Kjemiske og fysiske stoffer i drikkevann

Publisert 19.11.2018 Oppdatert 19.03.2021

I drikkevann forekommer det kjemiske og fysiske stoffer som kan være av helsemessig betydning. Flere av disse er omtalt i drikkevannsforskriften. Nedenfor finner du en alfabetisk liste.

Del/tips Skriv ut Få varsel om endringer

INNHOLD PÅ DENNE SIDEN

VEILEDER FOR STOFFER I DRIKKEVANN

Om stoffer i drikkevann

Kjemiske og fysiske stoffer i drikkevann

Kjemiske og fysiske stoffer i drikkevann
Referanser – kjemiske og fysiske stoffer i drikkevann

Smittestoffer i drikkevann

Om veilederen

1,2-dikloroetan

Kilder til 1,2-dikloroetan

Klorerte alkaner produseres i betydelige mengder av industrien. Ifølge WHO er de funnet i drikkevann både før og etter vannbehandling. Klorerte alkaner som er ansett for å være helseskadelige er 1,2‑dikloretan og karbontetraklorid, hvorav førstnevnte er angitt med grenseverdi i drikkevannsforskriften.

Helseeffekter

Både 1,2‑dikloretan og karbontetraklorid er klassifisert av IARC i gruppe 2B, mulig kreftfremkallende for mennesker.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for 1,2-dikloroetan er 3,0 ug/l. Drikkevannsforskriften har ingen grenseverdi for karbontetraklorid (CCl4). WHO anbefaler en grenseverdi på 30 ug/l. USEPA har en MCL (Maximum Contamination Level) for karbontetraklorid på 5 ug/l og det samme for 1,2 dikloretan.

Akrylamid

Kilder til akrylamid

Rester av akrylamidmonomerer finnes i koagulanter av polyakrylamid som benyttes til behandling av drikkevann. Polyakrylamider er også benyttet som tetningsmidler ved bygging av drikkevannsbassenger. Det er god kontroll med bruk av slike midler ved norske vannverk ved at det er satt grense for hvor mye monomerinnholdet kan være i en polymer som tilsettes drikkevann, samtidig som det er grense for tillatt maksimal tilsetning til vannet.

Helseeffekter

Akrylamid er klassifisert av IARC i gruppe 2A, sannsynlig kreftfremkallende for mennesker. Akrylamid i norsk drikkevann representerer ikke et helseproblem.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for akrylamid er 0,10 µg/l, med følgende kommentar: «Parameteren trenger ikke analyseres, men skal beregnes dersom farekartleggingen viser at denne parameteren kan være relevant». Ved bruk som kjemisk produkt til behandling av drikkevann refererer verdien seg til restkonsentrasjonen av monomer i vann, beregnet ut fra maksimalt innhold av monomer i polymerløsningen og doseringsmengde. Dersom beregninger viser at verdiene overskrides, må doseringen reduseres. Ved bruk i materialer i kontakt med vann refererer verdien seg til restkonsentrasjonen av monomer i vann, beregnet i henhold til spesifikasjoner av maksimum utløsning fra tilsvarende polymer i kontakt med vann (gjelder epoksybelegg, -tettemasser og ionebyttemasser). WHO har satt grenseverdien til 0,5 µg/l, mens USEPA har satt en doseringsgrense (slik som i Norge) som tilsvarer 0,5 µg/l.

Alkalitet

Alkalitet er vannets kapasitet til å nøytralisere en sterk syre til en bestemt pH-verdi. Per definisjon er alkaliteten lik 0 når pH < 4,5. I norsk overflatevann er alkaliteten primært en funksjon av vannets innhold av karbonsyrens salter, karbonat, hydrogenkarbonat og hydroksid og brukes derfor som en indikator på konsentrasjonen av disse. I overflatevann som er forsuret på grunn av sur nedbør, er konsentrasjonen av sterke mineralsyrer, svovel-, salt- og/eller salpetersyre, så høy at den overskrider bufferkapasiteten til karbonsyrens salter.

Overflatevann kan også være surt på grunn av svake organiske syrer knyttet til naturlig organisk materiale, NOM. I surt grunnvann kan man ha svært høyt innhold av aggressiv CO₂og ingen alkalitet. Ved lufting vil CO₂gå tapt og man oppnår ikke ønsket alkalitetsheving. Ved pH-heving av vannet omdannes CO₂ til hydrogenkarbonat, HCO₃^÷, som er ønskelig.

Vannets innhold av karbonat har vist seg å ha positiv betydning i korrosjonssammenheng. Ved korrosjon av jernrør har man sett at dersom vannet har høyt innhold av karbonat (alkalitet > ca. 0,6 mekv/l) vil utløst jern sammen med karbonat danne jernkarbonat (FeCO₃) som igjen danner et tett, beskyttende belegg på innsiden av jernrørene. Belegget hindrer videre korrosjon av rørene. Likeledes vil det ved korrosjon av kobberrør dannes et beskyttende belegg av irr, der en vesentlig andel kan være kobberkarbonatet malakitt Cu₂CO₃(OH)₂.

Høy alkalitet hindrer store svingninger i vannets pH-verdi, og har derved positiv effekt med hensyn til utløsning av tungmetaller. I sementbaserte rør vil utløsningen av kalsium reduseres signifikant fordi man er nærmere vannets kalsiumkarbonatlikevekt. Oppløsning av sement kan gi en dramatisk økning av pH som kan føre til korrosjon på metalliske materialer.

Aggressiv CO₂har negativ effekt med hensyn til korrosjon. Gjennomtæring av varmtvannsbeholdere i løpet av et år er registrert. Tæring på sementbaserte rør er vanlig. I norske undersøkelser synes det som om en alkalitet på rundt 0,6 mekv/l er tilstrekkelig for å oppnå best mulig korrosjonsbeskyttelse av de vanlige materialtyper som anvendes. I drikkevannsforskriften er det ikke fastsatt grenseverdier verken for alkalitet eller fritt karbondioksid. For vannverk med asbestsementrør i ledningsnettet, bør ikke alkaliteten være lavere enn 0,1 mekv/l.

Aluminium (Al)

Aluminium i norske vannkilder

Nest etter silisium (Si) er aluminium det vanligste metallet i jordskorpen med ca. 8 %. Aluminium i oppløst form finnes i alle naturlige vannforekomster på grunn av kjemisk erosjon av mineraler i feltspatgruppen. I surt vann foreligger oppløst aluminium hovedsakelig som ubundne ioner og hydroksider med positiv ladning.

Disse formene betegnes labilt aluminium, da de kan lett felles ut i fast form som hydroksid og er giftige for fisk. Ikke labilt aluminium er kompleksbundet til organiske molekyler eller i fast form som leirpartikler. Innhold av oppløst Al er meget lavt i nøytralt eller alkalisk vann. I ikke leirepåvirket nøytralt vann er det normalt mindre enn 0,1-0,2 mg Al/l. Vann fra forsurede områder med pH<5 har ofte 0,1-0,5 mg/l og kan inneholde over 1 mg/l Al.

Eksponering

Al-salter benyttes som fellingsmiddel i vannbehandlingsanlegg (koaguleringsanlegg). Dårlig konstruksjon og drift av slike anlegg kan være en årsak til høyt innhold av Al i drikkevannet. Det finnes eksempler på at renvannet har inneholdt flere mg Al/l. Ifølge Mattilsynets liste over godkjente kjemiske produkter til behandling av drikkevann er bruk av totalt 10 g/m³Al av de fleste aluminiumholdige fellingsmidler tillatt. Stoffene kan imidlertid ikke brukes fritt. Bruk av tilsetningsstoffer avgjøres i forbindelse med godkjenning av det enkelte vannverk.

Helseeffekter

Nyresyke pasienter i dialyse har fått alvorlige skader på sentralnervesystemet som følge av for høyt innhold av Al (>50 µg/l) i dialysevannet. Hos slike pasienter kan opphopning av Al i den grå hjernemasse bevirke såkalt dialysedemens med mentale og bevegelsesmessige forstyrrelser. Al kan dessuten under slike forhold samle seg i knoklenes vekstsoner og forårsake smerter og beinskjørhet. Al kan gi blodmangel hos slike pasienter. Al bør fjernes før tillaging av infusjonsvæske, og ved dialyse må innholdet ikke overstige 10 µg Al/l. Melk til nyresyke spedbarn bør tillages av vann med lavt Al-innhold.

Risikokarakterisering

Det er ikke grunnlag for å anta at Al i drikkevann har helsemessige betydning.

Grenseverdier

WHO har ikke fastsatt noen helsebasert grenseverdi for aluminium i drikkevannvann. En helsebasert grenseverdi på 0,9 mg/l kunne i så fall utledes fra en midlertidig grenseverdi for tolerabelt ukentlig inntak. Denne verdien er vesentlig høyere enn de praktiske nivåene hvor det oppstår problemer i fellingsprosessen ved vannbehandlingsanlegg som benytter aluminiumsalter, derfor er det ingen grunn til å etablere en helsebasert grense.

Ved et høyt restinnhold av aluminium i vann ut fra kjemisk fellingsanlegg, kan aluminium felles ut og avleires som aluminiumhydroksid Al(OH)₃i ledningsnettet. Ved sterk tapping kan slammet komme ut til abonnentenes kraner og gi betydelige plager. Utfellingene kan gjøre vannet uklart og misfarget og gi dårlig smak på vannet. Slammet kan samles i deler av ledningsnettet, og gi grobunn for mikroorganismer.

I drikkevannsforskriften er det satt en grenseverdi på 0,2 mg/l Al. Ved bruk av Al-salter til koagulering i vannbehandlingsprosessen, anbefales det at aluminiuminnholdet i renvannet skal ligge under 0,15 mg/l. Når innholdet av restaluminium er såpass lavt indikerer det at koagulerings- og filtreringsprosessen i behandlingsanlegget fungerer som en hygienisk barriere. Innhold av aluminium som skyldes leire antas ikke å kunne overskride grenseverdien så lenge grenseverdien for turbiditet overholdes. Aluminiumsinntak fra mat, spesielt de som inneholder aluminiumsforbindelser benyttet som tilsetningsstoffer, representerer hovedinntaket av aluminium i befolkningen. Drikkevannets bidrag til det totale inntaket av aluminium er normalt < 5% av det totale inntaket.

Ammonium (NH4)

Kilder til ammonium i drikkevannet

Ammonium dannes i naturen ved biologisk nedbrytning av nitrogenholdige plante- og dyrerester. Innholdet i vann er ofte svært lavt (< 50 µg NH₄-N/1) da NH₄dels absorberes i jorden og dels hurtig oksideres til nitrat når det er oksygen til stede. Grunnvann kan inneholde en del ammonium som resultat av mineralisering av organisk stoff under reduserende betingelser. I eutrofe eller humuspåvirkede innsjøer kan det dannes et oksygenfattig lag nær bunnen under stagnasjonsperioder, hvor det kan opptre høye ammoniumkonsentrasjoner. Høyt NH₄⁺-innhold finnes videre i husdyrgjødsel, kunstgjødsel og kloakkvann. En del NH₄kommer også med nedbøren. Ammonium tilsettes ved enkelte vannverk for å få dannet kloramin som har bakteriehemmende virkning over en viss tid, slik at man kan oppnå konserverende effekt ute på ledningsnettet.

Eksponering

Ammoniumeksponeringen fra miljøet, herunder drikkevann, er helt ubetydelig i forhold til kroppens eget naturlige nivå av ammonium. Ammonium tilsettes ved enkelte vannverk for å få dannet kloramin som har bakteriehemmende virkning over en viss tid, slik at man kan oppnå konserverende effekt ute på ledningsnettet.

Helseeffekter

NH₄⁺vil kunne omdannes til nitritt (NO₂^÷) i ledningsnettet, noe som kan være betenkelig. Høye verdier kan indikere fersk kloakkforurensning. Ammonium kan ha indirekte helseeffekt ved at det svekker effekten av tilsatt klordose ved desinfeksjon av drikkevann. Ved klorering av vannet reagerer NH₄⁺med klor under dannelse av kloramin, NH₂Cl/NHC1₂. Tilstedeværelse av NH₄⁺gjør at en større mengde klor må benyttes til desinfeksjon for å oppnå fritt klor i drikkevannet.

Risikokarakterisering

Ammonium i drikkevann har ingen direkte helsemessig betydning.

Grenseverdier

I drikkevannsforskriften er grenseverdien for ammonium satt til 0,50 mg/l N, på bakgrunn av fare for vekst av mikroorganismer i og korrosjon av ledningsnettet. WHO har ikke etablert noen helsebasert grenseverdi for ammonium i drikkevann, fordi det forekommer i såpass lave konsentrasjoner at det ikke har helsemessig betydning. WHO angir at toksikologiske effekter av ammonium kun er observert ved eksponering over 200 mg/kg kroppsvekt. For å unngå dannelse av nitritt og fordi ammonium indikerer forurensning, kan en retningsgivende maksimalkonsentrasjon for god vannkvalitet på råvannet være 0,08 mg NH4-N/l (råvann).

Antimon (Sb)

Kilder til antimon

Antimon er et forholdsvis sjeldent metall i naturen. Elementært antimon danner meget harde legeringer med kobber, bly og tinn. Antimonforbindelser brukes i terapeutiske midler. Det kan tilføres drikkevann som en forurensning fra armatur på ledningsnettet. Forekomsten i vannkilder er vanligvis lav, under 0,1-0,2 µg/l. Dersom antimon-tinn-legeringer erstatter bly som loddemetall, vil konsentrasjonen av antimon kunne øke i drikkevannet.

