Nylig klaget finansiminister Jan Tore Sanner over at eldre i Norge er så kostbare, og de kommer til å bli enda mer kostbare fremover, fortsatte han. Derfor blir det mindre velferd for alle fremover og økte skatter og avgifter, hette det fra statsråden.De som bygde velferden fremstilles altså som en byrde.Og så kommer dette på toppen av det hele: EU planlegger at land som Norge må betale inn milliarder til en aldrende europeiske befolkning! Det er altså samme EU-kommisjon som verken klarer å forhindre illegal innvandring til Europa eller starte noen debatt om hva vi skal gjøre med utfordringene som den åpenbart «naturlige» ikke-bærekraftige innvandringen medfører. En innvandring som er så kostbar at ingen vil legge tall på bordet. For uten disse tallene kan de fortsette det politiske spillet og tro at de skjuler de negative konsekvensene.Dette er nok et eksempel på at folket fratas makt og styring i politikken. Makten sitter hos de ikke-folkelagt i Brussel, og Norge dilter jo som alltid med. Man blir satt ut av mindre. Avmakt er antakelig det mest dekkende ordet.RIGHTS.NOSkal Norge også bidra til å finansiere Europas eldre?Ikke før har regjeringen lagt frem Perspektivmeldingen der det igjen pekes på de eldre som en øko

Skal Norge også bidra til å finansiere Europas eldre?

Ikke før har regjeringen lagt frem Perspektivmeldingen der det igjen pekes på de eldre som en økonomisk utfordring for fremtiden, så fremkommer det at EU-kommisjonen ønsker en debatt om hvordan aldring av befolkningen skal løses i Europa.

Rita Karlsen

Publisert: 15.02.2021 – 17:48

Da Perspektivmeldingen 2021 kom på fredag var det ikke mye regjeringen kunne by på, utover at vi må jobbe mer og lengre, forvente mindre velferd og antakelig få høyere skatter og avgifter. Det er – fortsatt ifølge regjeringen – fordi det blir så mange eldre i dette landet. Eldre lever lengre, det øker pensjonsutbetalingene og de trenger mer helse- og omsorgstjenester. Kostnadene til den ikke-bærekraftige innvandringen nevnes ikke med et ord.

Samtidig ønsker EU-kommisjonen å starte en omfattende debatt om hvordan man skal foregripe og reagere på utfordringer knyttet til en aldrende befolkning i Europa. Det er altså samme EU-kommisjon som verken klarer å forhindre illegal innvandring til Europa eller starte noen debatt om hva vi skal gjøre med utfordringene som den åpenbart «naturlige» ikke-bærekraftige innvandringen medfører. En innvandring som er så kostbar at ingen vil legge tall på bordet. For uten disse tallene kan de fortsette det politiske spillet og tro at de skjuler de negative konsekvensene.

Nå har EU-kommisjonen har kommet med en såkalt grønnbok om aldring.

Norge med

«Grønnbok» er et begrep i sakstrinnene i EU/EØS. Det betyr at EU-kommisjonen kommer med en større reform i et dokument (grønnbok) for å stimulere til debatt og høringer på EU-nivå. Disse høringene kan resultere i en «hvitbok», som formulerer resultatene av høringene i konkrete politikkforslag. Når vi har kommet dit har det vist seg at det ikke er noen vei tilbake. For mens det før var slik at alle medlemsland skulle være enige om aktuelle tiltak, så har EU-kommisjon trumpet gjennom nye spilleregler. Nå er det flertallet som gjelder. Som kjent må bare EØS-landene halse etter.

«GREEN PAPER ON AGEING. Fostering solidarity and responsibility between generations» ble lagt fram 27. januar, og er nå på 12 ukers høring. Vi registrerer at «solidaritet» (og «ansvar») igjen fremheves fra EU-kommisjonen, noe som ikke nødvendigvis er av det beste – i alle fall ikke for de medlemslandene som (enn så lenge) har god orden på økonomien. Vel så interessant er det at Norge ikke nevnes med ett ord i denne grønnboken, men den er nok EØS-relevant. Den er omtalt på Stortingets EU/EØS-nytt, der ansvarlig departement er Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Ergo er vi «med», men verken omtalt eller innbefattet i noen regnestykker. Vi registrer også at Finansdepartementet glimrer med sitt fravær som «ansvarlig departement».

Det heter at kommisjonen med utgangspunkt i innspillene vil vurdere «mulige politiske løsninger med henblikk på å styrke innsatsen i forbindelse med aldring i medlemsstatene og regionene».

Flere eldre og flere pleietrengende

Den startet med noen tall, fra EU-landene. Det heter at i dag er 20 prosent av befolkningen over 65 år, men om tilnærmet 50 år, i 2070, er den forventes å utgjøre 30 prosent. Andelen personer over 80 år forventes å bli mer enn fordoblet, til 13 prosent i 2070. Antallet personer som kan ha behov for langtidspleie antas å stige: fra 19,5 millioner i 2016 til 23,6 millioner i 2030 og 30,5 millioner i 2050.

