Statsministerens innledning på regjeringens havkonferanse i Bergen

Tale/innlegg | Dato: 17.04.2023

Av: Statsminister Jonas Gahr Støre

Kjære alle sammen, statsråder, ordfører, kjære venner, det er en stor glede å få ønske velkommen til regjeringens havkonferanse under One Ocean Week her i Bergen – selve havbyen i Norge.

Sjekkes mot framføring

Med Vågen, fjorden, sjøen rett utenfor – og utenfor det igjen – storhavet. I en av norgeshistoriens mest ikoniske bygninger, Håkonshallen, som har stått her i over 760 år.

Men nær åtte århundrer er kun en dråpe i havet å regne for havets egen historie. I moderne tid har den satt sine spor her i Bergen – Bjørgvin – med sin stolte historie, skapt av syv fjell og ett hav.

Knutepunkt for handel, kunnskap, kultur og kraft.

Bygd for å losse, lagre og laste, fra små og store båter, fra norskekysten og hele verden og inn hit til Bryggen og Vågen.

En by med havforskere, marinbiologer, sjøfolk, redere, petroleumsingeniører, fiskere og mange andre vannfaste yrker. 

Og de sjømilitære – og her snakker jeg av egen erfaring; det var på tokt med Sjøkrigsskolen og Marinen langs hele kysten på 70/80-tallet, men aller mest både i stille og storm utenfor Bergen – at jeg fikk møte havets mangfoldige personlighet – og fikk forståelse for hvordan hav og kyst former det norske –så mye av fortellingen og opplevelsen av hvem vi er som folk.

Derfor og i sum: Bergen er selve havbyen i Norge – havhovedstaden – et så godt valg for denne konferansen under One Ocean Week.

Og la meg legge til: Bergen skriver seg sentralt inn i mulighetene knyttet til Vestlandet. La meg gjenta en setning jeg ofte bruker når det gjelder Norges muligheter og ansvar innenfor klima og natur:

«Enten lykkes Vestlandet, ellers så lykkes ikke Norge».

Nær alle forutsetningene som skal til finnes her på Vestlandet; fra industri og mangfold av næringer, via kunnskap, forvaltning og nedarvet kystkultur. Så mye er på gang her. Og sammen skal vi lykkes.

Gode venner,

Lenge tenkte vi på havet som en hindring, en grense, mellom land og folk.

Egentlig er det omvendt. Havet binder oss sammen, kontinenter, land og mennesker.

Havet er en sjøvei, ikke et hinder.

Livet oppsto i havet. Det er vårt ansvar å sørge for at det ikke vil dø der – at det alltid vil være liv i havet. 

Da jeg var utenriksminister bestemte jeg meg for å aldri snakke om Norge som et «lite land». For hva mener vi med «lite»? 

Vel, som befolkning er vi klart i nedre dekk av verdens 200 land med våre 5,4 millioner innbyggere. I landareal stiger vi til rundt 60. plass i verden.

Men så melder havet og havbunnen seg på – dette er også Norge – da kan vi gange alt land med syv, og da rykker vi opp til 17. plass.

Et lite land? Neppe.

Hør bare: Vi har verdens nest lengste kyst, hele 100 915 kilometer med alle øyer.

Vår geografi bestemmer hvem vi er som nasjon. Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen, Skagerrak, kystlinjer, øyer, sokkel, havbunn, havdyp.  

Derfor har havet gitt oss vår identitet. Og verdier. Havet skaper verdier. Havet er verdifullt.

Norge er verdens niende største skipsfartsnasjon, i flåteverdi. Verdens tredje største gasseksportør.

Og verdens nest største sjømateksportør; i fjor ble et rekordår, sjømat til en verdi av 151,4 milliarder kroner solgt til utlandet. Det utgjør 40 millioner måltider hver eneste dag, året rundt.

Heller ikke når det er snakk om ressurser – og dermed økonomi – er Norge noe lite land.

Hvorfor disse tallene? 

Fordi havet har gitt oss mer enn store inntekter, havet gir oss også et stort ansvar.  

