• Inga Bejer EnghTidligere aktor i rettssaken etter 22. juli, nåværende barneombud

26. juni 2021 08:00Sist oppdatert 29. juni 2021

Terrorangrepet 22. juli 2011–Når alle til slutt medvirker til massedrap på barn for indirekte å styrke et fremmed herredømme østfra Det falske flagget Anders Behring Breivik medvirket til denne forbrytelsen mot menneskeheten, men ikke mer enn alle andre som i ti år har spilt på følelser istedenfor fakta og bedrevet cover up av den underliggende sanne virkeligheten. Inkludert samtlige aktører i narrespillet av en rettssak i Oslo våren 2012.

https://l.facebook.com/l.php?u=https%3A%2F%2Fwww.aftenposten.no%2Fmeninger%2Fkronikk%2Fi%2FWO96zQ%2Fkriser-setter-rettsprinsipper-paa-proeve%3Ffbclid%3DIwAR3rlW4NeCjfKLK9D9kumJEfdJgYupD1dDgr5C2B9qWNQ65lRHKKHmrCgSk&h=AT28BCR3tTCyoHx_quv_kBjRlm4fsrrSLXjWM36vB_nqRbOpdZYw0lwImKv3dExVSW9Xnt0mliLSptooXtF_GMMBEFPAIy71b48mksoPLO5yMWs3QplMAc-2DQAkDX5m5A&tn=H-R&c[0]=AT1rN73Tce6pDll8-PIZi_i7hvdUcbn6a6C8Alch79fd4JvF6IxNpRPque9I4gFt3uH2uoJdCaLmPIoB3ZOtPqZIKHjF1IA7pHMrqbT5zNENz0VmUHW__ktJdXToAMDewl559sTzOeLsfQO8d5MJpryMqHGyRVmnT5k

Hvordan Kremls mafiaadvokater i Norge med svart magi tryllet bort hva som skjedde i terrorangrepet i Oslo og på Utøya i 2011 og lurte hele verden

