Komiske Ali i Forsvarsdepartementet.

Av Pål Steigan ,  07/02/21

Av Terje Alnes ,  07/02/21

Når Frank Bakke-Jensen uttaler seg om Afghanistan høres han ut som Komiske Ali fra Irakkrigen i 2003. Realitetene viser en helt annen virkelighet enn den forsvarsministeren vil ha oss til å tro på.

Av Terje Alnes.

Iraks informasjonsminister Mohammed Saeed al-Sahhaf (bildet) ble verdensberømt under invasjonen av Irak i 2003. Som talsmann for Saddam Hussein holdt han daglige pressekonferanser der hovedbudskapet var at Irak hadde full militær kontroll. At invasjonsstyrkene raskt slo ut de irakiske forsvarsverkene nektet han å innrømme. Selv da amerikanske stridsvogner kontrollerte store deler av Bagdad og befant seg bare noen hundre meter unna, serverte han skråsikre uttalelser om en snarlig irakisk seier.

At «informasjonen» han ga oss var så åpenbart i utakt med virkeligheten ga ham klengenavnet «Komiske Ali». Ingen kunne ta ham på alvor, ufrivillig ble han nærmest oppfattet som et lattervekkende revyinnslag.

Eventyrfortellinger om krigen

Den tiden er forbi da norske myndigheter kan servere oss eventyrfortellinger om Afghanistan og tro at de kan slippe unna med det. Vi har for lengst gjennomskuet krigspropagandaen. På et tidlig tidspunkt ble det klart at krigen ikke kunne vinnes militært. Den politisk ledelsen har visst det hele tiden, og etter avsløringene av «Afghanistan Papers» i Washington Post i desember 2019 er sannheten om den feilslåtte krigføringen åpenbar for alle.

Alle unntatt den norske forsvarsministeren, som sier det var riktig å gå til krig sammen med USA i Afghanistan. Ministrene i Forsvarsdepartementet, der Bakke-Jensen er den siste i rekken, har i alle år hevdet at krigføringen har vært en suksess. Vi har systematisk blitt løyet for og forsøkt overbevist om at Norges «innsats» gir barn skolegang, kvinner større frihet, og at vi bygger demokrati i landet.

Til tross for at USA alene har sprøytet inn minst 1.220 milliarder kroner på ulike nasjonsbyggingsprosjekter – et større beløp enn hele Marshall-hjelpen til Europa etter 2. verdenskrig – er Taliban tilbake for fullt og kontrollerer halve landet. Alle pengene har gjort Afghanistan til et gjennomkorrupt samfunn. Etter at Norge har brukt 20 milliarder kroner på «gode tiltak» er det heller ikke mulig å peke på konkrete resultater.

Taliban er styrket

20 år med vestlig krigføring har ført til at Taliban har styrket seg! De sitter nå ved forhandlingsbordet og bestemmer Afghanistans fremtid. Hvordan er det mulig at en gerilja med en brøkdel av de ressursene som USA og NATO har til rådighet kan klare dette? En åpenbar årsak er at befolkningen anser de vestlige styrkene som en okkupasjonsmakt, og at den afghanske regjeringen i Kabul ikke er noe annet enn en marionettregjering fullstendig prisgitt vestlig militær støtte.

20 år etter terrorangrepene mot USA viser Bakke-Jensen enda en gang til artikkel 5 i Atlanterhavspakten, der det heter seg at «et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle…». Men å hevde som forsvarsministeren gjør at Norge er forpliktet til å krige i Afghanistan i 20 år som følge av denne artikkelen kan umulig være i samsvar med paktens ånd.