Helseeffekter

Beregnet inntak av antimon for voksne er omkring 0,02 mg/dag. Helseeffektene er avhengig av hvilken form antimon er i ved opptak. IARC klassifiserer antimontrioksid (SbO₃) som mulig kreftfremkallende (gruppe 2B) for mennesker, mens antimontrisulfid (SbS₃) ikke kan klassifiseres som kreftfremkallende (gruppe 3). Selv om det er visse beviser på at antimon kan være kreftfremkallende ved inhalasjon, er det ingen data som tyder på at antimon er kreftfremkallende ved oralt (med mat og drikke) inntak. Nyere studier tyder dessuten på at antimon frigjort fra legeringer til drikkevann finnes som antimon(V) okso-anion, en mindre toksisk form.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for antimon er 5 µg/liter Sb. WHO anbefaler en grenseverdi på 20 µ/l, mens USEPA angir en grenseverdi (Maximum Contamination Level) på 6 µg/l.

Arsen (As)

Arsen i norske vannforekomster

Norske undersøkelser har vist at As bare finnes i konsentrasjoner < 0,2 µg/l i naturlig, uforurenset vann, men kan finnes i vannet som følge av industriell aktivitet, f.eks. impregnering av treverk og kontakt med trykkimpregnert treverk av gammel type.

Eksponering

På grunn av den lave forekomsten av arsen i norsk råvann, er eksponeringen gjennom drikkevann ubetydelig.

Helseeffekter

Arsen er kreftfremkallende, og enkelte arsenforbindelser (3-verdige) er sterkt giftige. Arsen akkumuleres lett i en del vannorganismer, og organiske arsenforbindelser kan opphopes i næringskjeden. Arsenforgifting fra drikkevann er spesielt kjent fra Gangesdeltaet i Bangladesh, hvor arseninnholdet i vann fra dype grunnvannsbrønner har ført til et svært høyt antall krefttilfeller.

Risikokarakterisering

På grunn av den lave forekomsten av As i drikkevann i Norge, representerer eksponeringen gjennom drikkevann ingen helsemessig risiko her i landet.

Grenseverdier

I drikkevannsforskriften er grenseverdien for arsen satt til 10 µg/l. Det samme gjelder for WHOs midlertidige grenseverdi (Provisional guideline). Årsak til at grenseverdien er midlertidig er begrenset effektivitet av behandlingsmetoder og følsomhet på tilgjengelige analysemetoder.

Asbest

Kilder til asbest i drikkevann

Asbest er en fellesbetegnelse på en gruppe mineraler der hovedbestanddelen er silisium, men med tilsatsstoffer som natrium, magnesium, kalsium, mangan og jern. Asbest finnes i berggrunnen, men mesteparten av asbest i drikkevannet skyldes utløsning fra asbestsementrør pga. aggressivt vann. Andelen asbestsementrør i det norske drikkevannsnettet går stadig ned.

Eksponering

Asbestfibermengdene i luft er normalt lave i miljøer der det ikke finnes skadde asbestmaterialer eller andre eksponeringskilder. Såkalte andre eksponeringskilder kan være asbestfibrer frigitt til innemiljøet fra vannforstøvere som benytter asbestforurenset vann fra drikkevannsforsyningen. Asbestfiberforekomst i norsk drikkevann kommer hovedsakelig fra tæring på asbestsementrør.

Helseeffekter

En faglig gjennomgang foretatt av Folkehelseinstituttet i 2007 ga følgende konklusjon (8):

Dyreeksperimentelle studier har ikke gitt holdepunkter for at asbest inntatt gjennom munnen er kreftfremkallende. De fleste epidemiologiske studier kan ikke vise noen sammenheng mellom asbesteksponering via drikkevann og økt kreftrisiko. En norsk undersøkelse av fyrvoktere som har vært utsatt for asbest, har vist en overrisiko for kreft i magesekken. Dersom denne studien legges til grunn, kan en beregne at konsum av asbestholdig drikkevann fra asbestsementledninger kan ha gitt en økning på 0,12-0,16 tilfeller av kreft per år, med en usikkerhet i anslaget på 0 til 2. Dette utgjør maksimalt 0,4 % av alle tilfeller av kreft i magesekken i vårt land registrert i 2004.

Risikokarakterisering

Selv om asbest er kjent som et kreftfremkallende stoff ved inhalasjon, er det ikke tilgjengelig epidemiologiske data som støtter en hypotese om økt kreftrisiko ved inntak av asbestfibrer gjennom mage-tarmkanalen, f.eks. ved eksponering via drikkevann.

Grenseverdier

Det foreligger ingen grenseverdi for maksimalt tillatt mengde asbestfiber i drikkevann. Det er heller ingen forhold som tilsier at det bør opprettes noen form for norm. Man ønsker imidlertid å ta materialet ut av bruk i drikkevannsforsyningen pga. den korrosjonen som skjer, og derav følgende korte levetid, mange steder. I 1976 ble det diskutert et forbud mot bruken av alt asbestholdig materiale, og både importen av og produksjonen i Norge av asbestsementrør ble stoppet. I følge WHO foreligger det ingen klare bevis for at det er helsebetenkelig å drikke asbestholdig vann.

Barium (Ba)

Innholdet av barium i norske vannforekomster ligger i området < 25-300 µg/l, og skriver seg primært fra naturlige kilder. Barium har alvorlige toksiske effekter på hjerte, blodkar og nerver. Barium felles i forbindelse med sulfat ut som et tilnærmet uløselig salt. WHO anser en grenseverdi på 1,3 mg/l og USEPA har fastsatt en grenseverdi på 2 mg/l. Drikkevannsforskriften angir ingen grenseverdi for barium. Innholdet av Ba i norsk drikkevann anses ikke å ha noen helsemessig betydning.

Benzen (C₆H₆)

Benzen i norske vannkilder

Benzen og lavere alkylbenzener som toluen og etylbenzen er benyttet i stor skala i kjemisk industri i produksjonen av for eksempel fenol og cykloheksan. Stoffene blir også brukt som løsningsmidler. Stoffene er flyktige og er påvist i større konsentrasjoner i grunnvann enn i overflatevann. Mengder opp til 1 mg/l har ifølge WHO vært registrert i sterkt forurenset grunnvann. I Norge er disse stoffene registrert som et problem i drikkevannet på offshoreinstallasjoner pga. forurensning fra maling i drikkevannstanker (1).

Helseeffekter

Stoffet er klassifisert av IARC i gruppe 1, dokumentert kreftfremkallende.

Grenseverdier

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for benzen er 1,0 µg/l C₆H₆.

WHO anbefaler en grenseverdi på 10 µg/l. USEPA angir en grenseverdi på 5 µg/l.

Benzener som ikke er angitt med grenseverdi

Toluen (metylbenzen) er giftig ved høye doser. Toluen benyttes i plastproduksjon som løsningsmiddel i fargepulver. Toluen er i Norge blitt påvist i svarte plastrør som benyttes i vannledningsnettet. Stoffet kan forårsake «plastsmak» på vannet. Det er ikke angitt noen grenseverdier for toluen, da toluen dekkes av den generelle normen om at vannet ikke skal ha merkbar lukt og smak (smak- og luktgrense ved 25 µg/l). WHO anbefaler en grenseverdi på 700 µg/l, mens USEPA har angitt 1 mg/l, begge ut fra at stoffet kan virke skadelig på nervesystem, nyrer og lever.

Xylen (dimetylbenzen) er giftig (påvirker nervesystemet), men det mangler data for påvirkning fra oralt inntak. Xylen har betydelig anvendelse som løsningsmiddel. Stoffet forårsaker dårlig lukt og smak på vannet i lave konsentrasjoner (smak- og luktgrense ved 20 µg/l). WHO anbefaler en grenseverdi på 500 µg/l, mens USEPA har angitt 10 mg/l for xylener (totalt).

Benzo(a)pyren (BaP)

Grenseverdier

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for benzo(a)pyren er 0,01 µg/l. WHO anbefaler en grenseverdi på 0,7 µg/l. USEPAs grenseverdi er 0,2 µg/l. Grenseverdien er basert på stoffets kreftfremkallende egenskaper, samt det faktum at benzo(a)pyren er assosiert med andre PAH-forbindelser med kreftfremkallende virkning. Benzo(a)pyren tjener således som en indikator for hele gruppen. Se også avsnitt om PAH.

Beryllium (Be)

Beryllium er klassifisert av IARC i gruppe 2A, sannsynlig kreftfremkallende for mennesker. De epidemiologiske studiene dette er basert på, er blitt kritisert. WHO anser at det er mangel på bevis for helseeffekter av beryllium. USEPA har fastsatt en grenseverdi på 4 µg/l. Innhold av beryllium i norske vannforekomster er lavere enn 1 µg Be/l. I følge WHO er det sjelden funnet helsebetenkelige konsentrasjoner av beryllium i drikkevann. WHO antyder at en helserelatert verdi for drikkevann på 12 ug/l kan kalkuleres p.g.a. 20% av TDI (Totalt daglig inntak) på 2 ug/kg kroppsvekt, basert på langtidsstudier av hunder med lesjoner i tynntarmen.

Bly (Pb)

Bly i norske vannkilder

Norske vannkilder inneholder normalt små mengder bly, <1-5 µg/l. Det har skjedd en anrikning av blyinnhold i jordsmonn og innsjøsedimenter som følge av tidlige tiders bileksos, industriutslipp, og i Sør-Norge også som følge av langtransporterte forurensninger. Dertil antas også å skje en økt utløsning av bly til vannkilder fra stedlige mineraler pga. forsuring.

Surt, tærende vann vil kunne forårsake korrosjon og derav utløsning av tungmetaller, deriblant bly, fra ledningsnett og armaturer. Her til lands er det imidlertid blitt forbudt å bruke blyholdige legeringer i ledningsnett, loddemetall og armatur. Imidlertid viser en landsdekkende undersøkelse av spormetaller i vann fra norske vannverk (2) at det ble funnet signifikant høyere konsentrasjoner av tungmetaller, herunder bly, i renvannet enn i råvannet fra de fleste vannverk.

Eksponering

Omfattende analyser av rå- og renvann fra norske vannverk viser at blyinnholdet stort sett ligger under deteksjonsgrensen i norsk drikkevann. Eksponeringen for bly gjennom drikkevann anses derfor å være uten betydning.

Helseeffekter

Bly er meget giftig og akkumuleres i kroppen. Barn og fostre er spesielt sensitive for blyeksponering. Bly virker på en lang rekke organer, bl.a. nervesystemet, og vil da spesielt kunne påvirke IQ hos barn, nyrene og bloddannelse. Selv forholdsvis lave nivåer av blypåvirkning vil kunne forårsake økning i blodtrykket hos menn. IARC har karakterisert bly og uorganiske blyforbindelser i kategori 2B (mulig kreftfremkallende for mennesker).

Risikokarakterisering

Det lave blynivået i norsk drikkevann innebærer ingen helsemessig risiko.

Grenseverdier

I drikkevannsforskriften er grenseverdien for bly satt til 10 µg/l. I merknadene til grenseverdien for bly står det angitt at prøven skal tas slik at den gir et representativt bilde av et ukentlig gjennomsnitt for vannet som brukes. Dette betyr at prøven skal tas på en vanlig «gjennomsnittsdag», og etter at tappepunktet har vært benyttet som vanlig. Hvis prøven skal tas fra et tappepunkt som ikke er i daglig bruk, bør vannet renne et par minutter før prøven tas.

WHO har også satt grenseverdien på 10 µg/l. Det antas å ikke være en nedre grense for helseeffekter, så det anbefales å holde nivået så lavt som mulig.

Bor (B)

Bor i norske vannkilder

Bor forekommer normalt i meget små mengder i norske vannforekomster. Ifølge registreringer synes borinnholdet i grunnvann å ligge i området 0,1-0,2 mg B/l, og høyest i vann fra borebrønner. Vann som er påvirket av sjøvann eller ligger i vulkanske bergarter kan ha noe høyere innhold. Borinnholdet i overflatevann er normalt lavere enn 0,1 mg B/l.

Eksponering

På grunn av det lave innholdet av bor i norske vannkilder er eksponeringen for bor gjennom drikkevann ubetydelig.

Helseeffekter

Bor absorberes lett gjennom oralt inntak. Data fra dyreforsøk indikerer at bor har potensial til å forårsake skadelig effekt på testikler (atrofi) og senket fødselsvekt. Det er ikke kjent om de effekter man ser i dyreforsøk gjelder for mennesker. Senket fødselsvekt er den effekten som vil begrunne den laveste grenseverdien. Bor er også ansett å være et essensielt element for mennesker, og dette tilsier at man må ha et minimumsinntak av bor. I Tyrkia, hvor man har funnet de høyeste verdiene for bor i drikkevann, har man i epidemiologiske studier ikke funnet effekter av bor på fødselsresultater. Bor er verken gentoksisk eller kreftfremkallende.

Det er gjennomført et betydelig antall forskningsprosjekter angående kinetikk og dynamikk for bor i mennesker. Dette har medført at de fleste myndigheter aksepterer lavere usikkerhetsfaktor for dette stoffet enn for andre stoffer. USEPA regner en referansedose til å være 0,2 mg/kg/døgn (3), hvor referansedosen er en verdi hvor man ved å holde seg under livet igjennom, ikke vil kunne få skadelig effekt av inntaket av dette stoffet. Dette tilsvarer 14 mg/døgn for en person på 70 kg.

Risikokarakterisering

Det lave innholdet av bor i norsk drikkevann har ingen helsemessig betydning.

Grenseverdier

I drikkevannsforskriften er grenseverdien for bor satt til 1,0 mg/l.

WHO har fastsatt en grenseverdi på 2,4 mg/l, satt i forhold til at under 40 % av tolerabelt daglig inntak skal kunne stamme fra drikkevann. Det høye tillatte inntaket fra vann skyldes at inntaket fra andre kilder er lavt.

Bromat

Bromat i norske vannkilder

Bromat forekommer ikke naturlig i vannkilder, men kan dannes som biprodukt ved ozonering av råvann som inneholder bromid, samt som biprodukt ved svært høye UV-doser. Det er bare vannkilder i kystnære områder under påvirkning av sjøsprøyt, som kan tenkes å inneholde nok bromid til at bromatdannelse ved ozonering kan dannes i et slikt omfang at grenseverdien kan overskrides. Ved produksjon av drikkevann fra sjøvann ved evaporering eller omvendt osmose har det vært tilfeller hvor bromat har blitt dannet som biprodukt ved elektroklorering av sjøvannsinntakene, før det deretter har passert vannproduksjonsanlegget (1).

