- juni 2020 og sist oppdatert 5. juli 2021).
Nå som de aller fleste eldre og nesten 90 prosent av voksne er vaksinert, og dermed
godt beskyttet mot alvorlig forløp av covid-19, er trusselen mot folkehelsen fra covid-19
betydelig redusert. Vaksinasjon bidrar også til å bremse epidemiens spredning i Norge.
Dermed har vi kunnet trappe ned og etter hvert oppheve de fleste av
smitteverntiltakene.
Grunnelementene fra tidligere strategi og beredskapsplan videreføres, men det er
behov for endringer knyttet til identifiserte utfordringer og erfaringer, og en tilpasning
av strategien med klargjøring av mål og forventinger til beredskap i en normal hverdag
med økt beredskap. Vi beskriver blant annet mål, ansvarsforhold, forventet utvikling,
prinsipper for håndteringen og forventninger til beredskap. Kommunene får et større
ansvar for å håndtere utbrudd når det ikke lenger er nasjonale tiltak, og revidert strategi
og beredskapsplan skal gi kommunene strategiske verktøy de trenger for å ivareta sitt
ansvar i en normal hverdag med økt beredskap. I tillegg vil Folkehelseinstituttets
Håndbok for oppdaging, vurdering og håndtering av covid-19-utbrudd i kommunen1
(Kommunelegehåndboka) være et viktig verktøy for kommunene i den videre
håndteringen av pandemien. Håndboka gir god veiledning for hvordan kommunene bør
vurdere og reagere ved ulike mulige utviklinger av situasjonen.
2 Mål
Regjeringen legger til grunn at håndteringen av pandemien skal ivareta helse, redusere
forstyrrelser i samfunnet og beskytte økonomien, slik også WHO gjør. I en normal
hverdag med økt beredskap er regjeringens strategi å hindre at covid-19-pandemien
fører til en betydelig sykdomsbyrde og belastning på kapasiteten i
kommunehelsetjenesten og i sykehusene samtidig som befolkningen opplever en
1 Kommunelegehåndboka
4
normal hverdag, andre offentlige tjenester kan ytes på forsvarlig nivå og økonomien
beskyttes. Smittevernet mot covid-19 skal innlemmes i det ordinære smittevernet.
Det er fire viktige forutsetninger for å nå dette målet:
• Høy vaksinasjonsdekning bidrar til å redusere sannsynligheten for
sykdomsbyrde over et tålbart nivå
• Epidemiens utvikling og belastning på helsetjenesten må følges nøye
gjennom overvåkningssystemene slik at det oppdages tidlig dersom
epidemien truer med å gi en betydelig sykdomsbyrde og betydelig belastning
på behandlingskapasiteten
• Kommunene, helsetjenesten og statlige etater må ha beredskap for å sette i
verk tiltak som kan bremse epidemien eller mildne dens konsekvenser ved
behov, slik at antall pasienter er håndterbart og at alle er sikret faglig gode
tjenester
• Kommunene og regjeringen må ha evne og kapasitet til å veie trusselen fra
epidemien mot byrde ved mulige tiltak og finne en håndtering som bidrar til å
nå målene
Vurdering av sykdomsbyrde skal utgjøre en grunnlinje i vurderingen av risiko som
utgangspunkt for om tiltak bør iverksettes. For vurderingen av sykdomsbyrde vil det
være behov for oversikt over nasjonal og lokal situasjon, da behandlingskapasitet i både
spesialisthelsetjenesten og i kommunene inngår i vurderingen. Kapasiteten i
kommunene kan bli utfordret før kapasiteten i spesialisthelsetjenesten.
Følgende covid-19-spesifikke styringsindikatorer skal legges til grunn ved vurderingen av
risiko, og behov for eventuelt å iverksette tiltak:
• antall nye sykehusinnleggelser og antall samtidig inneliggende pasienter
(totallbelegg)
• belegg på intensivavdelinger
• aldersfordeling av innlagte
• behandlingskapasiteten i kommunene
Vurderingen av risiko må videre sees i sammenheng med øvrig belastning på tjenestene,
som for eksempel influensa og andre luftveisinfeksjoner. Den må baseres på en
helhetlig vurdering av den samlede belastningen på helsetjenesten og epidemiens
utvikling.
Alle som anbefales vaksinasjon skal sikres et tilgjengelig, frivillig og gratis tilbud om
grunnvaksinasjon og, om nødvendig og dersom fremtidige data tilsier det, også med
oppfriskningsdoser. Koronavaksinasjonsprogrammet skal være til nytte for hele
befolkningen. Regjeringen ønsker ikke varige tiltak som skiller vaksinerte og uvaksinerte.
5
3 Mulige utviklinger av pandemien
Covid-19-pandemien har vist seg ganske uforutsigbar og det er fortsatt mye usikkerhet
om pandemiens og virusets videre utvikling. SARS-CoV-2 kommer til å være med
menneskeheten fremover. Viruset vil kanskje gi årlige vinterepidemier slik som
influensa. Usikkerheten taler for god overvåkning og tilstrekkelig beredskap for å
håndtere flere mulige utviklinger av pandemien.
I en normal hverdag med økt beredskap vil særskilte innreisetiltak gradvis avvikles. En
normal hverdag innebærer at nordmenn og personer bosatt i Norge kan vende hjem fra
utenlandsreiser som normalt, og at utlendinger gradvis kan reise til Norge som normalt.
I en normal hverdag vil det være noe smittespredning i landet, og reisende vil kunne
bringe smitte inn i landet. Disse personene kan håndteres på samme måte som
personer smittet i landet.
Det kan skisseres tre ulike mulige utviklinger av pandemien. Dette er ment å fungere
som uttrykk for en situasjon vi kan komme i hvis en rekke forutsetninger slår til. Disse
mulige utviklingene av pandemien illustrerer ulik utvikling for vaksinasjon, nye
virusvarianter, utviklingen internasjonalt og andre forhold.
Det er særlig fem faktorer som vil kunne påvirke risikoen for at covid-19-epidemien, skal
kunne true med å gi en betydelig sykdomsbyrde eller betydelig belastning i
helsetjenesten og samfunnet:
- Graden og varigheten av befolkningens beskyttelse mot smitte og alvorlig
sykdom etter vaksinasjon eller infeksjon - Vintersesongens påvirkning av virusets spredningsevne som følge av biologiske
og atferdsmessige faktorer - Ny virusvariant med endrede egenskaper som gir større spredningsevne enn
deltavarianten og/eller vaksinene fungerer dårligere mot - Befolkningens etterlevelse av allmenne smittevernråd og hyppighet av kontakt
med andre - Samtidig økt forekomst av andre luftveisinfeksjoner
Hensikten med å skissere mulige utviklinger av pandemien er å gi en bedre forståelse
for hvilke alternative fremtidsbilder vi bør ha beredskap for. De ulike mulige
utviklingsretningene for pandemien som presenteres er ikke prognoser, men
illustrasjoner av hvordan pandemien kan utvikle seg framover gitt bestemte
forutsetninger.
De mulige utviklingene av pandemien er ikke gjensidig utelukkende, og de kan også
representere ulike trinn i en negativ utvikling:
6
• Mulig utvikling, illustrasjon 1:
Lavt nivå på innleggelser og ingen betydelige konsekvenser av
smittespredning for samfunnet: Det vil være noe smittespredning blant ikkevaksinerte, spesielt hos barn, i tillegg til gjennombruddsinfeksjoner blant
vaksinerte. Smitten vil ikke få alvorlige konsekvenser for pasientene, noe som vil
reflekteres i et lavt belastningsnivå i sykehusene og få dødsfall. Dette kan skyldes
at smittede grupper ikke er sårbare på grunn av fortsatt vaksineeffekt, eller at
infeksjonen gir mindre alvorlig sykdom av samme årsak, og fordi det er mulighet
for god behandling
• Mulig utvikling, illustrasjon 2:
Et noe høyere nivå av innleggelser og smittespredning som påvirker
samfunnet i noe grad: Det vil i denne mulige utviklingen av pandemien være
spredning av viruset og eventuelt en stigning i antall daglige nye tilfeller. Det vil
være noen grad av alvorlig sykdom, f.eks. ved et moderat nivå av antall innlagte
og dødsfall. Dette vil kunne tilskrives redusert vaksineeffekt, nye virusvarianter
og/eller lavere effekt av behandling. Dette vil ikke føre til en overbelastning av
sykehusene i vesentlig grad med tanke på innlagte med covid-19.
• Mulig utvikling, illustrasjon 3:
Høy grad av innleggelser og smittespredning som påvirker samfunnet i
alvorlig grad. Det vil være høy grad av smittespredning og det kan være en
tydelig eksponentiell stigning i alt fra dager til uker i antall daglige smittetilfeller.