Siden jeg er analytikeren som avslørte de hemmeligste kommunistiske bedragmetodene som lenge har vært selve motoren for utviklingen i Norge og ellers i Vesten, etter at de har vært brukt mot meg i koordinasjon med gift, gassing og injeksjoner en rekke ganger siden 1995, kan jeg også fortelle hvordan advokat Johan Fredrik Remmen og de andre mafiaadvokatene for Kreml tryllet bort rettslig søkelys på alt som skjedde i Oslo og på Utøya. Da de begynte å spinne kontinuerlig bedrag på likene og de skadde unge etter angrepet 22. juli 2011. Noe de holder på med ennå ti år etterpå. I en normal drapssak blir alle som opplevde drapet ført som vitner. Det er da selvsagt. Men ikke når staten begår massedrap på egne innbyggere for indirekte politiske formål. Slik som 22. juli 2011. Ingen av de rundt fem hundre barna og ungdommene som var på Utøya vitnet. Ingen av disse fortalte hva som skjedde i en rettssal. Dette ville nemlig ødelagt hele det godt planlagte narrespillet. Kremls mafiaadvokater og mafiadommere i Oslo fra Moskvas kjernefamilier i hovedstaden etablerte tre parallelle prosedyrer for håndteringen av massedrapet. Den ene var behandlingen i Oslo tingrett med dommerne Wenche Eliszabeth Arntzen og Arne Lyng – et narrespill som foregikk i to måneder våren 2012. Med tingrettsdommer Kim Heger i kulissene som tilrettelegger for narrespillet på vegne av Johan Fredrik Remmen, den høyre hånden til Jens Christian Hauge og allerede før hans død i 2006, Kremls og russisk mafias viktigste mann i Norge. Den andre samtidige prosedyren var en illusjon av en kommisjon som statsminister Jens Stoltenberg nedsatte og som ble ledet av regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs’ niese, Alexandra Bech Gjørv. Denne såkalte kommisjonen fra Stoltenberg ble til og med unntatt fra statens reglement for granskingskommisjoner og fikk et mandat som heller ikke påla medlemmene noen etterforskning av terroren. Det var heller ingen etterforskere i sekretariatet. Noen gransking ble da heller ikke gjort. Kommisjonen undersøkte egentlig ikke noe som helst. Den bedrev bare cover-up, den også. Den tredje samtidige prosedyren var den såkalte 22. juli-komiteen i Stortinget med Kristelig Folkepartis Knut Arild Hareide som leder for å befeste villfarelsen om gundig saksbehandling enda mer–om hva som i realiteten var hendt. Heller ikke denne gruppen av folkevalgte undersøkte noe som helst om hva som var skjedd da regjeringsbygningen ble blåst i luften i Oslo, eller da 69 barn og ungdommer ble drept og omtrent like mange ble skadet i løpet av en time på Utøya. Jeg kjenner godt Kremls mafiaadvokater i Oslo generelt og advokat Johan Fredrik Remmen spesielt. Han benytter så ofte som han kan fiksjonene om oppfunnet og medfødte sykdommer fra psykiatrien og psykiatere for cover-up og hvitvasking av sine forbrytelser med KGBs nå avslørte teknikker innen bedrag. Rettssaken om 22. juli var intet unntak Det meste handlet om psykiatri i to måneder. Forvirring og bedrag ble skapt og befestet ved å legge en kontradiksjon, en motsigelse, inn i denne delen av rettssaken også. Å skape villfarelse, befeste villfarelse og utnytte villfarelse er en gammel og god definisjon av bedrag innen strafferetten. Kontradiksjoner generelt skaper illusjoner med bedrag og svik til følge i narrespill over kommunistisk lest. De er faste byggeklosser i slike operasjoner. Johan Fredrik Remmen og de andre mafiajuristene brukte altså samtidige og overlappende prosedyrer som gjør det mulig å dobbeltkrysse og trippelkrysse mellom dem, og slik trylle bort enhver rettslig eller annen nærgående behandling av hva som egentlig skjedde – for eksempel i dette tilfellet i særlig grad på Utøya mens skytingen pågikk. Noe som skulle ha vært belyst med de mange vitnene i en normal rettssak i en rettsstat. Alle de mange hundre overlevende barn og ungdommer skulle ha vitnet i stedet for psykiatere dag ut og dag inn i flere måneder. En slik prosedyre hadde vært relevant. Den hadde vært normal i en så alvorlig straffesak. Dette helt opplagte i enhver straffesak manglet totalt. Dette lureriet var mulig å gjennomføre fordi de tre overlappende prosedyrene ble avsluttet til forskjellige tider, så i realtid var det lettere å bedra folk dag ut og dag inn. Når noen advokater kom inn på hva som hadde funnet sted da 69 barn ble brutalt drept med jaktammunisjon fra Førde Sport (en av dem druknet) og 63 ble alvorlig skadet, stanset tingrettsdommer og administrator Wenche Arntzen alle slike forsøk på å opplyse forholdet. Det mest relevante og av mest betydning i hele angrepet. Dommer Wenche Arntzen sa at dette forholdet skulle granskingskommisjonen undersøke, og ikke være tema i retten. Dermed lurte hun alle. Hva hun sa var en stor løgn. I tillegg til å være forsettlig bedrag med store følger i hele saksbehandlingen. Du kan selvsagt ikke trekke ekte lærdommer om noe som helst når du ikke har undersøkt hva som er skjedd. Bare en illusjon om så er tilfelle står da igjen. Alt er gjennomført falskt og bare følgene er virkelige. I all saksbehandling fra staten av statens eget angrep på eget folk. Kjøreplanen fra advokat Remmen ble fulgt. Den var som vanlig laget i god tid før terrorangrepet. Heller ikke i den tredje prosedyren i Hareides komite på Stortinget ble altså noe av det som var skjedd i Oslo og på Utøya terrordagen sommeren 2011 belyst. Alt var cover-up. Utad ble det således alt i alt skapt en massiv illusjon av solid etterforskning, mens det i virkeligheten ikke var skjedd noen som helst belysning av kjernen i saken. Politiet forfalsket og fjernet beviser til og med. Den eneste som forklarte seg om hva som var hendt var det falske flagget og den prefabrikkerte høyreekstremisten Anders Behring Breivik, og da først og fremst for å styrke en forestilling om at han var en gal mann. Alt var usant. Alt fra ham var arrangert og godt planlagt skuespill. I likhet med tilsvarende terrorangrep i Vesten med samme indirekte virkelige mål, var det operative prinsippet i den norske falske flaggoperasjonen også en kontradiksjon, nemlig å drepe dine venner for å styrke deg selv og dine venner. Virkelig mål om å befeste gamle maktforhold ble oppnådd indirekte. Begge dommerne fra Kremls frontfamilier i Oslos tingrett ble for øvrig ulovlig plukket ut utenom tur, noe som ene og alene skulle ha gjort hele narrespillet i Oslo tingrett ugyldig. Alle aktørene i rettssalen i 2012 medvirket i likhet med Behring Breivik helt klart til terroren og massedrapet og skal også ha samme straff. https://www.nrk.no/…/disse-skal-domme-breivik-1.7927722…

