Jeg har nå omtrent 1 million kroner i gjeld som følge av et grovt justismord. I ankenekten fra Høyesterett, hvor flere dommere har signert kjennelsen – er ikke dommernes navn nevnt i teksten i kjennelsen. Den samme domstolen har heller ikke begrunnet avgjørelsen? Nå viser det seg at Høyesterett ikke «bare» har gjort dette i min ankesak – men i flere ankesaker. I følge Høyesterett utstedes det et høyt antall avgjørelser hvert år – som ikke begrunnes.
Er det mulig å ha tillit til et rettssystem hvor grunnleggende rettsprinsipper brytes ofte og systematisk?
Bor ikke vi nordmenn i en av verdens beste rettsstater? Det er jo det vi til stadighet får proklamert i landets aviser: Dagens Næringsliv, NRK, VG, Dagbladet. I 2016 skrøt Domstoladministrasjonen (DA) hemningsløst av rettssikkerheten i Norge. På deres nettsider kunne man bl.a. lese denne teksten (min utheving):
«… The World Justice Project (WJP) Rule of Law Index bygger på uavhengige data om hvordan privatpersoner og eksperter ser på sitt lands rettssystem. Blant kriteriene er rettigheter, åpenhet, korrupsjon, strafferett, sivil rett og sikkerhet for borgerne. I denne globale rankingen kommer Norge ut som land nummer 2 av 102. Danmark topper listen og rett bak Norge kommer Finland og Sverige. Norge skårer høyt på de fleste områder enten det gjelder fravær av korrupsjon, åpenhet, rettigheter eller adgangen til en rettferdig rettergang …»
I etterkant er saken fjernet fra DAs nettsider. Ikke utenkelig at den ble fjernet kort tid etter at en advokat hadde avslørt at hele kåringen var basert på det som mest av alt minner om svindel: Uforståelig kåring av norsk rettssikkerhet. Men deler av den samme misvisende teksten kan fremdeles finnes i en PDF som ligger på DAs nettsider, tilsynelatende laget for – eller av Hålogaland lagmannsrett: Hålogaland lagmannsrett – Årsmelding 2016.
Hvordan ville du ha reagert dersom Høyesterett sendte deg en bekreftet rett kopi av en kjennelse – hvor teksten starter slik:
«Den DocFieldAvgDatoKmu ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne DocFieldEldstDommerEtternavn, DocFieldNesteldstDommerEtternavn og DocFieldTredjeEldsteDommerEtternavn i
sak nr. 2016/1967, sivil sak, anke over kjennelse: …»
De fleste som leser dette vil nok antakelig tenke at – dette kan da ikke være mulig. Kan virkelig vår øverste domstol hevde at dette skal være innledende tekst i en kjennelse?
Det jeg nå skal gjøre er å presentere kopier fra flere tilsvarende irrasjonelle kjennelser fra Høyesterett – hvor alle er bekreftet å være rett kopi av kjennelsen. Du som leser dette kan deretter gjøre deg opp din egen mening om hva dette handler om, og hva som egentlig praktiseres av vår øverste domstol.
Man skulle kanskje tro at det jeg viser til er et engangstilfelle, en grov feil – gjort av en saksbehandler. Dessverre er det ikke slik. Faktum er at et relativt høyt antall mennesker fra den samme saksbehandlingsenheten i Høyesterett – har bekreftet rett kopi for tilsvarende irrasjonelle tekster.
Når man skal skrive om noe så alvorlig som dette er det for meg viktig å kunne dokumentere hva Høyesterett gjør, og hvilke mennesker som innvolverer seg i denne type handlinger. Det er den enkle delen av sakskomplekset. Det er ille nok at saksbehandlere er delaktig i forhold som dette, men det som uansett er langt viktigere – er å avsløre de som har hovedansvaret for at slike ting skjer. Akkurat den jobben overlater jeg til riksavisene – hvis det nå finnes en eneste sjefsredaktør og/eller gravegruppe, i noen av disse avisene som tør å gjøre den viktige jobben. Etter mitt skjønn har riksavisene en plikt til å avsløre denne type uansvarlig og lovstridig opptreden fra en rekke domstoler og dommere.
