Norge og Gro Harlem Brundtland var tydelig involvert og støttet resultatet, men det er en viktig forskjell mellom å «underskrive en avtale» og å vedta et FN-handlingsprogram.

KAN MAN TREKKE SLUTNINGEN AV DISSE INNLEGGENE AT GRO HARLEM BRUNDTLAND OG JONAS GAHR STØRE RIDER 2 HESTER?

KOMMENTER GJERNE!

Gro Harlem Brundtland var faktisk til stede

Gro Harlem Brundtland var Norges statsminister og holdt hovedinnlegget ved åpningen av konferansen i Kairo 5. september 1994. Det originale FN-dokumentet registrerer uttrykkelig:

«Prime Minister Gro Harlem Brundtland, Prime Minister of Norway»

som en av talerne ved åpningen.

Her er selve originaldokumentet med talen:

Brundtlands originale Kairo-tale, 5. september 1994 TRYKK PÅ TEKSTEN.

Hun argumenterte blant annet for kvinners rettigheter, utdanning, helse, familieplanlegging og reproduktiv helse. Hun tok også eksplisitt opp abortspørsmålet. Dette var politisk kontroversielt på konferansen.

Men «Kairo-avtalen» var ikke en traktat som land signerte

Dette er en viktig juridisk forskjell.

Konferansen vedtok Programme of Action of the International Conference on Population and Development. Det ble vedtatt ved konsensus av 179 regjeringer.

Det var altså ikke en vanlig internasjonal traktat hvor Norge skrev under og dermed ratifiserte juridisk bindende forpliktelser.

FNs Generalforsamling tok senere rapporten til etterretning og endosserte handlingsprogrammet gjennom resolusjon 49/128 av 19. desember 1994, også vedtatt uten votering.

Norges rolle var likevel betydelig

Det finnes god dokumentasjon på at Norge aktivt støttet Kairo-programmet. En gjennomgang av Norges rolle beskriver Norge som en høyprofilert deltaker som «strongly supported the Programme of Action», og fremhever Brundtlands åpningstale som et tydelig signal om norsk støtte til den nye tilnærmingen til seksuell og reproduktiv helse.

Norske myndigheter bekrefter også i ettertid at Brundtland deltok i Kairo i 1994 og fremhever talen hennes og konferansens handlingsprogram.

Det interessante i forhold til Brundtland-sporet vårt

Her får vi faktisk en ganske tydelig historisk sammenheng:

Brundtland-kommisjonen 1983–1987
→ miljø + utvikling + befolkning + fattigdom
↓
Rio 1992
→ miljø + utvikling + bærekraft
↓
Kairo 1994
→ befolkning + utvikling + miljø + kvinners rettigheter + reproduktiv helse
↓
senere FN-politikk om bærekraftig utvikling

Kairo-programmet sier uttrykkelig at befolkning, fattigdom, produksjons- og forbruksmønstre og miljø er tett sammenkoblet.

SPØRSMÅLET BLE DA «var Brundtland/Norge med på å forme Kairo-programmet?», er svaret ja – Norge var en aktiv støttespiller, og Brundtland hadde en synlig og politisk viktig

.Jeg har gått gjennom selve Programme of Action fra Kairo-konferansen 5.–13. september 1994, særlig kapittel 1, 3, 6, 7, 8 og 11, og også sett på de samtidige forhandlingene. Det gir et ganske presist bilde av hva som faktisk ble vedtatt – og noen punkter er mer nyanserte enn den senere omtalen av «Kairo-avtalen».

Det originale FN-dokumentet er A/CONF.171/13, Report of the International Conference on Population and Development. Programmet ble vedtatt av 179 regjeringer.

1. Befolkningsvekst: Ja, den ble uttrykkelig koblet til miljøbelastning

Dette er kanskje det viktigste funnet.

I punkt 3.14 står det at tiltak for å:

• redusere befolkningsveksten

• redusere fattigdom

• oppnå økonomisk framgang

• forbedre miljøvern

• redusere uholdbare forbruks- og produksjonsmønstre

ble ansett som gjensidig forsterkende. Dokumentet sier også at langsommere befolkningsvekst i mange land hadde gitt mer tid til å håndtere framtidig befolkningsøkning, bekjempe fattigdom og beskytte miljøet.

Enda tydeligere er 3.25:

Demografiske faktorer, fattigdom og manglende tilgang til ressurser noen steder, samt overdreven forbruk og sløsende produksjonsmønstre andre steder, kan forårsake eller forsterke miljøforringelse og ressursuttømming.

Og 3.26 sier direkte at press på miljøet kan følge av rask befolkningsvekst, befolkningsfordeling og migrasjon, særlig i økologisk sårbare områder.

