Posted on 11 November 2015 by Anders Høilund in Meninger, Osloportalen // 0 Comments
1920 hadde LO hadde fått 70.000 nye medlemmer i løpet av fire år. I tiden etter revolusjonen i Russland var arbeidsgiverne i Norge forsiktige og nervøse. foto:flickr.com
Årene rundt 1920 ble dramatiske år, både for byen som fortsatt het Kristiania og for arbeiderbevegelsen. Et krigsherjet Europa og en russisk revolusjon påvirket den norske arbeiderkampen. https://www.facebook.com/v2.3/plugins/like.php?action=like&app_id=&channel=https%3A%2F%2Fstaticxx.facebook.com%2Fx%2Fconnect%2Fxd_arbiter%2F%3Fversion%3D46%23cb%3Df174335a5a0030c%26domain%3Dradikalportal.no%26is_canvas%3Dfalse%26origin%3Dhttp%253A%252F%252Fradikalportal.no%252Ff19b221a852ccc4%26relation%3Dparent.parent&container_width=150&href=http%3A%2F%2Fradikalportal.no%2F2015%2F11%2F11%2Fstorstreiken-i-1921%2F&layout=button_count&locale=en_US&sdk=joey&share=false&show_faces=truehttps://platform.twitter.com/widgets/tweet_button.a53eecb4584348a2ad32ec2ae21f6eae.en.html#dnt=false&id=twitter-widget-1&lang=en&original_referer=http%3A%2F%2Fradikalportal.no%2F2015%2F11%2F11%2Fstorstreiken-i-1921%2F%3Ffbclid%3DIwAR1YD3eoASWAswYQ4P52mJL_Q3Qbf6y29MtJp6rM4cXJ8FoSYYWf5AczzVE&size=m&text=Storstreiken%20i%201921&time=1636746692196&type=share&url=https%3A%2F%2Fradikalportal.no%2F2015%2F11%2F11%2Fstorstreiken-i-1921%2F&via=radikalportalhttps://apis.google.com/u/0/se/0/_/+1/fastbutton?usegapi=1&size=medium&origin=http%3A%2F%2Fradikalportal.no&url=https%3A%2F%2Fradikalportal.no%2F2015%2F11%2F11%2Fstorstreiken-i-1921%2F&gsrc=3p&jsh=m%3B%2F_%2Fscs%2Fapps-static%2F_%2Fjs%2Fk%3Doz.gapi.no.YkIW6h_sC_U.O%2Fam%3DAQ%2Fd%3D1%2Frs%3DAGLTcCOf4l5cMWosX1zQcUOlRQfKd88Htw%2Fm%3D__features__#_methods=onPlusOne%2C_ready%2C_close%2C_open%2C_resizeMe%2C_renderstart%2Concircled%2Cdrefresh%2Cerefresh%2Conload&id=I0_1636746691077&_gfid=I0_1636746691077&parent=http%3A%2F%2Fradikalportal.no&pfname=&rpctoken=28797719
About Anders Høilund (12 Articles)
Anders Høilund er født i Oslo, har jobba i samme bedrift siden han var 18 og tilhører den utdøende rasen industriarbeider.
Siste artikler
I årene fra 1905 sto arbeiderbevegelsen for første gang samlet i Norge. Stiftelsen av Det Norske Arbeiderparti og Landsorganisasjonen (LO) rundt århundreskiftet bar frukter. Sosialistene var ikke lenger løse kanoner, de kunne samles under en fane, og sette makt bak sine krav om bedre arbeidsforhold for sine medlemmer.
Arbeiderpartiet vedtok følgende på landsmøtet i 1918: «Som et revolusjonert klassekampparti kan socialdemokratiet ikke anerkjenne de besiddende klassers rett til økonomisk utbytting og undertrykkelse av arbeiderklassen, selv om denne utbytning og undertrykkelse støtter seg til et flertall i folkerepresentasjonen.»
Viktig seier for Arbeiderbevegelsen
I 1920 hadde LO hadde fått 70.000 nye medlemmer i løpet av fire år. I tiden etter revolusjonen i Russland var arbeidsgiverne i Norge forsiktige og nervøse.
