Av
–
4. mai 2023
Hadde journalister gjort jobben sin ville 1 million menneskeliv vært spart i Irak.
I dette nye essayet minner John Pilger om forfatternes og journalisters «elektriske» motstand mot den kommende krigen på 1930-tallet og undersøker hvorfor det i dag er «en stillhet fylt av en konsensus av propaganda» når de to største militærmaktene nærmer seg konflikt.
Av John Pilger, johnpilger.com, 1. mai 2023
I 1935 ble Congress of American Writers holdt i New York City, fulgt av en tilsvarende kongress to år senere. De oppfordret «de hundrevis av poeter, romanforfattere, dramatikere, kritikere, novelleforfattere og journalister» til å diskutere «kapitalismens raske sammenbrudd» og den overhengende faren for en ny krig. Dette var «elektriske» arrangementer som ifølge en beretning hadde et publikum på 3500 deltakere mens mer enn tusen måtte avvises.
Arthur Miller, Myra Page, Lillian Hellman, Dashiell Hammett advarte om at fascismen var på framvekst, ofte i forkledning, og at forfattere og journalister hadde et ansvar for å si fra. Støttetelegrammer fra Thomas Mann, John Steinbeck, Ernest Hemingway, C Day Lewis, Upton Sinclair og Albert Einstein ble lest opp.
Journalisten og romanforfatteren Martha Gellhorn tok til orde for hjemløse og arbeidsledige, og ‘oss alle i skyggen av voldelig stormakt’.
Martha, som ble en nær venn, fortalte meg senere over sitt vanlige glass med Famous Rype og brus: ‘Ansvaret jeg følte som journalist var enormt. Jeg hadde vært vitne til urettferdighetene og lidelsene som fulgte av depresjonen, og jeg visste, vi visste alle, hva som kom hvis tausheten ikke ble brutt.’
Ordene hennes gir gjenlyd på tvers av stillhetene i dag: de er stillheter fylt med en konsensus av propaganda som forurenser nesten alt vi leser, ser og hører. La meg gi deg ett eksempel:
7. mars publiserte de to eldste avisene i Australia, Sydney Morning Herald og The Age, flere sider om ‘den overhengende trusselen’ fra Kina. De farget Stillehavet rødt. Kinesiske øyne var krigerske, på marsj og truende. Den gule faren var i ferd med å falle ned over oss som dratt av tyngdekraften.
Det ble ikke gitt noen logisk grunn for et angrep på Australia fra Kina. Et «ekspertpanel» presenterte ingen troverdig bevis: en av dem er en tidligere direktør for Australian Strategic Policy Institute, en front for forsvarsdepartementet i Canberra, Pentagon i Washington, regjeringene i Storbritannia, Japan og Taiwan og vestens krigsindustri.
«Beijing kan slå til innen tre år,» advarte de. «Vi er ikke klare.» Milliarder av dollar skal brukes på amerikanske atomubåter, men det ser ut til at det ikke er nok. ‘Australias ferie fra historien er over’: uansett hva det nå måtte bety.
Det finnes ingen trussel mot Australia. Ingen. Det fjerne «heldige» landet har ingen fiender, minst av alt Kina, dets største handelspartner. Likevel har Kina-mobbing som trekker veksler på Australias lange historie med rasisme mot Asia blitt noe av en sport for de selvoppnevnte «ekspertene». Hva mener kinesisk-australiere om dette? Mange er forvirret og redde.
Forfatterne av dette groteske stykket med hundeplystring og krypende servilitet overfor amerikansk makt er Peter Hartcher og Matthew Knott, ‘nasjonale sikkerhetsreportere’ tror jeg de kalles. Jeg husker Hartcher fra hans turer betalt av den israelske staten. Den andre, Knott, er et talerør for dressene og draktene i Canberra. Ingen av dem har noen gang sett en krigssone og dens ekstremer av menneskelig fornedrelse og lidelse.
– Hvordan kom det til dette? ville Martha Gellhorn ha sagt om hun var her. «Hvor i all verden er stemmene som sier nei? Hvor er kameratskapet?»
Stemmene blir hørt i samizdat (undergrunnslitteratur, o.a.) på denne nettsiden og andre. I litteraturen er slike som John Steinbeck, Carson McCullers, George Orwell gått i glemmeboka. Postmodernismen styrer nå. Liberalismen har trukket opp sin politiske stige. Det som en gang var et søvnig sosialdemokrati, Australia, har vedtatt et nett av nye lover som beskytter hemmelig, autoritær makt og hindrer retten til å vite. Varslere er fredløse, som skal stilles for retten i hemmelighet. En spesielt skummel lov forbyr «utenlandsk innblanding» fra de som jobber for utenlandske selskaper. Hva betyr dette?