Det vil være et høyt nivå av antall innlagte eller økt alvorlighet knyttet til sykdom
hos den enkelte. Det vil kunne være ingen eller nedsatt vaksineeffekt og ingen
eller nedsatt effekt av behandling.
Det må planlegges for alle tre mulige utviklinger av pandemien fremover og
tilrettelegges for mulig oppjustering av tiltak ved behov. Lavt nivå på innleggelser og
ingen betydelige konsekvenser av smittespredning for samfunnet er situasjonen ved en
normal hverdag med økt beredskap.
Dersom pandemien i Norge utvikler seg i en negativ retning lokalt eller nasjonalt, og
truer med å gi en betydelig sykdomsbyrde og en betydelig belastning på helsetjenestens
behandlingskapasitet, må vi være beredt på en større omlegging av hvordan vi
7
håndterer pandemien. Konkrete råd om den lokale håndteringen gitt mulige utviklinger i
pandemien gis i Kommunelegehåndboka2
.
4 Strategi for en normal hverdag med økt beredskap
Regjeringen har oppsummert en normal hverdag med økt beredskap i to punkter:
• Befolkningen vil i liten grad påvirkes av pandemien i hverdagen. De fleste særtiltak
for covid-19 avvikles. Du må fortsatt huske på hånd- og hostehygiene, ha lav terskel
for å være hjemme ved sykdom og teste deg når rådene tilsier det.
• Lokale og nasjonale myndigheter vil følge nøye med på utviklingen, slik at det raskt
kan settes inn tiltak hvis situasjonen endrer seg. Regjeringen, helsemyndighetene,
sykehusene og kommunene vil ha økt overvåking og beredskap.
Overgangen til en normal hverdag med økt beredskap innebærer at vi går fra en
kontrollstrategi til en beredskapsstrategi. Vi går fra hovedvekt på tiltak som skal holde
kontroll med smitte ved å redusere kontakt mellom mennesker, spesielt mellom kjente
smittede og andre, til en beredskap for tiltak for å begrense smittespredning og
sykdom. Disse endringene er mulige nå når det er en utbredt befolkningsimmunitet
gjennom vaksinasjon. De fleste tiltak i covid-19-forskriften er opphevet, med unntak av
tiltak som regulerer innreise i Norge og isolasjon ved smitte. De øvrige tiltakene
erstattes av smittevernråd. Kommunene vil kunne vedta lokale forskrifter som
gjeninnfører tiltak som oppheves nasjonalt dersom situasjonen lokalt tilsier det. Et slikt
strategisk skifte krever at kommunene, Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og andre
med ansvar og oppgaver i pandemihåndteringen følger nøye med på utviklingen, slik at
man kan reagere lokalt og nasjonalt ved en truende utvikling.
I en normal hverdag med økt beredskap vil viruset fortsatt være til stede og spres i
Norge og ellers i verden, men i Norge skal situasjonen ikke gi betydelig sykdomsbyrde
eller betydelig belastning på helsetjenesten. Som ved andre luftveisinfeksjoner må vi
akseptere noe smitte i samfunnet, og også tilfeller av sykehusinnleggelser og dødsfall.
Håndteringen av pandemien avhenger av hvordan sykdomsbyrden og smittesituasjonen
utvikler seg. Antall pasienter skal være håndterbart for helse- og omsorgstjenesten selv
om antall syke periodevis kan øke og variere mellom geografiske områder.
Følgende grunnleggende råd og krav vil fortsatt gjelde:
• God hånd- og hostehygiene (råd)
2 Kommunelegehåndboka
8
• Vær hjemme ved sykdom (råd)
• Test ved symptomer (råd)
• Isolasjon ved påvist covid-19 (krav ved nedjustert TISK)
Vi må være forberedt på å ha økt overvåkning og beredskap utover høsten og gjennom
vinteren. Beredskapsnivået knyttet til en normal hverdag med økt beredskap må legges
til grunn og gjelde ut året. Vi legger videre til grunn at man i ett år eller to bør ha økt
årvåkenhet og god beredskap mens man får erfaring med hvordan viruset oppfører seg
i en befolkning med utbredt immunitet.
Smittevernberedskapen må ta utgangspunkt i gjeldende lov- og planverk og beredskapsprinsippene. Beredskapen må være på plass for å håndtere mindre utbrudd eller mer
alvorlig utvikling og for å kunne sikre en oppskalering ved behov. Ved en truende alvorlig
utvikling må risikoen og både nytte og negative konsekvenser av eventuelle nye tiltak
vurderes grundig før ny oppskalering. Staten, sykehusene og kommunene bør ha
beredskap for de kapasiteter og virkemidler som har vist seg nødvendige under
pandemien til nå. Ved vurderingen av smitteverntiltak prioriteres hensynet til barn og
unge først, deretter hensynet til arbeidsplasser og næringsliv.
Tidlig oppdagelse av uheldig utvikling er viktig, slik at situasjonen kan håndteres ved
behov. Det er viktig med gode overvåkingssystemer for å kunne følge utviklingen av
covid-19-pandemien tett og iverksette smitteverntiltak når det er behov. Det gjelder
både ved lokale utbrudd og generelt ved økende lokal eller nasjonal spredning.
5 Prinsipper for håndteringen av covid-19-pandemien
Håndteringen av pandemien skal være målrettet og samordnet. Samtididig kan en rekke
smitteverntiltak også gripe inn i grunnleggende rettigheter etter Grunnloven,
menneskerettighetene og andre folkerettslige forpliktelser som Norge er bundet av.
Inngrep i slike rettigheter er bare lovlige dersom de er nødvendige og forholdsmessige.
Det må i denne sammenheng vektlegges at vi nå har oppnådd en utbredt
befolkningsimmunitet mot covid-19 gjennom vaksinasjon. Det er derfor viktig at det
settes av tilstrekkelig tid og ressurser til å gjøre gode vurderinger av disse forholdene.
Følgende prinsipper skal legges til grunn for håndteringen av pandemien i en normal
hverdag med økt beredskap og ved oppjustering av tiltaksnivå:
• Normalisering: Samfunnsdriften normaliseres. Det innebærer at særregulering,
særordninger og særlige tiltak krever stadig sterkere begrunnelser etter hvert
som stadig større del av befolkningen er beskyttet mot covid-19 gjennom
vaksinasjon. Det innebærer også at helsetjenesten og andre sektorer må
9
integrere håndteringen av covid-19 i sitt ordinære arbeid og ordinære
organisering, i tråd med likhetsprinsippet.
• Sykdomsbyrde: Vurdering av sykdomsbyrde vil utgjøre en grunnlinje i
håndteringen av covid-19 og i vurderingen av risiko som utgangspunkt for om
tiltak bør iverksettes.
• Kunnskaps- og erfaringsbasert: Håndteringen skal bygge på god
situasjonsforståelse og risikovurdering, og tiltak skal baseres på siste oppdaterte
kunnskap, herunder om tiltakenes smitteverneffekt og eventuelle negative
virkninger. Det samlede overvåkings- og kunnskapssystemet skal kunne
understøtte gode råd og gode beslutninger, og bidra til god situasjonsforståelse,
slik at vi raskt kan identifisere behov for justering av tiltak, og økt kunnskap om
tiltakenes effekt, ringvirkninger og kostnader. Både mulighetene og
forventningene for god kunnskap kan endre seg. Vi må kontinuerlig lære av
håndteringen gjennom evaluering. I tillegg til nye studier, er det viktig med
kunnskapsoppsummeringer og nytte-kostnadsanalyser. Ved beslutninger om
endringer av gjeldende tiltak eller iverksettelse av nye tiltak, skal erfaringer fra
tidligere om hvilke tiltak som har vært virksomme vektlegges. Basert på kunnskap
og erfaring skal vi være forberedt på ulike mulige utviklinger av pandemien,
samtidig som vi også høster erfaring og forbereder oss på neste pandemi.
• Målrettet og samordnet: Dersom epidemien skulle true med å gi betydelig lokal
sykdomsbyrde eller true behandlingskapasiteten i helsetjenesten, vil
kommunene etter smittevernloven ha ansvar for å håndtere situasjonen. Lokale
tiltak må være målrettede. Folkehelseinstituttet vil gi råd og veiledning og bidra til
lokal risikovurdering og valg av tiltak. Statsforvalterne kan bidra til samordning
mellom kommuner og Helsedirektoratet vil bistå med råd og veiledning. Dersom
den negative utviklingen er nasjonal, vil Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet
gi råd til regjeringen.
• Balansert håndtering: Tiltak som iverksettes for å håndtere en uheldig utvikling
i pandemien bør ha minst mulig negative virkninger. Smitteverntiltakene må stå i
forhold til sykdomsbyrde og vurderingen av risiko, både i styrke og omfang. Tiltak
som å utvise god hygiene og holde seg hjemme ved sykdom kan være effektive
tiltak som vil ha effekt gjennom hele forløpet av pandemien. Samtidig har
pandemien også krevd mer inngripende tiltak. Da må det vurderes om
kompenserende tiltak reduserer tiltaksbyrden for de berørte på egnet måte.
