- Bjørn H. Samset
- Trude Storelvmo
- Jan S. FuglestvedtMedforfattere av første del av IPCCs 6. hovedrapport
I går 20:00
Bjørkums forenklede utregning gir ikke et riktig svar.Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
I Aftenposten 27. august spør Per Arne Bjørkum om vanndamp kan ha betydd mer for global oppvarming de siste 150 årene enn CO₂. Svaret er et entydig nei, slik både siste rapport fra FNs klimapanel og den underliggende forskningen viser.
Bjørkum har rett i at vanndamp utgjør en avgjørende del av Jordens drivhuseffekt, og at den bidrar til å forsterke oppvarmingen fra de økte mengdene drivhusgasser som vi mennesker har forårsaket. Ut over det stemmer imidlertid ikke argumentene han presenterer.
Mer vanndamp er respons på økt CO₂-mengde
Vanndamp har alltid vært avgjørende for forståelsen av Jordens klima. I rapporten fra Klimapanelet behandles den i alle relevante kapitler, og spesielt i kapittel sju om Jordens klimafølsomhet. Interesserte kan finne rapporten på ipcc.ch og lese avsnitt 7.4.2.2 om vanndampens rolle som forsterkende effekt for global oppvarming.
Når vanndamp likevel behandles annerledes enn CO₂ og metan, er det hovedsakelig fordi den har en mye kortere levetid i atmosfæren.
Vanndamp har alltid vært avgjørende for forståelsen av Jordens klima
Kort fortalt: Uten mer CO₂, eller andre faktorer som varmer jordoverflaten, får vi heller ingen økning i vanndamp.
Når vi flytter CO₂ fra fossile lagre og opp i det aktive karbonkretsløpet, blir drivhuseffekten forsterket over tid. Luften og jordoverflaten varmes, og dermed vil mer vann fordampe og holdes igjen i atmosfæren. Slik er mer vanndamp en respons på økt CO₂-mengde, snarere enn en uavhengig kilde til oppvarming.
Én av mange faktorer
Bjørkum spør videre om den geografiske fordelingen av oppvarmingen. At land varmes raskere enn hav, at Arktis varmes raskere enn lavere breddegrader, og at det er ulik oppvarming ulike steder på Jorden, er godt forklart i Klimapanelets rapport. Se for eksempel kapittel 3, avsnitt 3.3.1.1.
Å varme vann krever mer energi enn å varme land. Dessuten vil energien som tas opp av de store områdene rundt ekvator, fraktes og konsentreres mot polområdene. Disse mister stadig mer hvit is (spesielt i nord) og tar dermed opp mer energi.
De dypere regionale forskjellene i oppvarming har mer med naturlige variasjoner i klimasystemet å gjøre, slik blant annet kapittel 11 og Annex 4 beskriver i detalj. Vanndamp er blant faktorene som inngår her, men bare som én av mange.
Uten mer CO₂, eller andre faktorer som varmer jordoverflaten, får vi heller ingen økning i vanndamp
Vanndampens rolle
Sist, og viktigst, kommer vi til vanndampens rolle i den målte oppvarmingen. Alle faktorer som endrer Jordens overflatetemperatur, enten det er drivhuseffekten, tap av is og snø, eller noe annet, vil bli forsterket av vanndamp. Rapporten skiller derfor ikke ut dette bidraget, men har det med som bidragsyter til de underliggende faktorene.
Figur 2 i oppsummeringen av rapporten viser at CO₂ (inkludert alle forsterkende og dempende effekter) har bidratt rundt 0,8 grader av de målte 1,1 gradene global oppvarming siden 1850–1900. Metan bidrar 0,5 grader, andre drivhusgasser til sammen rundt 0,2 grader. Andre faktorer, som svevestøv, har i sum avkjølt noe slik at nettoen blir 1,1 grader.
Vi er enige i at vanndampens rolle i global oppvarming er viktig, men vi understreker at den er godt forstått og tatt hensyn til.
Den er ikke en uavhengig kilde til oppvarming, men en respons på andre endringer: først og fremst menneskeskapte utslipp av CO2.
Bjørkums forenklede utregning har hverken riktig utgangspunkt eller riktige fysiske sammenhenger, og gir derfor ikke et riktig svar. Vi anbefaler alle som er interesserte i detaljene, å lese den nye rapporten fra FNs klimapanel.
+ There are no comments
Add yours