Vi fisker, frakter, forsker, forvalter – og vi skaper nye industrifortellinger:

For en måned siden var jeg på Troll A-plattformen, om lag 70 kilometer nordvest fra her vi er nå, sammen med EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg.

Det var for å markere vårt ansvar for ressursene – og betydningen av energisikkerhet. For å vise hvordan vi sikrer og følger med – i lufta, på havet og under havet. Det er urolige tider.

Norge leverer nå over en tredjedel av Europas gass. Vi er den ledende leverandøren.

Samtidig sa jeg til EU-kommisjonens president, fra dekket på Troll A: Om noen få år kan det hende at du herfra vil skue ut til et omfattende havvindanlegg – som vil levere kraft til fastlandet, til industri og husholdninger – og ekstra kraft ut igjen til driften av Troll. 

Og herfra, fra Troll A, et par kilometer unna, finnes noe du ikke kan se, men som er på havbunnen; gjennomført boring av brønn for deponering av CO2 – 2-3000 meter under havbunnen:

En illustrasjon på karbonfangst og lagring, CCS, en ny næring. 

Med andre ord; Troll-plattformen, i produksjon siden 1996, er utgangs- og utkikkspunktet for nye kapitler i det norske industrieventyret til havs.

I den nye fortellingen: Overgangen fra oljealder til fornybar og nullutslipp.

Kjære venner,

Regjeringens hovedbudskap her i dag er at havet er den viktigste ressursen, det dypeste ankerfestet, for norsk økonomi og samfunnsliv – nå og i fremtiden.

Og at sunne, levende og produktive hav er en forutsetning for bærekraftig vekst både i Norge og for verden.

At all vår verdiskaping må være basert på en bærekraftig havøkonomi.

At all vår forvaltning av havet, all vår havpolitikk, må bygge på kunnskap og kloke, faglige råd.

Men: jeg har også en bekymring – og det er mitt andre hovedbudskap:

Havets helse er under press. Havet utsettes for klimaendringer, overfiske, forsøpling og annen forurensning. Havet er, for å si det sånn; en truet art.

For et par uker siden leste vi at den gjennomsnittlige overflatetemperaturen i verdenshavene ble målt til 21,1 grader – den høyeste noensinne.

Havet bli raskt blir varmere. Samtidig blir det surere, fordi det tar opp omtrent en fjerdedel av all CO2 vi slipper ut i atmosfæren.

Derfor: Forholdene for livet i havet endrer seg raskt – det vil fortsette i tiårene som kommer. Så dette er alvorlig.

Vi er avhengige av havet for våre liv her på denne blå planeten.

Vi er avhengige av et hav fylt av liv – for at det skal bevare de tjenestene vi behøver.

Vi trenger havet for å lykkes på veien mot nullutslipp. Klimakrisen og naturkrisen møtes i havet.

Bærekraftmål nummer 14 – «Life below water» – oppsummerer det godt.

Mange av de grønne løsningene er blå – de er å finne i havet. 

Regjeringens ambisjon er at Norge skal jobbe offensivt, i mange fora, utenriks og innenriks, for ansvarlig forvaltning av verdens havressurser.

Jeg ser dette som en av de viktigste – og fineste – formene for fellesskapsansvar; å stå i spissen for en helhetlig og bærekraftig havforvaltning – basert på kunnskap, vitenskap og erfaring.

Vi har mange dyktige folk som gjør dette. Flere av dere er her i dag. Fra næringsliv, universiteter og institutter.

Kompetansen til miljøene ved Universitetet i Bergen og Havforsknings-instituttet er verdensledende. Det er jeg som statsminister stolt av.

Vårt internasjonale engasjement er ikke noe nytt. Det bygger på fine tradisjoner.