• Håndtering der hensynet til utsatte og sårbare grupper ivaretas: Hensynet til
utsatte og sårbare grupper henger tett sammen med prinsippet om balansert
håndtering og behovet for kompenserende tiltak. Enkelte grupper har høyere
risiko for smitte og alvorlig sykdomsforløp, og noen grupper er mer utsatt for
byrdene ved smitteverntiltakene. Håndteringen bør ha et siktemål om
rettferdighet og dermed ta hensyn til sosiale og personlige forskjeller i risiko for å
bli smittet og risiko for alvorlig sykdomsforløp. De sårbare gruppene er gjerne
10
mer utsatt for byrdene ved smitteverntiltakene, og rammes ofte både av
smitteverntiltakene og redusert sosial kontakt og av redusert tjenestetilbud i
situasjoner med for høy sykdomsbyrde. For alle utsatte og sårbare grupper, og
særlig sårbare barn og unge, er det viktig at relevante myndigheter og andre
aktører sammen med de berørte, finner gode kompenserende tiltak for å minske
de negative konsekvensene av pandemien og eventuelle nødvendige
smitteverntiltak. For å ivareta hensynet til utsatte og sårbare grupper bør det
settes inn forsterket innsats for å nå frem med informasjon og råd.
• Samfunnsøkonomiske konsekvenser og andre hensyn skal vektlegges: Tiltak
må være nødvendige og forholdsmessige, og samfunnsøkonomiske effekter av
tiltak må vektlegges ved justering og innføring av tiltak så langt det er mulig.
Dette innebærer at den smittevernfaglige effekten skal vurderes i forhold til
andre helsemessige og sosiale konsekvenser for den enkelte, særlig for sårbare
personer. Effekten skal videre også vurderes opp mot andre samfunnsmessige
konsekvenser av betydning for samfunnsfunksjoner og næringsliv.
Smitteverntiltak med store negative samfunnsmessige konsekvenser skal unngås
så langt som mulig innenfor det som er smittevernfaglig forsvarlig.
• Innsats for å tilrettelegge for bedre informasjon og etterlevelse: Vi må ta
hensyn til at arbeidssituasjon, boforhold, helsekompetanse, kulturelle forhold,
språkkunnskaper mv. kan gjøre det vanskeligere å etterleve tiltak. Tiltakenes
effekt avhenger av at de faktisk blir forstått og etterleves. Informasjon på flere
språk, i relevante kanaler og gjennom det ordinære sosiale sikkerhetsnettet er
avgjørende for oppslutning om og etterlevelse av tiltakene. Oppslutning om
tiltakene innebærer også at vi må redusere barrierer for etterlevelse, og at vi må
legge til rette for at alle har nødvendige forutsetninger for god etterlevelse. Blant
annet ser vi at utenlandsfødte og personer med kort utdanning rammes særlig av
byrdene ved smitteverntiltakene. Vi må ha tilstrekkelig målrettet innsats overfor
deler av innvandrerbefolkningen. Eksempelvis gjennom dialog og samarbeid med
ressurspersoner, innvandrerorganisasjoner og minoritetsmedier for sammen å
kartlegge barrierer mot etterlevelse og mulige tiltak for å senke disse.
• Etter beredskapsprinsippene: Håndteringen bør baseres på de grunnleggende
prinsippene for samfunnssikkerhetsarbeidet: ansvar, nærhet, likhet og
samvirke34
. En rekke beslutninger har blitt løftet til regjeringen, for en helhetlig
håndtering nasjonalt. Justis- og beredskapsdepartementet er lederdepartement
3 Meld. St. 5 (2020–2021) Samfunnssikkerhet i en usikker verden
4 Innst. 275 S (2020-2021)
11
og har ansvaret for å koordinere håndteringen av pandemien på
departementsnivå. Det er imidlertid det enkelte departements ansvar å formidle
og følge opp råd og retningslinjer fra helsemyndighetene i egen sektor og ved
behov fastsette ytterligere standarder og rutiner for sine sektorer.
Helsemyndighetene vil bidra med generelle smittevernfaglige råd og veiledning
rettet mot næringslivet. Videre har sektordepartementene med sine
underliggende etater ansvar og bidrar med sine virkemidler for å få gjennomført
tiltak, med sikte på å oppnå full effekt av tiltakene i sin sektor.
• Åpenhet: Åpenhet om kunnskapsgrunnlaget og vurderingene skal bidra til tillit til
beslutningene og forståelse for smitteverntiltakene. Responsen på pandemien
skal i utgangspunktet utvikles i åpen samtale med befolkningen, helsetjenesten,
fagmiljøer og på tvers av sektorer. Viktige temaer som bør diskuteres åpent er
utfordringsbildet, grunnlaget for vurdering av risiko og begrunnelse for
håndteringen og beredskapsnivået, herunder forholdsmessigheten av tiltak ved
behov. Samtidig vil håndteringen i noen tilfeller kreve at beslutninger fattes raskt,
uten tid til involvering i forkant. Det bør i slike tilfeller tilrettelegges for åpen
dialog i etterkant, slik at vi kan justere og tilpasse den videre håndteringen basert
på dialog og erfaring. Befolkningen i Norge har gjennomgående høy grad av tillit
til myndighetene og det har vært god etterlevelse av de råd og krav som
myndighetene har iverksatt. For å opprettholde tillit og motivasjon i befolkningen
i en normal hverdag med økt beredskap, blant annet om de viktige personlige
smitteverntiltakene, er tydelig og god kommunikasjon avgjørende. Tydelig og god
kommunikasjon er også viktig for at befolkningen skal dele situasjonsforståelsen
og behovet for tiltak.
6 Regelverk og ansvarsforhold
De fleste smitteverntiltakene for håndteringen av covid-19-pandemien er hjemlet i
smittevernloven. For at tiltak etter smittevernloven kan iverksettes må tiltaket ha en klar
medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet, og det må
være tjenlig etter en helhetsvurdering. For ethvert smitteverntiltak skal man i tråd med
smittevernloven ta utgangspunkt i frivillighet.
Nedenfor redegjøres nærmere for ansvaret etter smittevernloven,
helseberedskapsloven og folkehelseloven.
I samsvar med smittevernloven § 7-1 er det kommunen som har ansvar for det
helhetlige smittevernarbeidet på lokalt nivå, herunder ansvar for å sikre nødvendige
forebyggende tiltak og iverksette nødvendige tiltak. Kommunen skal ha løpende oversikt
over arten og omfanget av de smittsomme sykdommene som forekommer i
12
kommunen. Smittevernloven § 7-1 gjelder ikke på Svalbard. Det er gitt egne
bestemmelser om helselovgivningens, herunder smittevernlovens, anvendelse på
Svalbard. Ansvar og oppgaver i smittevernberedskapen må tilpasses de lokale
forholdene. I en normal hverdag med økt beredskap vil kommunene ha hovedansvaret
for å iverksette tiltak dersom spredning av covid-19, eventuelt samtidig med andre
utfordringer, kan utfordre kapasiteten i primær- eller spesialisthelsetjenesten. I
utfordrende situasjoner må kommunene iverksette tilstrekkelige tiltak for å begrense
smittespredningen slik at de kan opprettholde kapasitet til å yte nødvendige helse- og
omsorgstjenester lokalt eller i spesialisthelsetjenesten.
Kommunene har plikt til å utarbeide beredskapsplan for de helse- og
omsorgstjenestene de plikter å tilby eller er ansvarlige for, jf. lov om helsemessig og
sosial beredskap § 2-2. Kommunene skal også utarbeide beredskapsplan for arbeidet
med å beskytte befolkningens helse, jf. folkehelseloven kapittel 3. Tiltak og tjenester for
å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført, skal være et eget
område i planen for kommunens helse- og omsorgstjeneste. Disse planene må ta høyde
for hvordan kommunen selv kan håndtere lokale utbrudd på en forsvarlig måte,
eventuelt i samarbeid med andre kommuner og helseforetak. Kommunene har et
selvstendig ansvar for å gjøre risikovurderinger og iverksette tiltak dersom situasjonen
skulle kreve det. For at kommunene skal kunne være i stand til å gjøre gode vurderinger,
kreves godt samspill mellom lokale, regionale og statlige aktører.
