1. Det viktigste bidraget kom før hun ble WHO-sjef

I 1983 ba FNs generalsekretær Gro Harlem Brundtland om å lede World Commission on Environment and Development (WCED). Kommisjonen publiserte i 1987 rapporten Our Common Future, senere kjent som Brundtland-rapporten. WHO beskriver selv hennes arbeid som avgjørende for å etablere det brede politiske begrepet «sustainable development».

Dette var egentlig et paradigmeskifte:

miljø → økonomi → utvikling → helse

ble i økende grad behandlet som ett samlet politisk problem.

Rapporten formulerte den berømte definisjonen av bærekraftig utvikling:

utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners mulighet til å tilfredsstille sine behov.

Det interessante er at Brundtland-rapporten ikke var en ren «klimarapport». Den handlet langt bredere om fattigdom, ressursforbruk, befolkning, energi, industri, landbruk, miljø, internasjonal handel og økonomisk utvikling.

2. Hun bidro til å gjøre miljøpolitikk til økonomisk politikk

Dette er kanskje hennes viktigste historiske bidrag.

Tidligere ble miljøvern ofte betraktet som et spørsmål om naturvern og forurensning. Brundtland-kommisjonen forsøkte å etablere ideen om at økonomisk utvikling og miljøpolitikk måtte integreres.

Brundtland skrev selv senere at rapportens viktigste rolle var å etablere forbindelsen mellom miljø og utvikling, som tidligere i stor grad hadde vært behandlet som separate områder.

Det er nettopp denne tankemodellen som senere ligger bak mye av:

• klimapolitikken

• utslippsmål

• energieffektivisering

• fornybarpolitikk

• bærekraftskrav

• miljøregulering av næringslivet

• grønne investeringer

• ESG og rapportering

• FNs bærekraftsmål

• EUs grønne giv

Det betyr ikke at Brundtland personlig «oppfant» disse tiltakene. Men hun var en av de sentrale politiske arkitektene bak rammeverket som gjorde dem mulige.

3. Brundtland-rapporten ledet videre til Rio

Dette er en ganske viktig historisk årsakskjede:

1983 – Brundtland får lederansvaret for WCED
↓
1987 – Our Common Future
↓
1992 – Rio-konferansen / Earth Summit
↓
1992 – FNs klimakonvensjon (UNFCCC)
↓
1997 – Kyoto-protokollen
↓
2015 – Parisavtalen
↓
dagens grønne omstilling

WHO oppsummerer selv at Brundtland-kommisjonens anbefalinger bidro til å legge grunnlaget for Earth Summit i Rio i 1992.

Det er derfor rimelig å si at Brundtland var en av de tidlige arkitektene bak den internasjonale bærekraftspolitikken som senere utviklet seg til dagens grønne skifte.

4. Men WHO-rollen hennes er litt annerledes

Brundtland ble valgt til generaldirektør for WHO i 1998 og satt til 2003.

Her koblet hun miljø, helse og utvikling enda tettere sammen.

WHO under Brundtland arbeidet blant annet med:

• luftforurensning

• miljøgifter

• rent vann

• barns miljøhelse

• bærekraftige helsesystemer

• klima- og miljørelaterte helserisikoer.

I 2002 lanserte hun eksempelvis et internasjonalt initiativ for barns miljøhelse og argumenterte for at bærekraftig utvikling forutsetter et sunt og trygt miljø.

5. En viktig nyanse

Det er lett å gi Brundtland for mye av æren for dagens grønne skifte.

Hun var ikke arkitekten bak dagens konkrete politikk med for eksempel:

• vindkraftutbygging

• elektrifisering

• CO₂-kvoter

• karbonfangst

• EU Green Deal

• dagens norske klimamål.

Mye av dette kom flere tiår senere og ble utviklet av andre institusjoner og politikere.

Men hvis spørsmålet er:

«Hvem var med på å etablere det politiske tankesettet som senere utviklet seg til det grønne skiftet?»

da er Gro Harlem Brundtland definitivt blant de viktigste personene.

