Luft- og missilforsvarsradar (AMDR) / AN/SPY-6

Sist oppdatert 23. juni 2021

TILKNYTTEDE SYSTEMER:

Air and Missile Defense Radar (AMDR) , også kjent som SPY-6 , er en neste generasjons integrert radar som gir både eksoatmosfærisk og luftforsvar, og overflatekrigføring på amerikanske overflateskip.¹

SPY-6 vil bli vist på Flight III Arleigh Burke Guided Missile Destroyers. Radarene er beregnet til å være 30 ganger kraftigere enn dagens SPY-1- radar.²

SPY-6 utvikling

SPY-6-radaren ble initiert på begynnelsen av 2000-tallet og designet for å gi luftforsvar, ballistisk missilforsvar og støtte overflatekrigføringsoperasjoner. SPY-6 består av tre hovedkomponenter: AMDR S-band radaren, som gir volumsøk, sporing og missildiskriminering; AMDR X-band radar, som gir horisont- og overflatesøk, presisjonssporing og terminalbelysning; og AMDR Radar Suite Controller, som koordinerer og integrerer begge radarene. Sjøforsvaret forsinker utplasseringen av AMDR-X og planlegger å bruke den eksisterende AN/SPQ-9B for de første dusin Arleigh Burke Flight III-skipene. Den planlegger å anskaffe 22 AMDR-systemer.

I 2013 tildelte Missile Defense Agency en kostnads-plusskontrakt på 385,7 millioner dollar for å utvikle radaren.³ Den første SPY-6 ble levert i juli 2016 og er for tiden installert ved den amerikanske marinens Pacific Missile Range Facility på Hawaii. Systemet forventes å gjennomgå felttesting i 2021 med initial driftskapasitet planlagt til 2023.⁴

Spesifikasjoner

SPY-6 består av en S-bånds AESA-radar for luft- og missilforsvar, en X-båndsradar for horisontsøk, og et kommando- og kontrollsenter.⁵ AMDR er den første radaren bygget med Radar Modular Assemblies (RMA) byggeklosser, som gjør at radaren kan skaleres mindre eller større. Systemets Radar Modular Assemble (RMA) er 2′ x 2′ x 2′ radarer som er skalerbare og vil kunne passe til forskjellige skip i henhold til deres oppdrag. RMA-blokker vil bruke galliumnitrid (GaN) som trenger mindre plass, kraft og kjøling.⁶

SPY-6-radaren vil også muliggjøre digital stråleforming, noe som gir mer presis sporing og potensial til å utføre elektroniske angrep.⁷

SPY-6 vil være 30 ganger mer følsom enn de nåværende radarene på Arleigh Burke Destroyers og kan håndtere over 30 ganger målene til SPY-1 .⁸

SPY-6 kan også ha offensive egenskaper, inkludert muligheten til å utføre elektroniske angrep med sin aktive elektronisk skannede array (AESA) antenne. ASEA-arrayet kan angripe luftbårne eller overflatemål ved å bruke «tett rettede stråler av kraftige radiobølger» som kan blinde motstandernes eiendeler.⁹

Presidentens budsjettbegrunnelse for 2011 detaljerte at:

«AMDR vil gi multi-misjonsfunksjoner, samtidig støtte både lang rekkevidde, eksoatmosfærisk deteksjon, sporing og diskriminering av ballistiske missiler, samt område- og selvforsvar mot luft- og overflatetrusler. For evnen til ballistisk missilforsvar er det nødvendig med økt radarfølsomhet og båndbredde over gjeldende radarsystemer for å oppdage, spore og støtte engasjementer av avanserte ballistiske missiltrusler på de nødvendige avstandene, samtidig med område- og selvforsvar mot luft- og overflatetrusler. For områdeluftforsvars- og selvforsvarskapasiteten er økt følsomhet og rotkapasitet nødvendig for å oppdage, reagere på og engasjere stressende trusler med svært lav observerbar/svært lav flyver (VLO/VLF) i nærvær av tungt land, sjø og regn rot.»¹⁰

SPY-6 har flere forbedringer i forhold til SPY-1. Den første er skalerbarhet. SPY-6 er konstruert med identiske 2’x2’x2′ Radar Modular Assemblies (RMA), som tillater tilpassede radarantrekk for ulike oppdragssett.¹¹ En annen forbedring er kraftuttak og rekkevidde. I følge Raytheon, hovedentreprenøren for SPY-6, gir den 37 RMA-konfigurerte SPY-6(V) SPY-1 +15 dB-kapasitet, noe som oversettes til muligheten til å oppdage et mål på «halve størrelsen på to ganger avstanden .»¹² SPY-6 har også 70 % færre unike deler, noe som forenkler vedlikeholdet, muligheten (som en aktiv phased array-radar) til å generere flere, samtidige stråler, og er generelt mer kapabel i mer utfordrende radarmiljøer.¹³ Noen rapporter antyder at AMDR også kan ha støtende egenskaper, inkludert muligheten til å utføre elektroniske angrep med sin aktive elektronisk skannede array (AESA)-antenne. ASEA-arrayet kan angripe luftbårne eller overflatemål ved å bruke «tett rettede stråler av kraftige radiobølger» som kan blinde motstandernes eiendeler.

Original design og kritikk

Mens den nåværende SPY-6-radaren markerer en betydelig forbedring i forhold til SPY-1, var dens opprinnelige design større og enda kraftigere. 22-fots AMDR ble først planlagt for å passe til marinens CG(X)-skip, som skulle erstatte dets aldrende Ticonderogas. Sjøforsvaret fant imidlertid at CG(X) var for dyrt til 6 milliarder dollar per skip, og dets design ga for stor risiko. Den ble kansellert i april 2010 og erstattet med den redesignede Arleigh Burke Flight III, som kan romme en radar på opptil 14 fot.¹⁴

En rekke forsvarsanalytikere har kritisert marinens flytting fra CG(X) til DDG-51 Flight III. I følge GAO antar marinens 2009 Radar/Hull-studie som støttet dette skiftet «et betydelig redusert trusselmiljø fra andre marineanalyser», og at 14 fots AMDR «i beste fall vil være marginalt effektiv.»¹⁵ Sjøforsvaret er uenig i disse vurderingene, og tjenestemenn hevdet at DDG-51 skrogformen tilfredsstiller radarkravene for å møte moderne trusler. Men hvis det er sant, vekker dette bekymring for at marinen kan ha overdrevet det opprinnelige radarkravet for sin Aegis-flåte eller har senket trusselprognosene for å kunstig fremskynde anskaffelsesprosessen.

Pentagon-evalueringskontorer har også reist bekymring for SPY-6-testing. Sjøforsvaret og DOT&E har vært sammenstøt siden tidlig i 2013 om kravet om et selvforsvarstestskip (STSS) utstyrt med Aegis og SPY-6.¹⁶ I februar 2016 grep forsvarsdepartementet inn for å avslutte debatten, og beordret marinen til å anskaffe det nødvendige materialet for å teste Flight III Aegis-skip – inkludert AMDR og tilhørende våpen. Den nye ACSen skulle passe på et selvforsvarstestskip (SDTS), men marinen har forsinket dette programmet betydelig. Dette er svært problematisk fra et test– og evalueringssynspunkt. Som en rapport om radartesting om bord forklarer: «Bare til sjøs, ved bruk av ekte skipsutstyr i sjømiljøer, kan SPY-dataprogrammet bli stresset til det ytterste.»¹⁷ Realistisk testing av SPY-6-radaren er nødvendig og bør ikke forsinkes ytterligere av Sjøforsvarets frykt for feil eller nedgang i skipsbyggingsmidler.