Artikkel 5 tar utgangspunkt i at medlemslandene skal gå sammen om å slå tilbake et angrep på ett eller flere av medlemslandene, slik vi finner det i uttrykket «en for alle, alle for en.» Angrepene mot USA 11. september 2001 var over på noen timer. At forekomsten av internasjonal terrorisme i dag skal legitimere norsk krigføring i Afghanistan er å dra tolkingen av artikkel 5 ut i det absurde. NATOs krigføring i Afghanistan har ikke lykkes med å ta knekken på verken Taliban eller Al Qaida. Tvert imot ser vi at også IS, et fremmedelement i Afghanistan inntil nylig, nå har etablert seg i landet.

NATOs og Norges krigføring i to tiår har vært en komplett fiasko vurdert ut ifra alle parameter. Men Bakke-Jensen bryr seg ikke om afghanerne. Han er, og som alle andre forsvarsministre før ham har vært, opptatt av at vi skal vise oss som «en god alliert» for USA. Derfor fortsetter krigen med norsk deltakelse helt til USA evt. bestemmer seg for å forlate landet. Den norske forsvarsledelsen vil slavisk følge den linjen som den ferske Biden-administrasjonen velger.

Afghansk hengemyr

I tidsskriftet Internasjonal politikk konstaterer Tormod Heier at de skandinaviske landenes utenriks- og sikkerhetspolitikk er preget av nesten 30 års sammenhengende krigføring. Hvordan kan vi forstå denne formen for militæraktivisme, spør han.

Han finner svaret i den strategiske kulturen i USAs militære styrker. Skandinaviske styrker inngår i en bredere USA-ledet koalisjon som innledningsvis styrer mot seier, men som snubler i overgangsfasen fra krig til fred. De militære suksessene gir ikke politiske resultater. I stedet trekkes de skandinaviske styrkene inn i langvarige borgerkriger. Han viser til krigene i Afghanistan, Irak og Libya som eksempler på dette. I USAs doktriner er det lite rom for dialog, forhandling og kompromiss. Det bombes for mye på militær side, og det snakkes for lite på diplomatisk side, skriver Heier. Resultatet blir systemkollaps i statene som angripes. Denne kulturen har store konsekvenser for små skandinaviske,  allianseavhengige land. Knappe forsvarsressurser trekkes inn i hengemyrer det er vanskelig å komme ut av, ikke minst fordi det er koalisjonslederen USA som selv forårsaker dem, ifølge Heier.

Når Frank Bakke-Jensen og forsvarsledelsen underkaster seg den strategiske kulturen til USAs militære styrker synker vi altså enda dypere ned i den afghanske hengemyren. Retorikk ala Komiske Ali vil ikke kunne løfte oss ut av den.

Kilder:

«20 år i Afghanistan: – Det var riktig å gå til krig med USA», nrk.no 01.02.21, «Forsvarssjefen om Afghanistan: Venter på Biden», forsvaretsforum.no 28.01.21, Tormod Heier «Hvordan kan vi forstå skandinavisk militæraktivisme?», Internasjonal politikk, nr. 3 2020

Denne artikkelen ble først publisert på Spartakus.
Les i nettleser »

Ti år senere … Ikke snakk til meg om jasmin lenger!

Av innsendt / red. PSt ,  07/02/21

Et tiår etter hendelsene under den såkalte «Arabiske våren» som skapte omveltninger i flere land i Nord-Afrika, Midtøsten og på den arabiske halvøya, gir den tidligere franske diplomaten og forfatteren Michel Raimbaud oss sin mening om konsekvensene.

Av Michel Raimbaud.

Da de første «arabiske revolusjonene» midt på vinteren 2010-2011 dukket opp i Tunis og deretter i Kairo, som raskt blir kalt «våren», kunne de nyte godt av positive assosiasjoner, der frihet og fornyelse nå skulle skje. Raskt ble de kvitt «tyranner» og skapte et sterkt inntrykk: deres seier var uunngåelig og epidemien virket dømt til å vinne i alle arabiske land.