Eksponering

Fra andre land har det vært rapportert om bromatinnhold i drikkevann (etter ozonering) fra <2 µg/l og opp til 293 µg/l, avhengig av bromidkonsentrasjon, pH, alkalitet, organisk karbon og ozondose.

Helseeffekter

Bromat er klassifisert av IARC i klasse 2B: Mulig kreftfremkallende for mennesker. Bromat er mutagent både in vivo og in vitro.

Risikokarakterisering

Siden bromat i norsk drikkevann hovedsakelig kan knyttes til ozonering av vann med en viss bromidkonsentrasjon, har bromat i dag liten helsemessig betydning. 15 vannverk som forsyner til sammen 70.000 personer benyttet i 2010 ozonering som et prosesstrinn

Grenseverdier

I drikkevannsforskriften er grenseverdien 10 µg/l.

WHO anga i 2003 en helsebasert grense på 2 µg/l med utgangspunkt i en beregnet livstids kreftrisiko på 1:100 000 (det vil si ett ekstra krefttilfelle per 100 000 blant en befolkning som i 70 år drikker vann med en konsentrasjon av stoffet som tilsvarer grenseverdien). I 2005 foretok WHO en ny gjennomgang av bromat i vann, ble en midlertidig grenseverdien på 10 µg/l satt, begrunnet med at det ville være vanskelig å analysere rutinemessig på et lavere nivå, og fordi man var redd for å sette begrensinger for bruk av ozonering, elektrolytisk produsert klor og visse typer hypokloritt til desinfisering. Kreftrisikoen øker derved til fem krefttilfeller per 100 000 for en livslang eksponering, altså fem ganger høyere enn ved den tidligere grenseverdien. Dersom man skulle anvende de samme kriterier for bromat som for de fleste andre stoffer i drikkevannsforskriften (risiko på 1*10-6 ), ville grenseverdien måtte senkes til 0,2 µg/l (4).

Cyanid (CN)

Cyanid i norske vannkilder

Cyanid undersøkes ikke systematisk i norske vannforekomster. Det er ikke påvist CN i mengder høyere enn 0,01 mg/l som følge av naturlig forekomst. Men CN kan påvises som følge av industriell aktivitet, og eventuelt ved bruk av veisalt som inneholder heksacyanoferrat (ferrocyanid), hvor cyanid kan avspaltes ved lyspåvirkning.

Eksponering

Cyanideksponering via drikkevann er i Norge uten betydning.

Helseeffekter

CN-ionet er meget giftig og blokkerer cellulær respirasjon. En enkelt dose på 50-60 mg er dødelig for mennesker. Lave doser er ikke skadelige for mennesker da CN^÷blir omdannet til ikke-toksisk thiocyanat. Doser opptil 4,7 mg CN^÷per dag er ikke helseskadelig.

Risikokarakterisering

På grunn av den lave forekomsten av cyanid i norske vannforekomster, representerer denne forbindelsen ingen helsefare gjennom drikkevann. Påvirkning av brønner som følge av veisalting representerer heller ingen risiko. Basert på en rapport fra Bioforsk i 2007 (5) er det utarbeidet en betenkning fra Folkehelseinstituttet i 2008 som konkluderer med at så lenge vann påvirket av veisalt ikke inneholder klorid i så store konsentrasjoner at grenseverdien for klorid er overskredet, vil vannet heller ikke kunne inneholde fritt cyanid fra nedbryting av veisaltets innhold av ferrocyanid i konsentrasjoner som overskrider drikkevannsforskriftens krav.

Grenseverdier

I drikkevannsforskriften er grenseverdien for cyanid satt til 50 µg/l, men Mattilsynet anbefaler likevel at konsentrasjonen ikke overskrider 10 µg/l fordi høyere verdier kan indikere industriforurensning.

WHO har satt en helsebasert grenseverdi på 0,07 mg/l (tilsvarende 70 µg/l).

Epiklorhydrin (ECH)

Kilder til epiklorhydrin

Epiklorhydrin (3-klor-1,2-epoksypropan) brukes i produksjonen av glyserol, epoksybelegg og tettemidler, og i koagulanter. Det er god kontroll med bruk av slike midler ved norske vannverk.

Helseeffekter

Epiklorhydrin kan forårsake hudirritasjon, ødelegge lever og nyrer, samt påvirke sentralnervesystemet, og er klassifisert av IARC i gruppe 2A, sannsynlig kreftfremkallende for mennesker. Epiklorhydrin i norsk drikkevann representerer ikke et helseproblem.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for epiklorhydrin er 0,10 µg/l. Parameteren trenger ikke analyseres, men skal beregnes dersom farekartleggingen viser at parameteren kan være relevant. Maksimal mengde monomerer beregnes ut fra hva spesifikasjonene sier om polymerens overføring til drikkevannet ved kontakt.

WHO har angitt en midlertidig grenseverdi på 0,4 µg/l.

Farge

Farge i norske vannkilder

Høyt fargetall i norske overflatevannkilder skyldes normalt høyt innhold av humus. Vannets innhold av organisk stoff kan karakteriseres ved ulike metoder. Det vanligste er bestemmelse av fargetall og konsentrasjon av totalt organisk karbon, eventuelt kjemisk oksygenforbruk ved permanganatoksidasjon (COD_Mn). I vann fra norske vannverk er det registrert fargetallsverdier fra 0 til ca. 150. På landsbasis ligger gjennomsnittet i området 10-15.

Helseeffekter

Akvatisk humus har ingen kjente direkte helseeffekter. En viktig effekt er at humus i drikkevann reduserer virkningsgraden av de ulike prosesser som benyttes til desinfeksjon. Spesielt vil humusholdig vann føre til rask svekking av strålingsintensiteten ved UV-bestråling. Klor inaktiveres ved at det reduseres til klorid ved oksidasjon av organisk stoff. Som en bieffekt vil noe klor bindes til organisk stoff slik at det dannes klorerte organiske forbindelser, hvorav noe gir luktulemper, mens andre kan ha kreftfremkallende effekt. Ozon vil også inaktiveres ved at det oksiderer organisk stoff, og humus som er delvis nedbrutt ved oksidasjon, vil kunne forårsake økt begroing i ledningsnettet, og derved øke slamdannelsen.

Bruksmessige problemer

Humusinnhold med fargetall høyere enn 15 mg Pt/l gir en synlig gulbrun farge, for eksempel i badekar. Når fargetallet er høyere enn 25 mg Pt/l vil fargen være fremtredende, og humusinnholdet vil kunne forårsake misfarging av klesvask og forårsake avleiringer i ledningsnett som kan forårsake at slam kommer i kranene, og dette vil også kunne bidra til økt korrosjon. Humus kan gi dårlig smak (myrsmak) på vannet, og ved klorering av humusvann kan smak og lukt bli særlig ubehagelig.

Grenseverdier

I Drikkevannsforskriften står det at fargenivået skal være akseptabelt for abonnentene og «ingen unormale endringer». Mattilsynet anbefaler at fargetallet ikke overskrider 20 mg/l Pt.

Fenoler

Det er ikke gjort systematiske registreringer av fenolinnhold i norske vannforekomster eller ved norske vannverk, men det har vært eksempler på at fenolutslipp fra industrien har forårsaket udrikkelig vann. Også en del ferskvannsalger kan produsere fenolforbindelser. Ved klorering av fenolholdig vann dannes klorfenoler som har en ubehagelig lukt og smak i svært lave konsentrasjoner. Noen klorfenoler er toksiske og kan virke kreftfremkallende i høye konsentrasjoner.

Fluorid (F)

Fluor i norske vannkilder

Fluorid finnes i berggrunnen i varierende mengde. Fluorid kan også skyldes industriutslipp. Fluoridinnholdet i overflatevann er vanligvis < 0,05-0,1 mg F/l. Fluoridinnholdet kan være høyt i vann fra dype borebrønner.

Eksponering

Eksponeringsnivåene for fluorid vil avhenge av geografisk område. Eksponering via mat vil være spesielt høy hvis kostholdet omfatter fisk og te. I spesielle områder vil også andre matvarer og innendørs luftforurensning bidra vesentlig til den totale eksponeringen. Bruk av fluortannpasta, fluorskyllevann og fluortabletter er en viktig fluorkilde.

Helseeffekter

Fluorid i moderate mengder forebygger tannråte (karies). I større mengder vil fluorid kunne forårsake misfarging og skade på tannemaljen og eventuelt skadevirkninger på skjelettet ved at skjelettet blir hardere og sprøere.

Risikokarakterisering

Det er utarbeidet norske retningslinjer for bruk av fluoridholdig drikkevann med hensyn til tannhelse:

I området 0-0,5 mg/l F oppstår ingen synlig virkning på tennene, eller noen kjent virkning på kroppen. Fluortabletter og fluortannpasta kan benyttes. I området 0,5-1,0 mg/l F oppnås beskyttelse mot tannråte, og ingen skadevirkninger er påvist. Fluortabletter bør ikke brukes.

I området 1,0-1,5 mg/l F oppnås god beskyttelse mot tannråte, og ingen kjente helseskader. Fluortabletter og fluortannpasta bør imidlertid ikke brukes. I området 1,5-3 mg/l F oppnås fortsatt god beskyttelse mot tannråte, men omtrent halvparten av barna vil få tannflekker. Ingen kjente helseskader. Tannflekker kan mildnes eller unngås ved bruk av fluorfattig vann til spedbarnsmaten. I området 3-6 mg/l F øker forekomsten av tannflekker, og tennene blir mer skjøre og mindre motstandsdyktige. Gravide og ammende, samt barn under 7 år bør begrense bruken av dette vannet. Når fluoridinnholdet overskrider 6 mg/l er det skadelig for tennene, og mulige helseskader kan oppstå. Slikt vann bør ikke brukes til drikke.

Grenseverdier

I drikkevannsforskriften er grenseverdien for fluorid satt til 1,5 mg/l. I konsentrasjoner opptil dette nivået oppnås best kariesprofylakse, og ingen kjente skadevirkninger verken på tenner eller helse.

WHO har satt en helsebasert grenseverdi på 1,5 mg/l.

Glykoler

Kilder til glykoler

Glykoler brukes i frostvæsker og i avisningsvæsker. Når de forekommer i vann, er det kun som forurensning. Ved flyplassene vinterstid er det en utstrakt bruk av slike midler, spesielt monopropylenglykol.

Helseeffekter

Det er ingen kjente helsemessige virkninger av de nivåer av glykoler som er funnet i drikkevann i Norge. Parameteren er imidlertid en indikasjon på uønsket forurensning som kan inneholde er rekke andre helseskadelige komponenter.

Grenseverdi

Ingen grenseverdi for glykoler i drikkevann.

Humus

Se Farge.

Hydrogensulfid (H₂S)

Illeluktende hydrogensulfidgass dannes under oksygenfattige forhold ved nedbrytning av svovelholdig organisk materiale, og når organisk stoff nedbrytes med kjemisk bundet oksygen fra sulfater. H₂S er ofte til stede i grunnvann og i de dypere lag av eutrofe (næringsrike) og dystrofe (humusholdige) innsjøer sommer og vinter. H₂S kan også dannes ved nedbrytning av organisk materiale sedimentert i ledningsnettet. Hydrogensulfidgass er giftig i små mengder, men lukter så ubehagelig, selv i ørsmå mengder, at vannet ikke kan drikkes.

Det er ikke angitt noen grenseverdi for H₂S. Sulfid oksideres til sulfat dersom det er luft til stede. En vanlig vannbehandlingsmetode for å fjerne H₂S-gass er lufting av vannet. Ved enkelte vannkilder er det nødvendig med spesielle oksidasjonsanlegg. Hydrogensulfidholdig vann vil ofte også inneholde oppløst jern og/eller mangan, og disse metallene vil kunne felles ut igjen som rødbrunt eller svart bunnfall etter lufting.

Hydrokarboner, mineraloljer

Kilder til mineraloljer i drikkevann

Hydrokarboner i en vannkilde vil alltid være forårsaket av utslipp eller forurensninger. Lekkasjer fra fyringsolje- og drivstofftanker kan utgjøre en trussel mot enkeltbrønner i bebygde områder. Grunnvann er spesielt utsatt ved tilførsler av slike forbindelser, da det kan gjøre vannet udrikkelig i svært lang tid. Utslipp til innsjøer og elver vil sjelden medføre noen akutt fare for vannforsyningen på grunn av fortynning, avdampning og nedbryting. Et drikkevannsinntak vil dertil oftest være dypt plassert i en innsjø. Det har også blitt påvist hydrokarboner på grunn av feil utført malearbeid på offshoreinnretninger (1).

Helseeffekter

Det råder usikkerhet om mikromengder av mineraloljer i drikkevann kan være helseskadelig. På grunn av mulig innhold av kreftfremkallende komponenter, bør mineraloljer ikke finnes i drikkevann. Undersøkelser har vist klar sammenheng mellom overhyppighet av enkelte krefttyper og eksponering for transformatorolje. Mineraloljer luktes og smakes i mikrokonsentrasjoner. 1 µg/l er ansett for å være luktgrense for de mest luktsterke forbindelsene.

Grenseverdi

Det finnes ingen grenseverdi for total hydrokarbonnivå i Drikkevannsforskriftens, men det finnes grenseverdier for enkeltsubstanser og undergrupper, se benzen og polyaromatiske hydrokarboner.

Jern (Fe)

Kilder til jern i drikkevann

Jern i vannforekomster kommer normalt fra sedimentene, berggrunnen eller jordsmonnet. Jerninnholdet i lite humuspåvirkede overflatevannkilder er lavt, normalt under 0,04 mg Fe/l. Høye konsentrasjoner i overflatevann skyldes kompleksbinding av jern til humusmolekyler. Jernet holdes da i kolloidal løsning og felles ikke ut. Ved oksygenmangel i hypolimnion (bunnvannet, under temperatursprangsjiktet) i en innsjø i stagnasjonsperioden, eller i grunnvann, løses jern ut i vannet. Dette felles ut igjen som jernhydroksid ved kontakt med luft. I humusholdig vann kan jerninnholdet komme opp i 0,5 mg Fe/l. I grunnvann kan jerninnholdet variere betydelig. Det er ikke uvanlig med et jerninnhold på flere mg/l i grunnvann i fjell. Jern i drikkevannet kan også skyldes tæring på jernrør i vannledningsnettet.