Demokrati er en innbilning nå; det er den allmektige eliten i korporasjonene som er slått sammen med staten og kravene til «identitet». Amerikanske admiraler blir betalt tusenvis av dollar om dagen av den australske skattebetaleren for «rådgivning». Over hele Vesten har vår politiske fantasi blitt pasifisert av PR og distrahert av intrigene til korrupte politikere av det lavere slaget: en Johnson eller en Trump eller en Sleepy Joe eller en Zelensky.
Ingen forfatterkongress i 2023 bekymrer seg for «smuldrende kapitalisme» og de dødelige provokasjonene til «våre» ledere. Den mest beryktede av disse, Blair, en prima facie (ved første blikk, o.a.) kriminell etter Nürnberg-standarden, er fri og rik. Julian Assange, som utfordret journalister til å bevise at leserne deres hadde rett til å vite det, er inne i sitt andre tiår med fengsling.
Framveksten av fascismen i Europa er et ukontroversielt faktum. Eller ‘nynazisme’ eller ‘ekstrem nasjonalisme’, om du foretrekker det. Ukraina som det moderne Europas fascistiske bikube har sett gjenoppblomstringen av kulten til Stepan Bandera, den lidenskapelige antisemitten og massemorderen som hyllet Hitlers ‘jødiske politikk’, som førte til at 1,5 millioner ukrainske jøder ble slaktet. «Vi vil legge hodene deres for Hitlers føtter», forkynte en banderistbrosjyre til ukrainske jøder.
I dag er Bandera heltedyrket i det vestlige Ukraina, og mange statuer av ham og hans medfascister har blitt betalt for av EU og USA, og erstatter statuene av russiske kulturgiganter og andre som frigjorde Ukraina fra de opprinnelige nazistene.
I 2014 spilte nynazister en nøkkelrolle i et amerikanskfinansiert kupp mot den valgte presidenten Viktor Janukovitsj, som ble anklaget for å være «pro-Moskva». Kuppregimet inkluderte fremtredende ‘ekstreme nasjonalister’ – nazister i alt unntatt navnet.
Til å begynne med ble dette utførlig rapportert av BBC og europeiske og amerikanske medier. I 2019 omtalte magasinet Time de «hvite overherredømmemilitsene» som er aktive i Ukraina. NBC News rapporterte, ‘Ukrainas naziproblem er reelt.’ Brenningen av fagforeningsfolk i Odessa ble filmet og dokumentert.
Anført av Azov-regimentet, hvis symboler, som ‘Ulvehaken’, ble gjort beryktet av det tyske SS, invaderte Ukrainas militær den østlige, russisktalende Donbas-regionen. I følge FN ble 14.000 i øst drept. Sju år senere, med fredskonferansene i Minsk sabotert av Vesten, slik Angela Merkel tilsto, invaderte den røde hæren.
Denne versjonen av hendelsene ble ikke rapportert i Vesten. Å i det hele tatt si det er ensbetydende med å bli anklaget for å være en ‘Putin-apologet’, uavhengig av om forfatteren (som meg selv) har fordømt den russiske invasjonen. Å forstå den ekstreme provokasjonen av at et Nato-bevæpnet grenseland, Ukraina, det samme grenselandet som Hitler invaderte gjennom, presentert for Moskva, er bannlyst.
Journalister som reiste til Donbas ble tiet i hjel eller til og med jaget i sitt eget land. Den tyske journalisten Patrik Baab mistet jobben og en ung tysk frilansreporter, Alina Lipp, fikk bankkontoen sin beslaglagt.
I Storbritannia er stillheten til den liberale intelligensiaen mobbingens stillhet. Statsstøttede saker som Ukraina og Israel bør unngås hvis du ønsker å beholde en campusjobb eller en lærerjobb. Det som skjedde med Jeremy Corbyn i 2019 gjentas på campus der motstandere av apartheid-Israel tilfeldig blir sjikanert for å være antisemittiske.
Professor David Miller, ironisk nok landets ledende autoritet på moderne propaganda, ble sparket fra Bristol University for å ha antydet offentlig at Israels «aktiva» i Storbritannia og dets politiske lobbyvirksomhet utøvde en uforholdsmessig innflytelse over hele verden – et faktum som det er omfangsrike bevis for.