Norge har i mange år stått ved roret i et internasjonalt lederskap for havet:

• I utviklingen og forsvaret av Havretten,
• I kartleggingen av kontinentalsokkelen – et ansvar under Havretten, der Norge var første nasjonen i Arktis som gjorde dette – i 2009,
• Og som leder av det internasjonale Havpanelet,
• I kampen mot plast og annen forsøpling,
• I forhandlingene om å fase ut skipsfartens klimagassutslipp,
• Som bidragsyter til Naturavtalen vedtatt i Montreal før jul,
• I arbeidet for FN-avtalen om vern og bærekraftig bruk av marin biodiversitet i internasjonale havområder,
• Gjennom bidrag til FNs havforskningstiår,
• Gjennom bistand til havforvaltning i utviklingsland,
• Som initiativtaker til FAOs havnestatsavtale mot ulovlig fiske,
• Med Blue Justice– initiativet for oppslutning om den internasjonale erklæringen mot fiskerikriminalitet,
• Og når vi overtar lederskapet for Arktisk råd om tre uker, vil regjeringen styrke det arktiske samarbeidet om hav.

For å nevne noe.

Og for å understreke: En annen lærdom fra de årene jeg var utenriksminister; jeg hadde da en liten lapp på skrivebordet der det sto: «Husk at utenrikspolitikkens mål er å gjøre innenrikspolitikken mulig».

Overført til dagens tema: Internasjonal innsats for å verne, bevare og høste – bærekraftig – av havressursene på hele kloden, er en forutsetning for vår egen fiskeripolitikk, miljøpolitikk og næringspolitikk.

Da trengs hele tiden kunnskap – også om hvordan havforvaltningen kan bli bedre.

Det har vært en linje i den norske forvaltningspolitikken – at den både bygger på og utvikler ny kunnskap.

Det interessante er at i en ellers krevende tid for mye annet internasjonalt samarbeid – med krig i Europa, polarisering, steile fronter – så har vi fremgang på havområdet.

Kanskje er havet et naturlig element som kan forene mer enn det skiller?

Kan det være sånn at verdens stater erkjenner at vi alle trenger planetens blå lunger – at vi alle er like avhengige av havet?

Kjære venner,

Etableringen av Havpanelet var et klokt initiativ av den forrige regjeringen og min forgjenger. Politikere fra Bergen kan mye om havet. Det var derfor viktig for meg å videreføre denne norske lederrollen etter Erna Solberg.

Havpanelets initiativer har gitt oss en bedre forståelse av havets utfordringer. Og av hva som må gjøres.

Vi har nå en bred, kunnskapsbasert agenda for bærekraftig bruk og beskyttelse av havet.

Vi ser også et sterkere folkelig engasjement – bildene av unge mennesker som plukker plast og renser opp i strandsonen er både alarmerende – for tilstanden – men også løfterikt i forhold til engasjementet.

Vi har altså viktige erfaringer utaskjærs, men formålet med denne konferansen er å styre skuta mot norskekysten, vi tar Havpanelet hjem.

Hva betyr det? 

Jo, vi vil gjøre Havpanelets dagsorden enda tydeligere og mer relevant for oss her hjemme.

Havpanelet ble tuftet på vår modell for havforvaltning. Vi skal få sammenhengen mellom vår havpolitikk ute og havpolitikk hjemme enda klarere fram. 

Vi skal ta et grønt krafttak for havet.

Vi skal sikre en fortsatt bærekraftig forvaltning av alle norske kyst- og havområder, basert på våre egne forvaltningsplaner.

Vi skal bygge opp de nye, grønne havnæringene.

Vi skal være sikre på at det som er bra for havøkonomien også er bra for havmiljøet.

Og vi skal fortsatt prioritere internasjonalt kunnskapssamarbeid om hav.

Det unike ved Havpanelet – der viktige, nye land som Frankrike og USA nå er kommet med – og der medlemslandene utgjør nesten halvparten av verdens økonomiske soner – er nettopp koblingen mellom forskning, konkrete politikkanbefalinger og handling.

Akkurat nå samles 500 eksperter fra 70 land til FNs havkonferanse om klimaeffekter – 19 sesjoner over fem dager – et par båtlengder unna her vi er nå. For å øke verdens kunnskap ytterligere om hvordan klimaendringer påvirker havets økosystem. For å se sammenhengen mellom havets helse og vår.