Jeg ville faktisk rangert hennes betydning omtrent slik:

OmrådeBetydningInternasjonal bærekraftspolitikkSvært storKoblingen miljø + økonomisk utviklingSvært storFNs miljø-/klimapolitikkStorKlimapolitikk spesifiktStor, men indirekteDagens konkrete «grønne skifte»IndirekteWHO og miljø/helseStor

Det mest interessante er derfor ikke bare at hun var miljøvernminister og senere WHO-sjef. Det er at hun var med på å flytte miljøspørsmålet fra å være et rent naturvernspørsmål til å bli et spørsmål om hvordan hele verdens økonomiske utvikling skulle organiseres.

Og akkurat der ligger forbindelsen mellom Brundtland-rapporten fra 1987 og det vi i dag kaller «Det grønne skiftet».

Brundtland starter ny bevegelse for å håndtere miljøkrise som påvirker barns helse

Miljø dreper tilsvarende en jumbo-jet full av barn hvert 45. minutt

1. september 2002

Nyhetsutgivelse

Johannesburg

Lesetid: 4 min (1062 ord)

Dr Gro Harlem Brundtland, pioner for bærekraftig utvikling og generaldirektør for Verdens helseorganisasjon skisserte i dag offentlig for første gang hennes store nye initiativ for å takle den verdensomspennende miljøkrisen som påvirker barns helse.

“Vår topp prioritering i helse og utvikling må investere i fremtiden — hos barn og de unge — en gruppe som er spesielt utsatt for miljøfare. I dag setter jeg i gang en massebevegelse for barns miljøhelse. Det endelige målet er å forhindre millioner av årlige dødsfall og funksjonshemming hos barn, spesielt de fattige, og forbedre barns livskvalitet, “erklærte Dr Brundtland på verdensmøtet om bærekraftig utvikling. Hun ba om at sunne miljøer for at barn skulle være en av de høyeste sosiale og politiske prioriteringene i dette tiåret.

Et enormt og voksende problem som gjør fattige barn mest vondt

Usunne miljøer er en viktig drapsmann for barn, i henhold til de siste bevisene. Opptil en tredjedel av de 13 000 barnedødsfallene som oppstår hver dag skyldes farene som er til stede i miljøene der barn bor, leker og lærer. Sett forskjellige, miljørelaterte sykdommer dreper tilsvarende en jumbo-jet full av barn hvert 45. minutt.

Barn som klarer å overleve disse truslene, kan være fysisk funksjonshemmede eller mentalt svekket resten av livet, forhindre at de når potensialet og bidrar fullt ut til utviklingen av landene sine.

Miljøfarer øker. Økende industrialisering, eksplosiv bypopulasjonsvekst, manglende forurensningskontroll, uforminsket avfallsdumping, ikke-bærekraftig forbruk av naturressurser og utrygg bruk av kjemikalier påvirker miljøet som dagens barn lever i. Reliminære estimater antyder at nesten en tredjedel av den globale sykdomsbyrden (for alle aldre) kan tilskrives miljørisikofaktorer. Over 40% av denne byrden faller på barn under fem år, selv om de bare utgjør rundt 10% av verdens befolkning. I under fem liv bidro usunne miljøer til de fleste av de 1,3 millioner dødsfallene fra diaré; 2 millioner dødsfall fra akutte luftveisinfeksjoner; 1 million dødsfall fra malaria og andre smittsomme sykdommer; og 400 000 dødsfall fra skader som gjør et dystert totalt 4.7 millioner forebyggbare dødsfall i år 2000.

Selv om alle barn, uansett hva deres samfunnsøkonomiske nivå, påvirkes av miljøhelsesbyrden, er fattige barn mest utsatt fordi fattigdom forverrer virkningene av miljørisikofaktorer. Slike barn med høy risiko bor i fattige regioner og fattige land. De finnes i de fattige samfunnene eller familiene selv i rike land.

Ett av fem barn i de fattigste delene av verden vil ikke leve utover sin femte bursdag i stor grad på grunn av miljørelaterte sykdommer. Det internasjonale samfunnet ble imidlertid enige om et tusenårsutviklingsmål for å redusere dødeligheten under fem tredjedeler innen 2015.

Barn er svært sårbare for miljøhelsefare fordi de puster mer luft og bruker mer mat og vann i forhold til vekten enn voksne. Deres immun-, fordøyelses-, reproduktive og sentralnervesystemer er mer sårbare enn de voksne. Barn lever også livet nærmere bakken og utsetter dem mer for usunne forhold og farlige kjemikalier.