Ulemper ved jernholdig vann

Forhøyede konsentrasjoner av jern i drikkevannet har ingen helseskadelig effekt for et flertall av befolkningen, men primær hemokromatose, dvs. arvelig disposisjon for jernoverskudd, er langt mer vanlig enn tidligere antatt. I Norge kan så mange som 5 per 1 000 av befolkningen ha to muterte gener for slik disposisjon, hvorav under 5 % er diagnostisert. For disse vil alt ekstra inntak av jern være uheldig, uansett kilde.

Høye jernkonsentrasjoner kan gi betydelige estetiske ulemper og gjøre vannet utjenlig til konsum, til klesvask og føre til misfarging av sanitærutstyr. Utfelt jern i vannet vil kunne redusere desinfeksjonseffektiviteten. Ved UV-anlegg kan partiklene skjerme for UV-strålene, og mikroorganismer vil dermed kunne passere gjennom anlegget. Foreligger jernet i redusert form, vil det gi vekstmuligheter for jernbakterier. Vekst av slike bakterier kan føre til at det dannes store mengder rustslam i ledninger og bassenger.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for jern er 0,2 mg/l Fe.

Da et jerninnhold nær opp til 0,2 mg Fe/l i visse tilfeller vil kunne skape bruksmessige problemer, anbefales at jerninnholdet generelt er under 0,1 mg Fe/l. Selv ved lavt jerninnhold kan problemer med mikrobiell beleggdannelse oppstå fordi bakteriene lever av uorganisk karbon, svært enkle organiske forbindelser eller lave konsentrasjoner av annet assimilerbart organisk stoff.

Kadmium (Cd)

Kilder til kadmium i drikkevann

Registreringer har vist at kadmiuminnholdet i norske vannforekomster er lavere enn 1 µg/l. I områder med spesielt surt vann kan kadmium løses ut fra grunnen, og i de sørligste landsdeler kan man få et bidrag fra atmosfærisk langtransport. Videre kan Cd komme ut i vannforekomster fra industriutslipp. Kranvann kan etter henstand i ledningsnett og armatur inneholde betydelige mengder kadmium. Sink som nyttes til galvanisering og loddemetall kan inneholde noe kadmium. Nyere armatur skal ikke inneholde kadmium.

Eksponering

Mat er hovedkilden til daglig eksponering for Cd. Daglig oralt inntak er beregnet til 10-35 µg. Røyking er en betydelig tilleggskilde til Cd-eksponering.

Helseeffekter

Kadmium er meget giftig og akkumuleres i kroppen, avhengig av kadmiumforbindelsens løselighet. Den biologiske halveringstiden for kadmium som har avsatt seg i nyrene, er beregnet til 10-35 år for mennesker. Kadmium har giftvirkning på en lang rekke av kroppens organer og funksjoner som nyrer, benbygning og blodtrykk. Kadmium akkumuleres lett i en del vannorganismer, utskilles langsomt og nedbrytes ikke, slik at stoffet kan opphopes i næringskjeden.

Kadmium er også klassifisert som sannsynlig kreftfremkallende for mennesker ved eksponering gjennom inhalasjon. Det er ingen tegn på at kadmium er kreftfremkallende gjennom oral eksponering (gjennom mat og drikke), og det er heller ikke klare tegn på at kadmium er gentoksisk.

Risikokarakterisering

Eksponeringen for kadmium gjennom drikkevann er lav i Norge, og innebærer ingen helsemessig risiko i seg selv.

Grenseverdier

I drikkevannsforskriften er grenseverdien for kadmium satt til 5,0 µg/l. Mattilsynet anbefaler at konsentrasjonen av kadmium ikke overskrider 3 μg/l, grunnet at det er et kreftfremkallende stoff som oppkonsentreres i kroppen over tid.

WHO har satt en helsebasert grenseverdi for kadmium til 3 µg/l.

Kalium (K)

Kalium anses ikke å være helsemessig eller bruksmessig betenkelig. Kalium er imidlertid en forurensningsindikator. Dersom det forekommer et uventet høyt innhold av kalium i drikkevannet, bør det foretas en samlet vurdering av vannets bakteriologiske kvalitet samt innhold av organisk stoff, ammonium, nitritt, nitrat og totalfosfor for å konstatere om vannet er forurenset av kloakk, utslipp fra landbruket eller annet.

Kalsium (Ca)

Kilder til kalsium i drikkevann

De fleste norske overflatevannkilder har bløtt vann. Kalsiuminnholdet når sjelden over 15 mg Ca/l. I grunnvann kan det imidlertid være betydelig høyere. Høyt kalsiuminnhold i vannkilder skyldes kalkrik berggrunn. Kalking av sure vassdrag kan også gi et bidrag. Kalsium i drikkevannet kan også skyldes utløsning av kalk fra sementbaserte vannledninger eller bruk av kalk som alkaliseringsmiddel.

Helseeffekter

Epidemiologiske undersøkelser fra flere land kan tyde på at befolkningen er mindre utsatt for hjerte‑/karsykdommer i områder med hardt vann enn i områder med bløtt vann, men man vet ikke hvilke faktorer i vannet som kan være årsaken til dette. Det er ikke registrert negative helseeffekter av kalsium i drikkevannet.

Bruksmessige problemer

Kalsium forårsaker sammen med magnesium hardt vann. Bruksmessige problemer blir særlig merkbare når kalsiuminnholdet overstiger 25 mg Ca/l, og problemene øker ettersom hardheten øker. Høy hardhet forårsaker redusert vaskeeffekt på grunn av utfelling av uløselig kalksåpe. Videre kan det ved oppvarming av vannet skje utfelling av kjelstein (kalsiumkarbonat, CaCO₃). Dette vil igjen kunne forårsake skade på elektriske varmeelementer. Problemer med manglende såpeskumming vil oppstå ved lavere hardhet i Norge enn i en rekke andre europeiske land. Det skyldes at kalsium i Norge er ”bundet til” karbonat, mens i de andre landene er kalsium hovedsakelig ”bundet til” klorid og sulfat.

Korrosjonsreduksjon

Kalsium har positiv effekt idet kalsiumholdig vann er mindre korrosivt, vesentligst i forhold til sementbaserte ledninger og ledningsbelegg. Kalk benyttes i vannbehandlingen for å redusere korrosjon på ledningsnett ol. Det er derfor ønskelig at kalsiumkonsentrasjonen i drikkevann ikke er for lav. I norske vannforekomster er innholdet av magnesium oftest nær 1/3 av kalsiuminnholdet. Dersom det relative innholdet av magnesium øker, vil også de bruksmessige ulemper tilta ved lavere kalsiuminnhold.

Anbefaling

Det er ikke anbefalt noen øvre grense for kalsiuminnhold i drikkevann ettersom hardt vann kan gi gunstige helsevirkninger. Undersøkelser har vist at vannet bør ha et visst kalsiuminnhold (høyere enn 15 mg Ca/1) for å redusere korrosjonen på metaller i ledninger og armatur. Dersom innholdet overskrider 25 mg Ca/l, vil bruksmessige problemer kunne bli merkbare. For vannverk som har mye asbestsementrør, bør det for å hindre videre tæring ikke nyttes vann med lavere kalsiuminnhold enn 10 mg Ca/l.

Karbondioksid (CO₂)

På 1970-tallet var det krav til innhold av karbondioksid i norsk drikkevann (< 5 mg CO₂/l) for å redusere korrosjon. Drikkevannsforskriften angir i dag andre korrosjonsparametere (pH, alkalitet, kalsium, sulfat, klorid, sink og kobber). Karbondioksid benyttes sammen med kalsium til alkalisering av drikkevann.

Kjemisk oksygenforbruk (COD_Mn)

For hensikten med parameteren: Se under Totalt organisk karbon.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for COD_Mn (KMnO₄) er 5 mg/l O. Det er ikke nødvendig å måle denne dersom totalt organisk karbon måles. Som indikasjon på god drift av koaguleringsanlegg som skal fungere som hygienisk barriere, bør COD_Mn ut fra anlegget være under 3 mg O/l.

Klorid (Cl)

Kilder til klorid i drikkevann

Både grunnvannskilder og overflatekilder her i landet har normalt lavt innhold av klorid, lavere enn 25 mg Cl/l. Innhold av natriumklorid (NaCl) i berggrunnen og tilførsel fra nedbør bestemmer normalt innholdet. I brønner under den marine grense og brønner nær kysten hvor det skjer påvirkning av havvann, kan imidlertid innholdet av klorid komme over 100 mg Cl/l.

Forurensning for eksempel fra veisalt (CaCl₂), vil også kunne gi et bidrag. Grunnvann som er avherdet ved ionebytting vil kunne få et betydelig tilskudd av NaCl. Likeledes vil havvann som er avsaltet ved å bruke omvendt osmose, kunne ha et høyere innhold enn 100 mg Cl/l.

Helseeffekter

Det er ikke knyttet negative effekter til inntak av kloridionet, men til det assosierte kation natrium (Na).

Korrosjonseffekter

Kloridinnholdet i drikkevann har stor betydning for vannets korrosivitet. Kloridionet bidrar til å øke vannets elektriske ledningsevne, og korrosjonsprosessen går hurtigere jo høyere ledningsevnen er. Innholdet av klorid gjør vannet særlig korrosivt der innholdet av bikarbonat er lavt. Høyt kloridinnhold vil kunne forårsake økt utløsning av betenkelige tungmetaller fra ledningsnett, armatur osv.

Bruksmessige problemer

Høye verdier av klorid kan foruten å gi korrosjonsproblemer gi dårlig smak på vannet. Ifølge WHO er smaksgrensen ca. 250 mg Cl/l.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for klorid er 250 mg/l. Det heter i merknaden at vannet ikke skal være korrosivt. Mattilsynet anbefaler at konsentrasjonen av klorid ikke overskrider 200 mg/l for å unngå korrosjon i vannledningene og mulig smak på vannet.

Konduktivitet (ledningsevne)

Konduktivitet er et samlet uttrykk for aktiviteten av kationer og anioner i vannet, dvs. et mål på vannets totale saltinnhold. Betydningen av høyt saltinnhold avhenger av de stoffene vannet inneholder. Man bør være oppmerksom på at dersom ledningsevnen i en vannkilde plutselig endrer seg, bør årsaken klarlegges. For en grunnvannskilde kan plutselig endring for eksempel tyde på at det trekkes inn overflatevann i brønnen. Dersom ledningsevnen uventet er høyere i kranvannet enn råvannet, kan dette indikere utløsning av kalsium fra ledningsnettet.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for konduktivitet er 250 milliSiemens (mS/m) ved 20 ^oC. Det heter i merknaden at vannet ikke skal være korrosivt. Man skal være oppmerksom på at høye ledningsevner kan skyldes kalsiumkarbonat som motvirker korrosjon. I norske vannkilder vil det ofte være slik at det er saltfattig vann med lav ledningsevne som er mest korrosivt.

Kobber (Cu)

Kilder til kobber i drikkevann

Kobberinnholdet i norske vannkilder er meget lavt, < 2-20 µg/l. Det kan imidlertid forekomme svært høye verdier i drikkevannet (opptil flere mg/l Cu) på grunn av korrosjon på kobberrør og armatur. Utløst kobber kan skyldes at vannet er spesielt korrosivt, at vannet har passert lange rørledninger av kobber, eller har stått lenge i rørene. Temperaturen påvirker utløsningen.

Vann fra varmtvannskran inneholder ofte meget høye kobberverdier. Kobber kan også avsettes seg over tid på overflater i kokekar, for igjen å utløses ved koking av sure væsker/drikker. Det er observert forgiftninger med oppkast etter oppvarming av julegløgg i vannkokere som ellers bare brukes til oppvarming av rent vann.

Eksponering

Kobber er et essensielt element, og daglig inntak gjennom maten er vanligvis 1-3 mg. Hos voksne vil absorpsjons- og retensjonshastigheten for kobber avhenge av daglig inntak, så det vil normalt ikke finne sted noen opphopning av Cu i kroppen. Ved høy eksponering via drikkevann (over 3 mg/l) kan det hos enkelte opptre akutt mageirritasjon. Ved kobberutløsning fra nettet, kan kobbereksponeringen via drikkevann bli betydelig.

Helseeffekter

I motsetning til hos voksne, er kobbermetabolismen hos spebarn ikke så godt utviklet. Det har vært rettet oppmerksomhet mot muligheten for at levercirrhose hos barn som har vært matet med flaske, kan ha sammenheng med kobber i drikkevannet, men nyere forskning tyder på at kobber i drikkevann ikke er årsak til denne sjeldne lidelsen.

Enkelte undersøkelser har vist at man ikke kan utelukke en sammenheng mellom langvarige diareer hos barn og kobberholdig drikkevann. For øvrig finnes det personer som ikke tåler Cu selv i små mengder fordi de ikke har en normal utskilling av Cu (Wilsons sykdom), og for dem gjelder dette kobber fra alle andre kilder også.

Risikokarakterisering

Cu kan forekomme i høye konsentrasjoner i drikkevann (kranvann), og vil representere en helserisiko for personer med Wilsons sykdom. Det er fortsatt usikkerhet med hensyn til kobberets giftighet for mennesker, spesielt barn. Kobber anses derfor å representere en viss helserisiko. Ved uttapping av henstandsvann i armatur/ledningsnett før kranvannet benyttes til drikke og matlagning, reduseres imidlertid kobberinnholdet betydelig. Varmtvannet bør aldri benyttes ved tillaging av mat eller drikke, der hvor vannet inngår i det man spiser eller drikker.

