Her tar coronaen Solvigs ektemann

Allan Wihede (92) har covid-19, og vet han er i ferd med å dø. Det kjærlige blikket slipper ikke kona Solvig (89), som også er coronasyk.

TRAISKE DAGBLADET!!!!

TAR FARVEL: Over 12 000 har dødd av coronaviruset i Sverige. Allan Wihede (92) er en av dem og dette var hans siste døgn. Video: Falkehed / Hammarstrøm / Anderberg / ExpressenMagnus Falkehed (Expressen)Marthe IhlePublisert søndag 14. februar 2021 – 22:20CORONA INorgeVerdenpåvist smittet66 400+156mutantsmittet611døde592SE MER

MALMÖ (Expressen): Et liv de har delt i 70 år, går mot slutten.

– Jeg elsker deg til siste åndedrag, sier Allan.

Varsomt stryker Solvig ektemannens hånd.

– Livet er fortsatt underlig, sier hun tankefullt.

Apparatet som gir ektemannen oksygen, surrer høyt. Det rasler når sykepleier Junia Andersson forbereder enda en dose morfin til Allan, for å lindre smertene i mage og lunger.

At deres liv sammen skulle ende nå, og på denne måten, hadde ingen av dem sett for seg. Det er først nå, de siste timene, Solvig og Allan har begynt å forene seg med døden.

De har fortsatt tid igjen.

Det er bare ett døgn siden de kom til medisinsk avdeling på Skånes universitetssykehus i Malmö. Han fikk rom 13, hun rom 17.

Før det var de hjemme i huset med katten, som vanlig. Hvordan viruset kom seg inn gjennom de isolerte veggene, vet de ikke – og når vi møter dem, har de sluttet å gruble på det.

– Trodde jeg var død

Da Solvig våknet i sykehussenga denne lørdagsmorgenen, skjønte hun ikke hva som skjedde da sola lyste gjennom persiennene og sykepleieren kom inn med frokost.

– Jeg trodde jeg var død. Jeg hadde hatt så fæle og virkelige drømmer om at jeg ble lagt i noen plastrør, at jeg så et lys, og nei, uff … forteller hun.

Men kroppen hennes reagerer bra på behandlingen, og allerede på formiddagen koples hun av den ekstra oksygentilførselen. Det er da hun får vite at ektemannen ligger på et rom litt lenger nede i korridoren. Sykepleieren Jonas Lindström ruller Solvig inn til ham.

Allan ligger og sover, preget av viruset og av den beroligende og smertestillende medisinen. På røntgenbildene ser man at store deler av lungene hans er hvite, at de ikke er i stand til å ta opp oksygen.

Lenge har de vært hverandres støtte. Solvig, som pleide å male detaljerte oljemalerier, har mistet mye av synet. Allan, som pleide å tale i kirker og undervise i religionshistorie på skolen, har mistet mye av hørselen.

Glede

Sykepleieren gjentar, gjennom munnbind og visir, med sterk stemme det Solvig prøver å si til ektemannen, slik at han hører henne gjennom surringen fra oksygenmaskinen.

Etter noen minutter åpner Allan øynene. De glitrer av forbauselse og glede:

– Åh! Er det du? Elskede!

Nå hjelper sykepleieren Jonas begge to, slik at de forstår hverandre:

– Jeg elsker ham.

– Solvig sier at hun elsker deg.

– Jeg elsker henne.

– Allan sier at han elsker deg.

Takknemlig

Flere av sykepleierne ute i korridoren forteller hvor besynderlig en menneskekropp i sin siste fase kan være, hvordan den får det siste livsstøtet, som en gnist som flammer opp før den slukker.

Det er her et sted Allan befinner seg. De siste åra har han kjempet mot flere ulike sykdommer. Nå kveles han langsomt av coronaviruset. Med takknemlig røst roser han pleierne på sykehuset. Den tidligere pastoren koster til og med på seg en liten preken om glimtet av lys i pandemiens mørke:

– Den kommer til å lede til mer samarbeid og forståelse mellom ulike mennesker og religioner i verden, sier han.

Litt etterpå er han tilbake i sitt eget liv og minnene fra ungdomstida, som fortsatt er der.

– Det var lenge siden, sier Solvig og stryker ham på hånda.

Jonas hjelper med å formidle det Allan sier når stemmen hans svikter.

