DU MÅ VITE HVOR DU ER FOR Å VITE HVOR DU SKAL!

FOR DE SOM HAR FULGT MEG EI STUND HAR KANSKJE LAGT MERKE TIL AT JEG HAR BENYTTET MEG AV TERMINOLOGIEN “DU MÅ VITE HVOR DU ER FOR Å VITE HVOR DU SKAL”.

Siden jeg som 12 åring fikk “kallet” om å bli LNDMÅLER ved at jeg ble spurt av en landmåler fra Statens Vegvesen og bli med på et måleoppdrag der han skulle profilere et område like ved der jeg bor. Min jobb var å gå med nivellerstanga. Siden den gangen har det blitt utdannelse som igjen har ført til mange spennende og lærerrike oppdrag.

Som 27 åring og noen år med kunnskap om faget fikk jeg i oppdrag å lede et oppdrag på Finmarksvidda der oppdraget bestod i å lede arbeidene som bestod i grunnundersøkelser der vi skulle bore med kjerneutstyr for å unndersøke om der fantes malm i fjellet. Det kom frem at det ikke var malm som var målet men om der fantes gull. Det kom etterhvert frem siden vi måtte underskrive en taushetserklæring.

Området var nær finskegrensen mer bestemt Njullas. Dette området var tatt ut som nasjonalpark og vi hadde kort tid på oss til å utføre oppdraget. For å nå inn dit var korteste veien å gå inn fra et lite “samhelle” i Finland ( Enontekiø). For å komme inn i området måtte vi innom en “vaktpost” tollstasjon.

Siden vi hadde beltegående utstyr så måtte vi gi oss til kjenne da det kunne tas som militært kjøretøy. Siden det var mye myr i området og vi var ukjente så var vi uheldig og kjørte oss fast i ei myr og som gjorde sitt til at vi fikk motorstopp og bla batteriet ble defekt og jeg måtte da til Enontekiø for å kjøpe nytt batteri.

Siden vi hadde tidspress på oss fant jeg ut at vi måtte ta en snarvei og ikke omveien om tollstasjonen. Jeg var dårlig kjent med terrenget om vi skulle ta snarveien siden vi hadde reist inn da det var snø. Jeg fikk da tak i en “kjentmann” fra Enontekiø”som påstod at han kunne vise vei ved å ta snarveien hvor vi kunne spare 2 timer. Jeg stolte da på at han kunne veien men der tok jeg feil. Når vedkommende snakket bare finsk ble det håpløst å kommunisere. Mao han visste hvor han var(utgpkt) men ikke hvor vi skulle. Jeg hadde ikke tatt med kart siden jeg stolte på denne kjentmannen. Det endt med at vi gikk i 6timer med et 24V batteri i en meisel på ryggen før jeg tok affære. Stort sett var der flatt terreng med mye myr og jeg fant da ut at jeg måtte trø til med mine landmåler kunnskaper. Heldigvis var solen fremme og jeg hadde klokke med urvisere samt at jeg fokuserte på en høyde som jeg kjente til. En sak til var maurtuer som mauren bygger på sydsiden av trær. Siden jeg visste at vi hadde grenseelva øst for oss var det det jeg hadde å forholde meg til.

Etter ca 1 times gange kom vi til elva og siden leiren lå nord for der vi var så fulgte vi elva i nordover i 3 timer før vi kom frem. Da hadde vi vasset til knærne i flere timer. JEG bar batteriet mesteparten av turen og var helt utslitt sjøl om jeg var godt trent og i fysisk god form.

For å avslutte seansen med å skulle vite hvor du skal så sendte jeg veivisern tilbake og tegnet og skrev på en lapp at jeg trengte legehjelp. Det endte med at dagen etter ble jeg henta med et sjøfly og havna på helsestasjonen i Kautokeino hvor jeg fik god pleie i ei uke.

Med denne historien så har dette fulgt meg i all tid frem til i dag. Om du vet hvor du er så skal du også vite hvor du skal. Hva du vil med livet ditt bla. Flere opplevelser i samme leia kommer nok etterhvert…..om jeg lever.

TAKK FOR AT DU LESER BLOGGEN MIN. DET SETTER JEG STOR PRIS PÅ.