Alle? Ikke helt. De berørte statene – Tunisia, Egypt, Libya, Jemen og Syria, og fra januar 2011 Algerie og Mauritania, har til felles at de er republikker, modernister, er følsomme for arabisk nasjonalisme og har en tolerant sekularisme. Et spørsmål faller lett inn: «Hvorfor oss og ikke dem?». Fremtiden skulle raskt vise hvorfor. «Dem» er immune mot den forkynte «revolusjonen» – dvs. kongene, sjeikene eller emirene som på mirakuløst vis slapp unna våren og ser ut til å være lovet en evig vakker sommer, som Saudi-Arabias Salman og Bin Salman, Zayed og Bin Zayed i Emiratene, Al Thani-familiens Qatar osv. La oss inkludere Marokko og Jordan, og dermed har vi alle monarkiene, fra Atlanterhavet til Den persiske gulf…. I munnen på en wahhabi-sjeik eller en emir virker ordet morsomt, men det er tilstrekkelig å forklare den etymologiske betydningen (astronomisk bevegelse som bringer oss tilbake til utgangspunktet) for å konkludere med at det passer til en bevegelse ledet av fundamentalister med støtte fra Vesten, der hensikten er å knekke retorikken til den arabiske nasjonale bevegelsen: hva de vise mediekommentatorene i «våre store demokratier» vil nekte å innrømme.

I motsetning til i våre medier forsto mange, i arabiske land og andre steder, raskt hva disse vintrene og vårene ikke var, det vil si «spontane, fredelige og populære» revolusjoner. Selv om løftene om en fager framtid blomstret, tok det ikke ta lang tid å bli desillusjonert: i tomrommet skapt av fjerningen av «tyrannene» var det kaos som inntok scenen, snarere enn det forventede demokratiet. Forundring vek for desillusjon. Det «kreative kaoset» til de nykonservative og ekstremistenes barbarisme passer dårlig med løftenes myke musikk.

Tilfeldighetene illustrerer ting noen ganger temmelig bra. Nyhetsforsidene fra desember 2020 og januar 2021 har gitt oss et spektakulær tilbakeblikk på den tunisiske «revolusjonen», den første i sagaen, som begynte 10. desember 2010 da den unge Bouazizi satte fyr på seg selv, i protest mot korrupsjon og politivold. Etter den opprinnelige uroen knyttet til styrtingen av Ben Ali, opplevde Tunis, Bourguibas hjemland og høyborg for arabisk nasjonalisme, valg og en viss stabilisering, til og med et gjennombrudd i demokratisering med Nahda-partiet til Ghannouchi, eller til tross for ham, før landet sank ned i en sivil geriljakrig mellom Det muslimske brorskap og sekulære reformister. Ti år senere tar kaoset over. Vil framgangen bli begravet?

I Egypt holdt ikke «papyrusvåren» løftene dens profeter lovet. Bortsett fra «styrtingen» av gamle Mubarak, hans rettssak og død i fengsel og den (midlertidige) suksessen til Det muslimske brorskap og det rustikke presidentskapet til Mohammad Morsi, har det resultert i et problematisk demokrati og en autoritær makt under stort press. General al-Sisi ser ikke ut til å ha kontroll over sine valgmuligheter. I et splittet land med svertet prestisje, slites det mellom rester av Nassers ideer og den desperate letingen etter finansiering fra Arabia og de rike emiratene: Egypt har passert milepælen 100 millioner innbyggere og smuldrer hen under gjeld, problemer og trusler (f.eks med Etiopia og Sudan om Nilens vann). Slagordet «ingen krig i Midtøsten uten Egypt» gjelder stadig, men vi frykter ikke lenger faraoene i Kairo …

