Er vi fortalt sannheten om klimaendringer av våre «grønne» politikere og den «grønne» klimabevegelsen ?

Er de sannferdige eller har de sin egen agenda som gjør at de ser seg tjent med å krisemaksimere ? Hvorfor har klimabevegelsen plutselig definert vannkraft som ikke-grønn energi ? Hvorfor manipulerer miljøvernminister Rotevatn Norges CO2 regnskap til det verre og slipper unna med det? Hvorfor framsnakker OED statsråd Bru satsning på vindkraftindustri når energieffekten er symbolsk og naturødeleggelsene så store ? Hvorfor retter ikke klimabevegelsen oppmerksomheten mot kullkraftverk og forurensninger i Kina, istedet så har de kun fokus på et av verdens reneste land, Norge ? Hvorfor forteller ikke klimabevegelsen at ingen av deres foreslåtte grønne løsninger er bærekraftlge ? Hvorfor forteller ikke de om miljøskadene elektrifiseringen påvirker naturen ? Kan det være for at de rett og slett er noen ufaglærte , halvstuderte «bedrevitere» og/eller at de har oppdaget nytten av å krisemaksimere for det gir deres interesser mer oppmerksomhet og tilfører deres politiske saker mer penger, deres rolle mer betydning, deres politikk mer makt. Desto større klima krise, desto bedre er det. Desto mindre klima krise, desto verre er det for den radikale grønne delen av klimabevegelsen og deres fundamentalistiske kamp mot etablissementet. Jeg tenker jeg at mange av dem i klimabevegelsen, spesielt de mest profilerte som f.eks. Bastholm og Lan, som pusher alt og alle mot det de kaller det såkalte «Grønne skiftet», er eksempler på de mest dogmatiske idealister i Norge, med skråsikker uvitenhet forfekter de ikke bærekraftige «grønne» løsninger med skråsikker uvitenhet, uten kompetanse eller fornuft for den del. Det som verre er at de ukritisk sprer klimafrykt og «dommedagsprofetier» med de største selvfølgeligheter uten å blunke. MDG og tilsvarende klimafundamentalister er vel kanskje de mest uansvarlige aktørene av dem alle, uten forankring i seriøs forskning, uten viten om kostnad, uten analyse av konsekvenser, uten vilje til selvkritikk ved åpenbare påviste feilvurderinger og derfor helt uten troverdighet. De er raske til å sette negative merkelapper på dem som stiller seg undrende til deres skråsikre klimapåstander, selv på områder hvor dagens klimaforskning og klimaforskere er uenige med seg selv pga motstridende klimateorier og forskningsfunn, og hvor det fortsatt hersker uklarheter om hvordan fortolke klimafenomen, årsaker og effekter. «Det Grønne Skiftet» synes mer og mer å ha blitt et skalkeskjul for klimafundamentalister med politiske, økonomiske ambisjoner, politikere som ukritisk henger seg på alt som høres «grønt» ut, samt nasjonale og internasjonale klimalobbyister/-profitører. Det grønne skifte har rett og slett blitt et globalt verdensomspennende bedrag, «keiserens nye klær», gjennomsyret av halvsannheter, fabrikerte klimadata og bestillingsverk av «klimarapporter». «Klimaavhoppere» forteller historier og erkjenner hvor galt det har blitt og hvor langt de er villig til å gå uansett virkemiddel. Klimafanatikerne har gått for langt i deres streben etter å forsøke å forankre en dyp frykt for en global klimanedsmeltning. Alt flere «våkne» nordmenn begynner å oppdage at de er ført bak lyset av en meget offensiv og til tider utspekulert «klimabevegelse» støttet av media, som ikke lenger evner å formidle klimareportasjer basert på fakta, men som har sin egen agenda, og statsråder som for tiden er mer opptatt av å posisjonere seg globalt enn nasjonalt. De har erstattet det norske flagget  med det globale flagget  og synes å være stolte av det. De har internasjonale globale karriere ambisjoner, kjøper seg «goodwill » ved å signere «overambisiøse» liksom forpliktende internasjonale klimaavtaler og gir villig bort den norske formue og norske natur ressurser i form av enorme pengeoverføringer, skattesubsidier, og vår flotteste norske natur langs kysten. Med en spesialtilpasset autoritær energilov i hånden, som overstyrer naturvernlov og lokaldemokratiet, har over natten den norske naturen mistet all sitt rettsvern og lokalkommuner har mistet sin lokalpolitiske demokratiske makt i energipolitiske saker. Energiloven trumfer. Norge har fått en miljøminister Rotevatn og et miljødepartement som viser en talentløs flid i å ofre mer enn gjerne den norske naturen til fordel for å bli best i verden på å «jage» noen internasjonale klimamål. Norge har fått en OED minister BRU som med sitt departement og NVE sine mangelfulle og tildels misvisende konsekvensutredninger, som mot bedre vitende eksperimenterer med en meget ødeleggende og klimaprofitør-/norgesfiendtlig fornybar «grønn» energipolitikk. Med dette har Erna med statsrådene Rotevatn og BRU med NVE påbegynt en rasering av norske kystsamfunn av historiske proporsjoner som f.eks. Frøya ,Haramsøya,Stadt med enorme klimakontraproduktive vindkraftturbiner/- industrianlegg uten dokumentert «grønn» nettoeffekt, meget forurensende, dyrefiendtlige og lokalsamfunnsødeleggende, og ikke minst samfunnsøkonomisk uansvarlig. Våre statsråder Rotevatn og Bru har ingen troverdighet hver gang de uttaler seg om klima og vindkraft, fordi det er så åpenbart at de uttaler seg på et sviktende forskningsbasert grunnlag, og i stedet er det vindkraflobbyistenes/ -profitørenes vindkraft»propaganda» de videreformidler med store bokstaver. Imidlertid har nå allmennheten lest seg opp og vet for mye, til å bli ført bak lyset lenger. Nå har politikerne store forklaringsproblemer hvorfor de (og NVE) har gitt bort og fortsatt insisterer på å gi bort nye store landområder langs kysten «tilnærmet gratis» til internasjonale vindkraftkonsern uten lokaldemokratiets velsignelse, samtidig som de bortforklarer hvorfor de ikke vil utsette/stanse den store vindkraftindustri utbyggingen langs kysten til tross for at ødeleggelsene som rapporteres er så åpenbare. Våre sentrale politikere og NVE har valgt en konfronterene tilnærming med mobilisering av politistyrker, samtidig som de ser «den andre veien», og overhører alle lokale protester, mens vindkraftutbyggingen fortsetter og resulterer i overgrep mot lokalsamfunnene og mot sjelden vakker natur og sårbart dyreliv, for å ikke snakke om de store forurensninger og forsøpling som følger med. Det er mulig klimabevegelsen og det grønne skifte hadde en grønn intensjon en gang, men på veien har innholdet i det grønne skiftet endret karakter til noe «skittent», og mer i form av et lukrativt og lønnsomt marked for globale politikere og kyniske profittmotiverte grunneiere, nasjonale og internasjonale vindkraftindustri med mål om enorme økonomiske fortjenester takket være lukrative skattesubsidierte fordeler som ikke tåler dagens lys uansett hvilke skader de måtte påføre en 3,dje part. Og klima/-vindkraftbevegelsens politiske og økonomiske «krigere» slik de fremstår nå er ikke noe annet en noen løpegutter som villig lar seg naivt misbruke av klimalobbyister/-profitører, dessverre, og det kan ikke fortsette lenger. Det har blitt et svik mot eget folk  Les artikkelen:https://m.facebook.com/story.php… Denne siden er selvfølgelig tatt bort av FB.