Det følger av smittevernloven § 7-4 at statsforvalteren skal ha særlig oppmerksomhet
rettet mot smittevernet i fylket, herunder ha oversikt over og kunnskap om lokale planer
om smittevern, samt yte bistand ved behov. Statsforvalteren har videre et ansvar for å
legge til rette for at ansvarlige regionale aktører har tilstrekkelig oversikt og informasjon,
og at aktørene samarbeider for å understøtte håndteringen lokalt. For Svalbard vises det
til Instruks for statsforvalterens og Sysselmesteren på Svalbards arbeid med
samfunnssikkerhet, beredskap og krisehåndtering. Statsforvalteren kan etter
helsetilsynsloven føre tilsyn med kommunens smittevernarbeid, herunder om de
kommunale smittevernplanene sannsynliggjør en forsvarlig håndtering av lokale
utbrudd. Satsforvalteren er også klageinstans for kommunale vedtak etter
smittevernloven. Statsforvalteren skal holde Statens helsetilsyn orientert om forholdene
i fylket. Statens helsetilsyn har overordnet tilsyn med at den kommunale,
fylkeskommunale og statlige virksomheten er i samsvar med loven og med forskrift eller
enkeltvedtak med hjemmel i loven.
De regionale helseforetakene og sykehusene har etter helseberedskapsloven § 2-2 plikt
til å utarbeide beredskapsplan for helsetjenestene de skal sørge for tilbud om, eller er
13
ansvarlige for. De regionale helseforetakene skal etter smittevernloven § 7-3 sørge for at
befolkningen i helseregionen er sikret nødvendige spesialisthelsetjenester for
smittsomme sykdommer. De regionale helseforetakene er også pålagt å ha
smittevernplaner for tiltak og tjenester, og gi tilbud om nødvendig smittevernbistand til
kommunale institusjoner. De regionale helseforetakene skal videre ha et
kompetansesenter i smittevern i helsetjenesten. Senteret skal samordne
smittevernarbeidet og gi smittevernrådgivning og hjelp til oppklaring av utbrudd i det
regionale helseforetakets helseinstitusjoner i samarbeid med Folkehelseinstituttet.
Regionale helseforetak og kommuner er pålagt gjensidig samarbeid og veiledning etter
spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven.
Folkehelseinstituttet skal, som statens smitteverninstitutt og kunnskapsprodusent
(smittevernloven § 7-9), overvåke den epidemiologiske situasjonen og gi faglig bistand,
råd, veiledning og informasjon om smittsomme sykdommer, smittevern og valg av
smitteverntiltak til hele helsetjenesten, kommunene og samfunnet. Folkehelseinstituttet
leder det nasjonale koronavaksinasjonsprogrammet og sørger for distribusjon av
vaksiner, overvåking av vaksinasjonsdekningen og råd, retningslinjer og kommunikasjon
om gjennomføringen av programmet.
Helsedirektoratet er myndighetsorgan og skal basert på sin myndighetsrolle etter
smittevernloven § 7-10, blant annet gjennom råd, veiledning, opplysning og vedtak etter
smittevernloven, og medvirke til at befolkningens behov for tjenester og tiltak blir
dekket i forbindelse med smittsomme sykdommer.
Under kriser og pandemier delegerer Helse- og omsorgsdepartementet i
utgangspunktet til Helsedirektoratet å koordinere den nasjonale håndteringen av krisen.
Regjeringen kan fremdeles fatte vedtak, også etter råd fra Helsedirektoratet og
Folkehelseinstituttet. Som følge av smittesituasjonen og behov for å samordne tiltak, har
regjeringen i håndteringen av pandemien i tiden etter 12. mars 2020 besluttet tiltakene.
Helsedirektoratet er gitt et nasjonalt koordineringsansvar for helse- og
omsorgssektorens innsats ved hendelser og kriser. De øvrige etatene og virksomhetene
forventes å ivareta egne roller og ansvar, og samtidig samarbeide om å løse oppgavene
og understøtte Helsedirektoratets koordinering av sektorens samlede innsats.
Helsedirektoratet koordinerer arbeidet overfor de regionale helseforetakene.
Statsforvalterne koordinerer på vegne av Helsedirektoratet arbeidet overfor
kommunene.
Smittevernloven gir adgang til at det kan fattes vedtak om tiltak på lokalt eller nasjonalt
nivå. Gjennom covid-19-forskriften reguleres tiltak nasjonalt. Kommunene kan vedta
strengere tiltak lokalt, men kan ikke lempe på de nasjonale forskriftsbestemmelsene.
14
Sektordepartementene med sine underliggende etater skal ta ansvar og bidra med sine
virkemidler for å få gjennomført tiltak med sikte på å oppnå full effekt av tiltakene i sin
sektor. Den enkelte sektor må følge anbefalinger og bør innrette seg slik at både privat
og offentlig virksomhet kan få i gang mest mulig normal aktivitet innenfor rammene av
de generelle smittevernrådene, og vurdere kompenserende tiltak dersom det er behov
for å redusere tiltaksbyrden.
Det er fastsatt en midlertidig lov og forskrift om innreiserestriksjoner for utlendinger av
hensyn til folkehelsen. Formålet med loven er å begrense retten til innreise for
utlendinger som ellers vil ha lovlig adgang til innreise etter utlendingsloven, når det er
nødvendig for å trygge folkehelsen ved utbruddet av covid-19. Grensemyndighetene har
erfart at deler av regelverket knyttet til innreisekjeden som er tillits- og skjønnsbasert er
krevende å praktisere på en effektiv og konsekvent måte. Innstramningene av
innreiserestriksjonene 29. januar 2021 var et tydelig taktskifte hvor vi gikk fra en
tillitsbasert tilnærming ved innreise. Alle reisende skulle kontrolleres og dokumentasjon
skulle verifiseres. Det vil være viktig at regelverksendringene i en normal hverdag med
økt beredskap legger til rette for effektiv kontroll av større volumer reisende og at vi går
tilbake til en mer tillitsbasert tilnærming.
I tråd med smittevernlovens system er ansvaret for å overvåke situasjonen fordelt på
ulike nivåer. Kommunenes ansvar forutsetter oversikt over den lokale smittesituasjonen.
Statsforvalteren skal ha oversikt over kommunenes smittevernplaner og
smittevernkapasitet. Folkehelseinstituttet skal overvåke den nasjonale og internasjonale
smittesituasjonen og vaksinasjonsdekningen, og Helsedirektoratet skal blant annet
overvåke kapasiteten i helse- og omsorgstjenestene. Helsedirektoratet har også ansvar
for koordinering og for å følge med på aktivitet, kapasitet og tilgang på utstyr/legemidler
i helsetjenesten og å vurdere disse faktorene opp mot smittesituasjonen. Det er viktig at
de ulike aktørene samarbeider for å sikre god overvåking og kontroll.
Etter smittevernloven og forskrift om Meldingssystem for smittsomme sykdommer
(MSIS-forskriften) skal tilfeller av eller mistanke om smittsom sykdom meldes til
Folkehelseinstituttet for å gi et nasjonalt bilde av smittesituasjonen5
.
Folkehelseinstituttet skal veilede kommunen og varsle videre til Helsedirektoratet, slik at
smitteverntiltak kan samordnes, eventuelt med pålegg fra Helsedirektoratet. Eventuelle
5 Ukerapporter om koronavirus og covid-19 – FHI
15
kapasitetsutfordringer i helse- og omsorgstjenesten skal varsles til Helsedirektoratet.
Slik varsling bidrar til oversikt og tilrettelegger for samarbeid mellom de ulike nivåene.
7 Overvåkning som grunnlag for beredskap
For å kunne følge med på om sykdomsbyrden er betydelig, og eventuelt reagere dersom
en endring i situasjonen medfører at befolkningen ikke får faglig gode helsetjenester på
alle nivå, vil det være viktig med gode systemer for overvåkning og formidling av
oppdaterte situasjonsbilder.
Epidemien i Norge går inn i en ny fase og behovet for overvåking av covid-19 må
tilpasses en normal hverdag. Det skjer et skifte fra å ha skjerpet oppmerksomhet og
systemer for å kunne oppdage alle tilfellene, til å beskrive de alvorlige tilfellene. Vi skal
nå ha en oppmerksomhet knyttet til utviklingen av sykdomsbyrden og systemer for å
fange opp utbrudd og uheldig utvikling tidlig. Formålet med overvåkningen fremover vil
fortsatt være å bidra til et godt grunnlag for risikovurdering, strategivalg, tiltaksvurdering
og risikokommunikasjon samt kunnskapsgenerering. Overvåkning og systemer for
risikovurdering må understøtte lokale og sentrale myndigheters ansvar og oppgaver.
Ved økende vaksinasjonsdekning mot covid-19 i befolkningen er det forventet stadig
reduksjon i alvorlige covid-19-tilfeller og -dødsfall. Med redusert sykdomsbyrde følger
reduksjon i smitteverntiltak mot covid-19 og økt reiseaktivitet i inn- og utland.