Utgangspunktet her er en dom fra Sandefjord tingrett, som er feil på alle punkter. En dom hvor jeg feilaktig dømmes for å ha ærekrenket et av norges mest notoriske nett-troll. Jeg skal ikke gå nærmere inn på den saken her, da den dommen, og hva du evntuelt måtte mene om den – ikke vedkommer det jeg setter fokus på her. Jeg anket dommen fra tingretten til Agder lagmannsrettt, som få dager før saken var berammet avviste saken – fordi de plutselig mente at jeg ikke kunne være selvprosederende. En irrasjonell og uansvarlig avgjørelse som straks ble anket til Høyesterett.
Kjennelsen som forkynnes fra Høyesterett ankommer en dag i november 2016. Der har utreder Eva Grotnæss Barnholdt signert for rett utskrift. Kjennelsen skal visstnok være behandlet av høyesterettsdommerne Ingvald Falck, Jens Edvin A. Skoghøy og Espen Bergh. Høyesterett mener åpenbart at en bekreftet «rett utskrift» skal være synonymt med et gyldig rettsdokument. Men hvordan kan noen akseptere noe slikt som et gyldig rettsdokument? Den forkynte kjennelsen er ikke signert av noen dommere. I teorien kan det foreligge en signert kjennelse i arkivet til Høyesterett. Men hvem kan egentlig vite det bare fordi en utreder har bekreftet for «rett utskrift»? Merk at når noen bekrefter for «rett utskrift», er ikke det det samme som å bekrefte at det forkynte «rettsdokumentet» er en kopi av kjennelsen. En bekreftet kopi av kjennelsen kan det umulig være, all den tid forkynt kjennelse ikke er underskrevet av dommerne.
Hvis det foreligger en signert kjennelse i Høyesterett – hvorfor ble jeg da ikke forkynt denne?
18. oktober 2017 sender jeg en epost til Høyesterett hvor jeg krever å få tilsendt en kopi av kjennelsen. Noen uker senere får jeg tilsendt et dokument som Høyesterett bekrefter skal være rett kopi av kjennelsen.
Finnes det en signert og juridisk gyldig kjennelse i Høyesterett?
I den første «kjennelsen», den som ble forkynt, og hvor det kun er signert for rett utskrift og hvor kjennelsen mangler dommersignaturer, står det innledningsvis følgende (kopi av forkynt kjennelse – bekreftet rett utskrift):
«Den 9. november 2016 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne Skoghøy, Falch og Bergh i
HR-2016-02284-U, (sak nr. 2016/1967), sivil sak, anke over kjennelse: …»
Når jeg nesten et år senere får tilsendt noe Høyesterett hevder å være en kopi av den signerte kjennelsen, med dommernes signaturer – står det nå følgende innledningsvis (bekreftet rett kopi):
«Den DocFieldAvgDatoKmu ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne
DocFieldEldstDommerEtternavn, DocFieldNesteldstDommerEtternavn og DocFieldTredjedldsteDommerEtternavn i
sak nr. 2016/1967, sivil sak, anke over kjennelse: …»
Saksbehandler Mariann Solbakk har signert for at dette er en rett kopi av kjennelsen. I praksis betyr dette at Solbakk har bekreftet at hun skal ha sammenlignet kopien som ble sendt meg, med den signerte kjennelsen – og bekreftet at de er identiske. Men hvordan kan det være mulig – all den tid dommernes navn ikke er nevnt i teksten i kjennelsen? Ingen dommere med vettet i behold ville signert på en kjennelse hvor deres navn ikke er nevnt i teksten. Her påstår saksbehandler at tre dommere skal ha signert en kjennelse med den irrasjonelle innledende teksten.
Hva kan ha skjedd her – egentlig? Siden ingen dommere ville signert en kjennelse hvor deres navn ikke er nevnt i teksten, og hvor teksten er så til de grader irrasjonell – blir det klart at tilsendt kopi umulig kan være en kopi av orginalen. Det blir også klart at dette må være nok en utskrift. Siden det må være en ny utskrift må følgelig saksbehandler (eller noen andre) ha limt inn dommernes signaturer i dokumentet.