Etter ti års krig mot flere angripere (NATO-land, Israel, de islamistiske styrkene, Tyrkia, Qatar og Arabia, terroristene fra Den islamske staten og Al Qaida), befinner seg Syria i en tragisk situasjon og betaler for sin prinsippfasthet, sin lojalitet mot allianser og den symbolske belastningen som det innebærer: ville ikke de egentlig ha den første retten til å utrope en jihad? Amerika og deres allierte avviser «den ufattelige seieren til Bashar al-Assad» og sitt «utenkelige nederlag». På grunn av sanksjonene, de vestlige straffetiltakene, den amerikanske okkupasjonen eller tyrkiske intriger, tyverier og plyndring, kan ikke Syria bygge seg opp igjen. «Kaosstrategien» har gjort sitt verk. Tiden er kommet for de usynlige og endeløse krigene som Obama forfekter. Fremtiden til den arabiske verden avhenger imidlertid i stor grad av styrken til dens «bankende hjerte». Med all respekt for de som later til å ha gravlagt landet, og til og med unngår å nevne navnet, er Syria uunnværlig for å krystallisere besettelsene: ingen fred uten Syria i Midtøsten.

Etter å ha gått gjennom Sedertre-revolusjonen i 2005, etter å ha stått av den høstlige våren 2019, tragediene i 2020 og kaoset i 2021, har også Libanon hatt sin revolusjon. Sanksjonert, sultet, kvalt, truet av «vennene» sine, deler hun – villig – skjebnen til broderlandet, som er Syria. En tredjedel av befolkningen består av syriske og palestinske flyktninger. Er landets skjebne i endring etter «hundre års ensomhet» i Stor-Libanon tegnet på kartet av franske kolonialister?

I Palestina har man den evige «våren». “Århundrets avtale”, venner som sviker og Covid setter dagsordenen. Det palestinske spørsmålet virker stille og forlatt, bortsett fra av Syria, som betaler dyrt for sin forpliktelse til den “hellige sak”. Palestinerne er martyrer, innesperret på livstid, ydmyket og ofre for et etnosid. Vil de kunne velge sine allierte uten å forråde de som ikke har forrådt dem? På engelsk eller fransk forbanner de svikefulle venner, men de snakker noen ganger tyrkisk eller arabisk. Kongen av Marokko, de troendes øverstkommanderende, profetens etterkommer, leder av al-Quds-komiteen (Jerusalem-komiteen), har nettopp normalisert forholdet til Israel og gitt Donald Trump Muhammed-ordenen. Han er den fjerde som slutter seg til likvidator-leiren, etter De forente arabiske emirater, Bahrain (som overlevde en uvanlig vår), og det tidligere Sudan. Sistnevnte skjøv Omar al-Bashir ut i kulden, men han fornektet også sine prinsipper, inkludert «tre nei til Israel». Kongen blir bestevenn med Uncle Sam og bedyrer sin evige kjærlighet til Israel, men de to har ingen venner, spesielt ikke blant arabere.

Irak trengte ikke den «arabiske våren» for å finne ut hva amerikansk «demokratisering» og pax americana betyr. Saddams land, som har lidd martyrdøden i tretti år og er delt i tre enheter, sliter med å komme seg ut av USAs favntak. Iraks ledere er likevel håndplukket av USA. Landet har fungert som en testområde for nykonservative i Washington og Tel Aviv, for utprøvelsen av «kaosstrategien» – og strategien har gitt utbytte.

Ulovlig invadert av NATO i mars 2011, i navnet til «Ansvar for å beskytte», har Libya betalt en høy pris for vestlige ambisjoner. Gaddafi døde der i en episode som Hillary Clinton, Potomac-harpien, frydet seg uanstendig over. Når det gjelder demokratisering, hadde Jamahiriya, hvis sosiale utvikling var eksemplarisk, fra sommeren 2011 opplevd et rent kaos. Bak de libyske ruinene og restene av Den store menneskelagde elven, minner fra den arabisk-vestlige koalisjonens humanitære bombinger, lå pengeskrinet, ranet for hundrevis av milliarder dollar av Godhetens akse. Pengene tapt for Jamahiriya, men ikke tapt for alle. Gaddafis drøm – et Afrika finansielt uavhengig av euro og dollar – er stjålet. De som plutselig elsket Libya voldsomt, kan nå glede seg: det er nå flere av landet, fra to til fem, avhengig av hvordan man teller.