Sterke følelser i samfunnet kan være en trussel mot de rettsprinsipper vi setter høyt i Norge. Jeg har erfart hvordan.Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I sommer er det 10 år siden terrorhandlingene 22. juli, den største ugjerningen i Norge siden andre verdenskrig. Samtidig legger vi forhåpentlig snart bak oss en tid med en krevende pandemi.

Alle disse tre hendelsene har på hvert sitt vis skapt sterke følelser i samfunnet, ved enten sinne, hat eller frykt. Følelser som på ulikt vis kan ha vært med på å sette våre rettsprinsipper, som følger av Grunnloven og menneskerettighetene, på prøve.

Sterke følelser truer prinsipper

Både som aktor i 22. juli-rettssaken og nå som barneombud under en pandemi har jeg hatt som oppgave å påse at våre rettsprinsipper blir fulgt – også i kriser.

Som aktor er det en sentral oppgave, i tillegg til å sikre rettighetene til ofrene og til de etterlatte, å sikre tiltaltes rettssikkerhet. Som barneombud er oppgaven å overvåke at barn i Norge får ivaretatt sine grunnleggende rettigheter, også under pandemien.

I begge tilfeller har jeg erfart hvordan sterke følelser i samfunnet kan være en trussel mot de rettsprinsipper vi setter høyt i Norge.

Etter andre verdenskrig var landet i krise, og i rettsoppgjøret som fulgte, ble våre rettsprinsipper satt på prøve.

Urolige tider etter krigen

I 1946 kom Høyesterett i en dom med en uttalelse om hvordan sterke følelser i et samfunn kan påvirke grunnleggende rettsprinsipper.

Høyesterett skulle ta stilling til dette spørsmålet: Var Grunnlovens forbud mot at lover gis tilbakevirkende kraft til hinder for at en tysk offiser kunne dømmes til døden?

Rettens flertall er senere blitt mye kritisert. Det fant at Grunnlovens beskyttelse ikke gjaldt for den tyske offiseren – og han ble dømt til døden.

Rettens mindretall derimot, kom til at Grunnloven ikke kunne settes til side på grunn av ekstraordinære forhold. De fremhevet at den rettsfølelsen som var vokst frem i samfunnet under krigen, var preget av harme, uro og bekymring. De mente at en slik atmosfære vanskeliggjorde en rolig og rettferdig overveielse.

I dommen står det videre: «I normale tider har bestemmelsen mindre betydning [ … ] fordi den bare sier det som allikevel ville følge av folkets rettsfølelse. Det er i urolige tider at bestemmelsen har sin betydning.»

Koronakrisens konsekvenser

Samme betraktninger finner vi igjen 75 år senere, i Koronakommisjonens rapport.

I kapittel 22 fremheves at det nettopp er i krisesituasjoner at Grunnloven og menneskerettighetene er særlig viktige. De skriver: «Det er i slike situasjoner at risikoen for at rettigheter blir tilsidesatt er størst, og at overgrep mot borgerne kan forekomme – uavhengig av om det er tilsiktet eller ikke.»

Det er nettopp derfor menneskerettighetene setter grenser for det politiske handlingsrommet også under en krise.

