Mine erfaringer med overvåkningen

–

6. mars 2024

Imagine,A,World,Where,Your,Government,Is,Watching,Your,Every — Shutterstock

– men hva kommer nå?

Den såkalte rødgrønne regjeringen har lagt fram et forslag om å endre straffeloven for å ramme kritiske politiske ytringer, blant annet mot NATO. Stortinget hadde 27. februar en høring om endringer av straffeloven, prop. 42 L om påvirkning fra fremmed etterretning. Representanter fra pressen og advokatene mente en slik lov kan skade vårt folkestyre. Det er slike forhold de har i land vi ikke liker å sammenligne oss med. Jeg har erfaringene med at PST, E-tjenestene og deres rapportører, utøver sitt ødeleggende arbeid mot oss som er mot krigsalliansen NATO, det markedsliberale EU-EØS og ytterligere militariseringen av Norge.

Jeg var aktiv i AUF, blant annet som sekretær fra 1973 til 1975. På den tiden var AUF blant annet i mot NATO, EEC og den amerikanske angrepskrigen i Vietnam. Det var ikke populært i Arbeiderpartiet og sikkert ikke i NATO. Vi viste at vi ble overvåket både på telefon og på vårt kontor i Samfunnshuset. Det var enkelt å avsløre fordi partiets sekretær Ronald Bye kunne ringe oss umiddelbart og advare oss mot våre politiske planer. Vi hadde besøk av folk fra ambassader, som hver på sin måte skulle fortelle oss hva vi skulle mene om aktuelle utenrikspolitiske spørsmål. I AUF hadde vi våre egne solide meninger. De fleste av mine meningsfeller fra den tiden har endret sine standpunkter for å gjøre politiske karriere. Andre har gått til SV eller andre politiske grupper til venstre for Arbeiderpartiet.

I 1973 var vi en stor delegasjon fra Norge som deltok i Verdens Ungdomsfestival i Berlin, DDR. Det var deltakelse fra AUF og andre politisk ungdomsorganisasjoner. Under festivalen var en representert fra hver verdensdel invitert til et eksklusivt hageselskap i et slott utenfor Berlin, som var disponert av partilederen Eric Honecker. Den som skulle representere Europa var tidligere AUF-leder Bjørn Tore Godal, da generalsekretær i en alleuropeisk ungdomsorganisasjon. Godal hadde forlatt festivalen, så jeg ble oppnevnte i hans stede. Senere ble dette misbrukt av Drammensavisen Fremtidens politiske redaktør Knut Jagland, onkel av Thorbjørn Jagland. Han omtalte meg konsekvent for kommunist, blant annet på lederplass i 1993, når jeg var stortingskandidat for Buskerud SV. Mitt innlegg om at jeg var vara for Bjørn Tore Godal, daværende handelsminister i A-regjeringen, kom aldri på trykk i Fremtiden. Det er en kjent sak at noen journalister i A-pressa og tillitsvalgte i LO og Arbeiderpartiet, rapporterte om tvilsomme folk til E-tjenesten.

Noen år etter nellikrevolusjonen i Portugal i 1974, ble jeg sendt av AOF for å skolere faglige tillitsvalgte. Jeg oppdaget snart at folk fra det tyske Friedrich-Ebert-Stiftung, med tilknytning til SPD og CIA, var til stede i noen av mine forelesninger,uten å presentere seg. Når jeg senere kom hjem til Norge med en gruppe portugisere som skulle på LO-skolen Sørmarka, fikk jeg beskjed av AOF, at jeg hadde misforstått min oppgave, som var å bekjempe en kommunistisk eller venstresosialistisk utvikling i Portugal. Jeg fikk beskjed om å avslutte mitt oppdrag for AOF.

En gang på 1970-tallet var jeg ute på byen med noen venner. To karer, tydelig beruset, stoppet ved vårt bord. Den ene skjelte meg ut for å være landsforræder og kommunist, men de viste hvor jeg bodde og skulle ta meg når tiden var inne. Den andre tok med kameraten og forsvant. Barkeeperen på restauranten kunne fortelle meg at de to jobbet i E-tjenesten i Drammen. Jeg tok kan kontakt med politi, som beklaget det som var skjedd. De viste meg mappa de hadde på meg, en del avisinnlegg mot USAs krig mot Vietnam, mot NATO og andre innlegg av gode politisk kvalitet.