Universitetet hyret inn en ledende Queen’s Counsel (advokat, o.a.) for å undersøke saken uavhengig. Rapporten hans frikjente Miller for det «viktige spørsmålet om akademisk ytringsfrihet» og fant «Professor Millers kommentarer utgjorde ikke ulovlig ytring». Likevel sparket Bristol ham. Budskapet er klart: Uansett hvilken forbrytelse det utfører, har Israel immunitet og kritikerne skal straffes.
For noen år siden regnet Terry Eagleton, daværende professor i engelsk litteratur ved Manchester University, at «for første gang på to århundrer er det ingen fremtredende britisk poet, dramatiker eller romanforfatter klare for å stille spørsmål ved grunnlaget for den vestlige livsstilen».
Ingen Shelley snakket for de fattige, ingen Blake for utopiske drømmer, ingen Byron fordømte korrupsjonen til den herskende klassen, ingen Thomas Carlyle og John Ruskin avslørte kapitalismens moralske katastrofe. William Morris, Oscar Wilde, HG Wells, George Bernard Shaw har ingen jevnbyrdige i dag. Harold Pinter var i live da, som «den siste som hevet stemmen», skrev Eagleton.
Hvor kom postmodernismen – avvisningen av faktisk politikk og autentisk dissens – fra? Utgivelsen i 1970 av Charles Reichs bestselgende bok, The Greening of America, gir en pekepinn. USA var da i en tilstand av omveltning; Nixon var i Det hvite hus, en sivil motstand, kjent som ‘bevegelsen’, hadde brutt ut av samfunnets periferi midt i en krig som berørte nesten alle. I allianse med borgerrettighetsbevegelsen ga den den alvorligste utfordringen overfor Washingtons makt på et århundre.
På forsiden av Reichs bok sto disse ordene: «Det kommer en revolusjon. Det vil ikke være som fortidens revolusjoner. Det vil oppstå hos individet.’
På det tidspunktet var jeg korrespondent i USA og husker at Reich, en ung Yale-akademiker, ble hevet til gurustatus over natta. The New Yorker hadde sensasjonelt hevet boka hans, til skyene fordi dens budskap var at den «politiske handlingen og sannhetsfortellingen» på 1960-tallet hadde mislyktes og bare «kultur og introspeksjon» ville forandre verden. Det føltes som om hippydommen gjorde krav på forbrukerklassene. Og på en måte var det slik.
I løpet av få år hadde kulten av ‘meg-isme’ nesten overveldet mange menneskers følelse av å handle sammen, av sosial rettferdighet og internasjonalisme. Klasse, kjønn og rase ble skilt. Det personlige var det politiske og media var budskapet. Tjen penger, sto det.
Når det gjelder «bevegelsen», dens håp og sanger, satte årene til Ronald Reagan og Bill Clinton en stopper for alt dette. Politiet var nå i åpen krig med svarte mennesker. Clintons beryktede velferdsregninger slo verdensrekorder når det gjaldt det antallet svarte de sendte i fengsel.
Da 9/11 skjedde, fullførte fabrikasjonen av nye ‘trusler’ på ‘Amerikas grense’ (som Project for a New American Century kalte verden) den politiske desorienteringen til de som 20 år tidligere ville ha dannet en heftig opposisjon.
I årene siden har Amerika gått til krig med verden
I følge en stort sett ignorert rapport fra Physicians for Social Responsibility, Physicians for Global Survival og Nobelprisvinnende International Physicians for the Prevention of Nuclear War, var antallet drepte i USAs «krig mot terror» «minst» 1,3 millioner i Afghanistan, Irak og Pakistan.
Dette tallet inkluderer ikke de døde i USA-ledede og drevne kriger i Jemen, Libya, Syria, Somalia og utover. Det sanne tallet, sa rapporten, «kan godt være i overkant av 2 millioner [eller] omtrent 10 ganger større enn det som offentligheten, eksperter og beslutningstakere er klar over og [er] formidlet av media og store frivillige organisasjoner.»
«Minst» én million ble drept i Irak, sier legene, eller fem prosent av befolkninga.
Omfanget av denne volden og lidelsen ser ikke ut til å ha noen plass i den vestlige bevisstheten. «Ingen vet hvor mange» er medierefrenget. Blair og George W. Bush – og Straw og Cheney og Powell og Rumsfeld et al – var aldri i fare for rettsforfølgelse. Blairs propagandamaestro, Alistair Campbell, feires som en «mediepersonlighet».
I 2003 filmet jeg et intervju i Washington med Charles Lewis, den anerkjente undersøkende journalisten. Vi diskuterte invasjonen av Irak noen måneder tidligere. Jeg spurte ham: «Hva om de konstitusjonelt frieste mediene i verden seriøst hadde utfordret George W. Bush og Donald Rumsfeld og undersøkt deres påstander, i stedet for å spre det som viste seg å være grov propaganda?»