Her kommer vel første «solidaritet» inn i bildet, for EU-kommisjonen presiserer: «Samtidig er det en betydelige forskjell mellom EU-landene, noe som betyr at utfordringene i EU er forskjellige. Blant annet vises det til spesielle utfordringer for områder med lav befolkningstetthet.»

Det skaper sikkert problemer i områder med lav befolkningstetthet, da det er færre som både kan ivareta og skattefinansiere hjelp til en aldrende befolkning, men det handler vel i bunn og grunn nettopp om hvilken type befolkning et område har. Høy befolkningstetthet hjelper lite hvis det er slik at det heller blir flere om beinet, slik som det nettopp er med den ikke-bærekraftige innvandringen. Men som det heter i Perspektivmeldingen: det er «bare» å få flere i arbeid – og det til tross for at Norge har investerte milliarder på milliarder hvert år på akkurat det, uten å lykkes.

Men her har EU-kommisjonen, som vår egen regjering, en ukuelig tro på at nettopp innvandring er en del av løsningen, ikke en del av problemet.

Mangel på arbeidskraft

Kommisjonen viser til økt risiko for mangel på arbeidskraft.

«Dette vil gjør det vanskelig å opprettholde produksjon og tjenesteyting, og vil på sikt påvirke vår velferd. For å kompensere for dette bør EU og medlemslandene fremme politikk som får flere personer inn på arbeidsmarkedet, åpner for et lengre arbeidsliv og øker produktiviteten.»

Ja, som vi kommenterte til Perspektivmeldingen som har samme ordlyd, det er mildt sagt enklere sagt enn gjort. For så lenge EU driver med en ikke-bærekraftig innvandringspolitikk til Europa, som skyfles videre på medlemslandene, så kommer vi ingen vei. Ikke bare mangler EU-kommisjonen evnen til å forstå konsekvensene av at den ikke-vestlige innvandringen i hovedsak består av lavkvalifiserte, men de mener også at det er et betydelig potensiale å hente ut – ikke minst hos kvinner. I rapporten kan vi blant annet lese følgende:

«Legal migration can help fill skills shortages and therefore address labour market needs. Highly educated migrants are more likely than average to be over-qualified for the job they are doing. Harnessing the potential of migrant women is particularly challenging as a result of structural barriers, such as access to high-quality and affordable childcare.»

Det er altså større sannsynlighet for at høykvalifiserte innvandrere er overkvalifisert for jobben de gjør, men som vi vet kan det være langt mellom disse høykvalifiserte. Mer interessant er det at for å få innvandrerkvinner i jobb, er det bare å tilby de samme kvinnene barnepass av høy kvalitet til en rimelig penge. Hadde EU-kommisjonen sett til Norge, så kunne de jo også ha vurdert de erfaringene vi har med barnepass med høy kvalitet som endog kan være «gratis». Hva sier sysselsettingsstatistikken? Kortsvaret: det hjelper ikke.

De grupper som er vanskeligst å få til å ta del i samfunnet, de forblir utenfor. Ja visst finnes det unntak, men politikkutforming kan ikke bygge på unntakene.

Høy arbeidsinnvandring – berger distriktene

Senest i dag poengterer VG at statsminister Solberg mener vi skal være glad for at Norge er så attraktiv for arbeidsinnvandrere. «Hele veksten i antallet yrkesaktive de siste 12 årene kommer fra Øst-Europa, Asia og Afrika», fastslår VG. Referansen er fremleggingen av Perspektivmeldingen:

– Arbeidsinnvandringen til Norge har bidratt til å bremse nedgangen i bosettingen i distriktene betydelig, sa statsminister Erna Solberg (H) da regjeringen la fram perspektivmeldingen fredag.

Ja, det er helt riktig at en del av arbeidsinnvandringen har vært med på å opprettholde bosetting i en del distrikter, men det er straks mer nyansert enn det Solberg siteres på. Fraflyttingen fra distriktene skyldes en rekke faktorer, ikke minst det som på mange måter er nerven i Perspektivmeldingen, nemlig at fremtidens nøkkelfaktorer er kompetanse og utdanning. Vi har i rundt 40 år drevet en utdanningspolitikk som har utdannet folk vekk fra distriktene, for det som «betydde noe» var en teoretisk, akademisk utdanning. Siden høyere utdanning faller sammen med den perioden mange finner seg en livsledsager, ender det gjerne med at typisk to som skal ha høykvalifisert arbeid – da tapte selvsagt distriktene.

Yrkesfag var for «taperne», helt til vi «plutselig» oppdaget at arbeidsstyrken som ikke jobber innenfor det offentlige heller ikke var så interessert i de praktiske yrkene. De var for dårlig betalt eller for slitsom sammenlignet med hva en kunne heve av trygder og stønader hos Nav.