Både gjennom mitt arbeid i Norsk Grafisk Forbund og som leder i den norske komiteen for Østersjøkonferansene, var jeg mange ganger i Den tyske demokratiske republikk (DDR), Polen og i Sovjetunionen. Tusener av faglige tillitsvalgte fra Norge og andre land rundt Østersjøen, var en eller flere ganger på disse konferansene. Det ga oss innsyn på forholdene i de kommunistiske landene på godt og vondt. På en av konferansene holdt jeg et innlegg om «Atomvåpenfrie soner i Norden» for omlag 1200 faglige deltakere i sportshallen i Rostock. Når jeg kom hjem ble advart mot den slags aktivitet.

På et møte i Moskva kom en av våre tolker med flere åpne brev til kontaktannonser i Dagbladet. Han ville jeg skulle poste disse når jeg kom hjem til Norge. Jeg møtte tilfeldigvis en journalistvenn fra AUF-tiden og han rådet meg til å levere brevene til overvåkningspoliti. Det gjorde jeg og de var glad for det viste at vakre kvinner fra Russland ville komme i kontakt med menn i Norge. Det var tydeligvis en viktig oppgave for dem å registrere at slike foregikk.

Når Arne Treholt ble arrester på Fornebu i 1984 og plassert i fengsel i Drammen, var jeg leder i Drammen Arbeiderparti. Jeg sendte Arne noen røde roser og ønsker velkommen til Drammen. Jeg kjente Arne fra tiden i AUF. Min handling ble sterkt kritisert av høyresiden i lokalpartiet.

I Utenriksdepartementet har de klassifisert dokumenter: Strengt hemmelig, Hemmelig og Fortrolig. Alle som var ansvarlig for fagbladene i LO fikk hver uke en konvolutt med fortrolige dokumenter fra UD, med rapporter om sosiale og økonomiske forhold fra ambassader rundt i verden. Det var ment som bakgrunnsstoff, men jeg lagret disse i mitt omfattede arkiv i kjellerboden. I en samtale med noen av styremedlemmene i lokalpartiet, skrøt jeg av at jeg hadde flere fortrolige dokumenter fra UD i mitt arkiv. De var fortrolige dokumenter av samme grad som Arne Treholt hadde hatt i sin veske da han ble arrestert som spion.

Et par dager senere var det innbrudd i boligblokken hvor jeg bodde med min familie, med knust kjellervindu og brutt opp låsen til kjellerboden. Jeg hadde fortalt mine partifeller at disse dokumentene lå i en merket arkiv boks, så den var lett å finne. Boksen var åpent og papirene lagt tilbake i feil rekkefølge, men ingenting var fjernet. Det var åpenbart hvem som sto for innbruddet, men jeg anmeldte ikke saken til politiet. Det har jeg angret på senere. Når jeg besøkte Arne Treholt på Ila, var det hele en morsom historie som viser hvor komisk overvåkningspolitiet arbeider. Etter hvert ble det klart for alle at Arne Treholt hadde passert noen grenser, men at han ikke var spion.

I min tid i Brussel, som generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon, hadde jeg konflikt med folk som utvilsomt sto på lønningslista til CIA, samtidig som de jobbet for internasjonal fagbevegelse, men det er en annen historie.

Det forslaget som foreligger fra DNA-SP om å gi PST og E-tjenesten ytterligere fullmakter til å overvåke oss som er politisk aktive, må stoppes. Et folkestyre forutsetter at der er fri debatt om politiske spørsmål, selv om de handler om NATO, krigsforbrytelser, norsk militæropprustning for deltakelse i USA-NATO-EUs angrepskriger rundt i verden, for ikke å snakke om terrororganisasjonen CIA, som alltid går i spissen for å fremme USA-NATO-EUs imperialistiske og kriminelle planer.

Den dagen eventuelt PST eller E-tjenesten kommer hjem til deg på razzia, beslaglegger din datamaskin, beslaglegger dine bøker og papirer, er det ikke lenger morsomt eller komisk. Når den norske regjeringen aksepter at folk blir arrestert og fengslet fordi de har uttrykt kritikk mot regjeringens NATO-politikk, da skal vi garantere at det blir en solid motstandskamp. La oss satse på det aldri kan skje i vårt land.