Han svarte. «Hvis vi journalister hadde gjort jobben vår, er det en veldig, veldig god sjanse for at vi ikke ville ha gått til krig i Irak.»
Jeg stilte det samme spørsmålet til Dan Rather, det berømte CBS-ankeret, som ga meg det samme svaret. David Rose fra Observer, som hadde fremmet Saddam Husseins «trussel», og Rageh Omaar, da BBCs Irak-korrespondent, ga meg det samme svaret. Roses beundringsverdige anger over å ha blitt ‘lurt’, talte for mange journalister som ikke hadde mot til å si det.
Poenget deres er verdt å gjenta. Hadde journalister gjort jobben sin, hadde de stilt spørsmål ved og undersøkt propagandaen i stedet for å forsterke den, kunne en million irakiske menn, kvinner og barn vært i live i dag; millioner har kanskje ikke flyktet fra hjemmene sine; den sekteriske krigen mellom sunnimuslimer og sjia har kanskje ikke blitt antent, og den islamske staten har kanskje ikke eksistert.
Sett denne sannheten opp mot de voldsomme krigene siden 1945 som ble antent av USA og dets ‘allierte’, og konklusjonen er fantastisk. Er dette noen gang tatt opp på journalistskoler?
I dag er krig fra media en nøkkeloppgave for såkalt mainstream-journalistikk, som minner om den som ble beskrevet av en Nürnberg-aktor i 1945:
«Før hver større aggresjon, med noen få unntak basert på hensiktsmessighet, satte de i gang en pressekampanje beregnet på å svekke deres ofre og for å forberede det tyske folk psykologisk… I propagandasystemet… var det dagspressen og radioen som var de viktigste våpnene.»
En av de vedvarende trådene i amerikansk politisk liv er en kultisk ekstremisme som nærmer seg fascismen. Selv om Trump ble tilskrevet dette, var det under Obamas to valgperioder at amerikansk utenrikspolitikk flørtet for alvor med fascismen. Dette ble nesten aldri rapportert.
«Jeg tror på amerikansk eksepsjonalisme med hver eneste fiber i mitt vesen,» sa Obama, som utvidet et favoritttidsfordriv, bombing og dødsskvadroner kjent som «spesielle operasjoner» som ingen annen president hadde gjort siden den første kalde krigen.
I følge en undersøkelse fra Council on Foreign Relations slapp Obama i 2016 26.171 bomber. Det er 72 bomber hver dag. Han bombet de fattigste menneskene og de fargede: i Afghanistan, Libya, Jemen, Somalia, Syria, Irak, Pakistan.
Hver tirsdag – rapporterte New York Times – valgte han personlig de som ville bli myrdet av helvetesmissiler avfyrt fra droner. Bryllup, begravelser, gjetere ble angrepet, sammen med de som forsøkte å samle kroppsdelene som markerte «terrormålet».
En ledende republikansk senator, Lindsey Graham , anslo, med godkjenning, at Obamas droner hadde drept 4700 mennesker. «Noen ganger slår du uskyldige mennesker, og jeg hater det,» sa han, men vi har tatt ut noen svært høytstående medlemmer av Al Qaida.
I 2011 fortalte Obama til media at den libyske presidenten Muammar Gaddafi planla «folkemord» mot sitt eget folk.
«Vi visste…,» sa han, «at hvis vi ventet en dag til, kunne Benghazi, en by på størrelse med Charlotte [North Carolina], lide av en massakre som ville ha gitt gjenlyd over hele regionen og svertet verdens samvittighet.»
Dette var en løgn. Den eneste «trusselen» var det kommende nederlaget for fanatiske islamister overfor libyske regjeringsstyrker. Med sine planer for en gjenoppliving av uavhengig pan-afrikanisme, en afrikansk bank og afrikansk valuta, alt finansiert av libysk olje, ble Gaddafi kastet ut som en fiende av vestlig kolonialisme på kontinentet der Libya var den nest mest moderne staten.
Å ødelegge Gaddafis ‘trussel’ og hans moderne stat var målet. Støttet av USA, Storbritannia og Frankrike lanserte Nato 9700 tokt mot Libya. En tredje var rettet mot infrastruktur og sivile mål, rapporterte FN. Det ble brukt uranstridshoder; byene Misurata og Sirte ble teppebombet. Røde Kors identifiserte massegraver, og Unicef rapporterte at «de fleste [av de drepte barna] var under ti år».
