SLUTTER ALDRI Å UNDRE MEG OVER HVORDAN DE SLIPPER UNNA.

V/ Rainer Prang 6 mars 2023

I dag (mandag 6. mars 2023) er strømprisen i Sørøst-Norge her jeg sitter på sitt høyeste med 290,49 øre per kilowattime. Prisen per kilowattime er svært høy også i Sørvest- og Vest-Norge. I Midt- og Nord-Norge blir prisen 2,016 kroner per kWh på sitt høyeste og det blir årets dyreste dag i Nord-Norge.

Import av gasspriser fra EU-land gjennom kablene innvirker direkte på vår strømpris, og vi vet altså at det koster 10- 15 øre per kilowattime å produsere vannkraft i Norge.

Men å gjøre noe konkret med spørsmålene om strømpriser gjorde ikke Erna Solberg i de åtte årene hun var statsminister, snarere tvert om. Hun åpnet to kabler i 2021, til hhv Tyskland og England, som økte kilowattprisen med 25%.

Og så langt – etter å ha hatt makt siden høsten 2021 – har Støre-regjeringen heller ikke grepet an spørsmålene konkret om hvordan vi skal kunne unngå å importere gasspriser til Norge her vi ikke bruker gass til energiproduksjon.

HVEM ER DET SOM STEMMER PÅ SLIKE?

Jeg slutter aldri å la meg overraske over, at folk fortsetter å stemme på partiene på Stortinget fra Rødt til Fremskrittspartiet, og jeg fatter det nærmest ikke, at noen kan tro at Høyre og Erna Solberg er et bedre alternativ for Norge enn Arbeiderpartiet og Støre.

Norge er på mange måter et lydrike av EU, gjennom EØS-avtalen, som i seg selv er en viktig avtale for handel med vårt største marked; Europa.

Men med aksept av de mange EU-direktivene, kobling av kabler som har vist seg å øke prisene våre på strøm, og derigjennom drar opp alt annet av priser, samt skader den enkelte husstand og næringslivet, må vi ha lov til å spørre oss hvorfor ikke norske regjeringer velger å tenke nytt og evaluere EØS-avtalen og dernest gjøre noe med avtalen, fordi det må være et justeringspotensiale her – dersom ikke avtalen bare skal termineres.

Trygve Slagsvold Vedum flagget før stortingsvalget i 2021, at han ikke oppfattet «EØS-avtalen fra 1990-tallet som hugget i sten». Underforstått, avtalen måtte kunne justeres eller reforhandles. Idag sitter Vedum på fanget til Jonas Gahr Støre, og vi vet hva det innebærer.

For egen del spør jeg meg stup i ett: Hvem i huleste er det som stemmer på slike politikere, som det vi ser på Stortinget per i dag og har sett over mange år?

UNDERDANIGHET OG FORKJÆRLIGHET FOR EU

Jeg aner ikke hvor mange reisedøgn ut av landet Erna Solberg og Jonas Gahr Støre hver for seg har hatt, for å lefle med tyskere og EU-topper de siste 10 årene.

Men jeg konstaterer at Norge driver «u-hjep» eller «bistand», som det nå heter overfor Tyskland. Mens veiprosjekter her hjemme finansieres med skyhøye renter, får tyskerne låne norske oljepenger nesten gratis til veibygging.

*I en artikkel i Teknisk Ukeblad for noen år tilbake kunne vi konstatere at den tyske stat hadde lånt 61 milliarder med en lånerente på 1,8 prosent over en tiårs periode, og at pengene ikke var øremerket fra Oljefondet.

– Vi blir fortalt at alt som ikke er investeringer i finansmarkeder i utlandet, er bruk eller forbruk. Men når vi bygger veier og annen infrastruktur, er det ikke bruk, men investering, hevdet professor i økonomi ved Tallinn University of Technology, norske Erik S. Reinert i sakens anledning.

Han sier ellers at når Oljefondet godtar en så lav avkastning som 1,8 prosent på tysk infrastruktur, er det absurd at det kreves over tre ganger så høy avkastning på norske veier.

