De lot ham dø i kø – dette er Arbeiderpartiets sanne ansikt.

I går døde Tord Lillehavn, en av frontfigurene i kampen for rettferdighet for oljepionerene – menn som bygget Norges rikdom med egne kropper, og som siden ble forlatt av staten de tjente.

I desember 2024 satt daværende arbeidsminister, Tonje Brenna, som en slags morsfigur på huk, og lovet fortgang i erstatningsutbetalingene.

Det ble gitt inntrykk av alvor, ansvar og vilje til oppgjør. Det var nok en bløff.

For i realiteten har Arbeiderpartiet trenert, pulverisert og i praksis sabotert hele prosessen.

Resultatet er brutalt enkelt: Enda en oljepioner er død før erstatningen kom på bordet.

Tid er blitt brukt som politisk våpen. Når staten drøyer lenge nok, faller ofrene fra én etter én – og regningen blir mindre. Det er kynisk. Det er umenneskelig. Og det er uverdig en rettsstat som liker å smykke seg med ord som «solidaritet» og «fellesskap».

Det mest rystende spørsmålet er likevel dette:

Hva er det som gjør at vi godtar politikere som opptrer som fiender av sitt eget folk, samtidig som de uten å blunke sender titalls milliarder kroner ut av landet?

Når det gjelder internasjonale prestisjeprosjekter, bistand og symbolpolitikk, finnes det ingen bremser. Når det gjelder egne borgere – syke, skadde og sviktede – finnes det bare utsettelser, utredninger og tomme løfter.

Tord Lillehavn fikk aldri oppleve rettferdighet. Det gjorde heller ikke mange før ham.

Og hvis dette får fortsette, vil flere dø i kø.

Dette er ikke bare et svik mot oljepionerene. Det er et svik mot selve samfunnskontrakten.

Og det er på høy tid at noen sier det høyt.