Mine kolleger i regjeringen – som alle jobber med hav på sine felt – vil sammen med de andre paneldeltakerne gå mer i dybden. 

Men la meg bare dele noen flere av de spørsmål regjeringen er opptatt av:

Hva trenger Norge å prioritere av egen innsats på den brede hav-agendaen fremover?

Hvor langt har vi kommet i det grønne skiftet på havet?

Hvordan skal vi følge opp det globale målet fra Montreal om bevaring av 30 prosent av havområdene?

Hvordan kan vi skape enda flere livskraftige lokalsamfunn langs kysten, flere arbeidsplasser, flere innovative bedrifter? 

Hva er nøkkelen til sameksistens mellom ulike næringer?

Hvordan øke andelen kvinner i havnæringene – og hvordan sørge for at kvinner ikke diskrimineres?

Hvordan styrke kunnskapsmiljøene ytterligere?

Alt dette er store, viktige temaer.

Min jobb er å se til helheten, at alt henger sammen, og at vi – Norge – totalt sett sikrer produktive, bærekraftige, rene og motstandsdyktige hav for de neste generasjoner.

I Havpanelet har vi forpliktet oss til 100 prosent bærekraftig forvaltning av våre havområder innen 2025. 

Våre forvaltningsplaner – utviklet over to tiår fra begynnelsen i Barentshavet og med åtte meldinger til Stortinget – har inspirert Havpanelets eget arbeid. Det kan vi være stolte av.

Men dilemmaet – eller utfordringen – for å være ærlig med dere, er:

Vi vil hele tiden ha mer.

Vi trenger å hente mer mat fra havet for økt matsikkerhet, mer energi fra havet, mer – og grønnere – sjøtransport på havet.

Og nye havnæringer har behov for arealer.

Det er konkurranse om plassen.

Får vi dette til å gå opp – når vi samtidig har store ambisjoner om å bevare ressursene? 

Vi må ta kloke valg, basert på kunnskap, og med bred involvering av ulike interesser.

Vi må veie ulike hensyn – og det mener jeg er noe vi er gode på i den norske samfunnsmodellen.

Vi må balansere økt press på våre havområder.

Vi må bevare viktige områder for marin natur – et felt hvor mye allerede er gjort – men mer trengs.

Vi må ivareta marine økosystemer og sikre deres helse.

Vi må også skape gode muligheter for verdiskaping.

Vi skal – i sum – tenke helhetlig, noe Havpanelet forplikter oss til.

Og dette har vi instrumenter til:

Forvaltningsplanmeldingen – den neste kommer i 2024 – er et av de viktigste verktøyene, et bærende element – sammen med effektive og kunnskapsbaserte sektorlovverk.

I tillegg kommer næringsplaner for våre havområder som regjeringen skal legge frem. 

Sammen med forvaltningsplanen skal de skape forutsigbarhet og grunnlag for sameksistens, på tvers av havnæringene.

Samtidig som marine økosystemer blir ivaretatt. 

Vi utvikler overordnede prinsipper for arealbruk til havs. 

Regjeringen utarbeider en ny lov om etablering av marine verneområder under norsk jurisdiksjon utenfor tolv nautiske mil.

Vi har også et ansvar for at sjømatnæringen er bærekraftig i alle ledd. Derfor har regjeringen blant annet lansert et samfunnsoppdrag for bærekraftig fôr.

For å nevne noe.

Så må vi i må også skru igjen krana for forurensing. – Ta Oslofjorden. I vår regjering står innsats for å redde livet i Oslofjorden med store bokstaver i vårt oppdrag.

Situasjonen er alvorlig.

Espen Barth Eide og jeg dykket ved Nesodden for et år siden. Det var forstemmende. Det var dødt, det vi så.

Samtidig vet vi at livet, torsken og vegetasjonen, kan komme tilbake – om vi handler rett og raskt nok.

Vi er i gang med et krafttak for å redde fjorden.