– Om jeg forlater livet i natt, så er det med takknemlighet, sier Allan med svak røst.

Denne gangen lar Jonas være å formidle følelsen av at døden stadig er nærmere, til Solvig.

Hun trenger ikke enda en fæl og urolig natt, forklarer han seinere.

Uventede svinger

Angstdempende medisin gis ikke bare i form av kjemikalier. I blant kan stillhet også hjelpe.

Likevel er det da sykepleie fungerer aller best.

Når det handler om omsorg.

Om sorg og om å samtidig lette på smertene.

Når vi forlater Allan denne kvelden, er huden hans fortsatt rødlig og munnen tar dype åndedrag.

Dagen etter, er møtet mellom ektefellene helt annerledes.

I flere tiår var det godt opptråkkede stier for palliativ pleie, pleien i livets siste fase. Helsepersonellet forsto ofte når kreften tok en stygg vending, eller når organene slet med å henge med. Ting kunne bli bedre, pårørende kunne kontaktes i tide, og de kunne planlegge et farvel.

Så kom coronaviruset, og klokka ble upålitelig.

Pleierne som er vant med hvordan og når for eksempel en kreftpasient dør, ser nå hvordan det går i rykk og napp og hvor uforutsigbar coronadøden er. Der det kanskje kunne ta fire uker med en kreftpasient, kan døden komme på bare fire timer med covid-19. Eller ikke.

Coronadebatten i Sverige i 2020 handlet blant annet om eldre som nektes respirator. Eller til og med en diagnose med en fysisk tilstedeværende lege.

– En krigssituasjon

Pleie i livets avsluttende fase gjøres for mange lettere i form av morfininjeksjoner.

Lindrende behandling er alt annet enn ikke-omsorg, men en vitenskap i seg selv.

Men debatten fikk en del uventede følger.

– Nå er man redd for å gjøre feil på sykehjemmene. Vi merker dette på hvor mange eldre som sendes til oss, sier overlege Karl-Fredrik Eriksson ved medisinsk avdeling på Malmö sykehus.

I blant sendes til og med eldre til en hardere behandling enn det de selv har ønsket:

– Man er så redd for å gjøre feil at man gjør dobbeltfeil, sier Karl-Fredrik Eriksson.

Han synes det er leit at korttidsavdelinger på sykehjem ikke kan tilby oksygen til pasienter som kunne ha blitt der for å dø, i stedet for å utsettes for krevende forflytninger.

Det skjedde nylig at sykehuset tok imot en pasient som hadde sagt uttrykkelig til de pårørende, og til og med laget en skriftlig beskjed, om at personen ville avslutte livet i sin egen seng. Den pasienten ble sendt hjem igjen.

Trykket på Malmö sykehus har tidvis vært hardt de siste månedene:

– Det er nesten som en krigssituasjon. I krig dør mennesker av krigshandlinger, men her er det naturens krefter som slår gjennom, sier han, og legger til:

– Vi blir veldig små målt mot naturens krefter.

Voldsom pust

Døende, palliative pasienter med covid-19, trenger overvåking av et rolig personale. Det finnes legemidler mot angst, men angst er smittsomt, og kan smitte fra personale til pasient. Hvis ikke personalet føler seg rolige og trygge, er panikken nær pasienten.

Når arbeidsbyrden blir tyngre og døden kommer raskere, går det ut over alle.

Selv den mest rutinerte pleieren trenger tid til å forberede seg på at en person skal dø.

– Det går jo så fort nå. Noen ganger bare noen timer. Man rekker ikke å forberede seg, og da er det vi som skal være rolige og profesjonelle overfor pårørende. Det er en prosess også for oss som ikke skal dø, at de som er syke skal dø, sier sykepleieren Fanny Sjöbom en sein kveld.

Lenger nede i korridoren ligger en eldre mann som har tre dager igjen å leve. Men det vet vi ikke nå. Ingen har gitt opp.

Han får ingen annen oksygen enn den han kan puste inn selv. Her er respiratorbehandling via et rør i strupen uaktuelt.

Alt dette er utelukket for en skjør pasient. Alle er innstilt på at hans slutt skal bli så verdig som mulig: Dempe smerten, angsten og eventuell forvirring som er vanlig når man nærmer seg døden. I blant kan det gå over i rene hallusinasjoner.

