen. Storbritannia hadde foretatt sin første prøvesprengning i 1952, og Frankrike i 1960.

Fra høsten 1955 var Norge tilhenger av prøvestans, men de så neppe atomopprustning av en nær alliert som et problem. Salget av tungtvann til Frankrike muliggjorde den første franske prøvesprengningen i 1960. Gunnar Randers som var direktør for Institutt for atomenergi på Kjeller, var regjeringens konsulent når det gjaldt salg av tungtvann. Det er all grunn til å tro at Randers, det norske atommiljøet og kanskje også Hydros ledelse kjente til det franske militære atomprogrammet.

Salg til Israel ad omveier

I 1958 viste Israel for første gang interesse for norsk tungtvann. Problemet var at Hydro var lite interessert i å selge tungtvann til Israel da dette kunne ødelegge for Hydros gjødselsalg i de arabiske land. Derfor ble det nyetablerte selskapet Noratom koblet inn. Dette selskapet skulle produsere reaktorkomponenter og annet utstyr, og være hovedentreprenør ved bygging av atomkraftverk. Noratom ønsket å selge reaktorkomponenter til det israelske atomenergiprogrammet, noe som utmerket godt kunne knyttes sammen med salg av tungtvann.

Hydro hadde tidligere levert 20 tonn til Storbritannia som det ikke lenger var behov for der. Randers og Hydro, og også Jens Christian Hauge, advokat og sentral arbeiderpartimann, var behjelpelige med at Noratom fikk kjøpe det britiske tungtvannet, som så kunne eksporteres videre direkte til Israel uten at man måtte søke om eksporttillatelse fra Handelsdepartementet.

Til sivile formål

Problemet var faren for at Israel ville bruke tungtvannet til å produsere atomvåpen. Avtalen som ble inngått mellom Noratom og det israelske atomenergibyrået, ble derfor forsynt med et avsnitt om at tungtvannet bare skulle brukes til sivile formål, og at Norge skulle ha rett til å kontrollere dette. Da det var klart for undertegnelse av avtalen, nektet imidlertid israelerne å undertegne en avtale som inneholdt inspeksjonsrett. Da det ble klart at Norge ikke ville fire, ble imidlertid avtalen undertegnet. Hele saken ble for øvrig håndtert i all stillhet, og avtalen var hemmelig.

På inspeksjon

I 1960 var Israel i ferd med å bygge en atomreaktor i Dimona i Negevørkenen, og på slutten av året skrev britiske og amerikanske aviser at Israel var i ferd med å utvikle en atombombe. Etter amerikansk oppfordring bestemte regjeringen seg for å bruke inspeksjonsretten. I 1961 reiste Jens Christian Hauge til Israel for å inspisere bruken av tungtvannet. Han besøkte reaktoren i Dimona (noe han benektet i sin rapport til Utenriksdepartementet) og fikk også se en større mengde fat med tungtvann som skulle være den norske leveransen. Han tok med noen prøver av tungtvannet hjem. Hauges konklusjon var at ikke noe tydet på at det norske tungtvannet var brukt eller planlagt brukt i strid med forutsetningene.

Det var åpenbart uriktig. Det er videre all grunn til å tro at man på norsk side allerede før kontrakten med Israel ble undertegnet, forsto hva det dreide seg om, og at Hauges inspeksjonsreise kun var et spill for galleriet. De involverte hadde stor sympati for Israel og drev hva som kan kalles privat utenrikspolitikk.Emneord: Økonomi og teknologi, Norge i verden

Publisert 12. juni 2017 12:00 – Sist endret 5. feb. 2024 13:40