Norsk støtte til gjenoppbyggingen etter Isil i Irak. Dette har de råd til?? Helt utrolig!

Artikkel | Sist oppdatert: 10.01.2022

I 2014 kontrollerte Isil et område tilsvarende en tredel av Irak og hadde sitt hovedsete i Mosul, Iraks nest største by. I år er det fem år siden irakiske myndigheter erklærte Isil som territorielt bekjempet. Norge har siden den gang bistått med betydelige midler til humanitære behov for internt fordrevne og til gjenoppbygging etter frigjøringen.

I desember gjennomførte ambassaden i Amman et feltbesøk til Nord-Irak for å følge opp denne innsatsen sammen med Seksjon for humanitære spørsmål og Seksjon for Midtøsten og Nord-Afrika.

Norge er en av de største giverne til UNDPs (FNs utviklingsprogram) stabiliseringsfond, som driver en storstilt gjenoppbygging, rehabilitering og reparasjon av kritisk infrastruktur og tjenestetilbud som følge av de omfattende ødeleggelsene etter at Isils kalifat ble nedkjempet i 2017. Det meste utføres med irakisk arbeidskraft.

I Mosul, Iraks nest største by, har UNDP blant annet kommet langt i å gjenreise og reetablere et av de viktigste sykehusene i Nord-Irak. Sykehuset ble brukt som mine- og eksplosivfabrikk under Isil. Dette har også har medført et stort behov for mine- og eksplosivrydding, et arbeid Norge også støtter gjennom fondet. Tilsvarende har Mosuls universitet, tidligere berømt og ettertraktet utdanningssted i hele regionen, også utover Iraks grenser, fått bistand til å bygge opp igjen biblioteket, lesesaler og aulaen.

Avgjørende arbeid for internt fordrevne 

Det ryddes mange miner i frigjorte områder, hovedsakelig improviserte sprengladninger. Disse har vært masseprodusert av Isil i særlig Mosul. De har vært anvendt som regulære landminer med militært formål i åpent terreng og i urbane strøk (for å hindre eller forsinke fremrykking), men også til å minelegge en rekke boliger. Arbeidet med å rydde og klargjøre bolig- og landbruksområder er avgjørende for å tillate internt fordrevne å vende tilbake til sine hjem og gjenoppta livene sine. Arbeidet med å rydde miner og improviserte sprengladninger er også en forutsetning for det øvrige stabiliserings- og gjenoppbyggingsarbeidet.

Til tross for betydelig fremgang i stabiliseringsarbeidet er fremdeles omkring 1,2 millioner mennesker internt fordrevet i det nordlige Irak. Den irakiske regjeringen stengte i løpet av høsten 2020 og våren 2021 alle leirene for internt fordrevne i de føderale områdene og tvang de som bodde der til å forlate leirene. Myndighetene hevdet at alle returnerte frivillig til sine hjemsteder, men i virkeligheten har mange senere blitt fordrevet for andre gang. Enten på grunn av sikkerhetssituasjonen, mangel på tjenester og levebrød eller fordi områdene mange av disse menneskene kom fra ikke var klare til, eller tillot, å ta dem imot. Manglende rydding av improviserte sprengladninger og ødelagt infrastruktur gjør det også vanskelig for mange å vende tilbake.

Manglende sikkerhet (nærvær av ulike militser) og sosial stigma er også en årsak til at mange internt fordrevne vegrer seg eller ikke kan vende hjem. Dette gjelder særlig Sinjar, men også mange andre mindre steder. Sinjar ligger i likhet med mange andre byer i de omstridte områdene mellom det føderale Irak og de selvstyrte kurdiske provinsene i nord. En blanding av irakisk hær, sjiamilits, kurdisk peshmerga og PKK-tilknyttete (Kurdistans arbeiderparti) grupper bidrar til å øke spenningen i disse områdene. I tillegg skaper det tidvis et maktvakuum som utnyttes av restene av Isil.

Både FN og sivilsamfunnsorganisasjoner yter humanitær bistand, som det fremdeles er stort behov for. Blant disse er Kirkens Nødhjelp, som yter viktig praktisk, psykososial og helsehjelp til yezidier, særlig kvinner. I landsbyer som ble okkupert av Isil ble kvinnene holdt som slaver og utsatt for seksuell og kjønnsbasert vold.

Sterkt møte med yezidier

Møtet med yezidiene som arbeidet for Kirkens Nødhjelp i Alqosh (en kristen/yezidisk landsby), og ungdomsskoleelevene og lærerne vi møtte i teltleiren Sharya i Dohuk-provinsen, gjorde sterkt inntrykk. Disse flyktet fra Sinjar og folkemord i 2014. Ingen av de vi møtte og snakket med så for seg å kunne vende tilbake til Sinjar i overskuelig fremtid. De fleste foretrakk å bli værende i avsidesliggende leire med særdeles kummerlige forhold fremfor å returnere. Deres fremtidshåp og drømmer var usikre. Mange ønsket å forbli i de kurdiske selvstyreområdene.

Besøket til leiren i den kurdiske Duhok-provinsen viste at de fordrevne selv, med støtte fra Flyktninghjelpen, klarte å gjennomføre normal skoledrift for barna i leiren. Vi møtte også syriske flyktninger i leiren Domiz som hadde startet næringsvirksomhet der for å brødfø seg og familien.

De mange internt fordrevne og flyktningene legger et stort press på begrensede ressurser i de selvstyrte kurdiske provinsene i nord. I motsetning til sentralmyndighetene, har ikke kurdiske myndigheter stengt noen av leirene forinternt fordrevne under sin jurisdiksjon. De fremholder at det ikke foreligger noen planer for det så lenge behovene er der og de fordrevne – som i hovedsak er yezidier fra Sinjar – ikke kan returnere. De kurdiske selvstyremyndighetenes inntekter er nesten utelukkende føderale overføringer, en andel av landets oljeinntekter. Et anstrengt forhold til Bagdad gjør disse overføringene ustabile og usikre. Selvstyremyndighetene oppfordrer derfor sterkt det internasjonale samfunnet til å opprettholde støtten til internt fordrevne i nord.

Feltbesøkene bekreftet inntrykket fra tidligere om at den norske innretningen av bistand for arbeidet som gjøres for å avhjelpe den humanitære situasjonen og stabilisering er viktig og fungerer godt. Og at det fortsatt er behov for kortsiktig stabiliseringsbistand og humanitær bistand for områdene som har vært rammet av Isil.