Bare å åpne døra til rommet hans, er å akseptere døden. Enkelte pasienter går det ikke an å redde.

Pusten er voldsom og surklete. Det eneste han er koblet til, er for å få intravenøs væske og sprøyter.

Mannens tannløse munn er vidåpen, og han vender blikket mot sykepleieren når hun kommer inn.

Han er bevisst, og knirkingen øker. Han beveger føttene og knærne i det som ser ut som smerte.

Rynken mellom øynene

I dette øyeblikket er det sykepleieren som er den i verden som er ham nærmest.

Den eneste personlige eiendelen i rommet, er et par bukser som henger i garderoben.

Sykepleieren fukter munnen hans med en stor q-tips som likner en slikkepinne eller en mindre marshmallow med olje og vann. Det forhindrer sår i munnen og slukker tørsten. Hadde hun helt vann i munnen på ham, er det ikke sikkert av svelgerefleksen hadde fungert riktig, og vannet hadde kunnet renne ned i lungene.

– Har du vondt? spør sykepleieren samtidig som hun holder ham i hånda med en plasthanske og lener seg over ham.

Rynken mellom øynene blir dypere – et tegn på smerte.

Sykepleieren tilkaller en kollega, som gir en dose med morfin. Slike doser pleier å holde i rundt fire timer, men noen ganger får rynken mellom øynene bestemme.

Ei uke seinere ligger buksa og gebisset i en eske lengst nede i korridoren. Esken er merket «smitteførende avfall».

Beroligende medisin

Men slutten ble smertefri for ham.

– Beroligende og angstdempende legemidler utgjør en stor forskjell når pasienten opplever en følelse av å kveles eller drukne, forklarer lege Johan Persson.

Noen ganger må den beroligende medisinen kompenseres med andre legemidler, da opioider kan gi forstoppelse og andre bivirkninger.

Sterke legemidler i gruppen benzodiazepiner kan gjøre en pasient både rolig og døsig, men også minske muskelspenninger.

Palliativ pleie er litt som å spille piano med ulike medisiner som skal tilpasses sinnsstemningen. Grunntanken er ifølge WHO at det verken skal forkorte eller forlenge livet. Bare gjøre avslutningen mer verdig.

Lege Johan Persson håper pandemien i all elendigheten skal føre til at folk begynner å snakke med sine eldre om hvordan de vil dø, og hvilke eventuelle tiltak de er klare for.

– Når spørsmålet kommer opp her, står det ofte om sekunder, sier han. Spesielt når det gjelder hjertestans.

– Folk tror at det er som på TV. «Boom» med hjertestarteren, og problemet er vekk! Men om vi får hjertet til å slå igjen, sendes de til intensiven, og sjansen for å klare seg, er fortsatt dårlig. Deres siste uker kan bli det verste de har vært med på, sier han.

– I stunder med frustrasjon kan jeg synes at mange har for stor tro på medisin. «Folk tror ikke at de skal dø noen gang», tenker jeg iblant, sier legen.

I respirator

Dagen etter legges en coronapasient på litt over sytti inn på et rom litt lenger borte.

Personalet, tidligere opptatt på andre rom, vasker hendene og bytter verneutstyr når han kollapser.

Pasientens oksygenmetning er nede mot livsfarlige 72 prosent. Han ligger på siden, og beina skjelver i rykninger.

Sykepleierne må gjøre to forsøk på å få ham over på magen, for å frigjøre oksygeninntaket til lungene. Pasienten protesterer, han vil ligge på ryggen.

I senga ved siden av har pasienten satt armen fast i sengehesten, men det må vente mens man prøver å redde romkameratens liv. Legespesialisten Patrik Johnsson kommer inn fra en annen avdeling.

Sakte begynner de røde tallene å snu: 73, 74, 75 …

– Du fikk smertestillende og beroligende. Kjenner du at det hjelper?

– Nei, svarer pasienten med svak røst.

– Du skal til en avdeling med litt mer avansert pleie. Vi skal prøve å få deg til å sovne, slik at du får respiratorhjelp. Det kan ta noen uker, sier Patrik Johnsson.

Pasienten reagerer ikke.

– Da kan vi få lagt deg i narkose med et apparat som hjelper deg å puste. I kanskje en til to uker, fortsetter legen, og legger til:

– Om det er den eneste måten, er du klar for å gjøre det?