Overvåkingen av covid-19 må tilpasses denne utviklingen. Den epidemiologiske
overvåkningen av covid-19 bør samkjøres med overvåkning av andre luftveisinfeksjoner,
inkludert styrking og bruk av felles løsninger med influensaovervåkningen.
Viktige temaer for overvåkningen i en normal hverdag med økt beredskap er utbrudd
(særlig i helseinstitusjoner), virusvarianter, vaksinasjonseffekt og sykehusinnleggelser.
Lokale og nasjonale myndigheter vil følge nøye med på utviklingen, slik at det raskt kan
settes inn tiltak hvis situasjonen endrer seg.
Etter smittevernloven § 7-9 har Folkehelseinstituttet som statens smitteverninstitutt
ansvar for å «overvåke den nasjonale epidemiologiske situasjonen og delta i
overvåkingen av den internasjonale epidemiologiske situasjonen». Kommunene skal
etter smittvernloven § 7-1 skaffe seg «oversikt over arten og omfanget av de
smittsomme sykdommer som forekommer i kommunen», og etter § 7-2 skal
kommunelegen ha «løpende oversikt over de infeksjonsepidemiologiske forholdene i
kommunen».
Kjernen i overvåkningen har vært de veletablerte Meldingssystem for smittsomme
sykdommer (MSIS) og nasjonalt vaksinasjonsregister (SYSVAK) samt
16
Referanselaboratoriet. I tillegg er mange nye systemer og datakilder kommet på plass
for å dekke ulike formål i overvåkningen. Muligheten for å koble disse sammen i
beredskapsregisteret Beredt C19 har vært en forutsetning for de grundige analysene
som er levert. Den nokså nyetablerte MSIS labdatabase har vært et stort framskritt i å
skaffe rask og komplett oversikt over nye smittetilfeller. Folkehelseinstituttet har
gjennom hele pandemien samlet inn og analysert data og rapportert analyseresultater
fra en rekke overvåkningssystemer og registre. Dette for å følge pandemiens utvikling
fra flere synsvinkler samt gi grunnlag for risikovurderinger og strategivalg.
Overvåkningen har utviklet seg med behovene.
Overvåkning av epidemiens utvikling, sykehusenes belastning, nye varianter,
vaksinasjonsdekning og vaksinasjonseffekt er avgjørende for å kunne vurdere
utviklingen og oppdage uheldige utviklingstrekk tidlig. Det er viktig å sikre at de
forbedringene som er gjort i sammenheng med pandemien, også i fremtiden kan bidra
til å styrke eksisterende smittevernovervåkning av influensa og andre
luftveissykdommer. Det er avgjørende å fortsette å utvikle systemene for overvåkning
og kunnskap fremover, både for denne pandemien og som beredskap for fremtidige
helsekriser. Helhetlig og samordnet innsats forutsetter god informasjonsflyt og tilgang til
sanntidsdata for effektiv håndtering av utbrudd. Arbeidet som er påbegynt i 2020 med
styrket digitalisering av overvåkningssystemet videreføres i 2021.
8 Forventninger til beredskap
Selv om vaksinedekningen etter hvert blir svært høy, vet vi ikke nok om varigheten av
beskyttelsen. Det kan også komme nye virusvarianter som vaksinasjon beskytter
dårligere mot, slik at det igjen kan bli nødvendig med nasjonale eller lokale tiltak.
Det skal opprettholdes en beredskap hos statsforvalterne, kommunene,
helseforetakene, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB),
Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Statens legemiddelverk ut året i første
omgang. Alle sektorer må ha oppdatert sine planer for å kunne håndtere mulige
utviklinger av pandemien slik at offentlige tjenester ytes på forsvarlig nivå og økonomien
beskyttes.
Enkelte andre luftveisinfeksjoner enn covid-19 kan gi stor sykdomsbyrde og belastning
på helsetjenesten til høsten fordi det er mindre immunitet i befolkningen, etter to år
med lite sirkulerende smitte. Det kan også bli økt sykefravær hvis mange holder seg
hjemme med symptomer på luftveisinfeksjon. Terskelen for å holde seg hjemme bør
derfor vurderes i lys av utviklingen. Beredskapen må ta høyde for dette.
17
Dersom vi skulle få en lokal og nasjonal større økning av smittespredningen som gir en
betydelig sykdomsbyrde, må vi være forberedt på å begrense smittespredningen.
Utviklingen i pandemien har vist at det kan komme bølger der det igjen kan være
nødvendig med innstramminger. Ved nedskalering av tiltakene må vi nøye vurdere
risikoen for ny økning og utfordringer i håndteringen. Dette innebærer blant annet at
aktørene må ha beredskap for de kapasiteter og virkemidler som har vist seg
nødvendige under pandemien til nå. Herunder vedlikeholde nødvendig kompetanse for
håndtering av pandemien og ha beredskap for å skalere opp personellressursene raskt
nok til å få kontroll over nye utbrudd. Med utbredt immunitet i befolkningen kan det
være tilstrekkelig med mindre inngripende tiltak for å bremse eller snu en uheldig
utvikling, for eksempel forsterkede råd.
Det vil videre være behov for forsterket overvåkning og beredskap for opptrapping av
smitteverntiltak på kort varsel. Særlig bør det følges med på nye virusvarianter som har
økt spredningsevne, økt sykdomsskapende evne eller omgår effekten av vaksiner brukt i
Norge.
Det kan fortsatt oppstå situasjoner hvor man må handle under usikkerhet. Som følge av
virusvarianter med større spredningsevne, har vi sett behovet for og betydningen av
rask handling. Håndteringen av pandemien må da være målrettet og samordnet.
Kommunene og andre aktører må derfor ut 2021 planlegge en beredskap for eventuell
betydelig sykdomsbyrde som følge av økt smittespredning. Ved en negativ utvikling av
situasjonen tar vi med oss den erfaringen vi nå har fått med hvilke målrettede tiltak som
kan være nødvendige i gitte situasjoner, samtidig med at økt vaksinering reduserer
risiko for en eskalerende smittespredning og reduserer sykdomsbyrden av covid-19.
Kommuner og de regionale helseforetakene må foreta sine vurderinger av risiko opp
mot målbildet, som er å hindre at covid-19-pandemien fører til en betydelig
sykdomsbyrde og belastning på behandlingskapasiteten i kommunehelsetjenesten og i
sykehusene. Dette samtidig som befolkningen opplever en normal hverdag, andre
offentlige tjenester kan ytes på forsvarlig nivå og økonomien beskyttes. Dette innebærer
at sykdomsbyrden er håndterbar, slik at enkeltmennesker og pasienter får faglig gode
tjenester. Mulige utviklinger av pandemien, som omtalt ovenfor i punkt 3, benyttes ved
planlegging når det gjelder nivå av overvåkning, beredskap og mulighet for å innføre
tiltak. Detaljer rundt hvilke tiltak som vil kunne være hensiktsmessig ut fra de ulike
18
mulige utviklingene i pandemien fremover er nærmere omtalt i
Kommunelegehåndboka.6
.
Under omtales noen særlige forventninger til beredskap hos kommuner og de regionale
helseforetakene.
8.1 Beredskap i kommunen
I situasjoner som eksempelvis utfordrer kapasiteten i den kommunale helse- og
omsorgstjenesten må det foretas en helhetlig vurdering av behov for å iverksette
nødvendige tiltak av hensyn til smittevernet. Vurderingen må sees opp mot målbildet for
kommunene, som er at sykdomsbyrden holdes innenfor det som er håndterbart i helseog omsorgstjenesten i kommunen, slik at enkeltmennesker og pasienter får faglig gode
tjenester på alle nivå. I tillegg er det gjensidig avhengighet mellom antall smittede i
kommunene, og belastningen på spesialisthelsetjenesten, men innleggelsene kommer
gjerne én til to uker senere.
Behov for å iverksette tiltak må videre vurderes opp mot kostnader ved tiltak for
samfunnet, inkludert hensynet til sårbare grupper. Kommunene bør veie nytte og
kostnader ved tiltak opp mot hverandre. Her vil Folkehelseinstituttets veiledning til
kommunene i Kommunelegehåndboka være et nyttig verktøy, både for å sikre gode
vurderinger og for å hindre avvik i tiltak på tvers av kommuner og at ubegrunnede
forskjeller oppstår.
Kommunene må i en periode fremover ha kapasitet til både vaksinasjon og nedjustert
TISK. Som beredskap i tiden framover er det nødvendig å være forberedt med en
effektiv vaksinasjonsstrategi i tilfelle situasjonen forverres. Kommunene må
opprettholde vaksinasjonskapasiteten tilsvarende 200 000 doser i uken ut året, og for en
beredskap som gjør det mulig i løpet av én måned å øke kapasiteten betydelig ved
behov.
Dersom det skulle komme en lokal eller nasjonal større økning av smittespredningen
som gir en svært belastende sykdomsbyrde, må kommunene være forberedt på å
begrense smittespredningen gjennom lokale tiltak. Det kan også bli aktuelt å innføre
nasjonale tiltak.