Bruksmessige problemer

Grønnfarging av hår, klesvask og sanitærutstyr kan forekomme ved konsentrasjoner over 1 mg Cu/l, og i konsentrasjoner over 3‑5 mg Cu/l gir kobber bitter smak på vannet. Kobber øker dessuten korrosjonen på en rekke metaller bl.a. jern, sink og aluminium, og fører for eksempel til punktkorrosjon i kokekar av aluminium.

Grenseverdier

I drikkevannsforskriften er grenseverdien for kobber på 2,0 mg/l. I merknaden til grenseverdien heter det at prøven skal tas slik at den gir et representativt bilde av et ukentlig gjennomsnitt for vannet som brukes. Mattilsynet anbefaler at konsentrasjonen for kobber ikke overskrider 1 mg/l fordi slike nivåer kan føre til bruksmessige problemer som grønnfarging av hår, klesvask og sanitærutstyr.

WHO har satt en helsebasert grenseverdi for kobber på 2 mg/l.

Krom (Cr)

Kilder til krom i drikkevann

Krominnholdet i norske vannforekomster er meget lavt, < 10 µg/l for totalt krom, når vannet ikke er påvirket av industri. Utløsning av krom fra armatur o.l. vil også kunne gi et bidrag. Cr forekommer i 6-verdig og i 3-verdig form.

Eksponering

Generelt er mat hovedkilden til kromeksponering, og drikkevannets bidrag er ubetydelig.

Helseeffekter

6-verdig krom (Cr(VI)) er helseskadelig. I upåvirket vann er den 3-verdige formen Cr(lII) den dominerende, men i klorert og luftet vann er Cr(VI) den dominerende formen. Cr(VI) vil til en viss grad reduseres til Cr(III) i magesekken. 6-verdig krom kan føre til skader på lever og nyrer, forårsake anemi og hemolyse, og det er gentoksisk og også registrert kreftfremkallende.

Risikokarakterisering

Den lave forekomsten av krom i norsk drikkevann medfører ingen helsemessig risiko.

Grenseverdier

I drikkevannsforskriften er grenseverdien for krom på 50 µg/l og krom utgjør ingen helsefare ved denne konsentrasjonen. Likevel anbefaler Mattilsynet at konsentrasjonen av krom ikke overskrider 10 μg/l. Dette er fordi norsk drikkevann generelt inneholder lite krom, slik at verdier over 10 μg/l kan indikere industriforurensning. Dette kan bety at også andre forurensninger er tilstede, som ikke blir oppdaget på annen måte.

WHO har angitt en midlertidig helsebasert grenseverdi på 50 µg/l.

Kvikksølv (Hg)

Kvikksølv i norske vannkilder

Innholdet av kvikksølv i vannforekomstene er meget lavt, < 0,05 µg/l, men da kvikksølv kan akkumuleres i næringskjeden, er innholdet av kvikksølv i stor matfisk funnet å være betenkelig høyt, også i fisk fra lite forurensede vannkilder. Dersom det påvises Hg i vann fra norske vannkilder, skyldes dette utslipp fra industriell aktivitet som f.eks. galvanisk industri, eller tidligere utslipp fra treforedlingsindustri (papirproduksjon) og beising av såkorn. Kvikksølv kan akkumuleres i sedimentet i innsjøer og vil kunne frigjøres til vannmassene under spesielle forhold.

Eksponering

Hovedkilden til kvikksølveksponering er mat, spesielt fisk, og bidraget fra drikkevann er helt ubetydelig.

Helseeffekter

Kvikksølv er meget giftig, særlig organiske kvikksølvforbindelser. Nyrer og nervesystem er mest utsatt. Kvikksølv utskilles langsomt fra organismen, nedbrytes ikke og kan derfor akkumuleres i kroppen.

Risikokarakterisering

Kvikksølveksponering via norsk drikkevann er uten helsemessig betydning.

Grenseverdier

I drikkevannsforskriften er grenseverdien for kvikksølv satt til 1,0 µg/l. WHO angir en helsebasert grenseverdi i drikkevann på 6 µg/l.

Magnesium (Mg)

Magnesium i norsk drikkevann

Magnesiuminnholdet i norsk drikkevann er ca. tredjedelen av kalsiuminnholdet, og når sjelden over 10 mg/l. Mg er et av de vanligste grunnstoffer i jordskorpen. Mg i vann kommer normalt fra berggrunnen. I strøk nær kysten kan en vesentlig del stamme fra sjøvann via nedbøren.

Eksponering

Det daglige inntak av magnesium er beregnet til om lag 300 mg, og bidraget fra drikkevann utgjør vanligvis bare en meget liten del av dette.

Helseeffekter

Magnesium er et essensielt element for alt liv. Et voksent menneske har et daglig behov på 300-400 mg inntatt gjennom kosten. Et høyt inntak av magnesium kan til en viss grad forebygge hjerneslag (infarkt). Inntak av vann med høyt innhold av magnesiumsulfat (MgSO₄, Epsom salt) vil kunne forårsake mage-tarmproblemer. Hos følsomme personer kan avførende effekt oppstå ved et innhold av MgSO₄på ca 300 mg/l dvs. ca. 50 mg/l Mg.

Bruksmessige problemer

Magnesium bidrar til vannets totale hardhet, se informasjon om kalsium. Magnesium kan forårsake bitter smak på vannet i høye konsentrasjoner. Smaksproblemer vil normalt ikke oppstå før innholdet overstiger 100 mg Mg/l, men tilstedeværelsen av klorid i drikkevannet samtidig med magnesium, vil kunne gi smaksproblemer ved lavere magnesiuminnhold. Konsentrasjoner på 10 mg Mg/l og 35 mg CI/l oppblandet i destillert vann gir vannet en tydelig bitter smak.

Risikokarakterisering

Siden Mg-innholdet i norsk drikkevann sjelden overstiger 10 mg/l, og det ikke oppstår helsemessige virkninger av såpass lave konsentrasjoner, har Mg i drikkevann ingen helsemessig betydning.

Grenseverdier

Drikkevannsforskriften og WHO angir ingen grenseverdi for magnesium i drikkevann. Hensynet til hardt vann tilsier at magnesiuminnholdet bør være lavere enn 10 mg Mg/l.

Mangan (Mn)

Innhold i norske vannforekomster

Mangan kommer normalt fra berggrunnen. Manganinnholdet i norske vannkilder ligger normalt lavere enn 0,05 mg Mn/l. Innholdet kan imidlertid være høyere i humusholdig vann, i eutrofe innsjøer, og under oksygenfattige forhold i grunnvann (opptil flere mg Mn/l) og i dypere lag av innsjøer i stagnasjonsperiodene. Mangan kan utløses allerede ved en oksygenreduksjon til 70 % av vannets metningsverdi. I oksygenfritt vann kan mangan være til stede i oppløst fargeløs tilstand. Oksidasjonsmidler og oksygen i alkalisk miljø omdanner løst 2‑verdig mangan til tungtløselig 4‑verdig mangan. Mangan kan på samme måte som jern holdes i kolloidal løsning ved kompleksbinding til humusmolekyler. Forsuring kan føre til økt manganinnhold i vannkilder.

Helseeffekter

Inntak av mangan via drikkevann har ingen helseeffekter, men utfelt mangan i vannet kan indirekte ha helseeffekt ved at desinfeksjonseffektiviteten av UV-anlegg reduseres. Et stort inntak av mangan kan ha skadelig virkning på sentralnervesystemet.

Bruksmessige problemer

Konsentrasjoner høyere enn 0,1 mg Mn/l kan gi dårlig smak på vannet. Ved høyere manganinnhold enn 0,05 mg Mn/l kan det oppstå avsetninger i ledningsnettet. Avsetningene kan være av kjemisk eller bakteriologisk natur. Begroing med manganbakterier kan gi store slammengder, og føre til problemer for brukerne.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens tiltaksverdi for mangan er 0,05 mg/l basert på bruksmessige aspekter. Ifølge WHO er det kun små ulemper med manganhydroksidutfellinger når innholdet er lavere enn 0,05 mg/l. WHO angir helsebasert grenseverdi i drikkevann på 0,4 mg/l.

Natrium (Na)

Kilder til natrium i drikkevannet

Påvirkning av natriumklorid (NaCI) fra marine løsmasser under den marine grense, og tilførsel fra nedbør, bestemmer normalt innholdet i naturlig ferskvann. Den tekniske ytelse bestemmer innholdet i drikkevann produsert fra sjøvann. Forurensning fra kloakk, søppeldeponier og husdyrgjødsel vil også kunne gi et bidrag.

Natriuminnholdet i overflatevannkilder er vanligvis 1-15 mg Na/l, og er høyest nær kysten som følge av havvannspåvirkning. I grunnvann kan innholdet variere innen vide grenser fra 1 til flere hundre mg/l. Brønner under den marine grense og dypbrønner nær kysten kan undertiden ha høyt Na-innhold, forårsaket av inntrengning av havvann.

Eksponering

Bidraget fra drikkevann er meget lavt i forhold til Na-eksponeringen gjennom matvarer.

Helseeffekter

Det er vist både ved dyreeksperimenter, kliniske observasjoner og epidemiologiske studier at NaCl påvirker blodtrykket. Høyt blodtrykk gir økt risiko for hjerte-karsykdommer. Til pasienter på særlig Na-fattig diett (< 0,5 g Na/dag) kreves drikkevann med mindre enn 20 mg/l Na. For den del av befolkningen som er på diett med natriuminntak lavere enn 2 g Na/dag, bør ikke drikkevannet inneholde mer enn 100 mg Na/l. Barn, især spedbarn, tåler mindre salt enn voksne, 1g NaCl/kg legemsvekt er dødelig.

Risikokarakterisering

Innholdet av Na i norsk drikkevann er generelt lavt, og innebærer ingen generell helserisiko for befolkningen. Na-innholdet i enkelte grunnvannsbrønner kan være forhøyet, og vil kunne representere et problem for personer som må leve på saltfattig diett.

Bruksmessige og estetiske problemer

Høytinnhold av natriumsalter vil kunne gi saltsmak på vannet. Smaksgrensen for natriumklorid (NaCl) i vann er ifølge WHO 200 mg/l (tilsvarer ca. 80 mg Na/l).

Grenseverdier

I drikkevannsforskriften er tiltaksgrense for natrium satt til 200 mg/l av smaksmessige grunner. Høyt innhold av natriumsalter vil kunne gi saltsmak på vannet. WHO angir ingen helsebasert grenseverdi i drikkevann, men en viser til at vannet kan få uakseptabel smak ved over 200 mg/l.

Nikkel (Ni)

Innhold i norske vannforekomster

Undersøkelser i norske vannkilder viser at nikkel kan finnes i konsentrasjonsområdet < 5-25 µg/l. De fleste analyser både av rå- og renvann har gitt resultater som ligger under deteksjonsgrensen.

Eksponering

Ifølge WHO kan utløsning av nikkel fra armatur bidra til å øke konsentrasjonen opp til 1 mg/l i kranvann. Bare i spesielle tilfeller med avløp fra naturlige eller industrielle nikkelavsetninger i grunnen, kan konsentrasjonen i drikkevann bli enda høyere. Gjennomsnittlig daglig inntak gjennom mat og vann er 0,1-0,3 mg nikkel.

Helseeffekter

Epidemiologiske studier har vist at inhalasjon av nikkelsubsulfidrøyk er kreftfremkallende hos mennesker. Det mangler imidlertid tilfredsstillende studier av langtidseffekter ved oralt inntak med hensyn til generelle toksiske effekter og reproduksjonseffekter, heller ikke foreligger tilstrekkelige data om eventuell karsinogenitet. Nikkelallergi er meget vanlig, og det er vist at selv oralt inntak av lave nikkelkonsentrasjoner kan fremkalle eksem hos følsomme personer.

Risikokarakterisering

Nikkelinnholdet i norsk drikkevann innebærer ingen helserisiko.

Grenseverdier

I drikkevannsforskriften er grenseverdien for nikkel satt til 20 µg/l. Denne grenseverdien er satt på grunnlag av studier av forsøksdyr, og det er lagt inn store sikkerhetsmarginer for å kompensere for manglende studier av humane effekter. Denne grenseverdien gir tilfredsstillende beskyttelse for personer med nikkelallergi. I merknaden til kvalitetskravet heter det at prøven skal tas slik at den gir et representativt bilde av et ukentlig gjennomsnitt for det vann som konsumeres (normalt etter uttapping av henstandsvann). WHO har anbefalt en grenseverdi på 70 µg/l.

Nitrat (NO3) og nitritt (NO2)

Innhold i norske vannforekomster

Ifølge norske registreringer har de fleste overflatevannkilder et nitratinnhold lavere enn 1 mg/l NO₃-N. I grunne brønner i jordbruksområder er det imidlertid funnet meget høye nitratverdier (opptil ca. 60 mg/l NO₃-N). Nitratinnholdet i slike brønner skyldes gjødsling av dyrket mark. I vannkilder hvor det ikke er jordbruk i nedbørfeltet eller annen N-tilførsel, er ofte nitratinnholdet i vannet tilsvarende nedbøren. Innholdet av nitritt er normalt meget lavt. Dersom nitritt påvises i vann i større mengde enn 5 µg/l NO₂-N, skyldes dette ofte fersk kloakkforurensning.

Eksponering

På grunn av rask naturlig omsetning er konsentrasjonene av nitrat og nitritt oftest svært lave i norske drikkevannskilder. Dersom nitritt påvises i større konsentrasjon enn 5 µg/l skyldes dette ofte fersk forurensning av kloakk eller husdyrgjødsel. Generelt er grønnsaker hovedkilden til nitratinntak, dersom nivået i drikkevannet er mindre enn 10 mg/l. Når nitratinnholdet i drikkevann overskrider 50 mg/l, vil drikkevannet representere hovedkilden til det totale nitratinntak

Helseeffekter

Høye konsentrasjoner av NO₃^÷og NO₂^÷vil kunne forårsake sykdommen methemoglobinemi (blodet får nedsatt evne til å transportere oksygen). Noe av nitratet i magetarmkanalen blir omdannet til nitritt som så kan forårsake at hemoglobin oksideres til methemoglobin.