Men hvorfor sender saksbehandleren meg en slik kjennelse hvis det foreligger en signert kjennelse i Høyesteretts arkiv? Den logiske forklaringen for meg er at det ikke foreligger noen signert kjennelse i Høyesterett. Hvis en signert kjennelse hadde eksistert, hvorfor skulle da saksbehandler gå til det drastiske skritt å bekrefte for rett kopi på noe som åpenbart ikke kan være rett kopi?
Hvordan kan Høyesterett, eller noen andre, klare å forsvare eller bortforklare – det domstolen har gjort her? Går det an å argumentere for at dette «bare» var en saksbehandlingsfeil, når det åpenbart ikke er en engangsforeteelse, og er ikke saksbehandler faktisk forpliktet til å lese det som man bekrefter skal være rett kopi? Vi snakker jo tross alt her om en saksbehandler som har dette som sitt yrke. Man trenger da ikke å være en jurist for å forstå at det ikke skal være mulig å signere på et så tøvete dokument.
Finnes det flere varianter av en kjennelse i Høyesterett?
Jeg har hatt en kort telefonsamtale med lederen for saksbehandlingsenheten i Høyesterett – om innholdet i den irrasjonelle kjennelsen. Svarene som kommer fra henne er mildt sagt sjokkerende. Hun innrømmer bl.a. på telefon at det ofte sendes ut avgjørelser som ikke er begrunnet, dette til tross for at det i 2010 ble avklart at en slik praksis er ulovlig. Måten hun ordlegger seg på kan og tyde på at det foreligger flere versjoner av kjennelsen hos Høyesterett. Ut fra svarene jeg fikk fra henne, samt de ulike variantene som Karina H. Amland og jeg har mottatt – må man med rette kunne anta at Høyesterett kan operere med minst 3 ulike versjoner av en og samme kjennelse:
- Den versjonen som er den orginale kjennelsen. En kjennelse som er signert av dommerne, og hvor bl.a. dommernes navn og dato for når kjennelsen ble signert – er oppgitt i teksten i kjennelsen. Hvis denne versjonen finnes i Høyesteretts arkiver – hvorfor kopierer man da ikke denne og sender ut bekreftet kopi ved forkynnelse – og evnt. når noen ber om å få tilsendt en kopi?
- Den versjonen som forkynnes. En versjon som ikke er signert, og hvor det kun bekreftes for rett utskrift. Dette er ikke et gyldig rettsdokument, og skal følgelig ikke forkynnes til noen.
- Den versjonen som Høyesterett sender ut når man ber om kopi av kjennelsen, men hvor teksten innledningsvis er fullstendig meningsløs, og hvor dommernes navn ikke er nevnt i teksten i kjennelsen. Til tross for dette er altså dommernes signaturer påført denne versjonen.
Ut fra telefonsamtalen med leder for saksbehandlingsenheten kan det virke som at dommerne faktisk har signert på et dokument hvor deres navn ikke er oppført i teksten i kjennelsen. Hvis dette stemmer kan det være en god indikasjon på at Høyesterett – i det minste vedrørende disse konkrete kjennelsene – ikke har noen gyldig signert kjennelse arkivert.
Her kan man høre hva seksjonsleder for saksbehandlingsenheten i Høyesterett, Elisabeth Frank Sandall, har å si om den irrasjonelle kjennelsen jeg fikk tilsendt:
Karina Hyggen Amland har selv dokumentert at tilsvarende irrasjonelle og uansvarlige kjennelser sendes fra Høyesterett og andre domstoler. Amland fikk først forkynt flere kjennelser som ikke var signert. Når hun ba om å få en kopi av signert kjennelse, får hun bl.a. en kjennelse som innlededes slik:
«Den DocFieldAvgDatoKmu ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne
DocFieldEldstDommerEtternavn, DocFieldNesteldstDommerEtternavn og
DocFieldTredjedldsteDommerEtternavn i
sak nr. 2014/2248, sivil sak, anke over kjennelse:»
Den irrasjonelle innledende teksten er med unntak av saksnummeret en blåkopi av teksten i den såkalte «rett kopi» versjonen av kjennelsen jeg fikk oversendt.
Juristen Herman Berge har skrevet noen særdeles avslørende artikler om det samme temaet, og hvor han også argumenterer grundig for hvorfor denne praksisen er lovstridig – Fra Borgarting til Borgarkrim.