Vi kan legge til med å snakke om det seige Algerie, Jemen som lider en martyrdød skapt av Saudi-Arabia og Vesten, Iran osv …: «Våren» var den verste katastrofen som araberne kunne ha opplevd. Likevel, selv mens de er fanget mellom det amerikanske imperiet og den russisk-kinesiske eurasiske blokken, fungerer den skiftende geopolitiske konteksten til deres fordel.

Hvis de ikke har noe godt å forvente fra USA, som fra Obama til Biden via Trump bare ser den arabiske verden gjennom Israels øyne og gjennom oljedamp, ville de være lure hvis de satset på Russlands gjenkomst som en politisk holdepunkt og ankomsten av Kina via Silkeveiene. Det er opp til dem å velge mellom de endeløse krigene som tilbys dem den «uunnværlige supermakten» eller veien til gjenfødelse som det strategiske alternativet vil åpne for dem. Ingenting er avgjort.

Michel Raimbaud, tidligere fransk ambassadør til Mauretania og Sudan, har gitt ut flere bøker om Midtøsten. Originalens tittel: Dix ans après…Ne me parlez plus de jasmin!

Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Les i nettleser »

Den største krisa i kapitalismens historie – kamuflert som ei helsekrise

Av Pål Steigan ,  07/02/21

Krisa 2020–2021 er den største krisa i kapitalismens historie, mye større enn finanskrisa i 2008 og også større enn den krisa som ble utløst i 1929. De som har fulgt med en stund har visst at kapitalismen var overmoden med ei ny krise, slik ikke minst Tollef Hovig har pekt på i en rekke artikler på steigan.no. Men det særegne var at krisa fikk form som ei helsekrise. Vi er midt oppe i den største klassekampen noensinne, og arbeiderklassen har stort sett vært forsvarsløs.

Av Pål Steigan.

Finanskapitalen har veltet krisa over på folk over hele verden

Finanskrisa i 2008 ble aldri løst, krisa ble bare skjøvet framover. Gjennom «kvantitative lettelser», det vil si ved å «trykke penger» har sentralbankene sørget for å pumpe kapital inn i systemet for å holde det gående. Dermed er det bygd opp et gjeldsberg uten sidestykke. Samtidig har renta falt til null. Men når finansrenta faller til null, hva skjer da? Tollef Hovig forklarer det her:

«En betingelse for å kunne øke penge- og kredittforsyningen er at de kan benyttes til «forsvarlige transaksjoner». Dvs. utlån til prosjekter som gir gjennomsnittlig fortjeneste og har en troverdig tilbakebetalingsprofil. Hvert utlån går til en spesifikk «forsvarlig transaksjon», banken skaper en kreditt som settes direkte inn på låntagerens konto, øremerket for transaksjonen låntageren har lånt penger til. Dette er forutsetningen for å unngå inflasjon. Når situasjonen oppstår, som før koronakrisen, at økningen i penge- og kredittforsyningen stanser opp (fordi renten har nådd bunnen) og det er få eller ingen forsvarlige transaksjoner å låne penger til, oppstår et problem. Pyramidespillet i produksjons- og formueskapitalen er, som alle andre pyramidespill, avhengig av å få stadig ny tilførsel av finanskapital. Hvis tilførselen stanser opp vil den stadige etterspørselsøkningen, som fører til stadig økende verdier, avta. Da står man overfor en kapitalkrise, som vil ramme alle kapitalformer på samme tid, eller man kan finne snedigere måter å skape mer finanskapital, som tilføres de andre kapitalformene, så pyramidespillet kan fortsette enda en stund.»

Siden 2007 har The Fed i USA økt pengemengden til ni ganger så mye, Den europeiske sentralbanken har økt pengemengden sju ganger, Bank of England ni ganger og Bank of Canada seks ganger. Selv den konservative sveitsiske sentralbanken har økt pengemengden åtte ganger siden 2007.