– Faktum er at investeringer i infrastruktur skaper deflasjon i stedet for inflasjon, fordi det skaper produktivitetsøkninger i økonomien som igjen gir lavere kostnader og priser, sier Reinert.

Her hjemme vet vi også mye om veiskatt og bompenger. Hvor blir det av alle pengene?

*En avtale med Statkraft sikrer Deutsche Bahn (DB), den statseide tyske jernbanen, ren, fornybar vannkraft i ti år. Den langsiktige avtalen garanterer for 190 gigawatt-timer årlig – det tilsvarer årsforbruket for omtrent 10.000 norske eneboliger. Tyskerne skal betale om lag 30 øre kilowattimen for strømmen fra Norge de neste ti årene.

*Tyskland må importere store mengder hydrogen allerede i 2030, og Norge er den viktigste potensielle leverandøren, har Jonas Gahr Støre sørget for. Tyskland vil være importland for hydrogen på grunn av begrensede muligheter for innenlands produksjon, og hva er vel da mer naturlig enn at Norge driver u-hjelp overfor tyskerne, og bruker enorme mengder energi her i landet for å gjøre Tyskland grønt nok med hydrogen?

*Tyskland har kuttet nesten all gassimport fra Russland og får nå dekket nesten hele behovet fra land som Norge, Nederland og Belgia. Norge er største leverandør, og vi kjører det remmer og tøy holder, for å redde Tyskland ut av den knipen de selv har satt seg i ved å fase ut atomkraft, belegge kull og gass med høye CO2-avgifter og ty til russisk gass, sol- og vindkraft.

Legger vi så til Erna Solbergs uttalelse om at «Norge skal være Europas batteri», og vi vet hva det har kostet oss så langt og at det vil bli enda mye verre med elektrifisering av sokkelen, Melkøya og utbygging av ikke regulbar vindkraft, ja – da må jeg si jeg er skeptisk.

Norske næringsliv sliter med høye strømpriser, digre prosjekter kan ikke igangsettes på industrisiden fordi strømmen er bundet opp til «elektrifiserings-fjas» og hvem tror at det strømmer mer industri til fra andre land, med de høye strømprisene vi nå ser?

HAR VI FORTJENT DETTE?

Mens norske kommuner øker gebyrer og avgifter alt de kan, for å dekke inn økte renter og allskens av økte kostnader, valgløftene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet parkeres, rentene stiger, inflasjonen øker, konkursene hagler og husstandene blør, har altså norske politikere mage til å be oss stramme inn, mens de legger seg flate overfor land i EU og deler ut goder herfra.

Har vi stemt over dette? Har vi fått lov til å ha noen mening om dette?

Da jeg her om dagen hørte Jonas Gahr Støre snakke fra budsjettmøtet Ap og Sp holdt, hørte jeg ham atter en gang si noe om Ukraina, som virker til å være «roten til alt vondt» i hans øyne, og Støre sier «det verden er rammet av».

For meg høres det ut til at Støre sikter seg inn på en plass som FNs generalsekretær, for han bruker ofte «globale ord og formuleringer», når han vitterlig altså er Norges statsminister, og derfor primært burde fokusere innefor våre egne grenser!

Støre fører i så måte tradisjonen videre fra Gro Harlem Bruntlands tid, via Jens Stoltenberg, Torbjørn Jagland, Kjell Magne Bondevik og Erna Solberg, som alle sammen har hatt vidåpen lommebok til bistand overfor land ute i verden og – som nevnt over – ekstrem raushet overfor Tyskland og EU.

Har vi fortjent slike politikere, spør du kanskje?

Svaret er ja, for ved stortingsvalget i 2021 sørget det norske folk for å innsette den regjeringen, som på kortest tid har klart å ødelegge mest for så mange av oss, nemlig Støre-regjeringen.

Og i disse dager ser vi altså, når misnøyen med Støre og Vedum øker, at folk klamrer seg til Erna Solberg og Høyre i meningsmålingene

Jeg forstår det ikke!