Ulike antenner som inngår i 5G-konseptet (til v.), og en illustrasjon av strålene fra «fasearrangerte antennerekker» (hentet fra boka Pockett, Susan: Stråletåka – Helse- og miljøforurensningen fra mikrobølgene (2020), 237 s.)
Jeg får stadig spørsmål om hvilke frekvenser som er tatt i bruk av 5G, og om jeg vet når sendere ulike steder ble tatt i bruk. Spørsmålene kommer gjerne fra folk som har opplevd at de plutselig har fått noen diffuse helseplager og lurer på om de skyldes 5G-sendere som nylig er kommet i drift i nærheten.
Slikt holder jeg ikke oversikt over. Og som du vil se av teksten, er kanskje ikke frekvensen det viktigste å bry seg om.
Vi får gå løs på temaet noenlunde systematisk:
5G-sendere
5G rulles ut over landet, og basestasjonene er forholdsvis gjenkjennelige på at de gjerne består av et flatt, kvadratisk, forholdsvis lite panel og et rektangulært større panel.
Men «5G» er ikke navnet på noen enhetlig teknologi, men på et slags nytt konsept der flere teknologier og programvareløsninger inngår. Og det dreier seg slett ikke bare om frekvenser. I 5G-konseptet inngår også mindre systemer som plasseres nede på bakken og danner «småceller» (se bloggpost 16.02.2021). Dette åpner for en flora av ulike antenner, som f.eks. i en slik «smartbenk» som her er fotografert på ferie i Kroatia.
Byens turistkontor og bystyre var sikkert stolte over disse «smartbenkene» da de ble satt opp som del av et framtidsrettet prøveprosjekt. Nå står de der på rekke og rad. Ingen virker.
(Kan du tenke deg noe så dumt som å sette rumpa, med noen av kroppens mest følsomme organer for DNA-skader, ned på et solcellepanel med en mikrobølgesender, som sender lavfrekvente, polariserte, koordinerte elektriske pulser – altså nettopp noe som det er særdeles godt dokumentert øker hyppigheten av nettopp slike skader? Mer om det under.)
5G-basestasjoner settes i test og prøvedrift før de settes i regulær drift, og datoer offentliggjøres normalt ikke. Frekvenser som basestasjonene i nærheten av deg bruker, finner du på http://finnsenderen.no – når de er blitt registrert der. Det ser ut til at det tar litt tid. Dårlig informasjon om oppstartstidspunkt gjør det vanskeligere å vite om det er senderen som gir helseplagene – dessuten kan de jo uansett først oppstå etter en tid.
På finnsenderen.no angis det en beregnet eksponering – altså hvor sterk strålingen på stedet du markerer. Du blir kanskje beroliget av å få vite at senderen er særdeles svak (vi snakker under milliondeler) i forhold til hva som skal til for å skape oppvarmingsskader. Men det er jo en tøvete referanse å bruke når det er tale om dagliglivet, og ikke om spesielle yrker og omgang tett på kraftige sendere: Du får ikke oppvarmingsskader av mobilmaster som står langt unna, heller ikke av WiFi eller mobiler, men det er særdeles grundig dokumentert at du kan få andre skader likevel.
Det er ganske enkelt bransjeinteresser, politikk og faglige skylapper som holder igjen fra å erkjenne at det ikke bare er oppvarming som gir skader, og derfor burde legges til grunn for strålevernet. Det dokumenteres klart i den nye boka «Debatten om mikrobølgene – Fra jakten på svar til bransjeforsvar«.
Hvilke frekvenser er i bruk?
Når vi snakker om radiofrekvenser, mener vi nesten alltid «grunnfrekvenser» eller «bærebølger». De danner grunnlaget, eller bæreren, som frakter informasjonen. Og den «kodes» inn som avvik fra bærebølgen i form av brå, varierende pulser.
I våre omgivelser brukes det mange flere radiofrekvenser enn du aner. De som brukes til WiFi og for at din smarttelefon skal få forbindelse med teleoperatørenes trådløse nettverk, er bare en liten del. AMS-målere bruker sine, mobilnettene bruker flere og stadig høyere frekvenser, militære radarer har sine, bilradarer, fjernkontroller, etc. etc. har sine.
Frekvensbruken forvaltes av NKOM, som har nettopp frekvensforvaltning som en av sine viktigste oppgaver. Tabellen under viser store deler av, men ikke all, frekvensbruken. Den er utarbeidet av EMF Consult AS. En større versjon i PDF-format kan du laste ned HER.
Et vanlig måleapparat til en tusenlapp eller tre kan bare måle en liten del av hele dette frekvensspekteret. (For å se liste over instrumenter og hva de kan måle, se HER, men husk at her snakker vi proft utstyr, og ganske andre priser.)
Vi er nok for mye opptatt av frekvensspekteret og hvilke frekvenser som tas i bruk. For det later til å ikke være de høye grunnfrekvensene, men de lave frekvensene som dannes av pulsene som inngår, som står for det meste av de biologiske virkningene.