Vi hører ikke svaret slik vi er plassert i rommet.

Avgjørelsen må tas på noen minutter. Sengeplass og respirator skal frigjøres. Mobil syregass tas fram. Men først må pasienten rulles de flere hundre meter lange underjordiske gangene på sykehuset.

Legen Patrik Johnsson er bekymret.

Både for pasientens tilstand, og for forflytningen.

– Han er helt på grensen allerede. I hans tilstand kan tre hundre meter like gjerne være en mil, sier legespesialisten.

Vet hvordan hun vil dø

Personalet ved sykehuset føler stadig at de jobber i grenseland for hva slags kunnskap de har, pasientenes bevissthet og pårørendes forhåpninger. Et sted i dette grenselandet skal de ta livsviktige avgjørelser.

Resultatet blir det sykepleieren Lykke Hargreave kaller «etisk stress» når hun reflekterer rundt det over en kopp kaffe i pauserommet.

– Jeg har aldri vært så oppe i jobben og hatt så mye kontakt med kollegaer. Jeg har et sterkt kontrollbehov. I går skulle pasienten på ett av mine rom på røntgen etter at jeg gikk hjem, så jeg måtte sjekke hvordan det hadde gått. Man får liksom aldri fri, sier hun.

Lykke forteller at hun siden pandemiens start kjenner at hun ikke strekker til, verken på jobb eller hjemme med samboeren.

– Man vil så mye, men tiden strekker ikke til, sier hun.

En ting er hun derimot sikker på: Det er hvordan hun vil dø, når tiden kommer.

– Jeg vil dø rolig og fredelig, med beroligende medisiner og smertelindring. Men ikke alene!

Godt mot

Men det er også dem som ikke er redd for å dø når de kommer inn på medisinsk avdeling. Ewa Kungsmarken (66) er innlagt for andre gang på et par år. Hun har coronahoste og har nettopp overlevd en feber oppe på førtitallet. Hun får oksygen gjennom nesa.

Det er alt annet enn en rolig opplevelse.

Men for Ewa, er det ikke første gangen hun får intens pleie på denne avdelingen.

– Forrige gang døde jeg egentlig tre ganger på intensiven, etter det lå jeg tre uker med blodforgiftning og lungeinflammasjon. Hjertet og alle organene stoppet egentlig, husker hun.

Denne gangen tar hun sykdommen og coronaen med godt mot:

– Noen ganger glemmer jeg at jeg er her. Men jeg er ikke redd for å dø, jeg prøver å leve i dag, her og nå. Det kommer ingen anledning der du kan ta noe på forskudd, sier hun, før hun overtas av et hosteanfall som hun nesten beklager seg for:

– Jeg er takknemlig for at man kan leve livet som man gjør, å kunne gjøre som man vil og leve uten hjelp. Det er en fornøyelighet, en takknemlighet, tror jeg, sier hun.

Ei uke seinere er hun hjemme igjen.

Farvel

Dit kommer aldri Allan Wihede.

Når han våkner opp dagen etter møtet med kona, er han stabil, men ved nitida synker verdiene. Solvig rulles inn i en rullestol for å få være med ektemannen. Øegem romger dattera Ann på Österlen og forklarer at dette kan være hennes siste sjanse til å se faren i live. Det haster.

Fra rullestolen lener Solvig seg mot ektemannen og stryker ham ømt på hånda, stryker over de tynne skjeggstubbene. Allan er våken og har det vondt. Men han enser verken stikket fra morfinsprøyta eller sykepleierne i arbeid. Han slipper ikke Solvigs blikk et sekund.

– Det er fint å kunne avslutte på denne måten. Om man må det, sier Solvig.

Allans øyne begynner å gi uttrykk for utmattelsen, men han ser fortsatt mot Solvig. Enda en time med lyden fra oksygenapparatet går.

Vi har fått prate mye med Solvig, Allan og deres datter Ann de siste dagene, men nå er det ingen ord igjen.

– Farvel, Allan, sier Solvig når hun rulles ut for en liten pause. Hun blir avløst av dattera, som nå har kommet fra Österlen.

Hånda hans har blitt litt gulgrå mot Solvigs rosa hånd.

– Du har gjort så godt du kunne. Jeg føler ikke for å gråte. Det er så fint. Det kommer jeg nok til å gjøre hjemme når jeg savner deg, sier Solvig.