Hvor mange andre uansvarlige og lovstridige kjennelser produseres det årlig i regi av norske domstoler? Det er ikke godt å si, for til nå har vel neppe noe granskningsutvalg eller den gravende delen av pressen turt å se nærmere på saken.
Se «Oppdatering den 20.11.2018«, lenger ned i bloggposten, for flere eksempler på forkynte og påståtte signerte kopier fra Høyesterettt.
Høyesterett bekreftet «allerede» i 2010 at avgjørelser uten begrunnelse er en ulovlig rettspraksis
I følge samtalen med leder for saksbehandlingsenheten i Høyesterett er det liten tvil om at det utstedes et høyt antall avgjørelser fra Høyesterett som er rettsstridige. Det bekreftet hun ved å si at de fleste kjennelser fra Høyesterett ikke begrunnes.
I kjennelsen jeg fikk fra Høyesterett, hvor de gir medhold i at Agder lagmannsrett med hoveddommer Reidun Wallevik i føringen, skal tillates å nekte meg å være selvprosederende – har de ikke begrunnet kjennelsen:
«Høyesteretts ankeutvalg finner det enstemmig klart at anken ikke kan føre frem. Anken blir derfor å forkaste i medhold av tvisteloven § 30-9 annet ledd.
Man trenger ikke å være jurist for å forstå at det strider mot grunnleggende rettsprinispper. Hvem kan forstå hva som legges til grunn for en avgjørelse – når den ikke begrunnes. Hvem kan etterprøve om avgjørelsen var fornuftig og juridisk holdbar, når det er umulig å forstå hva dommerne legger til grunn for sin avgjørelse.
I tvisteloven § 30-9 annet ledd står det følgende:
«Dersom Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner det klart at anken ikke kan føre fram, kan den avvises eller forkastes uten annen begrunnelse enn det.»
Denne uansvarlige og irrasjonelle lovteksten er altså snekret sammen av landets ledende jurister og så godkjent av politikere på Stortinget. Hvorfor forsto ikke de samme ledende juristene og politikere at slike lover bryter med grunnleggende rettsprinsipper – og at den samme teksten aldri skulle blitt en del av Tvisteloven. Det finnes forøvrig tilsvarende irrasjonelle formuleringer andre steder i Tvisteloven. Noen har mao. gått grundig til verks for å gjøre det mulig for domstolene og dommere å bryte grunnleggende rettsprinsipper – «med loven i hånd».
I følge flere artikler i Aftenposten, og i følge – hold dere fast – Høyesterett, er en slik praksis ulovlig. At det var lovstridig, ref. konvensjoner i FN og EMK, ble avklart «allerede» i 2010. Men fremdeles utstedes det altså et høyt antall avgjørelser, i det minste i norsk sivilrett – som ikke begrunnes. Hvorfor følger ikke Aftenposten opp denne alvorlige saken? Var sakene fra 2010 kun et spill for galleriet, hvor formålet kanskje var å imponere leserne med at – i Norge tar dommere og domstolene rettssikkerheten på alvor? Hvis det var seriøst ment fra Aftenposten, burde de vel enkelt kunne følge opp denne alvorlige saken – 7 år senere.
Den 11. oktober 2010, i Aftenposten, Hvorfor begrunnelse?:
«Har vi rett til å få vite hvorfor vi blir dømt, og hvorfor en anke ikke vinner frem?
[…]
Begrunnelse er blitt et krav. Norske dommere bestreber seg utvilsomt på å gjøre en solid jobb. Jurymedlemmer bestreber seg på en samvittighetsfull besvarelse av de spørsmål som blir dem forelagt. Uten begrunnelse for resultatet savnes likevel selve beviset på rettssikkerhet.
Begrunnelse er nødvendig for at avgjørelser skal kunne etterprøves – av dem som rammes, av overordnede domstoler og av medier og offentlighet. Begrunnelse er en forutsetning for en effektiv ankerett…»
Den 13. oktober 2010, i Aftenposten, Betryggende avgjørelse:
«Betryggende avgjørelse
Høyesterett rydder opp i vårt forhold til internasjonale konvensjoner.