De to store problemene for barn som oppstår fra et usunt miljø er smittsom sykdom på grunn av mangel på trygt vann og sanitær og akutte luftveisinfeksjoner på grunn av høye nivåer av innendørs luftforurensning i kombinasjon med dårlig bolig. Astma, nevrologiske effekter og kreft, blant andre problemer, kan også oppstå hos barn som følge av et usunt miljø.

Et initiativ som vil mobilisere spillerne og oppnå resultater på seks områder

For å gi barn, fra spedbarn til ungdom, må den spesielle beskyttelsen de trenger utrygge steder ― hjem, skoler, arbeidsplasser, lekeplasser og gater ― raskt ryddes opp. I tillegg kan usunn atferd ― som dårlig hygiene, surdeig, leke med farlige materialer og upassende ernæring ― må endres og deres grunnleggende årsaker tas opp.

Basert på vitenskapelige bevis dekker Dr Brundtlands initiativ seks hovedområder for miljørisiko for barn over hele verden:

• husholdningens vannkvalitet og tilgjengelighet;

• hygiene og sanitær;

• innendørs og utendørs luftforurensning;

• sykdomsvektorer (f.eks. Mygg med malariaoverføring);

• kjemikalier (plantevernmidler og bly); og

• ulykker og skader.

Sentrale intervensjoner inkluderer: forbedring av vannforsyning og sanitæranlegg; lære viktigheten av å vaske hender med såpe og vann; installere forbedrede kokeovner og tilstrekkelig lufte hjemmet; bruke blyfri bensin i kjøretøy; sove under insektmiddelbehandlede sengetøy for å beskytte mot malari-overførende mygg; og ammende spedbarn. “Usikre og usunne miljøer krenker barns rettigheter til helse og hindrer deres grunnleggende overlevelse. Dette må stoppe før det er for sent. Det er ingen unnskyldning: vi har allerede kostnadseffektive, velprøvde verktøy og strategier for å redusere og eliminere biologiske, kjemiske og fysiske farer som finnes i et barns miljø. Disse verktøyene må raskt gjøres tilgjengelig over hele verden, ” sa Dr Brundtland.

En global allianse for å lede bevegelsen og katalysere handlingen

The Healthy Environments for Children-initiativet, som utgangspunkt, vil:

• Mobiliser partnere og enkeltpersoner til en bredt basert, populær, deltakende bevegelse;

• Empower regjeringer og deres lokale partnere for å utvide og skalere opp tiltak;

• Gjør vitenskapelig kunnskap om risikofaktorer og de mest kostnadseffektive intervensjonene tilgjengelig;

• Fostersamarbeid mellom verdens nasjoner og blant forskjellige sektorer i hvert land, f.eks. miljø, transport, energi, bolig, etc.; og

• Bygg på vellykket tidligere arbeid av engasjerte beslutningstakere, lærere, helsepersonell, frivillige organisasjoner, privat sektor og familier.

Fordi oppgaven for hånden ville være en uoverkommelig utfordring for enhver enhet, vil bevegelsen bli ledet av en global allianse av sentrale institusjoner og organisasjoner. Alliansen vil komme sammen i månedene umiddelbart etter toppmøtet i Johannesburg, og har som mål å være fullt funksjonell tidlig i 2003.

Allianser på nasjonalt og lokalt nivå vil bruke bevisene rangere problemer i henhold til viktigheten i deres geografiske område og bestemme passende, kostnadseffektive tiltak for å oppnå resultater innenfor en spesifikk tidsramme. Ett land kan velge å fokusere på å tilby trygt drikkevann; et annet kan trenge å konsentrere seg om skadeforebygging; mens enda en kanskje trenger å finne måter å beskytte barna mot solbrenthet og for mye eksponering for høye nivåer av UV-stråling.