TISK-arbeidet har vært avgjørende for å holde epidemien under kontroll med et nokså
lavt nivå av kontaktreduserende tiltak. Formålet har vært å redusere smittespredningen
6 Kommunelegehåndboka
19
fra smittede så tidlig som mulig gjennom å finne og isolere smittede og følge opp deres
eksponerte nærkontakter. Den utbredte immuniteten i befolkningen gjør at TISK nå
trinnvis kan nedjusteres, men nedjustert TISK beholdes inn i en normal hverdag med økt
beredskap. Kommunenes og helseforetakenes beredskap for TISK legges på en
grunnkapasitet tilsvarende at kommunene skal ha kapasitet til å distribuere hurtigtester
til 10 prosent av befolkningen per uke. Kommunene og helseforetakene bør ha
beredskap til å teste 1 prosent av befolkningen per uke, og kunne øke kapasiteten i
løpet av 5 dager til å teste 5 prosent av befolkningen per uke, og til å skalere TISKarbeidet ellers i samsvar med dette. Det tas sikte på å avvikle nedjustert TISK etter noen
uker i en normal hverdag med økt beredskap.
Enkelte andre luftveisinfeksjoner enn covid-19 kan gi stor sykdomsbyrde og belastning
på helse- og omsorgstjenesten til høsten fordi det er mindre immunitet i befolkningen
etter to år med lite sirkulerende smitte. Det er også foreløpig ukjent hvor godt årets
influensavaksinasjon vil beskytte mot de influensavirusene som kommer i årets sesong.
Det kan også bli økt sykefravær hvis mange holder seg hjemme med symptomer på
luftveisinfeksjon. Beredskapen i helse- og omsorgstjenesten og i kommunene må ta
høyde for dette. Folkehelseinstituttet gir, som ellers, råd og veiledning til kommuner ved
utbruddshåndtering.
Indikatorer for kommunen som gir mulighet til å fange opp og vurdere utviklingen kan
være:
• Utbrudd i sykehjem eller andre sårbare grupper, barnehager, skoler og
eventuelle uvaksinerte grupper
• Kommunens evne til å opprettholde pålagte oppgaver, inkludert evne til å
opprettholde og gjennomføre
o vaksinasjon
o gjeldende TISK-regime
o behandling i sykehjem
o nødvendige hjemmetjenester
o helsetjenester til barn og unge
o fastlegetjenesten og legevakt
o andre prioriterte kommunale oppgaver
• Sykefravær, spesielt i skole og helsetjeneste (Kommunale data)
• Konsultasjoner i allmennlegetjenesten – luftveisdiagnoser
• Vaksinasjonsdekning i kommunen – demografisk fordeling
Antall registrerte tilfeller av covid-19 og andre luftveisinfeksjoner og trend i smitte
• Antall innleggelser i korttidsplasser/sykehjem/helsehus grunnet covid-19 og
andre luftveisinfeksjoner
• Kommunale data
• Nye innleggelser og antall inneliggende i det lokale sykehuset
20
• Dødsfall i kommunen relatert til covid-19 og andre luftveisinfeksjoner –
aldersfordeling
8.2 Beredskap i de regionale helseforetakene
Regionale helseforetak må ha planer for at mange pasienter kan bli innlagt med covid19 på et tidspunkt der sykehusene har mange som er innlagt med influensa,
lungebetennelser og RS-virusinfeksjoner, dvs. planer for isolasjon, smittevern og
eventuell omdisponering av senger. Videre må helseforetakene ha planer for å kunne å
håndtere alvorlig syke pasienter med covid-19 og andre luftveisinfeksjoner samtidig,
dvs. planer for å øke intensivkapasiteten. Det bør foreligger planer om eventuell
nedskalering av elektiv aktivitet dersom det blir nødvendig.
De regionale helseforetakene må foreta sine vurderinger opp mot målbildet for
spesialisthelsetjenesten, som er at sykdomsbyrden holdes innenfor det som er
håndterbart, slik at enkeltmennesker og pasienter får faglig gode tjenester. Dersom
helseforetakene vurderer at de nærmer seg overskridelse av kapasitet, må de
umiddelbart melde fra om dette til Helsedirektoratet.
Det er nødvendig å vedlikeholde kompetanse for håndtering av pandemien, og ha
beredskap for raskt å omdisponere personellressurser, arealer og utstyr. Avtaler om
samarbeid med andre helseforetak bør også vurderes fortløpende og oppdateres ved
behov. FHI har anslått at sykehusene bør ha beredskap for anslagsvis 20 prosent økt
sykefravær. Videre skal det planlegges for tilstrekkelig analysekapasitet i laboratoriene til
å diagnostisere og overvåke luftveispatogener gjennom en vinter med antatt høyere
belastning enn normalt.
Indikatorer for de regionale helseforetakene, som gir mulighet til å fange opp
utviklingen:
• Belegg og konsekvenser i spesialisthelsetjenesten.
o Antall covid-19 pasienter (totalt og per uke) på sykehus, intensiv og
respirator. Dette må ses i sammenheng med belegg fra øvrige
luftveisinfeksjoner og totalbelegg. Aldersfordeling og vaksinasjonsstatus.
o Andre indikatorer: behov for omdisponering av
personell/lokaler/ressurser, kapasitetsbrist for (laboratorie)tjenester,
nedprioritering av elektiv drift eller andre tjenester, redusert tilgang på
utstyr/personell, behov for avlastning fra andre HF.
Slike data må være tilgjengelige for kommunene i opptaksområdet for det enkelte
sykehus. Dette avklares gjennom samhandlingsprosessene mellom kommuner og
sykehus.
21
9 Tiltak
Mange av tiltakene kan være inngripende med stor tiltaksbyrde, og planleggingen bør
derfor inkludere en grundig forholdsmessighets- og kost-nytte-vurdering, samt en
vurdering av behov for kompensatoriske tiltak for å redusere tiltaksbyrden. Mindre
inngripende tiltak bør velges først, og tiltakene bør i størst mulig grad være målrettet for
å beskytte de mest utsatte gruppene.
9.1 Nedjustert TISK
Viktige prinsipper for forventningen til beredskapen i helse- og omsorgstjenesten i en
normal hverdag med økt beredskap er at vi kan iverksette smitteverntiltak innen
hygiene, testing og isolering, smitteoppsporing og karantene, kontaktreduserende tiltak,
reisetiltak og vaksinasjon. Det bør utover høsten fortsatt være lett å få testet seg. God
hygiene og lav terskel for å være hjemme ved sykdom, bør beholdes, men må vurderes
nærmere i lys av utviklingen.
I en normal hverdag med økt beredskap avvikles rutinemessig smittesporing rundt hvert
tilfelle og erstattes av utbruddshåndtering i spesielle situasjoner. Folkehelseinstituttet
gir, som ellers, råd og veiledning til kommuner ved utbruddshåndtering.
TISK-arbeidet i en normal hverdag med økt beredskap innebærer at uvaksinerte
nærkontakter til bekreftet smittede personer oppfordres til å teste seg. Uvaksinerte
hustandsmedlemmer og tilsvarende nære kontakter til en smittet anbefales å avstå fra
kontakt med andre i 7 dager eller å teste seg regelmessig. Det kan enten skje ved daglig
selvtesting i 7 dager eller PCR-test annenhver dag i 7 dager. Rutinemessig smittesporing
fra kommunen vil bare omfatte husstandsmedlemmer og tilsvarende nære. Den
smittede selv eller andre, for eksempel foresatte, skolen eller idrettslaget, oppfordres til
å ta kontakt med øvrige nærkontakter for å informere om at disse bør la seg teste.
Nedjustert TISK vil bli vurdert oktober/november.
9.2 Vaksinasjon
Regjeringen har lagt til grunn at koronavaksinasjonsprogrammet skal ha samme
overordnede mål som regjeringens strategi og plan for håndtering av covid-19-
pandemien: Ivareta helse, redusere forstyrrelser i samfunnet og beskytte økonomien.
Regjeringen arbeider videre med tiltak som kan øke vaksineringsgraden. Vaksinasjonens
tilleggseffekt på smittespredning er nyttig, men skal ikke alene begrunne et
vaksinasjonstilbud eller overstyre frivillighetsprinsippet.
22
Vaksinasjon har vært avgjørende for at epidemien er under kontroll uten omfattende
tiltak. Oppslutningen har vært svært god. Det pågår vaksinasjon til alle over 12 år. Det
meste av vaksineringen er nå andre dose i aldersgruppen 18-44 år og første dose til 12
til 17-åringer. I tillegg pågår dose 3 til immunsupprimerte.
Vaksinasjonsprogrammet er regulert i Forskrift om nasjonalt vaksinasjonsprogram.