Dette har spesielt betydning hos spedbarn som må drikke vann med høyt nitratinnhold f.eks. i morsmelkerstatning. Spedbarn er spesielt utsatt pga. følgende:

Spedbarn inntar forholdsvis mye væske per kg kroppsvekt
Spedbarn har et lavt syreinnhold i magen, noe som muliggjør vekst av bakterier som kan redusere NO₃^÷til NO₂^÷. Dette er spesielt en risiko ved infeksjonssykdommer i mage/tarmsystemene
Spedbarns hemoglobin oksideres særlig lett til methemoglobin av nitritt
Spedbarn har nedsatt aktivitet av visse enzymer som reduserer methemoglobin til hemoglobin

Ved stigende omdannelse av hemoglobin til methemoglobin reduseres transportkapasiteten for oksygen, og det ses økende blåfarge og symptomer på åndenød. Blir methemoglobininnholdet høyere enn 50 % av hemoglobininnholdet kan sykdommen være dødelig. Man har videre mistanke om at nitrat og nitritt kan forårsake kreft ved at nitritt i organismen kan reagere med organiske aminer og amider til en rekke nitrosoforbindelser. Mange av de undersøkte nitrosoforbindelsene (ikke NO₃^÷) har vist kreftfremkallende effekt i dyreforsøk.

Risikokarakterisering

Nitrat-/nitritteksponeringen gjennom norsk drikkevann er lav, og utgjør generelt ingen helserisiko for befolkningen. Drikkevann fra gravde brønner i jordbruksintensive områder kan inneholde mye nitrat, og representerer en helserisiko for brukerne.

Grenseverdier

I drikkevannsforskriften er grenseverdiene for nitrat 50 mg/l og nitritt 0,05 mg/l. Grenseverdien for nitrat er satt ut fra fare for utvikling av methemoglobinemi hos spedbarn. Grenseverdien for nitritt er satt på bakgrunn av ønske om lavest mulig nitrittinnhold av samme årsak, og det faktum at nitritt ofte er indikasjon på fersk kloakkforurensning. Ved nyanlegg av brønner bør det tilstrebes lavest mulig nitratinnhold.

Oksygen (O₂)

Oksygeninnholdet i norske vannkilder

Oksygeninnholdet avhenger av typen vannkilde. I norske elver og bekker er oksygeninnholdet tilnærmet lik metning pga. rask utveksling med luften. Ved utslipp av organisk materiale til slike resipienter vil det som regel skje nedgang i oksygeninnholdet rett etter utslippet, men det tar seg raskt opp igjen. I oligotrofe (næringsfattige) innsjøer er innholdet av oksygen høyt hele året og gjennom hele vannmassen. I eutrofe (næringsrike) og dystrofe (humusholdige) innsjøer kan det være fullstendig oksygenmangel i de dypere lag sommer og vinter som følge av nedbrytning av organisk stoff. I sommerhalvåret er overflatelaget i eutrofe vannkilder overmettet med oksygen om dagen pga. at oksygen dannes ved produksjon av organisk materiale (algevekst, produksjon av fastsittende vegetasjon). Grunnvann har ofte lavt oksygeninnhold.

Uønskede effekter

Inntak av vann med lavt oksygeninnhold har ingen direkte helsemessige effekter. Dersom oksygenfattig vann går direkte ut på ledningsnettet, øker imidlertid faren for at organisk materiale skal forbruke alt oksygenet, og det kan oppstå anaerobe forhold. Dette kan føre til lukt‑ og smaksulemper og til korrosjon. I oksygenfritt vann er det ofte illeluktende H₂S‑gass og andre uønskede stoffer som jern, mangan osv.

Anbefaling

WHO har ikke angitt tallmessig grenseverdi for oksygeninnhold, men det nevnes at det er ønskelig at innhold av oppløst oksygen er så nær full metning som mulig. For å opprettholde oksiderende forhold på distribusjonsnettet bør drikkevannet ha minst 70 % metning av oksygen.

pH (surhetsgrad)

pH‑verdi er et mål på vannets innhold av H₃O⁺‑ioner. pH-verdiene angis med tall fra 0 til 14. Vann med pH = 7 betegnes som nøytralt, vann med pH < 7 som surt (lav pH‑verdi) og vann med pH > 7 som alkalisk (høy pH‑verdi).

Surhetsgrad i norsk drikkevann

Overflatevannet i Norge er som regel surt eller nøytralt. Normalt bestemmes pH‑verdien av karbondioksidinnholdet i vannet eller av innhold av svovelsyre fra sur nedbør (pH-verdien i regnvann som ikke er forurenset er ca. 5,6 på grunn av likevekten med luftens CO₂-innhold, og regn med lavere pH-verdi kalles sur nedbør). Store deler av berggrunnen i Sør‑Norge består av harde, tungt løselige bergarter. Nedbøren som faller ned over disse områder blir i liten grad nøytralisert. I enkelte strøk av Østlandet og Nord‑Norge inneholder fjellgrunnen kalk, og her er overflatevannet nøytralt til svakt basisk. Grunnvannet i slike områder er gjerne hardt og alkalisk (pH ca. 8).

I næringsrike innsjøer kan pH‑verdien i overflatevannet i sommerhalvåret om dagen komme opp i over pH 10 fordi produksjon av alger eller fastsittende vegetasjon fjerner karbondioksid (CO₂) fra vannet, mens pH-verdien om natten da kan synke tilbake til under pH 7. Prosesser i ledningsnettet kan være bestemmende for drikkevannets pH‑verdi. Nedbrytning av organisk stoff i vannet og i avsetninger i ledningsnettet gir pH‑reduksjon. Utløsning av kalk fra sementbaserte rør kan gi en sterk pH-økning (opp til pH 11). Ved en rekke vannverk med surt råvann justeres pH-verdien til 8,0-8,5. Vannet tilsettes enten marmor, kalk, lut eller soda.

Helseeffekter

Vann med pH‑verdier høyere enn pH 10,5 vil kunne forårsake øyeskader ved dusjing og bading. Klorering av vann med høy pH‑verdi vil være mindre effektivt for de fleste organismer enn klorering av surt/nøytralt vann.

Korrosjonsproblemer

Norsk vann er fra naturens side surt og kalkfattig, og derved korrosivt mot de fleste materialer som brukes ved distribusjon av drikkevann. Vann med svært høy pH virker også tærende og kan forårsake utløsning av helseskadelige stoffer fra rørmaterialer og armatur. pH i området 8,0‑8,5 vil normalt være gunstig for å hindre tæring på rør og utløsning av tungmetaller. Både norske og utenlandske undersøkelser har vist at innhold av tungmetaller kan være betydelig lavere i pH‑justert drikkevann enn i surt vann. For å minimalisere innvendig korrosjon i drikkevannsledninger, er det viktig å ha kontroll med vannets pH samt innhold av kalsium og karbonat.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens tiltaksgrenser for pH er < 6,5 og > 9,5. I merknaden heter det at vannet ikke skal være korrosivt.

Plantevernmidler

Forekomst i norske vannkilder

Med plantevernmidler menes organiske insektsmidler, organiske ugressmidler, organiske soppmidler, organiske nematodemidler, organiske middmidler, organiske algemidler, organisk rottegift, organiske slimmidler, liknende produkter (bl.a. vekstregulatorer) og deres relevante metabolitter og nedbrytnings- og reaksjonsprodukter.

I perioden 1998-2000 ble det gjennomført en systematisk kartlegging av restnivået av plantevernmidler i norsk drikkevann (6). Det ble undersøkt til sammen 88 drikkevannskilder (både overflatevannkilder og grunnvannsbrønner) som lå i områder med mye jordbruksareal og/eller tettstedsareal. Det ble analysert til sammen 280 prøver, hvorav plantevernmidler ble påvist i 21 prøver. Konsentrasjonene som ble påvist ligger, med få unntak, nær påvisningsgrensen for analysemetoden, og betydelig under grenseverdien for plantevernmidler i drikkevann. Undersøkelsen konkluderer med at det kan forekomme lokal påvirkning av drikkevannskilder med plantevernmidler, men at funnene er sporadiske og svært små, og at det ikke er snakk om en mer generell forurensning.

Helseeffekter

Enkelte plantevernmidler er akutt giftige. Ved bruk av plantevernmidler må det tas hensyn til de enkelte midlers helseskadelighet, bioakkumulering, nedbrytningshastighet, nedbrytningsproduktenes egenskaper, mobilitet/binding i jorden og klima på stedet. Selv om plantevernmidler i drikkevann i Norge ikke representerer noe helseproblem, er det nødvendig å være oppmerksom på at enkeltbrønner i tilknytning til jordbruksarealer kan være påvirket av sprøytemidler som brukes på disse arealene, mest sannsynlig på grunn av dårlig avskjerming av brønnen med tanke på forurensning fra overflatevann som trenger ned i nærheten av brønnen.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi er for ”Plantevernmidler – enkeltvis” 0,10 µg/l, og for ”Plantevernmidler – total” 0,50 µg/l. Grenseverdien for ”Plantevernmidler – enkeltvis”, gjelder for hvert enkelt plantevernmiddel. For aldrin, dieldrin, heptaklor og heptaheptaklorepoksid er det satt spesielle grenseverdier, hver på 0,030 µg/l. ”Plantevernmidler – total” er lik summen av de enkelte plantevernmidlene som undersøkes og kvantifiseres i måleprogrammet. Det er bare nødvendig å kontrollere de plantevernmidler som med en viss sannsynlighet kan være til stede i den aktuelle vannforsyning.

Polyaromatiske hydrokarboner (PAH)

Kilder til PAH

Polyaromatiske hydrokarboner (PAH) er en stor gruppe organiske forbindelser som dannes ved ufullstendig forbrenning av organisk materiale. Man har identifisert flere hundre PAH-forbindelser. Det er ikke praktisk mulig å analysere og kvantifisere alle. Man velger gjerne ut et antall markørforbindelser, særlig de som er kreftfremkallende. I tidligere studier har man ofte brukt benso(a)pyren (BaP).

PAH forekommer i miljøet som utslipp fra industri, forbrenningsprosesser og biltrafikk, og naturlig fra vulkanutbrudd og skogbranner. Utslippene har vært store fra elektrokjemisk industri, særlig aluminiumsindustri som har anvendt tjæreholdige elektroder. PAH forekommer spredt rundt i omgivelsene, og har vært registrert i drikkevann. PAH kan også komme fra tjæreskjøter i ledningsnettet eller tjæreholdig belegg i vanntanker.

Helseeffekter

Mange PAH-forbindelser er gentoksiske og/eller kreftfremkallende. Generelt er det stor overlapping mellom PAH som er gentoksiske, og PAH som er kreftfremkallende. I alt 15 PAH er klassifisert som kreftfremkallende. Benzo(a)pyren i maten kan lede til svulster i magesekken, mens inhalasjon av PAH kan føre til svulster i lungene. Det er ikke vist i epidemiologiske studier at PAH i maten medfører kreftrisiko hos mennesker. Inhalasjon av PAH synes å utgjøre en større risiko enn ved inntak gjennom munnen. PAH anses ikke å være noe problem i norsk drikkevann.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for PAH er 0,10 µg/l som gjelder summen av konsentrasjoner av benzo(b)fluoranten, benzo(k)fluoranten, benzo(ghi)perylen og indeno(1,2,3-cd)pyren. Det er fastsatt egen grenseverdi for benzo(a)pyren på 0,010 µg/l.

Radon (Rn)

Kilder til radon

Problemer med naturlig radon vil bare kunne forekomme i grunnvannsbrønner. Radon forekommer i grunnvann, spesielt i områder med alunskifer og granitt. I enkelte grunnvannskilder har det vært målt relativt høyt radoninnhold (>1000 Bq/l) og Radium‑226‑innhold større enn 0,1 Bq/l. Kartlegginger som er blitt gjennomført i Norge tyder på at mellom 10 og 15 prosent av alle husstander som har sin vannforsyning fra borebrønner i fast fjell, dvs. enkeltbrønner og små fellesanlegg, har en radonkonsentrasjon som overstiger 500 Bq/l, og dette berører 1-2 % av den totale befolkning. Vann fra de største grunnvannsverkene viser generelt lave verdier. I overflatevann og vann fra gravde brønner er radonkonsentrasjonene også lave. Eksponeringen for radioaktivitet generelt gjennom norsk drikkevann er generelt sett liten, se for øvrig kapittel om Total indikativ dose/radioaktivitet.

Helseeffekter

Radon er kreftfremkallende og kan være genskadende selv i små doser. Når drikkevannet kommer i kontakt med luft, vil det meste av radoninnholdet avgis til luften. For voksne personer vil det vesentligste bidraget til radoneksponeringen derfor komme fra radon avgitt til inneluften (på grunn av dusjing og generell bruk av vann i husholdningen), og det vil være radondøtre som avsetter seg i lungevev. For barn kan det bli størst eksponering gjennom vannet som drikkes, dette fordi barn drikker mer i forhold til sin egen kroppsvekt.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for radon er 100 Bequerel/l (Bq/l). I merknaden til grenseverdien heter det at radon ikke trenger å måles dersom det er dokumentert at verdiene er vesentlig under grenseverdien. Dersom radonkonsentrasjonen i vann fra enkelthusholdninger overskrider 500 Bq/liter, bør det iverksettes tiltak.

Selen (Se)

Selen i norske vannkilder

De regionale undersøkelser som hittil er gjort i norske vannkilder viser et seleninnhold under 0,1‑0,2 mg Se/l.

Helseeffekter

Selen er nødvendig for menneskets helse, men er toksisk i større mengder. Eksperimentelle data har ifølge WHO ikke indikert at selen er kreftfremkallende. Stoffet er klassifisert av IARC i gruppe 3, ikke klassifiserbart i forhold til karsinogenitet for mennesker. Norsk kosthold er selenfattig. Det lave seleninnholdet i norske drikkevannskilder tilsier at selen i drikkevann ikke medfører helsebetenkeligheter.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for selen er 10 µg/l Se. Den er lik WHOs anbefalte grenseverdi.