Som alle andre pryramidespill måtte også dette spillet kræsje. Situasjonen var overmoden i 2019, spørsmålet var bare hvordan det skulle kræsje slik at finanskapitalen skulle gå skadefri. Hovig forklarer:

«Det er her pandemikrisen løser problemet for kapitalen. Den medfører nedstengning av deler av vare- og tjenesteproduksjonen. Man sager så å si et hull i vare- og tjenesteproduksjonen. Det er et hull som kan fylles ved at sentralbanken og dens nett av privatbanker gjør en veldig økning av penge- og kredittforsyningen. Denne penge- og kredittforsyningen er adressert til å fylle hullet i vare- og tjenesteproduksjonen, og vil dermed ikke skape noe inflasjon. Hadde krisen kommet som en finanskrise hadde den ført til voldsomme politiske konflikter rundt nok en gang å støtte kapitalen. Pandemikrisen derimot gir politikerne anledning til å fremstå som milde givere, som drysser så mye penger de kan ut over bedriftene og det arbeidende folket. De kan framstille seg som barmhjertige samaritaner som slukker massenes tørst etter midler til livets opphold så godt de kan. Som vi så har det blitt skapt 12 trillioner USD, dvs. 12 norske oljefond, så langt. Disse nytrykte pengene tilføres så kapitalen gjennom sirkulasjonen. Bedrifter betaler husleie, folk fortsetter å betale lån, penger pøses inn i aksjemarkedet, osv. I stedet for en finanskrise med tilhørende kalamiteter, har vi en pandemikrise hvor politikerne er helter.»

Den største klassekrigen noensinne

I en tale foran Stortinget 19. desember 2019 karakteriserte jeg det som pågår som «den største klassekrigen i historien». Historikeren Lars Borgersrud har reagert på dette og i et leserinnlegg i Klassekampen i morgen 8. februar kritiserer han denne analysen. Men det er en analyse jeg står fullt og helt inne for. Denne klassekampen kan måles i tall:

Den økonomiske virkninga av koronakrisa så langt kan summeres opp i to enkle tall. Business Insider: Milliardærene tjente 3.900 milliarder dollar under pandemien. The Guardian: Covid-19 har kostet verdens arbeidere 3.700 milliarder dollar.

Men det er slett ikke alt. Hundrevis av millioner arbeidsplasser er gått tapt. Reallønna har falt enormt og vil fortsette å falle. Statskassene er blitt plyndret i stor stil til fordel for finanskapitalen. Dette vil føre til gigantiske nedskjæringer av offentlige budsjetter og tvinge fram en storstilt privatisering i alle sektorer, slik at ytterligere gigantformuer vil bli skyflet over til finanskapitalen.

FNs International Labour Organization (ILO) har regnet ut at antall tapte arbeidstimer for verdens arbeidere i 2020 tilsvarer et tap av 255 millioner fulltidsjobber. Det er fire ganger så mange jobber som det som gikk tapt i finanskrisa, skriver ILO.

Verdensbanken har regnet ut at lockdownpolitikken har økt antallet ekstremt fattige i verden med 150 millioner. Den hungersnøden som vil følge i kjølvannet av nedstengningene vil ramme et par hundre millioner. Verdens matvareprogram beregnet at 270 millioner mennesker ble rammet av sult i 2020, en oppgang på 70 prosent fra året før.

Stengte skoler har rammet 1,6 milliarder barn og skadevirkningene vil følge dem i årevis framover.

Arbeiderklassen ute av stand til å forsvare seg

Den metoden som ble valgt for å kræsje verdensøkonomien, nemlig å skylde på et virus og erklære unntakstilstand, gjorde det nærmest umulig for arbeiderklassen å forsvare seg. Alle vanlige midler for klassekamp, som møter, demonstrasjoner og protester ble forbudt, og folk ble skremt fra til og med å treffe hverandre.