[…]
I TO RUNDER I 2008 og 2009 endret Høyesterett i storkammer norsk rettspraksis ved å slå fast at alle som nektes ankebehandling i domstolen, har krav på en begrunnelse. Både i sivile saker og i straffesaker. En ankenektelse uten begrunnelse er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og FNs konvensjon om menneskerettigheter (SP), mente vår øverste domstol…»
Vi har det altså fra Høyesterett selv – at det er lovstridig å ikke begrunne avgjørelser i norske domstoler. Har ikke dommerne i Høyesterett blitt informert om dette? Hva med saksbehandlerne i Høyesterett, er heller ikke de blitt informert om dette? Hva med Ass. direktør, Direktør og Justitiarius?
Det er ikke betryggende å se at domstolene ikke har ryddet opp!
Det er ikke betryggende å se at riksavisene ikke følger dette opp!
Hvem rydder opp i denne uansvarlige og uakseptable rettspraksisen?
Det virker noe forunderlig at domstolene og mange dommere i Norge over så mange år har utstedt et høyt antall avgjørelser som strider med enhver sunn fornuft. Det gir ingen mening i å utstede avgjørelser uten begrunnelse. Det burde dommere og alle andre som jobber i norske domstoler forstå – selv uten å bli påminnet dette av overnasjonale rettsinstanser (FN og EMK).
Kan årsaken til det juridiske forfallet i norske domstoler skyldes at det er meningen at vi skal rope på hjelp fra FN og EMK. Er dette globalistenes våte drøm – skape et behov for noe overnasjonalt – som igjen benyttes for å legitimere overførsel av mer makt til de samme overnasjonale entitetene. Har norske dommere og jurister mistet evnen til selv det enkleste av rasjonell tenkning?
Hvorfor rydder ikke Stortinget opp i denne juridiske galskapen? Bryr de seg ikke om at det utstedes et høyt antall ulovlige avgjørelser fra – bl.a. vår øverste domstol? Bryr politikerne på Stortinget seg ikke om at norske domstoler og norske dommere – svært ofte utsteder avgjørelser som er rettsstridige? Forstår ikke juristene og politikerne i dette landet at dette går ut over rettssikkerheten til et høyt antall mennesker? Forstår ikke de samme jurister og politikere at dette går ut over troverdigheten til domstolene og dommerne? Eller vet de om det, og gidder ikke å bry seg?
Hvor mange mennesker får sin økonomi rasert og/eller sitt omdømme ødelagt – som en direkte følge av at domstolene i Norge ikke gjør den jobben de fleste av oss forventer at de skal gjøre?
Saken er tidligere sendt til flere av landets riksaviser. Ingen av disse har så langt vist noen interesse. Det er helt stille. Noe som dessverre er en god indikator på hvor lite våkne landets ledende redaksjoner og mediehus har utviklet seg til å bli – eller i verste fall – hvor korrupte de er blitt.
Informasjon om dette er også oversendt kontroll og konstitusjonskomiteen på Stortinget. De viser heller ingen interesse for dette underlige som skjer i domstolene.
Vil høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie ta ansvar, og rydde opp i dette – eller skal denne juridiske galskapen bare fortsette? Vil hun gjøre det uten at norges vaktbikje – riksavisene – kommer på banen? En presse som forøvrig mer og mer minner om en kjøter med rabies. Blir det 20 nye år med juridisk vanstyre – hva gjør påtalemyndigheten?
Hva med ulike organisasjoner i Norge som angivelig skal jobbe med menneskerettigheter. Bryr de seg om hva som skjer i norske domstoler, eller er deres egentlige formål kun å bidra til at overnasjonale rettsinnstanser gis fokus og prioritet. Hvis det siste er tilfelle må det jo passe perfekt for disse organisasjonene at flere av landets dommere og domstoler – aktivt bidrar til å ødelegge rettssikkerheten her til lands. Da vil jo fler og fler mennesker se seg nødt til å søke støtte i de samme overnasjonale rettsinnstansene – i den tro at de skal få hjelp til å få en rettferdig avslutning på flere overgrep fra norske domstoler.