Fakta

22. juli-kronikkene

Dette er femte kronikk i en serie i forbindelse med tiårsmarkeringen for terrorangrepet på Utøya og Regjeringskvartalet. Publisert til nå:

• Geir Lippestad mener oppgjøret ble tatt i retten.
• Johanne Butenschøn om å være en overlevende.
• Aage Storm Borchgrevink om radikalisering og utenforskap.
• Jacob Ravndal advarer mot å la terrorfrykten ta overhånd.

Vis mer

Kommisjonen konkluderte med at regjeringen våren 2020 innførte til dels svært inngripende tiltak – uten at det finnes dokumentasjon på at det er gjort vurderinger opp mot grunnlovfestede rettigheter og menneskerettighetene i forkant.

Så hvordan gikk dette under 22. juli-saken, hvor hele samfunnet var i sjokk? Hvor ønsket om at noen måtte stilles til ansvar preget oss alle sterkt?

Press for å senke beviskrav etter 22. juli

Et av straffesakens hovedspørsmål var om tiltalte Anders Behring Breivik kunne dømmes som tilregnelig eller ikke, og om beviskravet for tilregnelighet var oppfylt.

Som en del av aktoratet opplevde jeg tidlig i prosessen at det fra flere hold ble uttalt et klart ønske om at vi i aktoratet måtte argumentere for å senke det gjeldende beviskravet for tilregnelighet. Det ble også fremhevet at dette var en type sak hvor det burde innføres en ny bevisregel der beviskravet kunne senkes når tiltalte selv ønsket å bli dømt som tilregnelig.

Det mest overraskende var at dette også kom fra fagfolk som på ulikt vis før 22. juli-saken hadde jobbet med å ivareta borgeres rettssikkerhet i møte med politi og påtalemyndighet. Jeg må i denne sammenheng nevne at tingretten holdt fast ved beviskravet for tilregnelighet, og dømte i tråd med det.

Og hvordan fungerer mediene under perioder med sterke følelser i samfunnet?

Manglende kritisk blikk fra mediene

Min erfaring er at både samfunnet og mediene blir mindre kritiske til håndteringen av krise når de fleste av oss nettopp er preget av sterke følelser og et ønske om at myndighetene tar ansvar for å beskytte oss. Manglende kritisk blikk fra mediene under en krise kan bidra til at en svekkelse av rettssikkerheten til borgerne ikke fanges opp slik det burde.

Som samfunn kommer vi igjen til å bli utsatt for hendelser som skaper sterke følelser

I første halvår av pandemien vil jeg hevde at mediene var forholdsvis lite kritiske til om vurderingene regjeringen gjorde, var riktige og innenfor gjeldende regelverk. Vurderinger som det sannsynligvis ville blitt reagert på i normale tider.

Et eksempel er da regjeringen ikke lot alle elevene på barnetrinnet få komme tilbake på skolen, til tross for at de faglige rådene tydelig anbefalte dette. Regjeringen viste ikke på noen måte at de fulgte de rettsprinsipper som skal følges ved inngrep i grunnleggende rettigheter. I dette tilfellet var det retten til utdanning.

Neste krise kommer

Under 22. juli-saken var medienes kritiske blikk i liten grad knyttet til Breiviks rettssikkerhet.

Eksempler på dette var da svært personsensitive opplysninger om hans helsetilstand ble publisert i landets aviser. Eller da daværende statsminister Jens Stoltenberg i et intervju våren 2012 uttalte at mange ville føle det som en lettelse om domstolen kommer til at Breivik blir dømt tilregnelig. Få i mediene reagerte på at landets øverste leder uttalte seg om et ønsket resultat av en pågående straffesak.

Som samfunn kommer vi igjen til å bli utsatt for hendelser som skaper sterke følelser. Vi kommer igjen til å bli påvirket, enten vi er beslutningstagere eller vanlige samfunnsborgere. Lærdommen må være at vi i en krise må være bevisst på hvordan sterke følelser påvirker oss.

Våre rettsprinsipper er laget som et bolverk for å sikre at vi manøvrerer riktig når det er som aller vanskeligst. Slik sikrer vi borgernes rettssikkerhet – også i kriser.

• Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Derfor splitter 22. juli NorgeForklart20 MINVolume 90%