Det er kombinasjoner av frekvens, intensitet og pulsing som står for helsevirkningene
Jo lavere frekvens, jo svakere intensitet er nødvendig for å gi biologisk virkning. Dette er et hovedbudskap i artikkelen til Panagopoulos m.fl. som jeg omtalte i bloggpost 28.5.2022: Det er de svært lave frekvensene som dannes av pulsing – jevnlige eller ujevne plutselige skiftninger i intensitet – som har størst biologisk virkning, mens grunnfrekvensen, som er den vi alltid refererer til når vi snakker om frekvensbruken, og kanskje er på flere GHz, er gjerne for svak.
Figuren i artikkelen til Panagopoulos m.fl. er derfor verd å ta en nøyere titt på:
Figuren bruker logaritmiske skalaer, som betyr at for hvert heltall legger du på en ny null. Her er litt mer forklaringer:
Loddrett bruker skalaen Volt per meter (V/m). I den gule rammen til venstre har jeg føyd til omregninger til mikrowatt per kvadratmeter av en del av verdiene: F.eks. tilsvarer 1 på den loddrette aksen 265 300 µW/m2.
De to diagonalene avgrenser det biologiske følsomhetsområdet for frekvenser og styrker – trekanten øverst til venstre – som er godt påvist i forskningen og følger av den biofysiske modellen som Panagopoulos m.fl. legger fram.
Figuren viser f.eks. at ved en frekvens på bare 10 Hz, som er frekvensen til en fast pulsing fra WiFi, trengs det bare en eksponeringsintensitet på 0,26 µW/m2 for å gi biologiske reaksjoner (altså 1 vannrett og -2 loddrett).
Både fakta på bakken og velfundert teori viser altså at biologiske reaksjoner oppstår ved særdeles langt svakere eksponeringer enn de 10 000 000 µW/m2 (dvs. 10 Watt per kvadratmeter) som Strålevernets grenseverdier angir som anbefalt grense i sine 1998-retningslinjer, og som nå er blitt ytterligere hevet til det flerdobbelte for å passe til 5G. Og da er det jo ikke så rart at man kan påstå at «strålingen er langt under grenseverdiene»!
Strålevernet bruker grunnfrekvensen (bærebølgen), som for WiFi er på 2,6 og 5,2 GHz, ikke pulsene, som grunnlag. Pulsene har særdeles langt lavere frekvenser. Da kreves det altså så liten eksponering som 0,26 µW/m2, før strålingen er biologisk aktiv, dvs. påvirker ionekanalene i celleveggene slik at de åpnes og lukkes på tidspunkter de ikke skal. Dermed må cellen jobbe med å kompensere, og det betyr cellestress, som kan ha alvorlige skadevirkninger på sikt.
Dersom man tester med en ren bærebølge – altså uten pulser på 2,6 GHz, som ligger ved 9-tallet på den vannrette aksen, vil man trenge en eksponeringsintensitet (loddrett akse) på rundt 5. Det tilsvarer rundt 265 000 Watt per kvadratmeter, så da ville man vel brenne opp. Bruker man altså en ren bærebølge uten pulser til testen, får man bekreftet at mikrobølger brukt i dagliglivet ikke kan skade annet enn ved oppvarming! Det er derfor ikke rart at tester utført med slik stråling ikke finner skader: de skaper ikke cellestress på annen måte enn med oppvarming, og så sterke er de ikke i praksis.
Det er nok derfor heller ikke i særlig grad 5G-signalets styrke, mens dets pulsingsegenskaper, som gir helsevirkningene.
Dette forteller at det nok er viktig å måle intensitet (signalstyrken), men at pulsingen er vel så viktig. Ulik pulsing kan gi ulikt sterke biologiske virkninger, og noen er mer vare for visse typer enn andre, ser det ut til. Derfor legger EUROPAEM-retningslinjene (2016) vekt på hva slags signaltype og modulasjon (som bestemmer kodingsmetode og pulsingsmønster) det er snakk om, mens ICNIRPs retningslinjer nettopp ikke gjør det, fordi «strålingen uansett er så svak».
Vi er inne i en tid der dette blir stadig bedre forstått og stadig bedre påvist, mens Strålevernets retningslinjer derfor blir stadig mer meningsløse.
Einar Flydal, den 0. juni 2022
EUROPAEM-retningslinjene 2016:
Igor Belyaev, Amy Dean, Horst Eger, Gerhard Hubmann, Reinhold Jandrisovits, Markus Kern, Michael Kundi, Hanns Moshammer, Piero Lercher, Kurt Müller, Gerd Oberfeld, Peter Ohnsorge, Peter Pelzmann, Claus Scheingraber og Roby Thill: EUROPAEM EMF-retningslinjer 2016 for forebyggelse, diagnosticering og behandling af EMF-relaterede helbredsproblemer og sygdomme (originalens referanse: Rev Environ Health. 2016 Sep 1;31(3):363-97. doi: 10.1515/reveh-2016-0011)
Du laster ned dansk versjon gratis her:
+ There are no comments
Add yours