Vi må, for det første, stanse forurensningen fra avløpsvann. Kommunene får nå strengere rensekrav. Statsforvalterne rundt Oslofjorden reviderer utslippstillatelsene, slik at strengere krav kommer på plass. Kommunene har fått et tydelig signal om at krav om nitrogenfjerning kommer, og at de må starte planleggingen allerede nå. Det vil koste dyrt å utsette eller ikke å handle.

Avrenning fra jordbruk er den andre store synderen. Statsforvalteren i Oslo og Viken har nå innført nye regionale miljøkrav, blant annet om redusert høstpløying. Det er også satt av mye midler til miljøordningene i jordbruksoppgjøret for 2022. Jeg berømmer de i landbruket som følger opp.

Vi skal, for det tredje, også vurdere sterkere tiltak på fiskerisiden, både for yrkes- og fritidsfiskere, for å bevare kysttorsken og et velfungerende økosystem.

Vi må gjøre det som skal til for å restituere fjordbunnen og få de store fiskene tilbake i økosystemet. Vi deler Oslofjordens utfordringer med våre naboer på kryss og tvers av Skagerrak.

Oslofjorden kan reddes – dersom vi tar i bruk den beste tilgjengelige kunnskap.

Kjære venner,

Jeg går nå inn for landing – eller til kai.

La meg avslutte med noen korte oppspill til panelene, som vil gå nærmere inn i dette.

Det sies ofte at vi vet mer om månens overflate enn havets bunn. 

Likevel; havet er ikke lenger fullt så ukjent og farlig som for noen århundrer siden: De første kartene over Nordsjøen fra 14/1500-tallet er et fantastisk skue, rene kunstverk.

Ukjente, uoppdagede områder ble prydet – eller varslet – med de mest grufulle sjøuhyrer som karttegnerne og sjøfolkene kunne forestille seg. Monstre i havet – som kunne føre skip og mannskap rett inn i de største farer. Det var visst mange av dem langs norskekysten.

I dag vet vi mer.

I dag har vi programmer i milliardstørrelse som Mareano som har detaljkartlagt norsk havbunn. Her inngår ikke sjøuhyrer. Skjønt, hvem vet: Vårt største havdyp er hele 5569 meter.

Vår politikk skal alltid bygge på fakta, kunnskap, forskning, involvering.

Det gjelder alle havnæringer:

For det første: Blå skog.

Havpanelet viser at blå skog er en av de fremste løsningene på utfordringer knyttet til karbonlagring, forsuring, oppvarming og tap av livet i havet. Blå skog – som tang og tare – er dessuten en ny næringsvei.

Regjeringen vil satse på blå skog – både i norske havområder og ute i verden. Vi har solid faglig kompetanse å bygge videre på.

For det andre: Grønn skipsfart.

Norge – og ikke minst Vestlandet og Bergen – har lange maritime tradisjoner. Skipsfarten – vår nest største næring – har bygd byene langs kysten vår fra sør til nord. Skapt arbeidsplasser og verdier.

I dag er Norge blant de fremste i verden i å utvikle grønn, maritim teknologi:

Som klimavennlig drivstoff, grønne korridorer for skipsfarten, og arbeidet for å hindre begroing på skipsskrog og spredning av fremmede marine arter.

Vi har spilt en sentral rolle i å utvikle et internasjonalt regelverk for bærekraftig skipsopphugging. For å nevne noe.

For det tredje: Mat fra havet.

Vår eldste, mest tradisjonsrike næring, fiskeriene. En eksportnæring siden 11/1200-tallet. I dag er vi en av verdens største fiskerinasjoner.

Havets fornybare ressurser gir sunn mat, økt matsikkerhet og arbeidsplasser.

Norsk fiskeriforvaltning bygger på kunnskap. Tidligere overfiskede bestander – som sild – er bygget opp igjen. Vi har lært. I dag finner forskere og fiskere stadig nye korallrev, hittil er 18 vernet.

Utenfor Newfoundland forsvant torsken – ble fisket ned. Torsken i Barentshavet, forvaltet av Norge og Russland, er i bærekraftig stand. Vi har, selv med krigen i Ukraina i bakgrunnen, fornyet avtaler om forsvarlige kvoter og forvaltning for neste år.