Hva var det disse arbeiderne egentlig ville? Var de allerede klare for å forandre samfunnet også i andre land?
Hvis du kommer over gamle bilder av 1. mai-demonstrasjoner, er parolene om 8-timersdagen framtredende.
http://www.arbark.no/Utstilling/transport_og_kommunikasjon/TR_images/020402.jpg
I 1919 fikk LO endelig igjennom kravet om 8-timers normalarbeidsdag.
I 1920 kom gjennomslaget for to ukers ferie.
Arbeidsgiverforeningens formann, Rasmussen, var en forsiktig mann, og i frykt for den store revolusjonen valgte han å gi etter for disse store kravene.
Ikke bruk uttrykket, «har fått» om disse godene. Det var våre besteforeldre og oldeforeldre som sloss for dette.
Da konjunkturene snudde i 1921 måtte arbeiderne imidlertid betale regningen, med renter, når Arbeidsgiverforeningen la fram sitt tilbud i lønnsforhandlingene.
Tilbakeslaget
I løpet av 1920 kom omslaget. Konjunkturene snudde, og i land etter land steg arbeidsløsheten. Dette, sammen med en fullstendig feilslått økonomisk politikk gjorde at bedrifter måtte innstille og si opp ansatte, og en stadig større del av handelsflåten gikk i opplag.
Redere og eksportbedrifter hadde tjent enorme summer under verdenskrigen. For å få pengene de hadde tjent i utlandet omsatt i Norge, lot regjeringen Norges Bank øke seddeltrykkingen.
Denne seddeltrykkingen ga rom for økonomisk spekulasjon. Resultatet var inflasjon, flere og flere bedrifter fikk problemer med å håndtere gjeld og arbeidsløsheten skjøt i været. De neste tiårene blir kalt massearbeidsløshetens tid.
Arbeidsløsheten som hadde vært lav i flere år, steg brått opp i over 20 prosent, siden steg den ytterligere og holdt seg høy i tjue år framover.
Komintern splittet Arbeiderpartiet
I 1919 hadde Arbeiderpartiet meldt seg inn i Den kommunistiske Internasjonale, Komintern. Året etter satte Komintern som krav at medlemmene måtte godta de såkalte Moskva-tesene. Dette var 20 teser om hvordan partiet skulle drives, og ikke alle av tesene falt i god jord da de ble lagt fram på Arbeiderpartiets årsmøte.
Mange steder kan det i dag leses at Moskva-tesene ble vedtatt på Arbeiderpartiets landsstyremøte i oktober 1920, men det var landsstyrets flertallsinnstilling som ble vedtatt. Denne innstillingen var en moderasjon av tesene, tilpasset norske forhold.
Dette var ikke nok for den moderate fløyen i Arbeiderpartiet, som gikk ut og dannet Norges Socialdemokratiske Parti. 10 av 18 stortingsrepresentanter fulgte med, mens ledelsen i Arbeiderpartiet forble tro mot moderpartiet, selv om flere i ledelsen klart tilhørte de moderate.
Det var spesielt pålegget om at partiet skulle styres sentralt fra Moskva, som var vanskelig å svelge for Det Norske Arbeiderparti. Påstanden om at arbeiderklassen selv ikke kunne styre en revolusjon, men måtte ledes av intelligentsiaen, stred også mot synet som de norske sosialistene hadde.
Rekordmange streikerEn arbeiderbevegelse med indre konflikter, og som var opptatt av hvem som var den rette arbeiderbevegelsen, passet regjeringen til Otto Halvorsen og Arbeidsgiverforeningen godt.
Lønnsforhandlingene i 1920 ble avgjort med voldgift etter rekordmange streiker og en arbeidsgiverside som viste lite samhold og kampvilje. Med dette i bakgrunnen skulle lønnsforhandlingene for 1921 starte. I motsetning til året før var det ikke så mange avtaler det skulle forhandles om.