Sink (Zn)

Kilder til sink i drikkevann

Sinkinnholdet i norske vannkilder er lavt, < 5-50 µg/l. Vann fra gruveområder kan ha noe høyere verdier. Drikkevannet kan imidlertid inneholde meget høye verdier (flere mg/l Zn) som følge av korrosjon på galvaniserte (forsinkete) vannrør og beholdere. I naturen forekommer sink ofte sammen med kadmium slik at uren sink kan inneholde noe kadmium.

Eksponering

Sink er et essensielt sporelement som finnes i praktisk talt all mat og drikke i form av salter eller organiske komplekser. Maten er vanligvis hovedkilden til sinkeksponering. Bidraget fra drikkevann kan bli betydelig ved korrosjon av sink i ledningsnettet.

Helseeffekter

Sink er nødvendig for menneskets helse, og det er ikke påvist negative effekter som følge av sinkinntak gjennom drikkevannet. Daglig inntaksbehov for en voksen person er ifølge WHO 15-20 mg/døgn. Det har imidlertid vært registrert sykdom hos kuer og kalver som har drukket vann med ekstremt høyt sinkinnhold. Høyt sinkinnhold i drikkevannet som følge av korrosjon er meget betenkelig fordi det også kan løses ut helseskadelige tungmetaller som kadmium sammen med sink. I konsentrasjoner over 5 mg/l Zn forårsaker sink dårlig smak på vannet og gjør vannet grumsete, og det kan dannes en oljeaktig film på vannet ved koking.

Risikokarakterisering

Sink i drikkevann representerer ikke noe helsemessig problem, men høye verdier av sink i kranvann indikerer korrosjon som kan innebære at andre tungmetaller er til stede.

Grenseverdier

Drikkevannsforskriften angir ingen grenseverdi for sink. Konsentrasjoner over 1000 µg/l indikerer for høy korrosjon i ledningsnettet. Ved konsentrasjoner over 5000 µg/l Zn kan det oppstå bitter smak, blakkethet og kornede avleiringer.

Sulfat (SO₄)

Kilde til sulfat i drikkevann

Både overflatevann og grunnvann i Norge har normalt lavere innhold av sulfat enn 50 mg/l. Tilførsel fra nedbør og innhold av sulfat og svovelforbindelser i grunnen bestemmer normalt SO₄-innholdet. Grunnvann kan i enkelte tilfeller ha høyere sulfatinnhold enn 100 mg/l. Sulfat kan også komme fra kloakkvann og fra fellingskjemikalier i fellingsanlegg.

Eksponering

Mat er vanligvis hovedkilden til sulfateksponering, selv om inntaket via drikkevann i områder med høye konsentrasjoner kan overstige inntaket via mat. Bidraget fra lufteksponering er neglisjerbart.

Helseeffekter

Sulfat er et av de minst giftige anioner. Imidlertid vil inntak av vann med høyt innhold av magnesiumsulfat kunne skape mage-tarmproblemer. Hos de mest følsomme personer kan konsentrasjoner ned til ca. 250 mg/l SO₄forårsake diaré, mens hos spedbarn ligger grensen lavere. Mengder over 20-80 mg/kg/dag kan gi diaré hos spedbarn.

Bruksmessige problemer

Høyt innhold av sulfat i vannet fremmer korrosjon på metallrør (kobberrør og galvaniserte rør) og sementrør, særlig der sulfatinnholdet er høyt og alkaliteten lav. Høye sulfatkonsentrasjoner kan også gi dårlig smak på vannet. Ifølge WHO er smaksgrensen ca. 200‑500 mg SO₄/l, avhengig av assosierte kationer.

Risikokarakterisering

Sulfatinnholdet i norsk drikkevann innebærer ingen helsemessig risiko.

Grenseverdier

I drikkevannsforskriften er tiltaksgrense for sulfat satt til 250 mg/l ut fra korrosjons- og smakshensyn. Ved godkjenning av vannverk bør det generelt tilstrebes lavt innhold av sulfat pga. korrosjon.

Sølv (Ag)

Innhold i norske vannkilder

Innholdet av sølv i norske vannkilder ligger i området < 0,1-0,2 µg/l i upåvirket vann. Enkelte filtre beregnet på rensing av husholdningsvann tilsettes antimikrobielle stoffer, herunder sølv, for å hindre oppvekst av mikroorganismer i filtrert vann. I filterkanner med sølvimpregnerte filtre har det vært påvist til dels høye mengder utlekket sølv til drikkevannet. Sølv finnes også i desinfeksjonspulver som selges for desinfeksjon av drikkevann i tanker eller til feltbruk. Sølv anvendes også til legionellabekjempelse i interne ledningsnett, men bruken bør begrenses mest mulig, da høye mengder sølv ikke er ønskelig i kloakkslam.

Eksponering

Estimater for daglig inntak av sølv ligger på omkring 7 µg per person. Bidraget fra drikkevann som ikke er behandlet med sølv, vil være ubetydelig. Drikkevann som er behandlet med sølv vil medføre et økt daglig inntak.

Helseeffekter

Sølv er ikke særlig giftig, og bare en relativt liten del av inntatt sølv synes å bli absorbert. Sølv absorberes imidlertid lettere når det er bundet til svovelkomponenter i mat. Sølv kan misfarge hud, hår og negler (sykdommen argyria) på mennesker og varmblodige dyr, og dette er det eneste kjente symptom på inntak av for mye sølv. WHO angir en beregnet dose på under 10 gram jevnt fordelt over et livslangt inntak av sølv for å hindre utvikling av argyria. Når sølv først er absorbert, forblir det i vevene, særlig i huden.

Risikokarakterisering

På grunn av sølvets lave giftighet og ubetydelige forekomst i norsk drikkevann, har det ingen helsemessig betydning.

Grenseverdier

Drikkevannsforskriften angir ingen grenseverdi for sølv, og WHO sier at det heller ikke er datagrunnlag for å fastsette en helsebasert grenseverdi for sølv i drikkevann.

Tetrakloreten og trikloreten (klorerte etener)

Kilder til tetrakloreten og trikloreten og helseeffekter

Klorerte etener (også kjent som klorerte etylener) er mye brukt i industrien, for eksempel som løsningsmidler og i syntesen av polymerer. Trikloreten og tetrakloreten benyttes i en stor grad til rensing av klær og avfetting av metaller. Ifølge WHO er spor av stoffene funnet både i råvann og behandlet vann. Forbindelsene er flyktige. De finnes derfor bare i lave konsentrasjoner i overflatevann, mens de kan finnes i betydelig høyere konsentrasjoner i forurenset grunnvann.

De forbindelsene som ifølge WHO er registrert i drikkevann i helsebetenkelige mengder, er 1.1‑kloreten, trikloreten, tetrakloreten (perkloretylen) og vinylkloridmonomerer, hvorav drikkevannsforskriften angir grenseverdier for tetrakloreten/trikloreten og vinyklorid.

Helseeffekter

Trikloreten er klassifisert av IARC i gruppe 3, ikke klassifiserbar med hensyn til karsinogenitet for mennesker. Tetrakloreten er klassifisert av i gruppe 2B, mulig kreftfremkallende for mennesker. Trikloreten og tetrakloreten kan under anoksiske forhold i grunnen omdannes til mer toksiske forbindelser, bla. vinylklorid. Man antar at mennesker i større grad eksponeres for trikloreten via luft, enn via mat og vann. Klorerte etener i drikkevann er ikke et helseproblem i Norge.

Grenseverdi

I drikkevannsforskriften er grenseverdiene for tetrakloreten 10 µg/l og trikloreten 10 µg/l. WHO angir en helsebasert grenseverdi i drikkevann på 40µg/l for tetrakloreten og en midlertidig grenseverdi på 20 µg/l for trikloreten.

Total indikativ dose

Radioaktivitet i Norge

Stråling fra omgivelsene skriver seg fra en rekke naturlige og menneskeskapte kilder. Det er beregnet at naturlige kilder bidrar til mer enn 98 % av befolkningens stråledose (når stråling til medisinsk bruk holdes utenfor). Strålingsbidraget fra utenlandske kjernekraftverk og prøvesprengninger av kjernevåpen bidrar svært lite. Globalt utgjør gjennomsnittlig eksponering fra naturlige kilder 2,4 millisievert (mSv) per år per person. Det er store lokale variasjoner knyttet til denne gjennomsnittsdosen, da den vil avhenge av en rekke faktorer slik som høyde over havet, mengde og type av radionuklider i jordsmonnet, og mengdene som tas inn i kroppen gjennom luft, vann og mat. Drikkevann bidrar svært lite til den samlede eksponering.

En grunnleggende oversikt over innholdet av radioaktive nuklider i våre vannforekomster mangler. Statens institutt for strålehygiene (SIS) foretok rutinemålinger av den totale b-aktiviteten i drikkevann fra Oslo og Bærum fra 1962 til 1974. Bakgrunnen for disse målinger var de kjernefysiske prøvesprengningene i atmosfæren på den nordlige halvkule. I starten var den registrerte b-aktiviteten høyere enn 1 Bq/l med en maksimal verdi på 2,4 Bq/l. Etter at prøvesprengningene i atmosfæren opphørte i 1963, avtok aktiviteten.

Målinger etter reaktorulykken i Tsjernobyl i april 1986 har vist varierende resultater. Høyeste målte verdi for regnvann var ca. 20 000 Bq/l. Høyeste målte verdi for drikkevann var 11 300 Bq/l målt i sisterne med oppsamlet regnvann i Nord-Trøndelag. Den høyeste verdi i områder med moderat nedfall (Østlandet) var 27 Bq/l. Alle grunnvannsprøver viste svært lave verdier, den høyeste målte verdi var 17 Bq/l, for en brønn i Trøndelag. I prøver fra store dype innsjøer er det bare målt meget lave verdier, mens det i innsjøer med avrenning fra områder med skrint jordsmonn ble funnet verdier opptil 100 Bq/l. Prøver fra elvevann i fjellområder har vist høye verdier i perioden like etter ulykken (>1000 Bq/l), men aktiviteten ble redusert til under deteksjonsgrensen etter noen dager.

Helseeffekter

Radioaktive stoffers helseskadelige effekt skyldes utsendt ioniserende stråling. De kan være kreftfremkallende og genskadende selv ved lave stråledoser. Drikkevannet bør således inneholde minst mulig av slike stoffer. Eksponeringen for radioaktivitet gjennom norsk drikkevann er ubetydelig og innebærer ingen helserisiko. Unntaket er grunnvann fra enkeltbrønner og små fellesanlegg i fjell, som i visse regioner kan inneholde mye radon.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for total indikativ dose er 0,10 millisievert/år (mSv/år). I merknaden til grenseverdien heter det at total indikativ dose ikke trenger å måles dersom det er dokumentert at verdiene er vesentlig under grenseverdien. Drikkevannsforskriften har også grenseverdier for to andre radiologiske parametere, tritium (100 Bq/l) og radon (100 Bq/l). Heller ikke disse trenger å måles dersom det er dokumentert at verdiene er vesentlig under grenseverdien.

I den totale indikative dosen inngår ikke bidragene fra tritium, kalium-40, radon og radons datterprodukter. Eventuell stråling fra disse må derfor holdes utenfor beregningene. Total indikativ dose må beregnes ut fra den summen av strålingsbidragene fra alle stoffer som bidrar
til a- og b-aktivitet i drikkevannet. Dersom den totale a-aktiviteten er lavere enn 0,1 Bq/l, og den totale b-aktiviteten er lavere enn 1 Bq/l, trengs det ikke gjøres ytterligere undersøkelser. Hvis én av disse verdiene (eller begge) overskrides, må hver enkelt radionuklide identifiseres, og bidraget (i Bq/l) fra hver av dem måles. I tabellen under vises omregningsfaktorer for et utvalg alfa- og beta-emittorer.

Radionuklide	Dose (mSv)	Radionuklide	Dose (mSv)
Alfa-emittorer (0,1 Bq/l)		Beta-emittorer (1 Bq/l)
²¹⁰Po	0,045	⁶⁰Co	0,005
²²⁴Ra	0,006	⁸⁹Sr	0,003
²²⁶Ra	0,016	⁹⁰Sr	0,020
²³²Th	0,130	¹²⁹I	0,080
²³⁴U	0,003	¹³¹I	0,016
²³⁸U	0,003	¹³⁴Cs	0,014
²³⁹Pu	0,04	¹³⁷Cs	0,009
		²¹⁰Pb	0,95
		²²⁸Ra	0,20

Eksempler på doser som følge av ett års konsum av drikkevann som inneholder en av de gitte alfa-emitterende nuklidene i en aktivitetskonsentrasjon på 0,1 Bq/l, eller en av de gitte beta-emitterende nuklidene i en aktivitetskonsentrasjon på 1 Bq/l.

Totalt organisk karbon (TOC)

Organisk stoff i norske vannforekomster

Totalt organisk karbon, og kjemisk oksygenforbruk, er et mål på organisk stoff i vannet, både humusstoffer og andre organiske stoffer bl.a. fra jordbruks‑ og industriutslipp. I en rekke vannforekomster er innholdet av organisk stoff høyt som følge av produksjon av alger. Vannforekomster kan også ha høyt innhold av organisk stoff pga. utslipp fra jordbruk og næringsmiddelindustri.

Helseeffekter

Organiske stoffer fra jordbruks‑ og industriavløp vil kunne inneholde pesticider, og vil dessuten i likhet med humus kunne danne helseskadelige stoffer ved klorering av vannet. Algeprodusert organisk materiale kan være helsemessig betenkelig pga. dannelse av algetoksiner. Alger kan også gjøre vannbehandlingen mindre effektiv. Organisk materiale i vannet vil fremme biologisk vekst i ledningsnettet. Mulige helseeffekter av humusholdig vann, er omtalt under avsnittet «Farge».

