eg låner, for igjen er det godt beskrevet, som en dag i midt liv, der jeg som et utskudd, uvaksinert, har stått i mot i mange vonde dager. Det verste er at det fortsetter, dog i mindre grad…
Jeg har sittet i Hamar tinghus i 2 dager og fulgt vaksinesaken Iris Frohe har anlagt mot Hamar kommune.
Første dag var jeg «høy» på fellesskapsfølelsen to smekkfulle saler ga meg. Før det hadde jeg bare ant hvor utstøtt og ensom jeg egentlig var i mitt eget land.
Her var unge og gamle, rikskjendiser og folk jeg kjente, men som jeg ikke ante at de hadde samme holdninger som meg. Populært kalt «antistatlige» blant øvrigheta. Vi tør jo ikke å snakke om katastrofen med noen. Det er, kan hende, verdenshistoriens største tabu. Til tross for at tabuene opp gjennom århundrene har vært mange og seiglivede.
Først vil jeg bare myrde håpet om rettferdighet, hvis du skulle ha snev av noe sånt. Dommerens irritasjon, ubehag og nedknepping av sannheter Torkel Snellingen og Astrid Stuckelberger bidro med, vitnet med tydelighet om hvor landet ligger. Jeg tror ingen av oss som var der hadde slike urealistiske forhåpninger. Det var ikke derfor vi hadde møtt opp. Det var for å vise Iris Frohe respekt for at hun våget å bringe virkeligheten inn i rettsalen. Bringe OSS ALLE inn i rettsalen.
Det var deilig å få tilsnakk fra dommeren for følelsesutbrudd, latter og applaus. Selv kjente jeg ingen respekt for retten. Tilliten er borte, et resultat av vissheten om at alle institusjoner har falt for det vitenskapelige bedraget.
Kun besluttsomhet om å fortsette ulydigheten, fylte meg og alle andre. Vi hadde iallefall en rettighet intakt som de ikke kunne ta fra oss. Retten til å overvære en rettssak i en norsk domstol. Vi kunne ikke, og ville ikke la sjansen til å tilkjennegi våre antistatlige holdninger gå fra oss.
Iris Frohes saklige, lavmælte vitnemål om hennes selvfølgelige rett til autonomi, bestemmelse over egen kropp, utløste den første (ulovlige) applausen. Kommunesjefens lidenskaplige forsikring om at vaksine var høyst frivillig, utløste den første hånlige latteren. Det skulle bli mange flere av begge deler.
Aldri har sivil ulydighet vært bedre plassert i landskapet.
Rettsbetjenten gikk fra å være irritert over overfylte rom der folk sto langs veggene, satt på gulvet og okkuperte hellige stoler dommere vanligvis brukte, til å bli en vennlig, gosselig kar som formidlet dommerens misbillighet til oss i siderommet om saker og ting vi gjorde som EGENTLIG ikke var lov. Det oppstod plutselig mistenksomhet om at han EGENTLIG var uvaksinert. Stakkars, det kunne ikke gjøres i en håndvending å håndtere det største oppmøtet noensinne i Hamar tinghus.
Surrealismen tok meg andre dag. Jeg gikk fra å være «høy» på fellesskapsfølelsen til fordel for utstøtelse fra samfunnet, til å kjenne alvoret.
Det handler ikke om meg, andre utskudd som meg, eller ikke en gang Iris Frohe.
Det handler om et verdenssamfunn i totalt humanitært forfall. En verden som har forfalt til løgn, propaganda og vitenskaplig bedrag som resulterer i mord og uhelbredelig skade på godtroende som har blind tillit. En humanitær katastrofe.
Om agendaen er profitt, politisk gevinst, eller enda verre får vi kanskje aldri vite.
Men to fulle dager i Hamar tinghus viste at til tross for at vi er få foreløpig har vi naturkraften sannheten gir som kan vippe vektskåla når som helst.
– Bestemor
+ There are no comments
Add yours