Da Hillary Clinton, Obamas utenriksminister, ble fortalt at Gaddafi var blitt tatt til fange av opprørerne og sodomisert med en kniv, lo hun og sa til kameraet: ‘Vi kom, vi så, han døde!’
Den 14. september 2016 rapporterte Underhusets utenrikskomité i London konklusjonen av en årelang studie av Nato-angrepet på Libya, som den beskrev som en «serie av løgner» – inkludert Benghazi-massakren.
- NATO-bombingen kastet Libya inn i en humanitær katastrofe, drepte tusenvis av mennesker og fortrengte hundretusener til, og forvandlet Libya fra det afrikanske landet med den høyeste levestandarden til en krigsherjet mislykket stat.
Under Obama utvidet USA hemmelige «spesialstyrker»-operasjoner til 138 land, eller 70 prosent av verdens befolkning. Den første afroamerikanske presidenten lanserte det som utgjorde en fullskala invasjon av Afrika.
I det som minner om Scramble for Africa på 1800-tallet, har den amerikanske afrikanske kommando (Africom) siden bygget et nettverk av agenter blant samarbeidende afrikanske regimer som er ivrige etter amerikanske bestikkelser og våpen. Africoms ‘soldat til soldat’-doktrine bygger inn amerikanske offiserer på alle kommandonivåer fra general til offiser. Det mangler kun tropehjelmer.
Det er som om Afrikas stolte frigjøringshistorie, fra Patrice Lumumba til Nelson Mandela, har blitt overført til glemselen av en ny hvit herres svarte koloniale elite. Denne elitens ‘historiske oppdrag’, advarte den kunnskapsrike Frantz Fanon, er å fremme ‘en utbredt kapitalisme, selv om den er kamuflert’.
I året Nato invaderte Libya, 2011, kunngjorde Obama det som ble kjent som «vendingen til Asia». Nesten to tredjedeler av amerikanske marinestyrker ville bli overført til Asia-Stillehavet for å «konfrontere trusselen fra Kina», for å bruke ordene til hans forsvarsminister.
Det var ingen trussel fra Kina; det var en trussel mot Kina fra USA; rundt 400 amerikanske militærbaser dannet en bue langs kanten av Kinas industrielle hjerteland, som en tjenestemann i Pentagon med godkjennelse beskrev som en «løkke».
Samtidig plasserte Obama raketter i Øst-Europa rettet mot Russland. Det var den saligkårede mottakeren av Nobels fredspris som økte utgiftene til atomstridshoder til et nivå som er høyere enn noen amerikansk administrasjon siden den kalde krigen – etter å ha lovet, i en emosjonell tale i sentrum av Praha i 2009, å «hjelpe med å bli kvitt atomvåpnenes verden».
Obama og administrasjonen hans visste godt at kuppet hans assisterende utenriksminister, Victoria Nuland, ble sendt for å føre tilsyn mot regjeringen i Ukraina i 2014 ville provosere en russisk reaksjon og sannsynligvis føre til krig. Og det har det også.
Jeg skriver dette 30. april, årsdagen for den siste dagen av den lengste krigen i det tjuende århundre, i Vietnam, som jeg rapporterte fra. Jeg var veldig ung da jeg ankom Saigon, og jeg lærte mye. Jeg lærte å gjenkjenne det karakteristiske drønnet til motorene til gigantiske B-52-er, som slapp blodbadet sitt fra over skyene og sparte ingenting og ingen. Jeg lærte å ikke vende meg bort når jeg sto overfor et forkullet tre dekorert med menneskelige legemsdeler. Jeg lærte å verdsette vennlighet som aldri før. Jeg lærte at Joseph Heller hadde rett i sin mesterlige Catch-22: at krig ikke var egnet for fornuftige mennesker – og jeg lærte om ‘vår’ propaganda.
Gjennom hele krigen sa propagandaen at et seirende Vietnam ville spre sin kommunistiske sykdom til resten av Asia, slik at den store gule faren i nord kunne skyte ned. Land ville falle som «dominoer».
Ho Chi Minhs Vietnam vant, og intet av det ovennevnte skjedde. I stedet blomstret vietnamesisk sivilisasjon, bemerkelsesverdig nok, til tross for prisen de betalte: tre millioner døde. De lemlestede, de deformerte, de avhengige, de forgiftede, de fortapte.
Hvis de nåværende propagandistene får sin krig med Kina, vil dette være en brøkdel av det som kommer. Snakk ut.
Originalens tittel:
+ There are no comments
Add yours