Folkehelseinstituttet vil med bakgrunn i ny kunnskap fortløpende vurdere målgrupper,
prioriteringer mellom dem, antall doser og doseintervall og eventuelt foreslå for
regjeringen endringer i vaksinasjonsprogrammet.
Det vil være avgjørende å ha en strategi som tar høyde for at beslutninger om
vaksinefordeling kan tas raskt med sikte på å begrense de samlede skadevirkningene for
samfunnet. Vaksinasjonsstrategien vil oppdateres når befolkningen er tilbudt første
runde med fullvaksinasjon mot covid-19, eller hvis nye virusvarianter eller andre forhold
tilsier det.
Folkehelseinstituttet har ansvar for vaksineberedskap, blant annet med tanke på
eventuelle fremtidige behov for oppfriskningsdoser til tidligere vaksinerte for å møte en
mulig svekkelse av beskyttelsen over tid eller etter opptreden av nye virusvarianter som
omgår beskyttelsen. Norge har et relativt stort lager av vaksiner som kan sendes ut.
Kommunene skal ha en grunnberedskap for å kunne vaksinere opp mot 200 000 i uken
ut 2021. Kommunene skal videre ha beredskap som gjør det mulig å i løpet av én måned
øke kapasiteten betydelig ved behov.
Regjeringen vil fortsette samarbeidet med EU for å sikre Norge nødvendige vaksiner.
Norge er med i EUs felles innkjøp av vaksiner også for 2022 og 2023.
9.3 Innreisetiltak
Innreiserestriksjoner og andre innreisetiltak har bidratt til å dempe smittepresset i
landet både ved å redusere antall tilreisende og ved å redusere smittespredning fra de
tilreisende. Disse tiltakene var og er viktigst i perioder med stor smittegradient mellom
Norge og landene tiltakene er rettet mot, men tiltakene har også vært viktige for å
redusere antall nye utbrudd i perioder med omfattende innenlands smittespredning.
Dette var særlig viktig i perioden da befolkningen og tilreisende ikke var vaksinert og har
mindre betydning nå i en befolkning med høy vaksinedekning.
Tiltakene har også vært benyttet for å forsinke introduksjonen til landet av nye
virusvarianter med større spredningsevne (alfavarianten vinteren 20/21 og
deltavarianten sommeren 2021). Innreisetiltakene bidro sannsynligvis til at kommunene
slapp mange utbrudd og kunne forberede seg bedre på det som ville komme.
23
Dersom pandemien skulle utvikle seg i alvorlig negativ retning i andre land og ikke i
Norge, eller dersom det skulle oppstå nye virusvarianter som vaksinasjon beskytter
dårlig mot, kan innreisetiltak igjen bli aktuelle. Siden slike tiltak medfører stor byrde, må
det først gjøres grundige vurderinger av smittevernmessig begrunnelse, forventet nytte
og kostnader for økonomi og samfunn.
9.4 Koronasertifikat
Koronasertifikat har i gjenåpningsfasen vært i begrenset bruk for å gi lettelser og
raskere gjenåpning i noen sammenhenger. Regjeringen har vurdert at innenlands bruk
av koronasertifikat ikke lenger er formålstjenlig eller forholdsmessig i situasjonen ved en
normal hverdag med økt beredskap, når en stor andel av befolkningen er beskyttet mot
covid-19 gjennom vaksinasjon.
Internasjonalt kan bruken av koronasertifikat komme til å fortsette. Regjeringen vil her
følge med på utviklingen i EU. Tiltaket kan være aktuelt også på nasjonalt nivå ved en
negativ utvikling av sykdomsbyrden innenlands, men må i så fall vurderes opp mot
risiko og eventuell gevinst av tiltaket. Regjeringen er på vakt mot en utvikling med en
varig todeling av befolkningen i immune og ikke-immune personer. Det kan åpne for
diskriminering, stigmatisering og motstand mot myndighetenes håndtering av
epidemien.
10 Internasjonalt samarbeid
En pandemi er en grensekryssende helsetrussel ingen land kan håndtere alene.
Utviklingen i Norge avhenger av utviklingen i resten av verden og mange løsninger kan
bare finnes ved samarbeid over landegrensene. Den nasjonale smittesituasjonen
henger nøye sammen med hva som skjer utenfor våre grenser i våre naboland, i Europa
og globalt. Vår håndtering og vårt handlingsrom påvirkes av hvilke tiltak andre land
iverksetter. I Europa kan man nå spore optimisme. Utviklingen av EUs digitale
koronasertifikater er et godt eksempel på at man raskt kan bli enig om en ordning som
legger til rette for økt mobilitet under pandemien og samtidig forhindrer
smittespredningen. Det er en styrke for Norge å være med på europeiske løsninger som
dette.
EU er vår nærmeste og viktigste samarbeidspartner, både i den løpende
pandemihåndteringen og for å sikre vaksiner til befolkningen. Som en global aktør har
EU samarbeidsrelasjoner og markedsmakt av stor betydning for fremtidig
helseberedskap. EUs helsesamarbeid er i sterk utvikling, og regjeringen støtter EUs
ambisjoner om et nært helsesamarbeid mellom landene i Europa. Regjeringen arbeider
24
for norsk tilknytning til den europeiske helseunionen, inkludert den nye
helseberedskapsmyndigheten HERA. Vi bidrar inn i arbeidet for å sikre at de nye
beredskaps- og responskapasitetene blir en suksess. Norge er avhengig av tilknytning til
den styrkede europeiske helseberedskapen både for å være best mulig forberedt på
fremtidige helsekriser og for å håndtere denne pandemien.
EU-samarbeidet skaper også muligheter for økt interregionalt samarbeid, som innen
den nordlige delen av Europa. Selv om de nordiske landene har hatt ulik tilnærming til
nasjonale tiltak, er samarbeidet like fullt preget av et tett og tillitsfullt samarbeid i alle
ledd. For eksempel har de nordiske smitteverndirektørene og
vaksinasjonsprogramansvarlige hatt regelmessige møter gjennom store deler av
pandemien i tillegg til en rekke møtepunkter i EUs smittevernbyrå ECDC. Regjeringen
jobber for et styrket samarbeid på helseberedskapsområdet gjennom Nordisk
ministerråd, hvor Finland har tatt initiativ på statsministernivå. Videre har det vært et
mål om at det nordiske samarbeidet skal sees i sammenheng og understøtte allerede
pågående europeiske initiativer på helseberedskapsområdet. Det arbeides kontinuerlig
med å skape konstruktive samarbeidsflater med andre aktuelle medlemsland i EU.
Gjennom EUs mekanisme for sivil beredskap har Norge bl.a. samarbeidet med Tyskland
for å skaffe smittevernutstyr til Namibia.
EU åpner nå en større debatt om forsyningssikkerhet og strategisk autonomi på sentrale
områder som er viktig for helseberedskapen, eksempelvis for legemidler og
smittevernutstyr. Norge ønsker å være konstruktiv deltaker i denne samtalen. Som et
lite land med en åpen økonomi, er Norge avhengig av internasjonalt samarbeid og især
av europeiske løsninger. Flere ganger har vi opplevd utfordringer på grunn av
eksportrestriksjoner og markedssvikt, som vi som et lite land ikke klarer å løse alene
uten tilknytning til den økonomiske og politiske slagkraften som EU har. Verden har i
dag ikke en produksjonskapasitet for å møte landenes etterspørsel etter vaksiner. Det
har skapt uforutsigbarhet og usikkerhet knyttet til vaksineleveranser, og enkelte land
har tatt i bruk eksportrestriksjoner. Både vi og de europeiske landene er sårbare for
endringer i forsyningskjeder og avhengige av mer langsiktige løsninger for
forsyningssikkerhet, men det er det europeiske fellesskapet som sitter med nøkkelen. Vi
vil fortsatt prioritere aktiv deltakelse i globale og europeiske prosesser for håndtering av
krisen slik at Norge, Europa og verden kan stå bedre rustet ved fremtidige helsekriser. Å
støtte opp om et velfungerende multilateralt handelssystem er en viktig del av dette.
Internasjonal innsats mot pandemien er viktig, også for Norge. Norge har over tid
opparbeidet en sterk posisjon i globale helsespørsmål. Ved å dele vår kunnskap og
investere i internasjonalt samarbeid, vil regjeringen bidra med en toneangivende
25
stemme i utformingen av fremtidig global helseberedskap. Verdens helseorganisasjon
(WHO) vil fortsatt være sentral i dette arbeidet, og regjeringen vil derfor videreføre
arbeidet for et sterkt og troverdig WHO som på en enda bedre måte kan lede og
samordne det internasjonale arbeidet for å håndtere pandemien og fremtidige
helsekriser.