Helhetlig havforvaltning er viktig også for fiskeriene. Norske havbruk skal være bærekraftige. – Derfor dette trafikklyssystemet som skal regulere produksjon og vekst i næringen.

For det fjerde: Havvind.

Å lede Norge i det grønne skiftet, er en av de viktigste oppgaver jeg har som statsminister.

For å utvikle landet, med kyst- og innlandssamfunn, industri og næringsliv – og ikke minst nye innovative næringer – er svaret på de fleste spørsmål at vi trenger mer kraft, mer nett og mer energiøkonomisering.

Havvind vil her spille en sentral rolle. Og bidra til at vi når klimamålene våre.

Rett før påske utlyste regjeringen de første områdene for havvind: Utsira Nord og første fase av Sørlige Nordsjø II.

Kommende kraftproduksjon vil tilsvare kraftforbruket til nesten én million husstander. Innen 2040 skal arealer tilsvarende 30 000 MW tildeles. – Omtrent det samme som hele Norges kraftproduksjon i dag.

Vindkraft offshore skal bygges ut på en skånsom måte i samspill med fiskeri og andre interesser. Vi har klart dette før – og vi skal klare det igjen.

For det femte, om nye muligheter: havbunnsmineraler.

Vi vet at den globale etterspørselen etter mineraler vil øke fremover. Det skjer som følge av befolkningsvekst, velstandsøkning og overgangen til lavutslippssamfunnet.

Kontroll over disse ressursene har også blitt en viktig faktor i lys av den geopolitiske utviklingen.

Hos oss, på norsk sokkel er det gjort funn av mineralforekomster som kan dekke noe av verdens behov. 

Vi skal gå varsomt frem. Norge har god tradisjon for forsvarlig ressursforvaltning til havs gjennom en skrittvis, forsiktig tilnærming. Det vil vi også ha for havbunnsmineraler.

Olje- og energidepartementet gjennomfører en åpningsprosess og har hatt en konsekvensutredning på høring.

Det er ikke et startskudd for produksjon. Det er et skritt på veien for nødvendig kunnskap og kartlegging.

Før godkjenning av en eventuell utvinning av ressursene i fremtiden, må vi ha mer kunnskap om at det kan gjøres på en forsvarlig og bærekraftig måte.

Regjeringen tar sikte på å legge frem en melding til Stortinget om dette i løpet av vårsesjonen.

Kjære venner,

De fleste av oss har et aktivt forhold til havet – for avslapning eller verdiskaping, fritid eller jobb, landskap eller arbeidssted, eller begge deler. Vi fisket etter krabber som barn, vi lærte å svømme, og nå padler vi kajakk eller pusser opp en trebåt. 

Eller vi har arbeidsplass i en fiskebåt, på et skip, plattform, kontrollrom, oppdrettsanlegg eller laboratorium.

Våre marine og maritime tradisjoner er en del av vårt nasjonale DNA.

Seilskutene er symboler på dette. Bergens stolthet Statsraad Lehmkuhl har akkurat kommet hjem fra jordomseilingen – One Ocean Expedition: 20 måneder, 55 000 nautiske mil, 36 havner!

Statsraaden, og et skiftende mannskap underveis, har gjort mange erfaringer. Jeg plukket opp én: Deltakerne på et seminar i Yokohama i Japan i september i fjor sa de merket «hvor mange og hvor gode diskusjoner det ble plass til når man ikke hadde andre distraksjoner enn havet». De sa at «Det ble lettere å se hvor det trengtes forandringer, både i næringslivet og politikken, og lettere å se mulige tiltak». 

Og vi blir minnet om den evige sannheten; det som forbinder Yokohama og Bergen –med all distanse i mellom (8500 km i luftlinje) – er ett hav. Som vi har ansvar for sammen.

Få land i verden har bedre muligheter til å utvikle den blå økonomien bærekraftig enn nettopp Norge.

Lykke til med konferansen. – Takk for oppmerksomheten.