Men slik er det ikke for arbeidsinnvandrerne. Det er som EU-kommisjonen sier «en betydelige forskjell mellom EU-landene». Folk fra for eksempel Polen og Litauen kom til Norge og opplevde at en månedslønn eller to her kunne tilsvare nesten en årslønn i hjemlandet. Vaskehjelpen fra de samme landene likeså. Ikke bare var de samme overlykkelig over Norges «høye» lønninger og sjenerøse stønader, men de er i tillegg arbeidsomme folk. Vinn-vinn, for alle utenom alle de hundretusener som Norge allerede har helt eller delvis på trygder og stønader. Men også arbeidsinnvandrere oppdaget at sikkerhetsnettet i Norge er særdeles finmasket, så nå er også mange av dem «fanget opp» av Nav.

Avhengig av utenlandsk arbeidskraft?

Når VG rapporterer om at Norge er «blitt avhengig av utenlandsk arbeidskraft», og at «antallet norske sysselsatte har falt med 33.000, har arbeidstagere av utenlandsk opprinnelse økt med mer enn 200.000 siden 2008», så forteller det bare at VG ikke skjønner hva de snakker om. Sannheten er at arbeidsplassene som blir skapt i Norge snappes opp av arbeidsinnvandrere. Det er ikke slik at vi er avhengig av arbeidsinnvandrere, det føres – og er blitt ført – en politikk som Norges borgere ikke er tjent med.

På toppen av det hele kommer VG med følgende: «Hele veksten i antallet yrkesaktive de siste 12 årene kommer fra Øst-Europa, Asia og Afrika». Det første er utvilsomt rett, da det siden 1990 er kommet over 270.000 arbeidsinnvandrere fra Europa til Norge. Fra Asia er det i løpet av de siste tredve årene kommet ca. 20.000 arbeidsinnvandrere, fra Afrika litt over 3.000 (kilde: SSB). Og regner vi med familiene til de samme, så er det ikke sikkert merkelappen «yrkesaktiv» står seg like godt.

VG siterer også Erna Solberg på følgende når det gjelder arbeidsinnvandringen:

– Men det skal ikke gå på bekostning av å få nordmenn i jobb.

Men det er akkurat det som skjer. Skal vi få liv i distriktene igjen så må vi tenke nytt når det det kommer til kompetanse og utdanning – og det er vi så smått i gang med. Nå prøver Norge igjen å revitalisere yrkesfagene. Det er vel lite annet å si enn at det var på tide, men vi har mistet minst en, kanskje to generasjoner på veien.

Hva er Europa avhengig av?

Om Norge har utdannet seg inn i et akademisk hjørne, så stiller det seg annerledes i mange EU-land. Når sliter de også med aldring, et begrep som for øvrig i Perspektivmeldingen er definert som følgende:

Aldring av befolkningen er en statistisk størrelse som bestemmes av antall fødsler, inn- og utvandring, levealder samt aldersstrukturen i befolkningen. Dersom det er færre nyfødte, færre unge innvandrere og høyere levealder i befolkningen, har man statistisk en «aldrende befolkning».

Færre unge innvandrere? Hvor i all verden kom den ideen fra? Det blir neppe færre unge innvandrere, avhengig av politikken på området, men det blir helt sikkert flere eldre innvandrere.

Det EU-kommisjonen ønsker svar fra medlemslandene er «hvilken rolle supplerende pensjoner skal spille for å sikre tilstrekkelige pensjonsinntekter? Hvordan kan de gjennomføres i hele EU og hvilken rolle kan EU spille?» (mine uthev.)

Her kommer blant annet det såkalte PEPP (paneuropeisk personlig pensjonssparing), et nytt felles-europeisk pensjonsspareprodukt, inn. Et formål med PEPP er «å gi bedre avkastning for den som sparer enn tradisjonell sparing på bankkonto, samt bidra til økte valgmuligheter for pensjonssparing – særlig for arbeidstakere som flytter over landegrenser.» PEPP skal altså bidra til «å etablere et felles marked for tilbydere av personlige pensjonsprodukter i EU.»

Jeg vet ikke jeg, men jeg husker godt da Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg i 2013 luftet ideen om et eget folketrygdsystem for arbeidsinnvandrere. Forslaget innebar at arbeidsinnvandrere ble meldt inn i Folketrygden med en «egen konto». Det som var oppspart på kontoen kunne de ta med seg når de forlot Norge, på samme måte som de måtte bruke av denne kontoen ved sykdom eller lignende. Det var visstnok en uhyrlig tanke, men nå skal åpenbart noe lignende kunne etableres ensidig som en pensjonssparekonto. Det vil i så fall igjen bety at velstående europeiske land kan bli pensjonsbetalere til de mindre velstående, og det blir nok en gulrot for arbeidsinnvandrere å forbli lengst mulig hjemmefra?

Utvilsomt vil banker, forsikringsselskap og lignende kunne tjene på det, men hva vil det gi for et land som Norge? Mer kapital som skal «berike» EU-systemet?

Du kan støtte HRS ved å dele artikkelen, ved å følge oss på Facebook og ved å gi en gave. Vises ikke artiklene våre i Facebook nyhetsstrømmen din? Se her for mer informasjon.