Så dersom noen hevder at Kairo-dokumentet ikke koblet befolkning og miljø, er det ganske enkelt feil.

2. Men dokumentet sier ikke at «for mange mennesker» alene er problemet

Dette er en viktig nyanse.

Kairo-programmet fordeler årsakene på flere faktorer:

Befolkning + fattigdom + ressursmangel + høyt forbruk + sløsende produksjon + urbanisering + migrasjon.

Det sier altså ikke:

«Befolkningsvekst er hovedårsaken til miljøproblemene.»

Tvert imot er det et tydelig skille mellom utviklingsland og industrialiserte land.

I noen områder forbindes miljøbelastningen med befolkningsvekst og fattigdom, mens dokumentet andre steder peker på overforbruk og sløsende produksjonsmønstre.

Det er en ganske viktig forskjell.

3. Ressursforbruk

Her er teksten meget interessant.

3.28(b) setter som mål å redusere:

«unsustainable consumption and production patterns»

samt redusere negative miljøvirkninger av demografiske faktorer.

Det handler altså ikke bare om hvor mange mennesker som finnes, men også hvor mye hver enkelt bruker og hvordan økonomien produserer varer.

I 3.29(d) anbefales økonomiske, lovmessige og administrative tiltak for å endre uholdbare forbruks- og produksjonsmønstre og fremme bærekraftig ressursbruk.

Dette er et ganske tydelig forstadium til mye av det som senere har blitt kalt grønn omstilling.

4. «Sustainable development»

Begrepet er helt sentralt.

Programmet kobler uttrykkelig:

population → poverty → environment → resources → consumption → production → sustainable development.

I 3.28(a) skal befolkning, miljø og fattigdomsbekjempelse integreres i politikk og planer for bærekraftig utvikling.

Og i 3.31 anbefales forskning på sammenhengen mellom:

• befolkning

• forbruk

• produksjon

• miljø

• naturressurser

• helse

som grunnlag for bærekraftig utviklingspolitikk.

Dette er derfor en direkte videreføring av tankegangen fra Brundtland-rapporten og Rio/Agenda 21, noe FN selv bekrefter. Kairo-dokumentet sier uttrykkelig at Agenda 21 hadde lagt grunnlaget og at Kairo skulle videreføre arbeidet med sammenhengen mellom befolkning og miljø.

5. Prevensjon/familieplanlegging

Her blir Kairo-programmet svært konkret.

Kapittel 7 definerer reproduktiv helse og sier at mennesker skal ha tilgang til informasjon og trygge, effektive, rimelige og akseptable metoder for familieplanlegging etter eget valg, innenfor lovens rammer.

I 7.20 oppfordres regjeringene til å fjerne unødvendige juridiske, medisinske og administrative hindringer for informasjon og tilgang til familieplanlegging.

Og 7.23 sier at kvinner og menn skal ha informasjon og tilgang til et bredt spekter av trygge og effektive familieplanleggingsmetoder slik at de kan foreta frie og informerte valg.

Programmet anbefaler altså ikke tvangssterilisering eller tvungen prevensjon.

Tvert imot er ord som:

«free and informed choice»

og

«voluntary»

sentrale.

6. Seksualundervisning

Her er det også ganske tydelig.

7.41 sier at ungdom skal få informasjon og tjenester som hjelper dem å forstå seksualitet og beskytte seg mot:

• uønskede graviditeter

• seksuelt overførbare sykdommer

• HIV/AIDS

• senere infertilitet.

Det skulle samtidig undervises i at unge menn skulle respektere kvinners selvbestemmelse og dele ansvaret for seksualitet og reproduksjon.

7.46 går videre og sier at land bør beskytte og fremme ungdoms rett til reproduktiv helseutdanning, informasjon og helsetjenester.

Og 7.47 omtaler programmer for ungdom som blant annet skulle omfatte:

• kjønnsrelasjoner og likestilling

• vold

• ansvarlig seksuell atferd

• ansvarlig familieplanlegging

• familieliv.

Dette er altså ikke bare en moderne fortolkning av dokumentet. Det står faktisk i teksten.

7. Abort – her er dokumentet langt mer restriktivt enn mange tror

Dette er kanskje den viktigste nyansen.

Kairo-programmet legaliserte ikke abort internasjonalt.

Tvert imot står det i punkt 8.25:

«In no case should abortion be promoted as a method of family planning.»

Det anbefales samtidig at myndighetene skal redusere behovet for abort gjennom bedre familieplanlegging og forebygging av uønskede graviditeter.

Men så kommer et viktig kompromiss:

Hvis abort ikke er forbudt etter landets lov, sier programmet:

«such abortion should be safe.»