Først ut var sjøfolkene. Tilbudet fra rederne var egnet til å gi bakoversveis for hele LO. De to ferieukene ble forlangt tilbakekalt sammen med krav om 33 prosent lønnsnedgang, deretter ytterligere nedgang etter 1. oktober, var det rederne kom til forhandlingsbordet med.
Fra 9. mai var Matros- og Fyrbøterunionen i streik. Havnearbeiderne gikk ut i sympatistreik, og noen dager etter sluttet Maskinistforbundet seg til streiken. Innen LO vurderte de hva neste trekk skulle være. De radikale, som Peder Furubotn i Bergen, ville straks ha en generalstreik, en hensynsløs offensiv mot det kapitalistiske samfunn, sa han.
Den kan være inngangen til revolusjonen, skrev Furubotn til LOs ledelse. Det kom flere brev med lignende innhold fra fagforeninger i Bergen.
Men LO-ledelsen med Ole O. Lian ville unngå en generalstreik, fordi den høyst sannsynlig ville bli avgjort ved voldgift ganske raskt, og LOs kort på hånden var langt fra like gode som året før.
Andre innen ledelsen viste til at det ikke var mye makt i å gå ut i streik når det i flere bransjer var stillstand og nesten ikke arbeid.
Resultatet ble storstreik, og over 150.000 arbeidere ble tatt ut i streik. Storstreiken startet 25. mai og skulle føres uten streikebidrag.
Organisert streikebryteri
Det var gitt 14 dagers varsel før streik, og det hadde gitt arbeidsgiverne tid til å forberede et organisert streikebryteri, kalt samfundshjelpen.
Politi og militæret ble mobilisert for å beskytte samfundshjelpen. I Kristiania ble samfundshjelpen brukt på gassverket, på elverket og på havna.
Fredag 27. mai var mange streikende samlet i Kristiania sentrum. Da folkemassen beveget seg ned mot havna hvor streikebryterne var i gang, slo det ridende politiet til.
I følge avisa Social-Demokraten ble folk jaget gjennom gatene under piskeslag fra «disse uniformerte voldsmænd» oppover i byen. Fra Akershusstranda flyktet folk mot Grev Wedels plass, derfra ble de drevet av ridende politi videre mot Kirkeristen.
De som hadde samlet seg der ble i følge Social-Demokratens utsendte drevet videre mot Karl Johan under rytternes piskeslag.
Bak det ridende politiet kom gående politi med køller og slo ned på de som ikke klarte å komme seg unna tidsnok. Tre politibiler var også satt inn for å jage bort folk. Politifullmektigen som beordret bilene til havna hadde siden denne forklaringen:
– Jeg sendte ut bilene for å komme militæret i forkjøpet. Det militære hadde ordre om å skyte med skarpt, og jeg ville på denne måten hindre blodsutgydelse.
I alt ble 17 arbeidere arrestert under tumultene i Kristiania. Sjømenn, havnearbeidere og typografer var i flertall blant disse.
I by etter by kom det til voldsomme sammenstøt mellom befolkning og politi. Utover i streikeperioden roet det seg noe, og regjeringen turte å sette inn streikebrytere på flere områder, så som i varedistribusjon og på bakerier.
LO: Vi skaper selv elendighet
Det tok ikke lang tid før søknader om å få dispensasjon fra streiken nådde LO-ledelsen. Uten streikebidrag var det umulig for mange å holde ut lenge. LO-leder Ole O. Lian hadde forståelse for at det var vanskelig å holde kampmoralen oppe, «når vi selv skaper elendighet», som sa han på et møte.
Den 7. juni kom Peder Furubotn med et nytt forslag om generalstreik, dette ble avvist av representantskapet i LO. Storstreiken ble avblåst, men sjømennene og transportarbeiderne fortsatte å streike. Det ble holdt folkemøter i byen, hvor Martin Tranmæl og Ole O. Lian talte. Bare til møtet på Tullinløkka møtte det opp over 25.000 mennesker.