“Helse miljøer vil gå langt for å ivareta det intellektuelle, sosiale og økonomiske potensialet til barn ― fremtiden til samfunnene våre. Bærekraftig utvikling vil ikke finne sted med mindre vi gjør miljøer sunne og trygge for barn. Vi må få dette til å skje, “bekreftet Dr Brundtland.

https://sdgs.un.org/sites/default/files/documents/5987our-common-future.pdf?utm_source=chatgpt.com

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/smk/vedlegg/taler-og-artikler-av-tidligere-statsministre/gro-harlem-brundtland/1992/sixth-olof-palme-memorial-lecture-stockholm.pdf?utm_source=chatgpt.com

Brundtlandkommisjonen var det uformelle navnet på FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling (World Commission on Environment and Development, WCED).

Kort fortalt

• Opprettet: 1983 av FNs generalsekretær Javier Pérez de Cuéllar.

• Leder: Gro Harlem Brundtland.

• Oppgave: Undersøke sammenhengen mellom miljø, økonomisk utvikling og samfunnsutvikling.

• Rapport: Our Common Future, publisert i 1987.

• Ettervirkning: Rapporten ble en viktig forløper til Rio-konferansen i 1992 og den internasjonale bærekraftspolitikken som senere utviklet seg.

Det sentrale begrepet som kom ut av arbeidet var «bærekraftig utvikling» (sustainable development).

En viktig detalj er at kommisjonen ikke bare besto av nordmenn eller europeere. Den hadde medlemmer fra en rekke land og verdensregioner. Brundtland var leder, men rapporten var et resultat av kommisjonens samlede arbeid.

1. Startpunktet var faktisk FN-resolusjonen fra 1983

Det første dokumentet jeg ville lagt på bordet er Generalforsamlingens resolusjon 38/161 av 19. desember 1983, Process of preparation of the Environmental Perspective to the Year 2000 and Beyond. Den ble vedtatt uten votering.

Originaldokument A/RES/38/161 i FNs digitale bibliotek

Dette er viktig fordi det viser at Brundtland-kommisjonen ikke oppsto som et selvstendig norsk initiativ. Generalforsamlingen ba om en særlig kommisjon som skulle arbeide med langsiktige miljøstrategier og bærekraftig utvikling. Resolusjonen bygget igjen på UNEPs beslutning 11/3 fra mai 1983.

Med andre ord:

UNEP → FN-generalforsamlingen → Special Commission → Brundtland-kommisjonen

Dette er den første viktige korrigeringen av den forenklede historien.

2. 1983-dokumentet er interessant også på grunn av ordbruken

Allerede i resolusjonen fra 1983 finner vi koblingen mellom:

• miljø

• utvikling

• langsiktige strategier

• økonomiske og sosiale forhold

• internasjonalt samarbeid.

Det betyr at ideen om at miljøpolitikk skulle integreres med utviklingspolitikk eksisterte før Brundtland-rapporten.

FN-dokumentet sier uttrykkelig at kommisjonen skulle se på «the global problématique to the year 2000 and beyond» og foreslå strategier for bærekraftig utvikling.

Det er derfor mer presist å si:

Brundtland-kommisjonen formaliserte og utviklet en allerede eksisterende FN-prosess.

3. Så kommer originaldokumentet fra 1987

Her er hoveddokumentet:

A/42/427 – Report of the World Commission on Environment and Development, 4. august 1987.

Det er originalutgaven av Our Common Future, 374 sider.

Our Common Future – original FN-utgave 1987

Jeg synes vi bør lese denne med særlig fokus på hva den faktisk sier om energi og klima, fordi det kan gi et helt annet bilde enn når rapporten omtales i dag.

Rapporten er nemlig langt bredere enn en klimamelding. Den behandler blant annet:

• befolkning

• fattigdom

• matproduksjon

• energi

• industri

• arter og økosystemer

• hav

• internasjonal økonomi

• teknologi

• ressursforvaltning

• miljøforurensning.

4. Og her finner vi noe meget viktig

Brundtland-rapporten sier ikke:

«Verden må slutte å bruke fossil energi.»

Tvert imot er rapportens energikapittel langt mer nyansert.

Den diskuterer økende energibehov i utviklingsland, energisikkerhet, olje, kull, gass, kjernekraft, vannkraft, solenergi og andre energikilder.

Den grunnleggende problemstillingen er:

Hvordan kan verden få økonomisk utvikling uten at ressurs- og miljøbelastningen blir uholdbar?

Det er en vesentlig forskjell fra dagens politiske språk.