Kvinner skulle også få behandling for komplikasjoner etter abort og tilgang til rådgivning og familieplanlegging.

Og dette var et av konferansens aller vanskeligste forhandlingspunkter. Over 85 delegasjoner tok ordet under forhandlingene om punkt 8.25. Norge var blant landene som deltok aktivt i diskusjonen.

Det var altså ikke konsensus om at abort skulle være en menneskerettighet i seg selv.

Det endelige kompromisset var:

Forebygg uønskede graviditeter → reduser behovet for abort → ikke promoter abort som familieplanlegging → dersom abort er lovlig nasjonalt, skal den være sikker → behandle komplikasjoner.

Det er en vesentlig mer presis beskrivelse.

8. En interessant formulering om befolkningsstabilisering

Dokumentet går enda lenger enn bare å snakke om familieplanlegging.

3.15 sier at økonomisk vekst innenfor rammen av bærekraftig utvikling er nødvendig for å utrydde fattigdom, og at fattigdomsreduksjon igjen vil bidra til å bremse befolkningsveksten og bidra til tidligere befolkningsstabilisering.

Det er altså en slags sirkelmodell:

utdanning + helse + økonomisk utvikling + kvinners stilling + familieplanlegging

→ lavere fertilitet

→ langsommere befolkningsvekst

→ lettere ressursforvaltning

→ bedre mulighet for bærekraftig utvikling.

Dette var selve tankemodellen bak konferansen.

9. Og her finner vi forbindelsen til Brundtland

Det interessante i forhold til spørsmålet ditt om Gro Harlem Brundtland er at Kairo-dokumentet i stor grad viderefører den samme integrerte modellen som Brundtland-kommisjonen etablerte:

Brundtland 1987

Miljø + økonomi + utvikling

↓

Rio 1992

Miljø + utvikling + forbruk + produksjon + ressurser

↓

Kairo 1994

Befolkning + fattigdom + miljø + forbruk + produksjon + reproduktiv helse + utdanning

Det er ikke tilfeldig.

Kairo-dokumentet viser uttrykkelig til Agenda 21, og FN beskriver selv konferansen som en videreføring av blant annet Rio-konferansen i 1992.

10. Det kanskje mest interessante funnet: dette var et kompromiss

Når man leser forhandlingsdokumentene fra 1994, blir det tydelig at sluttteksten ikke representerte ett lands ideologi.

Det var betydelige konflikter mellom:

• EU-land

• USA

• nordiske land

• utviklingsland/G77

• muslimske land

• Den hellige stol

• enkelte latinamerikanske land.

For eksempel ble formuleringene om «reproductive rights», ungdom, seksualitet og abort forhandlet svært hardt.

Et interessant eksempel er at Norge under forhandlingene foreslo at «family planning services» skulle erstattes med «reproductive health services» i kapittel 3.

Det er en konkret norsk påvirkning vi faktisk kan dokumentere.

Min konklusjon

Hvis vi holder oss strengt til originaldokumentet, vil jeg oppsummere Kairo-programmet slik:

TemaHva dokumentet faktisk sierBefolkningsvekstJa, rask vekst kan øke miljøpress, særlig i sårbare områderBefolkningsstabiliseringJa, dette er eksplisitt et målMiljøIntegreres direkte med befolkning og utviklingRessurserRessursuttømming og bærekraftig ressursbruk er sentrale temaForbrukUholdbart forbruk fremheves som et miljøproblemProduksjonUholdbare produksjonsmønstre skal reduseresPrevensjonSterk støtte til frivillig, informert tilgang til familieplanleggingSeksualundervisningJa, særlig informasjon til ungdom om seksualitet, graviditet og STI/HIVAbortSkal ikke fremmes som familieplanlegging; lovlig abort skal være sikkerTvangProgrammet legger vekt på frivillighet og informerte valgSustainable developmentEt gjennomgående overordnet rammeverkKvinners rolleUtdanning, selvbestemmelse og økonomisk/politisk deltakelse ses som sentraleØkonomiØkonomisk utvikling skal fortsette, men innenfor bærekraftige rammer

Det jeg synes er mest interessant i forhold til vår tidligere diskusjon, er at Kairo-dokumentet faktisk inneholder en eksplisitt politisk modell hvor demografi, ressursforbruk, miljø, fattigdom, økonomisk utvikling og reproduktiv helse kobles sammen. Det er ikke noe man trenger å tolke seg frem til – det står i kapittel 3.

Og samtidig er det viktig å ikke overdrive: Kairo-programmet var et konsensusbasert handlingsprogram, ikke en juridisk bindende traktat, og land hadde ulike fortolkninger og reservasjoner. FN oppgir at 179 regjeringer vedtok programmet ved konsensus.