Og de som skulle ha vært arbeiderklassens fortropp har stort sett sviktet sin oppgave katastrofalt. 2020 ble det året da den globale venstresida smeltet bort og stort sett gikk over til å støtte alt som kom av «strenge tiltak» fra overklassens regjeringer.

I Norge er Grunnloven og dens paragrafer om møte-, demonstrasjons- og forsamlingsfrihet satt til side. (Det gjelder i hvert fall Grunnlovens § 16, § 94, § 101 og § 106, samt en rekke artikler i Den europeiske menneskerettskonvensjonen.) Sentrale menneskerettigheter, som retten til privatliv, er under hardt angrep. Barnekonvensjonen og barns rett til fullverdig utdanning blir brutt regelmessig.

Pandemi eller ei?

Et av de punktene Lars Borgersrud kritiserer meg for når det gjelder talen jeg holdt 19. desember er føgende: «Det kan se ut som at Steigan i det hele tatt benekter at det finnes noen pandemi.»

Pandemi eller ikke pandemi, det er spørsmålet. Men det Borgersrud antakelig ikke har fått med seg at at WHO i 2009 endret definisjonen på hva en pandemi er, fordi man fjernet punktet om graden av farlighet. Fram til da het det at for at det skal kunne kalles en pandemi måtte det dreie seg om «enormt mange døde og sjuke». Men fra 2009 heter det at «En influensapandemi kan inntre når et nytt influensavirus oppstår som menneskeheten ikke har noe immunitet for.»

Etter den gamle definisjonen har vi ikke noen pandemi. Etter den nye definisjonen vil nesten enhver sesonginfluensa være å regne som en pandemi, og da også naturligvis covid-19 epidemien/pandemien.

Dette har også et klassestempel, fordi som Charlotte J. Haug sier vil det at WHO erklærer pandemi gjøre at vaksineprodusentene vil være ansvarsfrie. Haug er tidligere mangeårig redaktør for Tidsskrift for den norske legeforening, internasjonal korrepondent for New England Journal of Medicine og forsker ved SINTEF. Se og hør samtale med henne her.

Det er altså i den farmasøytiske industriens interesse at det erklæres pandemi, og det er etter min mening nærliggende å anta at dette var en av årsakene til at WHOs definisjon ble endret.

Tapt jobber, levebrød og penger, men også friheten

Vi står altså midt oppe i en brutal klassekrig, en krig uten sidestykke, der arbeiderklassen, fattigfolk og til og med store deler av middelklassen har tapt tusenvis av milliarder og kommer til å tape enda mer. Hundrevis av millioner av jobber er gått tapt og de fleste av dem kommer aldri igjen. Samtidig er hevdvunne demokratiske fri- og rettigheter tatt fra oss. Politistaten er innført på en måte vi ikke har sett siden 1945 og personlig frihet og bevegelsesfrihet er tatt fra oss uten at vi vet om noen gang vi vil få dem tilbake. Det vil si: Vi vet alt nå at vi ikke får dem tilbake hvis vi ikke evner å slåss for dem.
Les i nettleser »

VisionTalks – Health, Lockdown and Human Rights Part 2/5

Av innsendt / red. PSt ,  06/02/21

::: VisionTalks is a new channel on inspiring themes – DO SUBSCRIBE! ::: A big thank you to MD Charlotte J. Haug, lawyer Erlend Efskind and journalist and humanitarian Liv Ronglan this week. We look at the virus, the lockdown measures as they play out in Norway, similar to across the world, and the human rights inflicted. We ask: Are the lockdown measures in tune with what science says when listening to deeper medical, judicial and humanitarian knowledge? An arising debate in Norway prompted this conversation to become the premier for this channel. English subtitles. Editor: Steinar Almelid.

Gjengitt etter avtale. Det er forøvrig ingen redaksjonell tilknytning mellom VisionTalks og steigan.no. Gjenbruk er gitt for å bidra til et mest mulig åpent samfunn, der fri deling er naturlig byggesten.

Første episode her.
Les i nettleser »