Bruksmessige problemer

Klorering av vann med høyt innhold av organisk stoff fra jordbruk kan gi meget ubehagelig lukt og smak på drikkevannet. De bruksmessige ulempene høyt humusinnhold kan medføre, er omtalt under avsnittet «Farge».

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for TOC er «Ingen unormal endring». Det er ikke nødvendig å måle denne parameteren for forsyninger på mindre enn 10 000 m³ per døgn. Der innhold av organisk stoff skyldes humus, vil det være samsvar mellom grenseverdiene for fargetall, totalt organisk karbon og kjemisk oksygenforbruk. Som indikasjon på god drift av koaguleringsanlegg som skal fungere som hygienisk barriere, bør TOC ut fra anlegget være under 3 mg C/l.

Der innhold av organisk materiale ikke skyldes humus, dvs. der verdier for kjemisk oksygenforbruk og/eller total organisk karbon ligger høyere enn hva som ventes etter målt fargetall, bør man finne årsaken til dette før vannkilden vurderes benyttet til drikkevann.

Trihalometaner (THM)

Trihalometaner i norsk drikkevann

Trihalometaner er en av de grupper kloreringsbiprodukter som det dannes mest av ved klorering av vann som inneholder organisk materiale. Trihalometanene er kloroform, bromdiklormetan, dibromklormetan og bromoform.

I februar 2001 startet en kartlegging av klorert drikkevann ved 20 utvalgte vannverk. De påviste mengder av trihalometaner i denne kartleggingsstudien var lavt, årsgjennomsnittet for det enkelte vannverk lå i området 0,4-16,6 mikrogram per liter, med en gjennomsnittsverdi på 6,3 mikrogram per liter. Kloroform var alltid den av trihalometanene som det var mest av ved de undersøkte vannverkene. Funnene av kloreringsbiprodukter viser at nivået er lavt, og at selv de høyeste påviste verdiene ligger betydelig under gjeldende grenseverdi for drikkevann.

Overskridelser av grenseverdiene har forekommet på flere offshoreinnretninger. Årsaken har enten vært gjentatte kloreringer av vann bunkret fra land, eller at trihalometaner dannet ved elektroklorering av innretningenes sjøvannsinntak har passert vannproduksjonsanlegg basert på evaporering. Uren klor har også vært kilde til overskridelser (1).

Helseeffekter

Flere av kloreringsbiproduktene er forbundet med negative helseeffekter. IARC har klassifisert kloroform i gruppe 2B, mulig kreftfremkallende for mennesker. WHO opplyser at bevisene for kloroforms gentoksisitet nå ansees negative. Bromdiklormetan er av IARC klassifisert i gruppe 2B, mulig kreftfremkallende for mennesker, mens dibromklormetan og bromoform er klassifisert i gruppe 3, ikke klassifiserbar i forhold til karsinogenitet for mennesker.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for trihalometaner totalt er 100 µg/l som gjelder summen av konsentrasjoner av kloroform, bromoform, dibromklormetan, bromdiklormetan
WHO angir følgende helsebasert grenseverdi i drikkevann for de fire stoffene:
•Kloroform: 300 µg/l
•Bromoform: 100 µg/l
•Dibromklormetan: 100 µg/l
•Bromdiklormetan: 60 µg/l
Det angis også en måte å summere analyseresultater på slik at alle bidragene vurderes samlet. Videre anbefaler WHO av helserisikohensyn å holde trihalometanverdiene i drikkevann så lave som praktisk mulig, uten at man lar dette gå på bekostning av desinfeksjonen.

Tritium (³H)

Radioaktivitet i Norge og helseeffekter som kan forårsakes av radioaktive stoffer er omtalt under avsnittene om total indikativ dose og om radon.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for tritium er 100 Bq/l. I merknaden til grenseverdien heter det at tritium ikke trenger å måles dersom det er dokumentert at verdiene er vesentlig under grenseverdien. Tritium må ha sammenheng med et utslipp, da det ikke vil finnes i naturen i slike mengder at grenseverdien vil kunne overskrides.

Turbiditet

Turbiditet i norske vannkilder

Turbiditet er et mål på uklarhet i vannet, spesielt med henblikk på finpartikulært materiale. Årsaken til turbiditet i norske vannkilder kan være sterk algevekst, breslam, utfelte jern- og manganhydroksider og erosjonsprodukter.

Eksponering

Turbiditet som skriver seg fra råvannskilden, skal reduseres gjennom vannbehandlingen slik at de fastsatte grenseverdier ikke overskrides. Drikkevannets turbiditet kan øke gjennom transporten i ledningsnettet som følge av korrosjon og slam i rørene, eller på grunn av etterfelling av jern-, eller aluminiumhydroksider fra vannbehandlingskjemikalier. I enkelte råvannskilder, spesielt elver og bekker, kan turbiditeten svinge betydelig avhengig av avrenningsforholdene, som varierer med årstidene. Grumset vann kan da i perioder passere vannbehandlingsanlegget dersom dette ikke er tilpasset slike variasjoner.

Helseeffekter

Partikulært materiale i råvannet kan redusere desinfeksjonseffektiviteten både ved klorering, ozonering og UV-bestråling, og kan derfor ha indirekte helsemessig betydning.

Risikokarakterisering

Turbid vann representerer ikke noe helsemessig problem ved konsum (med mindre turbiditeten skriver seg fra oppblomstring av toksinproduserende alger). Det er den indirekte virkningen som følge av redusert desinfeksjonseffekt som innebærer en risiko. Leirmineraler og andre jordpartikler er lite løselige og vil stort sett passere gjennom tarmen uten at stoffene tas opp.

Grenseverdier

Høyt innhold av finpartikulært materiale gir vannet et grumset og lite estetisk utseende. Trykkstøt og kraftig tapping kan føre til at avsatt slam løsner i ledningsnettet. Dette vil kunne forårsake smaks- og luktproblemer, og føre til problemer med misfarging av sanitærutstyr, klesvask, med mer, og kan tyde på korrosjon på ledningsnettet. Kvalitetskravene for turbiditet er gitt dels av bruksmessige, dels av hygieniske årsaker.

Drikkevannsforskriften angir «akseptabel for abonnentene» som grenseverdi. Mattilsynet anbefaler at turbiditeten ut fra vannbehandlingsanlegget ikke overskrider 1 NTU ved vannforsyningssystemer som benytter overflatevann. Ved en turbiditet på 1 NTU vil man av og til kunne se at vannet virker uklart. En verdi på <1 NTU er ønskelig på grunn av desinfeksjonseffektiviteten. Grunnen til at grenseverdien er satt ut fra vannbehandlingsanlegget, er at det må regnes med en økning i turbiditet som følge av korrosjon og slam i rørene, eller på grunn av etterfelling av jern-, mangan- eller aluminiumhydroksider i nettet.

Som grunnlag for godkjenning av vannverk bør det tilstrebes en lavest mulig verdi. Dybdefiltrering (filtrering gjennom sand, antrasitt e.l.) fjerner større partikler som skyldes alger, jern, kalk, plantemateriale, elvegrums osv. Leirpartikler fjernes ikke ved dybdefiltrering, men kan fjernes ved kjemisk felling e.l. Ved bruk av koagulering i vannbehandlingsprosessen, anbefales det at turbiditeten ligger under 0,2 NTU i utløpsvannet fra hvert enkelt filter. Turbiditet er en indikatorparameter for om koagulering og filtrering foregår under tilstrekkelig kontroll, og indikerer om prosessen utgjør en hygienisk barriere i vannbehandlingsanlegget.

Uran (U)

Innhold i norske vannkilder

Innholdet av uran i norske drikkevannskilder er antatt å være lavt i overflatevann. I NGUs undersøkelse av 476 grunnvannsbrønner i fjell hadde 18 % vann med mer enn 0,02 mg/l uran (9). I grunnvannsbrønner til enkelthus eller små fellesanlegg er det funnet urankonsentrasjon på opp mot 0,2 mg/l. Radioaktiviteten fra naturlig uran er lav, men et konsentrasjonsnivå på 0,2 mg/l vil føre til en overskridelse av de grenseverdier som gjelder for radioaktivitet i drikkevannsforskriften (som tilsvarer 0,14 mg/l U). WHO har angitt en grenseverdi for uran på 30 µg/l ut fra uranets toksikologiske egenskaper.

Eksponering

Den generelle eksponeringen for naturlig uran er lav i befolkningen, basert på utenlandske studier, dette gjelder også det generelle inntaket fra drikkevann. I grunnvannsbrønner i Norge er det funnet uran i konsentrasjoner som overskrider WHOs grenseverdi. I andre land er det funnet konsentrasjoner opp til 0,7 mg/l uran i privat brønnvann.

Helseeffekter

Det er ikke tilstrekkelige data for å karakterisere urans karsinogene egenskaper. Det er ikke grunn til å frykte akutt forgiftning på grunn av uran i drikkevann, da nivåene er alt for lave til dette. Nyrebetennelse (nephritis) er den primære helseeffekten på mennesker, med en økning av alkalisk fosfatase og ß-mikroglobulin i urinen som en indikasjon på en liten endring i proximal tubulær funksjon. Den observerte endringen var innenfor normal variasjon, og den gikk tilbake ved reduksjon av uraninntaket. Kliniske epidemiologiske studier av populasjoner som er eksponert for uran gjennom sitt daglige drikkevann, har ikke vist signifikante endringer i noe organ selv med relativt høye konsentrasjoner over lang tid. I en nyere finsk undersøkelse hvor eksponeringen hadde vært opp til 148 µg/l uran hos deler av populasjonen, fant man ingen forskjeller i forhold til laveksponerte populasjoner i ti undersøkte indikatorer på nyretoksisitet.

Risikokarakterisering

Det er generelt for den norske befolkning ingen helserisiko forbundet med uran i drikkevann, men vann fra enkelte grunnvannsbrønner kan ha urankonsentrasjon som overstiger WHOs grenseverdi.

Grenseverdier

Drikkevannsforskriften angir ingen grenseverdi for uran i drikkevann. US-EPA har fastsatt en grenseverdi på 0,030 mg/l for uran, og Canada 0,020 mg/l. WHOs anbefalte grenseverdi ble i juni 2011 endret fra 0,015 mg/l til 0,030 mg/l U. Endringen begrunnes med nyere epidemiologiske studier av befolkninger eksponert for høye urankonsentrasjoner. Den forrige grenseverdien var basert på dyrestudier.

Vinylklorid (kloreten)

Kilder til vinylklorid

Vinylklorid blir brukt til å fremstille PVC (polyvinylklorid). Forekomst i vannet synes å være assosiert med bruk av dårlig polymeriserte PVC‑rør. Det synes ifølge WHO å være mer hensiktsmessig å stille krav til kvaliteten på materialene brukt i ledningsnettet enn til vannet, noe den norske forskriften også baserer seg på. Se også omtale i avsnitt om tetrakloreten og trikloreten.

Helseeffekter

Vinylklorid er klassifisert av IARC i gruppe 1, kreftfremkallende for mennesker. Den vesentlige eksponeringen for mennesker skjer ved inhalasjon fra nye PVC-materialer. Vinyklorid i norsk drikkevann representerer ikke et helseproblem.

Grenseverdi

Drikkevannsforskriftens grenseverdi for vinylklorid er 0,5 µg/l. Parameteren trenger ikke analyseres i vannet, men kun beregnes. Verdien refererer seg til restkonsentrasjonen av monomer i vann, beregnet i henhold til spesifikasjoner av maksimum utløsning fra tilsvarende polymer i kontakt med vann (gjelder PVC-materialer). Det er ikke angitt måte for hvordan dette skal kunne beregnes. WHO anbefaler en grenseverdi på 0,3 µg/l. USEPA har angitt en grenseverdi på 2 µg/l

FOLKEHELSERAPPORTEN
- Drikkevatn
EKSTERNE LENKER
- Drikkevannsforskriften (Lovdata)

Kjemiske og fysiske stoffer i drikkevann

INNHOLD PÅ DENNE SIDEN

VEILEDER FOR STOFFER I DRIKKEVANN

Om stoffer i drikkevann

Kjemiske og fysiske stoffer i drikkevann

Smittestoffer i drikkevann

Om veilederen

1,2-dikloroetan

Kilder til 1,2-dikloroetan

Helseeffekter

Grenseverdi

Akrylamid

Kilder til akrylamid

Helseeffekter

Grenseverdi

Alkalitet

Aluminium (Al)

Aluminium i norske vannkilder

Eksponering

Helseeffekter

Risikokarakterisering

Grenseverdier

Ammonium (NH4)

Kilder til ammonium i drikkevannet

Eksponering

Helseeffekter

Risikokarakterisering

Grenseverdier

Antimon (Sb)

Kilder til antimon

Helseeffekter

Grenseverdi

Arsen (As)

Arsen i norske vannforekomster

Eksponering

Helseeffekter

Risikokarakterisering

Grenseverdier

Asbest

Kilder til asbest i drikkevann

Eksponering

Helseeffekter

Risikokarakterisering

Grenseverdier

Barium (Ba)

Benzen (C6H6)

Benzen i norske vannkilder

Helseeffekter

Grenseverdier

Benzener som ikke er angitt med grenseverdi

Benzo(a)pyren (BaP)

Grenseverdier

Beryllium (Be)

Bly (Pb)

Bly i norske vannkilder

Eksponering

Helseeffekter

Risikokarakterisering

Grenseverdier

Bor (B)

Bor i norske vannkilder

Eksponering

Helseeffekter

Risikokarakterisering

Grenseverdier

Bromat

Bromat i norske vannkilder

Eksponering

Helseeffekter

Risikokarakterisering

Grenseverdier

Cyanid (CN)

Cyanid i norske vannkilder

Eksponering

Helseeffekter

Risikokarakterisering

Grenseverdier

Epiklorhydrin (ECH)

Kilder til epiklorhydrin

Helseeffekter

Benzen (C₆H₆)

Hydrogensulfid (H₂S)

Karbondioksid (CO₂)

Kjemisk oksygenforbruk (COD_Mn)