5. 1987 → 1989: den virkelige overgangen

Så kommer et dokument som jeg mener er helt avgjørende:

Generalforsamlingens resolusjon 44/228 av 22. desember 1989.

A/RES/44/228 – original FN-resolusjon fra 1989

Her bestemmer FN at det skal arrangeres en stor internasjonal konferanse om Environment and Development i Rio de Janeiro.

Og legg merke til noe meget interessant:

Resolusjonen viser eksplisitt tilbake til:

• resolusjon 42/186

• resolusjon 42/187 om Brundtland-kommisjonens rapport

• UNEP

• tidligere miljøkonferanser.

Dermed har vi en dokumentert kjede, ikke bare en historisk antakelse:

1983 – FN oppretter prosessen
↓
1987 – Brundtland-rapporten
↓
1989 – FN beslutter Rio-konferansen
↓
1992 – Rio + Agenda 21 + klimakonvensjonen

6. 1989-dokumentet inneholder også en svært interessant formulering

FN skriver at den fortsatte forverringen av miljøet i stor grad skyldes «unsustainable patterns of production and consumption, particularly in industrialized countries».

Samtidig knytter resolusjonen fattigdom og miljøforringelse tett sammen.

Dette er sentralt.

Det opprinnelige FN-prosjektet var altså ikke bare:

«reduser CO₂»

men snarere:

produksjon + forbruk + fattigdom + teknologi + ressursbruk + miljø + utvikling

som ett samlet politisk problem.

7. Så kommer Rio 1992

Her har vi de originale Rio-dokumentene.

FNs egen dokumentoversikt inneholder blant annet:

• Rio Declaration

• Agenda 21

• UN Framework Convention on Climate Change

• Convention on Biological Diversity

• Forest Principles.

FNs originale dokumentarkiv for Rio 1992

Og Agenda 21 er spesielt interessant.

Den endelige teksten ble vedtatt på Rio-konferansen 14. juni 1992.

Original Agenda 21 i FNs digitale bibliotek

8. Det er her «det grønne skiftet» begynner å få en konkret struktur

Agenda 21 er ikke en enkel klimaplan.

Det er et enormt handlingsprogram som omfatter blant annet:

Kapittel 1–8

• sosiale og økonomiske dimensjoner

Kapittel 9–22

• ressursforvaltning

• atmosfæren

• land

• skog

• vann

• hav

• kjemikalier

• avfall.

Kapittel 23–32

• ulike samfunnsgruppers deltakelse

• kvinner

• barn

• urfolk

• NGO-er

• lokale myndigheter

• næringslivet.

Kapittel 33–40

• finansiering

• teknologi

• institusjoner

• internasjonalt samarbeid

• informasjon.

Dette er langt mer omfattende enn klimapolitikk.

9. En detalj jeg synes vi bør undersøke spesielt

Agenda 21 har et eget kapittel om finansielle ressurser og mekanismer – kapittel 33.

Der står det at Rio-prosessen skulle identifisere måter å skaffe nye og tilleggsmessige finansielle ressurser, særlig til utviklingsland.

Det er et viktig spor fordi vi dermed får inn:

miljø → utvikling → teknologi → finansiering → internasjonale institusjoner.

Dette er selve kjernen i den globale bærekraftmodellen.

Min foreløpige konklusjon etter å ha gått til originalkildene

Jeg ville formulert historien litt annerledes enn jeg gjorde tidligere:

Brundtland var svært viktig, men hun var én del av en større FN-prosess som allerede var under utvikling.

Og den dokumenterte utviklingen ser slik ut:

Stockholm 1972
→ UNEP
→ FN-resolusjon 38/161 (1983)
→ Brundtland-kommisjonen
→ Our Common Future (1987)
→ FN-resolusjon 44/228 (1989)
→ forberedelseskomiteene
→ Rio 1992
→ Agenda 21 + Rio Declaration + UNFCCC

NB: DETTE ER I HOVEDSAK HVA GJELDER DET VIKTIGSTE GRO VAR EN BIDRAGSYTER IWHO OG “DET GRØNNE SKIFTET”. MAN KUNNE GÅ ENDA MER DETALJERT TIL VERKS MEN DETTE SOM ER TATT OPP HER ER HOVEDSAKENE.