På nettsiden til Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) kan man bl.a. lese disse flotte ordene:
«… Helt sentralt står retten til en rettferdig rettergang …
… Retten til en rettferdig rettergang er en av rettsstatens hjørnestener. Denne rettigheten er forankret både i Grunnloven § 95, Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14…»
På nettsiden til Norsk senter for menneskerettigheter kan man bl.a. lese følgende om rettsstat og rettssikkerhet:
«… SMR støtter opp under domstolenes kapasitet til å sikre bedre etterlevelse av menneskerettighetene …
… Nasjonale rettssystemer er forventet å spille en sentral rolle i implementeringen av menneskerettighetene, men i mange stater er gjennomføringsmekanismene nær fraværende …»
Når man leser dette er det jo nesten så man får tårer i øynene. Men gjør disse organisasjonene egentlig noe som helst som bidrar til økt rettssikkerhet?
Før min sak ble behandlet i Sandefjord tingrett, nektet dommer Anders Nesheim meg å ta lydopptak av det som ble ytret i rettssalen de 3 dagene rettssaken varte. 2 ganger nektet dommeren meg dette. Når skal det gå opp for politikere på Stortinget at det er noe alvorlig galt med norsk rettssikkerhet – og når foretar de nødvendige grep for å rette opp i all uretten?
Kan det være at norske domstoler og norsk politikk er blitt så korrupt at man ikke evner å rydde opp? Kan det være at parlamentarismen har gått ut på dato? Selv om rikspressen har gjort sitt for å bidra til at den norske befolkningen ikke skal få kunnskap om direktedemokrati, direkte folkestyre og juridisk bindende folkeavstemminger – er det et faktum at et slikt politisk system med stor suksess benyttes i Sveits.
Som nevnt har juristen Herman J. Berge allerede gjort en svært grundig jobb med å beskrive hva som skjer i norske domstoler. Berge har også sett nærmere på lovverket og klargjort hvorvidt slike handlinger er lovlige eller ikke. Gravejobben er mao. gjort. Det som nå gjenstår er at riksavisene presenterer de samme avsløringene – helt til domstolene og politikerne får ryddet opp.
Hva er den opprinnelige betydningen av korrupsjon? Det kunne man tidligere lese på Norads nettside. Den viktige teksten er nylig fjernet, men kan fremdeles leses her:
«I ordets opprinnelige latinske betydning er en korrupt person en som mangler integritet. Korrupsjon har altså å gjøre med uetisk oppførsel…»
Skrevet av Tore B. Krudtaa den 26. april 2018
Oppdatering den 20.11.2018: Jeg har nå fått tilsendt kopier fra to andre personer som har erfart det samme som er beskrevet tidligere i denne bloggposten. Begge har fått forkynt avgjørelser som ikke er signert av noen dommere (eller annen gyldig signatur). Når disse senere ber om å få tilsendt kopi av signert avgjørelse, inneholder den påståtte kopien av avgjørelsen en koko tekst innledningsvis – slik at bl.a. dommernes navn ikke eksisterer i avgjørelsen. I det ene tilfellet er avgjørelsen forkynt til Merete Hodne på en A4 side, men når Høyesterett senere sender det de mener er kopi av signert avgjørelse – består dokumentet plutselig av 2 A4 sider.
Når Høyesterett forkynner avgjørelsen til Merete Hodne innledes teksten i dokumentet slik:
«Den 10. mars 2017 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne Webster, Bull og Kallerud i
HR-2017-534U, (sak nr. 2017/360), straffesak, anke over dom: «
Når Hodne senere ber om å få kopi av signert avgjørelse innledes teksten i dokumentet slik:
«Den DocFieldAvgDatoKmu ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne DocFieldEldstDommerEtternavn, DocFieldNesteldstDommerEtternavn og DocFieldTredjeeldsteDommerEtternavn i
sak nr. 2017/360, straffesak, anke over dom:«
Her er kopi av forkynt kjennelse som mangler dommersignaturer/gyldig signatur. Her er kopi av det dokumentet som Høyesterett påstår er kopi av signert kjennelse.