– Arbeiderbevegelsen har kommet styrket ut av storstreiken, het det fra talerstolen på Tullinløkka, men det er det ikke mange historikere som vil skrive under på i dag.
Det er vanlig å se på storstreiken som slutten på en vekst LO hadde hatt fra 1905, og at det fra nå av ble mer en kamp for å forsvare hva som var vunnet, framfor å sette fram nye krav. Lavkonjunktur, en håpløs økonomisk politikk, spesielt i USA og England, og inflasjon, gjorde livet vanskelig for folk, ikke bare i Kristiania, men i hele den industrialiserte verden.
Det er gitt ut tonnevis med bøker og avhandlinger om hvorfor det gikk galt i 1920-21, uten at noen kan gi et klart og entydig svar. Resultatet er allikevel lett å formidle. Det gikk den veien høna sparker.
Store tap for arbeiderne
Resultatet av forhandlingene mellom LO og Arbeidsgiverforeningen i 1921 ble tilslutt fastsatt ved voldgift. Jernarbeiderne satt igjen med et avslag i lønn på 25-26 prosent, for en rekke industrier ble ferien innskrenket til åtte dager, og et lønnsavslag på 30 prosent var vanlig.
Matrosene fikk en nedgang i hyre fra 3160 til 2620 kr i året. Levekostnadene gikk imidlertid ikke ned, forbruket gikk derimot ned, og hele samfunnet kom inn i en negativ spiral.
Det gikk tapt over 3,5 millioner arbeidsdager i storstreiken og andre arbeidskonflikter i 1921, nærmere to millioner av disse arbeidsdagene gikk tapt i storstreiken.
Det har blitt regnet ut at LO-medlemmene i snitt tapte ca. 700 kroner i arbeidsinntekt dette året. Det er et alvorlig stort tall, når en vet at for eksempel typografer i Kristiania tjente rundt 2000 kroner i året, og at en påleggerske i grafisk i snitt hadde en årslønn på 1111 kr.
Ikke mange uker etter at streiken ble avblåst kastet statsminister Otto B. Halvorsen inn håndkledet, og Otto Blehr fra Venstre overtok. Halvorsen fikk mye kritikk for å ha tatt så utvetydelig parti under arbeidskonflikten, men det var andre saker som felte regjeringen.
Arbeidere forlot arbeiderbevegelsen
For arbeiderbevegelsen i Norge var LOs tilbakeslag etter 1921 mer alvorlig enn voldgiftsdommen. Antall fagorganiserte sank og nådde bunnen i slutten av 1922.
Da hadde LO 65.501 medlemmer, en nedgang på 46 prosent fra toppen i april 1920. Fra optimisme og offensiv kamp ble alt snudd til en kamp om å beholde hva som var vunnet, uvanlige scenarioer for både ledelse og medlemmer.
Interne splittelser hadde revet det tidligere enerådende Det Norske Arbeiderparti i tre partier: Det Norske Arbeiderparti, Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti, som brøt ut etter at partiet forlot Komintern. I 1927 slo Det Norske Arbeiderparti og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti seg sammen igjen.
Storstreiken i 1921 lærte LO mye hvordan en arbeidskonflikt bør gjennomføres. Den lærte LO-ledelsen mye om hvordan kampmoralen svikter, og hvordan den stiger.
Storstreiken har blitt sett på som det store skillet mellom framgang og tilbakegangen for arbeiderbevegelsen i begynnelsen av forrige århundre. Men unødvendig var den ikke.
Les mer om storstreiken i 1921 her:
Disse bøkene er også tilgjengelig på nett:
Maurseth, Per (1987) Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bd. 3 – gjennom kriser til makt, 1920-1935. Tiden: Oslo.
Ousland, Gunnar og Skar, Alfred (1949) Fagorganisasjonen i Norge 1 : 1870-1920. og Fagorganisasjonen i Norge 2: 1921-1931. Oslo: AFL.
Aamot, Kristoffer (1939) Oslo arbeidersamfund gjennem 75 år : 1864-1939.Oslo Arbeidersamfunn: Oslo.
+ There are no comments
Add yours