Verden har mye kunnskap om medisinske tiltak under pandemien, men etter halvannet
år med inngripende tiltak verden over vet vi fortsatt for lite om effekter av ulike andre
smitteverntiltak som skolestengning, innreisetiltak mv. – og hvilke sosiale og
økonomiske kostnader disse tiltakene har. Regjeringen har derfor sammen med WHO
tatt initiativ til å utvikle et rammeverk for forskning på denne type tiltak. Det er gjennom
internasjonalt samarbeid vi har muligheten til å ivareta liv og helse bedre, og sammen
har vi større sjanse til å lære og til å justere tiltakene riktig. Det etableres et senter på
Folkehelseinstituttet for forskning på effekt av ikke-farmakologiske tiltak under en
pandemi (WHO collaborating center).
Globale tiltak for å bidra til at også land med svak helseberedskap kan håndtere krisen
er viktig. Felles innsats og solidaritet gjennom internasjonalt samarbeid er avgjørende
for å redusere smitteomfanget, og dermed risikoen også i våre egne nærområder.
Pandemien er ikke over før det er global tilgang til vaksiner, diagnostikk og nødvendig
utstyr. Norge vil fortsatt være en betydelig bidragsyter i dette arbeidet.
Selv om vaksinasjonen i Norge og resten av Europa har kommet langt, vil store deler av
verdens befolkning trolig forbli uvaksinert i lang tid framover. Foruten de katastrofale
lokale effektene dette har i områder med lav vaksinasjonsdekning, vil dette også kunne
ha indirekte negative konsekvenser for høyinntektsland som Norge. Lav global
vaksinasjonsdekning vil påvirke økonomien i negativ retning ved redusert handel og
reiseaktivitet. I tillegg vil det kunne øke risikoen for fremvekst av nye virusvarianter med
andre immunologiske egenskaper enn de variantene som dominerer i dag.
Det er betydelige forskjeller i vaksinasjonsdekning mellom rike land og de fattigere
landene. Til tross for rekordrask vaksineutvikling har den globale tilgangen blitt hemmet
av utilstrekkelig og fragmentert finansiering, eksportrestriksjoner og
produksjonsproblemer hos sentrale vaksineprodusenter. Prognoser for global
vaksinetilgang er usikre, og avhenger fortsatt av utviklingsprosesser og ikke-validerte
produksjonslinjer. Det vil være vesentlig å sikre fortsatt oppskalering av global
vaksineproduksjon gjennom finansiering og donasjon fra bilaterale innkjøpsavtaler. Det
vil også være behov for støtte til implementeringen i lavinntektsland.
26
Det er behov for en betydelig oppskalert finansiering for fremtidig global
helseberedskap, herunder bærekraftig, fleksibel og forutsigbar finansiering av Verdens
helseorganisasjon. Dette er løftet fram i flere av de globale evalueringsrapportene som
nå foreligger, blant annet fra det uavhengige panelet for pandemiberedskap og –
respons, IPPPR og fra gjennomgangen av det internasjonale helsereglementets funksjon
under pandemien. Hvordan de konkrete anbefalingene fra disse evalueringene nå følges
opp vil ha varig betydning for den fremtidige globale helseberedskapen, og for Norges
og andre lands evne til å møte neste pandemi.
Det er behov for raskt å gjøre omfattende endringer i den globale helsearkitekturen for
å kunne gjøre verden bedre forberedt for å kunne forebygge, oppdage, varsle og
håndtere framtidige pandemier på en bedre måte. Den pågående koronapandemien
har også blitt en pandemi av ulikhet mellom land. Gjennomgang av internasjonalt
regelverk og avtaler som IHR, patentregelverket og avtaler om deling av biologisk
materiale er en del av dette. Arbeidet med en mulig ny traktat for global
pandemiberedskap er under utvikling inn mot en spesialsesjon for WHA i november
- Norge vil ta en aktiv rolle i å bringe dette arbeidet til konklusjoner og handling.
11 Sammenhengen mellom strategi- og
beredskapsplanen og andre relevante
grunnlagsdokumenter
Forberedelsene til og håndteringen av covid-19-pandemien har blant annet vært basert
på følgende planer og regelverk:
• Nasjonal helseberedskapsplan
• Nasjonal strategi for beredskap mot hendelser med farlige stoffer og
smittsomme sykdommer
• Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer
• Nasjonal beredskapsplan pandemisk influensa
• Handlingsplan for et bedre smittevern
• Smittevernloven med forskrifter, herunder forskrift om Meldingssystem for
smittsomme sykdommer og forskrift om varsling av og tiltak ved alvorlige
hendelser av betydning for internasjonal folkehelse mv.
• Helseberedskapsloven
• Folkehelseloven
• Forskrift om smitteverntiltak mv. ved koronautbruddet (covid-19-forskriften)
• Midlertidig lov og forskrift om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til
folkehelsen
27
I tillegg har Koronakommisjonens rapport og Holden-gruppens samfunnsøkonomiske
vurderinger blitt lagt til grunn for tidligere revisjoner av strateg- og beredskapsplaner.
Strategi og beredskapsplanen må også ses i sammenheng med vaksinasjonsstrategien
og Rundskriv I-7/20207 om kommunale smitteverntiltak.
Samlet sett danner dette grunnlaget for regjeringens respons og håndtering av covid-19-
pandemien. I tillegg kommer Kommunelegehåndboka8
. Dette gir til sammen veiledning
for kommunenes vurderinger, beslutninger og iverksettelse av tiltak.
7 Rundskriv om kommunale smitteverntiltak
8 Kommunelegehåndboka
28
Vedlegg – Ansvar for oversikt og tiltaksvurderinger i smittevernarbeidet
Skjematisk oversikt over ansvar i smittevernarbeidet på lokalt og nasjonalt nivå.
Trinn Beskrivelse Ansvar i kommune Ansvar i region, landsdel, land
1 Overvåking,
rapportering og
deling av nødvendig
informasjon
Gjennom innsamling og analyse av en rekke data om atferd og sykdom er det mulig å følge
trender og oppdage hendelser tidlig.
Gjennom rapportering fra kommuner, statsforvaltere, regionale helseforetak,
Legemiddelverket og andre sektorer (som f.eks. DSB og Politiets grensekontroll) etableres
et helhetlig situasjonsbilde som gir grunnlag for å vurdere den epidemiologiske utviklingen
i sammenheng med kapasitetsvurderinger og vurdering av behov for tiltak.
Kommunen (§ 7-1) FHI (§ 7-9)
Hdir (§ 7-10)
2 Varsling og
samarbeid
Hendelser skal varsles til FHI slik at samarbeid kan starte mellom involverte kommuner og
FHI.
FHI skal gi Helsedirektoratet faglige råd, og umiddelbart varsle Helsedirektoratet om
alvorlige utbrudd.
Kommunen (§§ 2-3, 7-1) FHI (§§ 2-3, 7-9)
Hdir (§ 7-10, MSIS-forskriften)
3 Etterforskning Hendelser skal etterforskes for å beskrive detaljer og forstå årsaker. Kommunelegen (§ 7-2) FHI (§ 7-9)
4 Risikovurdering Hendelser skal analyseres for å vurdere sannsynligheten for forverring og konsekvenser av
dette.
Kommunen (§ 7-1) FHI (§ 7-9)
Hdir (§7-10)
5 Tiltaksvurdering Det skal vurderes hvilke tiltak som bør iverksettes mot den vurderte trusselen, og hvilket
nivå tiltak bør iverksettes på etter en helhetlig vurdering
Kommunen (§ 7-1) FHI (§ 7-9)
Hdir (§ 7-10)
29
6 Håndtering (tiltak) Tiltak iverksettes for å bringe hendelsen under kontroll samtidig som man kommuniserer
med publikum om risikoen.
Kommunen (§§ 7-1, 4-1)
etter råd fra
kommunelegen (§ 7-2)
FHI (§ 7-9, MSIS § 3-3), Hdir (§§ 7-
10, 4-1) etter råd fra FHI, og basert
på en helhetlig og utvidet
vurdering av situasjonsbildet
7 Forskriftsfesting av
nasjonale eller
regionale tiltak
Regjeringen ved Helse- og omsorgsdepartementet vedtar nødvendige endringer i covid19-forskriften.
- Helse- og omsorgsdepartementet
etter råd fra Hdir og FHI (§ 4-1
andre ledd og Hdirs underordning
av departementet)
8 Oppfølging Etter justering eller gjeninnføring av tiltak må effekten vurderes gjennom overvåkingen, se
ledd 1 over.
Kommunelegen (§ 7-2) FHI (§ 7-9)
Hdir (§7-10)
9 Evaluering Etter hendelsen må håndteringen evalueres og resultatene rapporteres slik at andre
kommuner kan lære.
Kommunelegen (§ 7-2) FHI (§ 7-9)
Hdir (§7-10)
+ There are no comments
Add yours