Når Høyesterett forkynner kjennelsen til Anders Pedersen innledes teksten i dokumentet slik:
«Den 14. september ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne Skoghøy, Stabel og Endresen i
HR-2016-01923-U, (sak nr. 2016/1588), sivil sak, anke over kjennelse:«
Når Pedersen senere ber om å få kopi av signert kjennelse, innledes teksten i dokumentet slik:
«Den DocFieldAvgDatoKmu ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne DocFieldEldstDommerEtternavn, DocFieldNesteeldstDommerEtternavn og DocFieldTredjeeldsteDommerEtternavn i
sak nr. 2016/1588, sivil sak, anke over kjennelse:«
Her er kopi av forkynt kjennelse som mangler dommersignaturer/gyldig signatur. Her er kopi av det dokumentet som Høyesterett påstår er kopi av signert kjennelse.
Akkurat som med de avgjørelsene det ble vist til i denne saken opprinnelig, samsvarer heller ikke teksten i disse forkynte rettsdokumentene med det Høyesterett senere påstår er kopi av signert avgjørelse. I tillegg innledes den signerte kopien med det reneste babbel.
Hvis du har flere eksempler på denne ulovlige og høyst kritikkverdige rettspraksisen, vennligst send meg kopier, så skal jeg vurdere om jeg bør legge ut kopiene her.
Kilder
Noen relevante artikler fra nettstedet til juristen Herman J. Berge:
Fra Borgarting til Borgarkrim – Hvordan domstolene forfalsker rettsavgjørelser
En gran til besvær – kan velte Høyesterett
Eksempler på kjennelser med svada-tekst, hvor dommernes navn ikke er nevnt i teksten, og hvor saksbehandler har bekreftet (eller ikke bekreftet) for rett kopi:
Høyesterett – sak nr. 2011/1591, sivil sak, anke over dom – ubekreftet
Hva har skjedd med rikspressen?
Hvorfor er rikspressen så stille om en rekke alvorlige temaer? Er det ulike maktkonstellasjoner som kontrollerer hva pressen skal engasjere seg i – og hvordan de vinkler ulike saker?
Nylig ble Hans Eirik Olav fengslet for 4 år – for noe han ikke har gjort. Det er mye som tyder på at den tragiske dommen kom som en direkte følge av at dommere, Økokrim og en viss bostyrer – har opptrådt svært uetisk og uansvarlig. Olav reddet et selskap fra å gå økonomisk konkurs – og reddet med det selskapet fra å tape milliarder av kroner. Han fikk for denne jobben en økonomisk belønning fra selskapet. En belønning som var lovlig godkjent av både styret i selskapet og et revisjonsselskap. Til tross for at denne økonomiske transaksjonen var helt lovlig, er han allikevel blitt dømt til 4 års fengsel. Etter at mannen er kastet i fengsel på ikke eksisterende grunnlag – velger en samlet norsk presse å holde kjeft om saken. Kan årsaken være at bevisene som vil frikjenne Olav, beviser som Olav nektes tilgang til – at disse bevisene kan knyttes til Cappelen/Jensen saken – og at de samme bevisene kan sette en rekke norske investorer i et dårlig lys?
Hans Eirik Olav – Offer for justismord
Nylig måtte en norsk mor rømme med sitt barn etter å ha blitt trakasert og forfulgt av Barnevernet. Med Barnevernet, politiet og UD i hælene – klarte hun til slutt å flykte til Polen. Moren måtte altså rømme til et annet land – for å hindre at norske «myndigheter» stjal barnet hennes. Det er nå faktisk en mulighet for at hun får innvilget asyl i Polen:
Skandale: Norsk barnevern-flyktning har nesten fått innvilget asyl i Polen!
Flere justismord i Norge. En ansatt i politiet varsler om svært alvorlige forhold i politiet og domstolene. Hun avslører også at samfunnstopper i dette landet forsøker å påvirker pressen – slik at pressen ikke skriver om saken, eller at pressen vinkler saken slik disse samfunnstoppene ønsker. Dette handler bl.a. om grov korrupsjon. Den som varslet har bl.a. ikke fått tilgang til granskningsrapporten – som altså er basert på hennes varsel.
Politiansatt varsler – kort video om at samfunnstopper påvirker pressen
Politiansatt varsler trakaseres
Her er mer om justismordet jeg er blitt utsatt for
Justismordet og rettsfarsen – Øivind Bergh vs. Tore B. Krudtaa
+ There are no comments
Add yours