Globalisering av det arktiske klimaet. Geoengineering og den nye globale politikken.

På grunn av sin avgjørende rolle i klodens klimasystem, har Arktis blitt utpekt som en region verdig spesiell oppmerksomhet for mulige ‘geoengineering‘ (også referert til som ‘klimaingeniør’) teknologier. Disse tar sikte på å gripe bevisst inn i klimasystemet for å håndtere global oppvarming, snarere enn å begrense utslipp av klimagasser eller tilpasse menneskelige samfunn til å håndtere deres effekter (The Royal Society, 2009). Noen av de ledende planene for geoengineering er utformet for å kjøle ned jorden direkte ved å reflektere mer lys tilbake til verdensrommet – og Arktis blir ofte påberopt som et sted for mulig eksperimentering eller utplassering for å demme opp for nylig raske oppvarmingstendenser. Derimot, diskusjon om arktisk geoengineering har så langt utviklet seg i stor grad i teknokratiske termer og behandles typisk separat fra pågående analyser av arktisk geopolitikk og de regionale interessene som er investert i den. Det er faktisk ikke klart hvem som kan være de relevante statlige eller ikke-statlige aktørene, dersom en intervensjon for å endre eller gjenopprette det arktiske klimaet noen gang skulle bli forsøkt. Mens et westfalsk blikk på arktisk politikk fremhever kyststatene med deres fysiske grenser og suverene krav til den arktiske regionen, foreslår dette bindet ulike måter å gå utover en pent territoriell suveren tilnærming for i stedet å analysere Arktis som et ‘globalt innebygd rom’ (kapittel 1/Keil og Knecht, dette bindet). Dette bestemte kapittelet bruker en objektorientert tilnærming for å utforske hvordan Arktis blir konstituert som et globalt styringsobjekt innenfor en fremvoksende ‘global politikk’, delvis gjennom imaginære geoengineeringer. Det antyder at styringsobjekter – de sosialt konstruerte målene for politiske operasjoner og konkurranser – ikke er enkle «spørsmål» eller «problemer» som eksogent er gitt til aktører å håndtere. Governance-objekter dukker opp og konstrueres, og i stedet for å gli pent inn i eksisterende strukturer, har de sine egne strukturerende effekter på verdenspolitikken. Fremveksten av det arktiske klimaet som et potensielt mål for styresett gir et eksempel på dette. Det antyder at styringsobjekter – de sosialt konstruerte målene for politiske operasjoner og konkurranser – ikke er enkle «spørsmål» eller «problemer» som eksogent er gitt til aktører å håndtere. Governance-objekter dukker opp og konstrueres, og i stedet for å gli pent inn i eksisterende strukturer, har de sine egne strukturerende effekter på verdenspolitikken. Fremveksten av det arktiske klimaet som et potensielt mål for styresett gir et eksempel på dette. Det antyder at styringsobjekter – de sosialt konstruerte målene for politiske operasjoner og konkurranser – ikke er enkle «spørsmål» eller «problemer» som eksogent er gitt til aktører å håndtere. Governance-objekter dukker opp og konstrueres, og i stedet for å gli pent inn i eksisterende strukturer, har de sine egne strukturerende effekter på verdenspolitikken. Fremveksten av det arktiske klimaet som et potensielt mål for styresett gir et eksempel på dette.